Joel og Ethan Coen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Coen-brødrene
(Ethan Coen, til venstre, og Joel Coen)
Coen-brødrene(Ethan Coen, til venstre, og Joel Coen)
Coen-brødrene ved Cannes Film Festival i 2001.
Født 29. november 1954 (59 år) (Joel)
21. september 1957 (57 år) (Ethan)
Minneapolis, Minnesota, USA (begge)
Ektefelle Frances McDormand (Joel)
Tricia Cooke (Ethan)
Yrke Regissører, manusforfattere, produsenter, filmklippere
Aktive år 1980—
Beste film
2007 No Country for Old Men
Beste regi
2007 No Country for Old Men
Beste originalmanus
1996 Fargo (Joel Coen)
Beste filmatisering
2007 No Country for Old Men
Beste manuskript
2007 No Country for Old Men
BAFTA-priser
Beste regi
1996 Fargo (Joel Coen)
2007 No Country for Old Men

Joel og Ethan Coen, kjent som «Coen-brødrene», er to Oscar-vinnende amerikanske filmskapere. I mer enn 20 år har de skrevet og regissert tallrike kjente filmer fra komedier (O Brother, Where Art Thou?, Raising Arizona, The Hudsucker Proxy) til film noir (Miller's Crossing, Blood Simple, The Man Who Wasn't There, No Country For Old Men) og til filmer hvor de to sjangerne viskes ut ( Fargo, The Big Lebowski og Barton Fink). Brødrene skriver, regisserer og produserer filmene sine sammen, selv om Joel inntil nylig ble kreditert alene for regi og Ethan for produksjon. De bytter på å bli kreditert først for sine manuskripter, mens de deler kreditten under psevdonymet «Roderick Jaynes». De er kjent i filmkretser som «tohodete regissører», ettersom de deler like filmvisjoner er det slik at uansett hvem av de to skuespillerne ber om rettledning får de samme svar.[1][2]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Joel Coen (født 29. november, 1954) og Ethan Coen (født 21. september, 1957) vokste opp i St. Louis Park, Minnesota, en forstad til Minneapolis. Foreldrene Edward og Rena Coen var professorer. Faren deres var professor i økonomi ved University of Minnesota og moren var en kunsthistoriker ved St. Cloud State University.

Da de var barn, sparte Joel penger som de tjente på å klippe gress til et Vivitar Super 8-kamera. Sammen forsøkte brødrene å lage film av det de så på TV med en gutt i nabolaget, Mark Zimering («Zeimers»), som stjernen. Cornel Wildes The Naked Prey (1966) ble deres Zeimers i Zambia[3], som også viste Ethan mens han opptrådte som en innfødt med spyd.

Begge Coen-brødrene tok eksamen ved Simon's Rock Early College (nå Bard College at Simon's Rock) i Great Barrington, Massachusetts. Joel tilbrakte deretter fire år i et grunnleggende filmstudentprogram ved New York University hvor han lagde en 30-minutters diplomoppgavefilm kalt Soundings. Ethan studerte ved Princeton University og fikk en lavere universitetsgrad i filosofi i 1979. Hans hovedavhandling var et 41-siders essay, «To syn på Wittgensteins senere filosofi.»

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Joel har vært gift med skuespillerinnen Frances McDormand siden 1984. De har en adoptert sønn fra Paraguay ved navn Pedro McDormand Coen (Frances og hennes søsken er også adopterte). McDormand har spilt i fem av Coen-brødrenes filmer, blant annet en liten rolle i Miller's Crossing, en forholdsvis stor rolle i Raising Arizona og hovedrollene i Blood Simple, The Man Who Wasn't There og hennes Oscar-belønte rolle i Fargo,

Ethan er gift med filmklipperen Tricia Cooke.

De bor alle i New York City.

Karriere[rediger | rediger kilde]

1980-årene[rediger | rediger kilde]

Etter eksamen ved NYU, arbeidet Joel som en produksjonsassistent på forskjellige sponsede filmer (bestilte filmer til et bestemt formål) og musikkvideoer. Han utviklet et talent for filmklipping og møtte Sam Raimi som lette etter en filmklipperassistent til sin første spillefilm, The Evil Dead (1981).

