Leo McCarey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Thomas Leo McCarey (født 3. oktober 1898, død 5. juli 1969) var en amerikansk Oscar-vinnende filmregissør, manusforfatter og filmprodusent. I løpet av sitt liv var han involvert i nærmere 200 filmer, mange av dem komedier. Den franske regissøren Jean Renoir uttalte en gang at det ikke fantes noen filmregissør i Hollywood som forsto folk bedre enn Leo McCarey.

Biografi[rediger | rediger kilde]

McCarey begynte sin filmkarriere som assisterende filmregissør til Tod Browning i 1920, men hans ferdigheter kom først fram i Hal Roachs filmselskap, Hal Roach Studio, på slutten av 1920-tallet. Han ble ansatt av Roach i 1923 da han skrev vitser for Our Gang-serien og for andre filmstjerner. Deretter produserte og regisserte han kortfilmer, inkludert en serie med oppfinnsomme og løsslupne to-rullere med Charley Chase. Det var hos Roach at McCarey satte sammen Stan Laurel og Oliver Hardy til «Laurel & Hardy» (norsk «Helan og Halvan») for første gang, og dermed skapte en av de mest varige komikerduoene gjennom alle tider. Hans eneste offisielle kreditering som regissør var We Faw Down (1928), Liberty (1929) og Wrong Again (1929), men han skrev også mange filmmanus. I løpet av 1929 ble han visepresident for produksjonen for hele filmselskapet.

Da lydfilmen revolusjonerte filmindustrien gikk McCarey over til å regissere helaftens spillefilmer med mange av de største komiske talentene i samtiden, inkludert Eddie Cantor i The Kid From Spain, 1932; Brødrene Marx i Duck Soup, 1933; W.C. Fields i Six of a Kind, 1934; Mae West i Det er ingen synd, 1934; og Harold Lloyd i The Milky Way, 1936. Han vant sin første Oscar for beste regi for The Awful Truth fra 1937, med Cary Grant og Irene Dunne.

Utover hans forkjærlighet for komedie var McCarey en hengiven katolikk og dypt engasjert i sosiale saker. I løpet av 1940-tallet endret hans filmarbeid seg i en mer alvorlig retning. McCarey var opptatt av de kamper som ennå ikke var kjempet for menneskelig verdighet etter at den andre verdenskrigen var vunnet. I 1944 gjorde han ferdig Going My Way, en fortelling om en ungdommelig og foretaksom prest, Chuck O'Malley, spilt av Bing Crosby. Han ble belønnet med sin andre Oscar for beste regi for innsatsen. McCareys andel av overskuddet fra denne kassesuksessen ga han den høyeste rapporterte inntekten i USA for året 1944. Oppfølgeren, The Bells of St. Mary’s (1945), som ble produsert av McCareys eget filmproduksjonsselskap, var tilsvarende suksessfull.

Etter Koreakrigen reagerte tilskuerne derimot negativt til en del av hans filmer, eksempelvis den anti-kommunistiske filmen My Son, John (1952) som tiltrakk seg få publikummere. Fem år senere var han derimot tilbake på toppen som medforfatter, produsent, og regssør av An Affair to Remember, en klassisk romantisk komedie med Cary Grant og Deborah Kerr. Han fulgte opp denne suksessen med Rally 'Round the Flag, Boys! (1958), en komedie med Paul Newman og Joanne Woodward. Noen år senere regisserte han sin siste film, den dårlig mottatte Satan Never Sleeps (1962).

McCarey døde den 5. juli 1969 av emfysem, og ble gravlagt i på kirkegården Holy Cross Cemetery i Culver City i California. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Filmografi som regissør (utvalg)[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Frank Capra 
Oscar for beste regi
Neste mottaker:
 Frank Capra 
Forrige mottaker:
 Michael Curtiz 
Oscar for beste regi
Neste mottaker:
 Billy Wilder 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]