I 1984 skrev og regisserte brødrene deres første film sammen, Blood Simple. Den utspiller seg i Texas. Filmen forteller historien om en upålitelig og tarvelig bareier som leier en privatdetektiv for å drepe sin kone og hennes elsker. I denne filmen er mange elementer som peker mot deres fremtidige regigjerning, for eksempel deres nedbrytende hyllest til sjangerfilmer (i dette tilfellet film noir og grøsser). I den intelligente handlingen vikler sidehistorier seg over en enkel historie med brødrenes mørke, oppfinnsomme og fordreide humoristiske sans og mesterlige håndtering av atmosfære. Frances McDormand opptrer i hovedrollen, som hun ville fortsette med i mange av Coen-brødrenes filmer (og seinere giftet seg med Joel Coen). Da den kom på markedet fikk filmen mye ros, spesielt blant det mer venstreorienterte publikumet og vant priser for Joels regi både ved Sundance og Independent Spirit-utdelingen.

Det neste prosjektet til Coen-brødrene, som kom på det store lerretet, Crimewave i 1985, ble regissert av Sam Raimi. Filmen var skrevet av brødrene sammen med Sam Raimi, som Joel hadde arbeid med på The Evil Dead.

Den neste filmen som ble skrevet og regissert av brødrene, kom på markedet i 1987 med tittelen Raising Arizona. Filmen er historien om et usannsynlig ektepar, Hi og Ed (en eksfange og ekspoliti med Nicolas Cage og Holly Hunter), som lengter etter å få et barn, men ikke klarer det. Skjebnen smiler til dem når en lokal møbelhandler kommer på TV med sine nyfødte femlinger og spøker med at «det er mer enn vi klarer å håndtere. » De ser på dette som et tegn fra Gud og en mulighet rette opp den naturlige balansen, Hi og Ed stjeler en av femlingene og begynner å oppdra barnet som deres eget. Raising Arizona var mye mer tilgjengelig for masse markedet med sin uskyldige og originale bløtkakekomedie som løser opp i handlingen blant den noe mørk humor.

1990-årene[rediger | rediger kilde]

Miller's Crossing ble sendt ut på markedet i 1990, er rett og slett en hyllest av gangsterfilm sjangeren. Med Albert Finney, Gabriel Byrne og den fremtidige Coen-brødrenes nøkkelperson John Turturro i hovedrollene, er filmen lagt til forbudstiden i 1930-årene og forteller historien om stridende bander og gangstervirksomhet. Filmen ble priset for sin dialog og dyppløyende karakterskildring. Typisk for brødrenes arbeid er et anstrøk av mørk humor og vriene i intrigen som ofte forekommer i arbeidene deres.

Coen-brødrenes ry har tilsynelatende økt med hver film som kommer på markedet, og det økte ekstra mye etter deres neste film, den visuelt praktfulle Barton Fink fra 1991. Barton Fink foregår i 1941 og er historien om en skuespillespillforfatter fra New York (tittelfiguren Barton Fink) som flytter til Los Angeles til å skrive en B-film. Han slår eg ned i et leilighetshotell for å starte skrivingen, men han får skrivesperre altfor tidlig og tillater seg selv å motta inspirasjon fra den vennlige mannen i rommet ved side av sammen med noen kollegaer innen industrien. Inspirasjonen kommer fra det merkeligste steder og hotellet er definitivt uvanlig og en magnet for det bisarre. Barton Fink var en suksess blant kritikerne og fikk mange Oscar nominasjoner. Dessuten vant den tre viktige priser ved Cannes Film Festival, medregnet Gullpalmen(Palme d'Or). Barton Fink var den første av brødrenes filmer som brukte fotografen Roger Deakins, en nøkkelfigur i brødrenes krets over de følgende 15 år.

I 1994, da deres aksjer sto høyest i kurs, fikk brødrene muligheten til å prøve seg på en spillefilm med et stort budsjett for første gang The Hudsucker Proxy (skrevet sammen med Sam Raimi). Historien dreier seg om en mann som blir leder for et stort konsern med forventning om at han vil ruinere selskapet (slik at styre kan kjøpe det for nesten ingenting); i stedet for ender han opp med finne opp hula hoop og blir både en suksess og en «personlighet» over natten. For engang skyld tok kritikerne lunkent imot filmen, mens Roger Deakins fikk allmenn ros for sine evner som fotograf. Filmen ble generelt kritisert for å være ”for mye av en etterligning". De fleste kritikerne syntes filmen ikke hadde noe nytt å si på grunn av de stadige referansene og hyllesten til klassiske filmer fra 1930- og 1940-årene. Mange ble skuffet over Coen-brødrenes første forsøk i den øverste divisjonen. Enda viktigere var at filmen viste seg å være en stor kommersiell fiasko, den tjente bare inn $3 million av et budsjett på $25 million.

Etter det kommersielle tilbakeslaget med The Hudsucker Proxy, vendte brødrene tilbake til mer kjent grunn i 1996 med lavbudsjett noir thriller Fargo. Handlingen er lagt til Coen-brødrens hjemstat Minnesota. Filmen forteller historien om Jerry Lundegaard (William H. Macy), en mann med pengeproblemer, som arbeider i svigerfarens utstillingsrom for biler. Jerry er ivrig etter å få tak i penger slik at han kan komme seg opp i verden og klekker ut en plan om å la sin kone bli kidnappet slik at hans velstående svigerfar skal betale løsepenger som han skal dele med kidnapperne. Det går uunngåelig galt med hans beste lagte planer når de klossete kidnapperne avviker fra den avtalte ikkevolds planen og den lokale politikvinnen Marge Gunderson (Frances McDormand) begynner å etterforske hele affæren. Med både kritiker og kommersiell suksess, med spesiell hylling av dialogen og McDormand's performance, Filmen mottok flere priser deriblant en BAFTA pris og Cannes pris for regi(Prix de la mise en scène) og to Oscars, en for beste manuskript og en for beste kvinnelige hovedrolle for McDormand.

De to Coen-brødrene sin neste film skulle bygge på denne suksessen og i 1998 ble The Big Lebowski sendt ut på markedet. Med dens historie om «The Dude» en LA slappfisk (spilt av Jeff Bridges), som utnyttes som en uvitende brikke i en falsk kidnapping sammensvergelse med hans bowlingkamerater (Steve Buscemi og John Goodman). Coen-brødrene hadde truffet med en film som plasserte seg i hovedstrømmen av filmer og som for dem ikke hadde noe sidestykke siden Raising Arizona. Til tross for en lunken mottagelse fra kritikerne på den tiden og bare moderat kommersiell suksess, ansees filmen nå som en kult klassiker.

År 2000 og seinere[rediger | rediger kilde]

Oppmuntret av suksessen til både Fargo og Lebowski, ble Coen-brødrens neste film O Brother, Where Art Thou? (2000) også en ny kritiker suksess. Løselig bygget på Homers Odyssevs (komplett med en kyklop, sirener o.s.v.) utfolder historien seg langs Mississippi elven i 1930-årene og følger tre rømte fanger som hadde stukket av fra en lenkegjeng og som reiser hjem i forsøket på å finne igjen et nedgravd bytte fra et bankran. Men de har ingen anelse om hvilken reise de skal foreta. Filmen gjorde at de komiske evnene til George Clooney trådde sterkt fram. Han hadde hovedrollen som originalen Ulysses Everett McGill (godt assistert av makkeren, den nå allestedsnærværende John Turturro). Filmens Bluegrass lydspor, ukonvensjonelle humor og enda en gang, praktfulle filmfotografering, betydde at den var en fulltreffer både kritikkmessig og kommersielt. Lydspor-CD-en hadde til og med mer suksess enn filmen. Den førte til at det ble holdt en konsert, laget en konsert-DVD med tittelen (Down from the Mountain) og sammenfalt med en fornyet interesse for amerikansk folkemusikk.

Coen-brødrene kom i 2001 med enda en noiraktig thriller, The Man Who Wasn't There. Handlingen forgår i de seine 1940-årenes California der filmen forteller historien om en lakonisk, røykende barber (spilt av Billy Bob Thornton), som etter en innsats for å skaffe tilveie noen penger for å investere i et tørr-renseri (hvor han virkelig kan renske opp) bestemmer seg for å presse penger av konens sjef (som også er hennes elsker). Uvanlig for en moderne film, å bli filmet fullstendig i skarpt svart og hvit. Filmens mørk humor var typisk for Coen filmene, men her var den bevisst langsomme oppbyggingen av spenning og dens blindveier og broken av svarthvit betydde at filmen var mer for puristen enn for det vanlige publikum.

Intolerable Cruelty, er helt klart den av brødrenes filmer som har bredest appell, kom på markedet i 2003 og hadde Clooney and Catherine Zeta-Jones i hovedrollene. Filmen var et tilbakeblikk til den romantiske komedien på 1940-tallet med en historie bygget opp rundt Miles Massey, en dyktig og aggressiv skilsmisseadvokat, og en nydelig fraskilt kvinne som Massey hadde klart å stoppe fra å få noen penger i forbindelse med skilsmissen. Hun beslutter å ta igjen, mens han blir betatt av henne. Kritikerne var delt i sitt syn på Intolerable Cruelty, noen applauderte de romantiske farselignede elementene i filmen, mens andre lurte på hvorfor Coen-brødrene ville gi oss sin versjon av sjangeren. Uansett var den generelle følelsen at filmen ikke var helt tilfredsstillende og den viste seg å bare bli en moderat kommersiell suksess.

I 2004, Joel og Ethan Coen kom The Ladykillers, på markedet med en nyinnspilling av Ealing Studios sin klassiker. Historien dreier seg rundt en professor (spilt av Tom Hanks) som setter sammen et team som skal rane et kasino. De leier et rom i en eldre kvinnes hus for å utføre ranet. Men når kvinnen oppdager sammensvergelsen, bestemmer gjengen seg for å myrde henne for sikre at hun ikke plaprer. Dette er letter sagt enn gjort. Brødrene fikk noen av de mest lunkne anmeldelsene som de noen gang hadde fått i hele karrieren sin, for denne filmen. Mange av kritikerne forventet at Coen-brødrene ville klart å lage vellykket filmer i en hvilken som helst sjanger de hyller eller etterligner, men at en relative beskjeden omarbeiding av en enkelt klassiker ikke ga dem nok kreativt spillerom til virkelig å sette sitt virkelige preg på filmen.

Coen-brødrenes siste film No Country for Old Men ble satt på vanlige kinoer i november 2007. Den bygger på en roman fra 2005 av forfatteren Cormac McCarthy. Filmen forteller historien om en mann kalt Llewelyn (Josh Brolin) som bor ved grensen mellom Texas og Mexico og som snubler over to millioner dollar i narkotikapenger som han beslutter å beholde. Han må så flykte for å unngå de som er ute etter å finne igjen pengene, medregnet en skummel morder (Javier Bardem) som forvirrer både Llewelyn og den lokale sheriff (Tommy Lee Jones). Hovedlinjen i intrigen går tilbake til de mørke, noir temaene som har gitt Coen-brødrene noe av deres mest vellykkede materialet, men markerer også en tydelig kursendring som inkludere mindre utpregede komiske elementer, og med minimal bruk av musikk. Filmen har allerede mottatt gode kritikker ved premieren i Cannes.

Stilistiske effekter[rediger | rediger kilde]

Coen-brødrenes filmer står i stor gjeld til film noir og andre film styles fra fortiden og disse filmretningene kombineres med tørr humor med skarp ironi, visuelt sjokkerende, og som oftest med bevegelige kameraarbeid i filmene. Coenene foretrekker å ikke plassere fortekstene helt til å begynne med i filmene. Coen-brødrene er også blant de få moderne filmskaperne som har vist en stor forkjærlighet for farseaktige komedier fra 30- og 40-tallet, og denne stilretningen har hatt innvirkning med varierende raffinement for hele filmer med farsepreg som The Hudsucker Proxy og Intolerable Cruelty til en gang imellom hurtigsnakkende underlig karakterer som Steve Buscemis karakterstudie i Miller's Crossing. Deres stil av karakterskildring skaper en verden hvor selv karakterer med små taleroller synes å ha en overdrevne karaktertrekk. Dette kan ha sammenheng med hvor filmene er lagt til (for eksempel de merkelige og vidunderlige karakterer i The Big Lebowski som ikke ser ut til å være malplassert i de mange nisjesamfunnene i LA).

Dialog[rediger | rediger kilde]

Som Oscar vinnerne for beste manuskript (Fargo), er Coen-brødrene anerkjent for dialogen i filmene sine. Noen ganger sparsomt som i (The Man Who Wasn't There; Fargo; No Country for Old Men), og andre ganger uvanlig snakkesalig som i (The Big Lebowski, Raising Arizona). Manuskriptene deres har typisk en kombinasjon av tørt vidd, overdrevet språk, og blendende ironi. I tillegg til Fargo, er flere av manuskriptene deres nominert til priser (The Man Who Wasn't There, O Brother...).

Film noir og misforståelser[rediger | rediger kilde]

Både i stil og innhold, står Coen-brødrene i stor gjeld til krimsjangeren film noir. Uten at de ofte innrømmer påvirkningen, anerkjenner begge filmskaperne åpent virkningen de klassiske noir romanforfatterne har hatt på deres mørkere filmer. Særlig, Miller's Crossing som er bygget på arbeidene til Dashiell Hammett, spesielt The Glass Key og Red Harvest, The Big LebowskiDen lange søvnen av Raymond Chandler og The Man Who Wasn't There på romaner av James M. Cain. Disse tre filmene inngår i det som er kjent som deres «Noir trilogi».

Filmene preges også av sterke kontraster innenfor lyssetting og det typiske temaet med folk som har tatt seg vann over hodet i forbindelse med planene de er involvert i. Filmene tar ofte opp kidnapping. Et nært universelt intrige element er misforståelser: misforståelser om hvem som drepte Rug Daniels og hvem som tok håret hans skaper friksjoner mellom forskjellige gjenger i Miller's Crossing; misforståelse om Norvilles kopi forårsaker han en del sorg seinere i The Hudsucker Proxy; The Big Lebowski begynner med et skitten teppe forårsaket av et tilfelle av forvekslet identitet; og i Blood Simple, er misforståelse den driving kraften bak hele intrigen etter de første tretti minuttene. Coen-brødrens film The Man Who Wasn't There hyller film noir, med en intrige som synes å være en oppdatering/vri på Postmannen ringer alltid to ganger. Filmen er i svart og hvit og har blitt lovprist av forskjellige kritikere for både dets filmfotografi og dets skarp tegnede, ganske sympatiske karakterer, selv om den skarpe vrien intrigen mot slutten er omstridt blant kritikerne. Coen har beskrevet disse vriene også som et forsøk på å imitere den uventede tredje akten i Cains roman.

Skildring av USA[rediger | rediger kilde]

De forskjellige sidene som utgjør karakteren til en by, en stat eller en region i USA er en integrert del av flere av Coen-brødrenes filmer. I Raising Arizona spiller det særpregede Arizona landskapet en viktig rolle, og noen av filmens karakterer er høyst overdrevne stereotyper av den gjengse forestillingen av folk fra Arizona'; for eksempel, Tempe (Arizona) er en campingplass midt inne i ørkenen. På samme måte, i Fargo er landskapet og aksentene til North Dakota og Minnesota en vesentlig komponent av filmen. The Big Lebowski er Coen sin Los Angeles film, med “the Dude” og andre symbolske karakterer fra byens varierte befolkning. O Brother, Where Art Thou? er helt klart fra Sørstatene, ettersom den er filmet i den landlige delen av Mississippi, de fleste karakterene snakker med utpreget sørstatsaksent, og lydsporet består av bluegrass sanger. Barton Fink er på en måte en satire av en annen kjent område i Los Angeles, Hollywood, The Hudsucker Proxy gjør det samme for New York. No Country for Old Men er, på en gang, både hyllest og satire over vest Texas aksenten, landskapet og sjelen. Den ærer staten Texas, på samme tiden som det fordømmer den enkelte deler av mentaliteten i Texas.

I tillegg legger filmduoen ofte filmene sine til en amerikansk krisetid som Miller's Crossing under forbudstiden, Barton Fink i tiden rundt angrepet på Pearl Harbor, The Big Lebowski i løpet av gulfkrigen i 1991, og O Brother Where Art Thou? under depresjonen. Andre verdenskrigen er også nevnt i et viktig punkt i intrigen i The Man Who Wasn't There, og Hi skylder på Reagans presidentperiode at han er blitt vaneforbryter i Raising Arizona. The Hudsucker Proxy utspiller seg rundt årsskiftet 1958/59, perioden omfatter Sputnik-ferden og den påfølgende opptrapping av den kalde krigen.

Coen-brødrene siste film til nå, No Country for Old Men, portretterer et USA som duen til nå ikke har eksperimentert med i sin produktive karriere. Filmen bygger på en roman av Cormac McCarthy. No Country for Old Men er helt original, om enn trist, illustrasjon av ondskaps realitet gjennom menneskets historie. Handlingen foregår i veststatene, den regionen some er mest gjenkjennelig for symbolikken om Amerika og friheten den forfekter. Duo utforsker nøye historien om en mann, Llewelyn Moss, som intetanende befinner seg der en massakre utspiller: en narkotikahandel som ender i tragedie. I denne filmen, er USA ment å representere samfunnet som et hele; dette er en verden som inneholder tragedier og til tider ubegripelig ordskap. Gjør motstand mot ondskapen noen som helst virkning i slike usikre tider? På samme tid undersøkes en begrepsverden med absolutt sannhet og nihilistisk filosofi. Coen-brødrenes bearbeidelse av McCarthys bejublede roman, maler et bilde av USA - og i siste instans, en hel verden – som strever med å fatte ondskapens natur og viljen til å finne en utvei.

Penger[rediger | rediger kilde]

I de fleste Coen filmene er penger involvert. I Fargo, var penger årsaken til alle hendelser gjennom filmen. Handlingen O Brother, Where Art Thou består av at tre rømte fanger forsøker å finne en skjult skatt. I The Man Who Wasn't There, presser hovedpersonen sjefen til konen for penger, men alt går katastrofalt galt. Historien i No Country for Old Men dreier seg om en kriminell som forsøker å ta tilbake noen stjålne penger.

Vold[rediger | rediger kilde]

De fleste av Coen-filmene er ganske voldelige. I hver av filmene deres, er det minst et dødsfall og i mange tilfeller flere. I The Hudsucker Proxy, blir intrigen utløst av selvmordet til Waring Hudsucker, og i The Ladykillers dør alle hovedkarakteren I forsøket på å kvitte seg med en gammel dame. I noen av deres mest malende filmer, f.eks., Fargo, blir hovedkarakterene drept eller overfalt,og blir vist på skjermen; spesielt eksplisitt malende er dette i Fargo, Steve Buscemis legeme blir matet inn i en skogsmaskin.

Mesteparten av volden i filmene deres faller inn under kategorien mørk humor. En av de mest komiske scenene i The Big Lebowski er når Walter, The Dude and Donny kjemper mot nihilistene. Coen-brødrene benytter alltid vold for å drive intrigen framover; for eksempel i Fargo. Carl Showalters sitt overfall på Shep Proudfoot gjør at Carl ringer Jerry og sier til ham at han skal levere fra seg pengene.

Voldshandlinger i en Coen film har alltid en hensikt, og de generelt skrevet inn i handlingen for å oppnå en komisk effekt eller for å få intrigen til å gå framover.

Ustoppelig ondskap[rediger | rediger kilde]

Flere av brødreduoens filmer har med en karakter som legemliggjør arketypen på "ustoppelig ondskap." I mange tilfeller, blir det antydet at karakterene ikke er menneskelige, eller har demoniske overtoner. For eksempel, Sheriff Cooley i, O Brother, Where Art Thou?, stemmer med beskrivelsen av djevelen som blir gitt av en av karakterene. Han viser sin livsfjernhet når det sies til ham at det vil være ulovlig å henge benådede og bemerker han hånlig at "loven er en menneskeskap institusjon." Leonard Smalls i Raising Arizona og Charlie Meadows i Barton Fink passer også beskrivelsen til denne arketypen. I No Country For Old Men, personifiserer Anton Chigurh volden og død i en verden som Sheriff Ed Tom Bell prøver å finne fornuften.

Teknikker[rediger | rediger kilde]

Visuelt, favoriserer Coen bevegelige kameraopptak, spesielt opptak som følger ved siden av objektet (kamera er plassert på en skinne, eller kameravogn, eller et Steadicam blir brukt. Kameraet følger og flytter seg med subjektet som filmes) og opptak ved hjelp av en krane; selv når kameraet er "statisk" er det ofte slik at allikevel beveger seg litt. Deres filmer utmerker seg også av visuell oppblomstrende filmkunst som markerer vendepunkter. Scener som understreker perspektivet eller vekselvirkningen mellom skygge og lys smykker mange av filmene: rekken med bowlingsko i "Gutterballs" scenen fra The Big Lebowski, bordet i styrerommet og Hudsucker bygningen i The Hudsucker Proxy, kveldsscenen med "Wheezy Joe" i Intolerable Cruelty er noen få eksempler.

"Raimi cam" ruse eller fartsrampe[rediger | rediger kilde]

Noen ganger i de “bevegelige” (tracking) opptakene “ruser” de kamera framover, som i scenen i Raising Arizona når det blir oppdaget av hans mor at Nathan Jr. er forsvunnet; Coen-brødrene kaller rusing framover for "Raimi cam" som en hyllest til Sam Raimi som lenge har vært deres venn, som ofte brukte rusing i Evil Dead (som Joel Coen hjalp med å klippe). The Hudsucker Proxy har to etterfølgende rusinger når Norville viser Mussburgers sekretær det blå brevet: først den måneden kvinnen skrek i stigen, og så når Norville reagerer til skriket.

Kameralinser[rediger | rediger kilde]

Coen-brødrenes tidlige filmer (med unntak av Miller's Crossing) er laget med omfattende bruk av vidvinkel linsene, som er de foretrukne linsene til deres første filmfotograf, Barry Sonnenfeld. Da Sonnenfeld forlot duo for å fortsette med en karriere som regissør ble han erstattet av Roger Deakins, som prøvd å få Coen fra å bruke disse linsene siden vidvinkel linsene tillot feltdybde, de forårsaker også betydelig forvrengning i hvordan størrelsen på objektet virker basert på hvor langt de var fra kamera. Deakins har fremmet bruk av lenger linser, som synes å korte ned distansen mellom objekter, men har grunnere feltdybde.

Kameravinkler[rediger | rediger kilde]

Coen-brødrene bruker kameravinkler som noen ganger skjuler heller enn avslører informasjon. Eksempler på dette er Fargo når Jean Lundegaard gjemmer seg i dusjen, Miller's Crossing når Tom går inn i rommet sitt etter at Leo forlater stedet (Verna er på sengen bak ham), Blood Simple når Abby setter seg opp i sengen mens Ray og Folkevognen kjører fram utenfor vinduet hennes.

Skjulte kutt[rediger | rediger kilde]

De “skjuler” ofte sine kutt ved nærbilder på et objekt, samme stilen som i Alfred Hitchcocks Rope. Det forekommer opplagt i Fargo når Carl dunker på fjernsynsapparatet for å få den til å virke, og når neste bilde kommer inn viser det Marges TV slik som det ser ut fra hennes seng; et lignende kutt i Miller's Crossing hender når et nærbilde av vinduet i Bernies hus panorerer vekk for å vise en død mann på golvet i en annen; i The Hudsucker Proxy når Amy Archer roper "Go Eagles!" etter at Norville leier henne, kutter filmen til å vise henne rope det samme til hennes kolleger i avisen; og i Blood Simple når "nærbildet" av takvifte over Martys hode snus bommen ut for å vise Abby hva ser fra sofaen i Ray sitt hus. En lignende teknikk er brukt til å integrere bakgrunnsmusikken inn i aksjonscenen. Noen eksempler på dette kan sees i The Big Lebowski hvor sangen Tumbling Tumbleweed, som akkompagnerer introduksjonsmonologen, fortsetter i musak formen i supermarkedscenen hvor monologen sluttet. I den samme filmen, spiller bakgrunnsmusikken ettersom hovedpersonen konfronterer privatdetektiven som følger ham (spilt av Jon Polito), spiller på detektivens bilradio.

Storyboarding[rediger | rediger kilde]

Coen-brødrene lager plansjer som skissere handlingen i en viss detalj ( plansjer) for hele filmene sine før filmingen begynner (mange regissører gjør bare det samme for komplekse scener som aksjon sekvenser). De mener at det hjelper dem å få det budsjettet de ønsker fordi de kan vise hvordan meste delene av pengene vil bli brukt.

Fargekorreksjon[rediger | rediger kilde]

O Brother, Where Art Thou? var den første filmen som fullt ut benyttet fargekorreksjon fra start til slutt med digital teknikk.[4] Brødrene ønsket at landskapet skulle reflekterer "dust-bowl"-atmosfæren fra depresjonen og, siden det faktiske landskapet hvor mange av scene var tatt opp var mye frodigere og grønnere enn den ønskede effekten trengtes omfattende fargekorreksjon gjennom hele filmen. Dette ble oppnådd ved hjelp av datamaskiner.

Samarbeid[rediger | rediger kilde]

Brødrene Coen brukte filmfotografen Barry Sonnenfeld fram til Miller's Crossing inntil Sonnenfeld forlot samarbeidet for å følge sin egen regissørkarriere, som omfatter slike filmer som The Addams Family, Get Shorty, og Men in Black. Roger A. Deakins har vært Coen-brødrens filmfotograf etter Sonnenfeld (se også List of noted film director and cinematographer collaborations). Men for deres neste film Burn After Reading vil de bruke Emmanuel Lubezki som deres filmfotograf.[5]

Sam Raimi hjalp også til med å skrive manuskriptet til The Hudsucker Proxy, som Coen-brødrene regisserte; og brødrene hjalp ham ved å skrive Crimewave, som Raimi regisserte. Raimi tok imot tips om filmingen av A Simple Plan fra Coen-brødrene, som akkurat hadde ferdigstilt Fargo (begge filmene er satt i blendende hvit snø, som reflekter mye lys og gjør det meget vanskelig å finne den riktige eksponeringen). Raimi har cameo-roller i Miller's Crossing og The Hudsucker Proxy. De møttes da Joel Coen ble leid inn som en av klipperne av The Evil Dead.

William Preston Robertson er en gammel venn av Coen-brødrene som hjalp dem med gjenopptak til Blood Simple og ble brukt som stemmen til radioevangelisten. Han er kreditert på rulleteksten som «Rev. William Preston Robertson.» Han har bidratt som stemmeskuespiller på de fleste Coen-filmene fram til og inkludert The Big Lebowski. Han skrev også The Making of The Big Lebowski sammen med Tricia Cooke.

Coen-brødrene har et antall skuespillere som de ofte benytter inkludert John Turturro, Michael Badalucco, Holly Hunter, Steve Buscemi, Frances McDormand, John Goodman, Jon Polito, og Stephen Root. Hver av dem har opptrådt i minst tre Coen-produksjoner. De planlegger to filmer til med George Clooney, Burn After Reading og Hail Caesar'. Den siste som vil fullføre Coen-brødrenes «Idiot-trilogi» som begynte med O Brother, Where Art Thou? og Intolerable Cruelty.[6]

Alle filmene deres har musikk av Carter Burwell, selv om T-Bone Burnett produserte mye av den tradisjonelle musikken i O Brother, Where Art Thou? og The Ladykillers. Skip Lievsay håndterer post-produksjons lydarbeidet for alle filmene deres.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Andre arbeider[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Coen brothers prove two heads are better than one besøkt, 25. feb, 2008
  2. ^ O Coen brothers, where art thou going to put the Oscar? besøkt, 25. feb, 2008
  3. ^ Gods of Film making Joel and Ethan Coen besøkt, 14. mai 2007
  4. ^ The Colorists besøkt, 14. mai, 2007]
  5. ^ Emannuel Lubezki filmer 'Burn After Reading', besøkt 9. mai, 2007
  6. ^ Clooney & Coens to Reunite for Hail Caesar, besøkt 13. juni 2007
  7. ^ «Clooney Reuniting with Coens a Third Time». ComingSoon.net. 23. oktober 2006. Besøkt 19. april 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Joel Coen – bilder, video eller lyd


Forrige mottaker:
 Martin Scorsese 
Oscar for beste regi
Neste mottaker:
 Danny Boyle