Hans F.K. Günther

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hans F. K. Günther

Hans Friedrich Karl Günther (født 16. februar 1891 i Freiburg im Breisgau, død 25. september 1968 samme sted) var en tysk forkjemper for eugenikk. Han virket som «raseforsker» under Weimarrepublikken og nasjonalsosialismen og var kjent under tilnavn som «Rassengünther» (Rase-Günther) og «Rassepapst» (raseguru). Ved siden av Houston Stewart Chamberlain regnes han som grunnleggeren av den nasjonalsosialistiske raseideologien.[1]

Biografi[rediger | rediger kilde]

1891-1933[rediger | rediger kilde]

Günther, som kom fra en musikalsk familie, studerte først sammenlignende språkvitenskap og germanistikk ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg, men deltok også på naturvitenskapelige forelesninger om zoologi og geografi. Grunnlaget for sine senere raseteorier fikk han ved å lytte til antropologen Eugen Fischer. Sommersemesteret 1911 tilbrakte han ved Sorbonne i Paris. I 1914, like før første verdenskrig, tok han doktorgrad og vervet seg deretter som frivillig, men da han led av leddrevmatisme, havnet han raskt på sykehus. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i Røde Kors.

I 1919 avla han lærereksamen, men oppfattet seg selv først og fremst som politisk forfatter. Hans debutverk var et «bekjennelsesskrift» med tittelen Ritter, Tod und Teufel. Denne boken, som gjennomsyres av nasjonalistisk tankegods, gjorde dypt inntrykk på Heinrich Himmler i 1924.

På oppdrag fra sin forlegger, Julius Friedrich Lehmann, skrev han mellom 1920 og 1922 sitt hovedverk, Rassenkunde des deutschen Volkes, som raskt fikk stor utbredelse, selv om forfatteren her strengt tatt beveger seg utenfor sitt fagområde. I 1922 studerte Günther antropologi ved Universität Wien og arbeidet dessuten ved et museum for zoologi og antropologi i Dresden, der hans foresatte var Berhard Struck. Samme år studerte han hos Theodor Mollison i Breslau. Etter 1923 oppholdt han seg i Skandinavia sammen med sin andre kone, Maggen Blom, som var norsk.[2] Her mottok han sporadiske oppdrag fra ulike universiteter, blant annet Uppsala universitet og Statens institut för rasbiologi, ledet av Herman Lundborg. I Norge ble han venn og beundrer av Vidkun Quisling. Allerede på denne tiden vanket Günther i nasjonalsosialistiske kretser. Arkitekten og forfatteren Paul Schultze-Naumburg introduserte Günther overfor Richard Walther Darré og Baldur von Schirach.

Et forbund (Kampfbund für deutsche Kultur) grunnlagt av nasjonalsosialismens sjefsideolog, Alfred Rosenberg, begynte i januar 1929 å utgi et eget blad, der forfattere med republikanske og humanistiske oppfatninger ble latterliggjort. Som alternativ anbefalte bladet sine lesere å fordype seg i verkene til Günther, van Schirach, Otto Bangert, Maria Kahle, Agnes Miegel og Bogislav von Schechow.[3]

På grunn av trang økonomi måtte Günther i 1929 vende tilbake til Tyskland. I Dresden livnærte han seg som deltidslærer helt til Wilhelm Frick, den første nasjonalsosialistiske ministeren i en tysk forbundsstat, bestemte at det skulle opprettes et eget professorat for Günther med sosialantropologi som fagkrets. Dette skjedde til tross for protester fra universitetet i Jena og det faglige miljøet i hele Tyskland. Günther innehadde tross alt ikke andre kvalifikasjoner enn en doktorgrad. Günthers innsettelsesforelesning fikk symbolsk betydning, ettersom både Adolf Hitler og Hermann Göring var til stede.

Günther var tilhenger av den såkalte «nordiske bevegelse».[4] Fra 1930 var han ansvarlig redaktør for tidsskriftet Rasse, som ble utgitt av denne bevegelsen.[5] Av uklare grunner ble han i 1931 utsatt for et attentat fra en arbeidsløs 18-åring i Wien, en hendelse som nasjonalsosialistene utnyttet politisk. I 1932 ble han medlem av NSDAP.

1933-1945[rediger | rediger kilde]

I 1935 ble Günther utnevnt til professor i raselære ved universitetet i Berlin, der han blant annet sørget for å ansette den senere «sigøynerforskeren» Sophie Erhardt. Erhardt mente den gang at tiden var inne for å bedrive «bevisst rasepolitikk» i Tyskland ved å sile ut psykisk utviklingshemmede mennesker, rhinlandsbastarder (mennesker med både tysk og afrikansk bakgrunn) og jøder.[6] Fra 1940 til 1945 var Günther professor og instituttleder ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg im Breisgau. Under nasjonalsosialismen mottok han tallrike priser og hedersbevisninger. I 1935 ble han den første vinneren av NSDAPs vitenskapspris, og i 1941 mottok han Goethe-medaljen i kunst og vitenskap fra Adolf Hitlers hånd. I 1938 ble Günther oppsøkt av Thor Heyerdahl, som forærte ham en hodeskalle fra Marquesasøyene. Günther skal ha blitt henrykt over denne gaven.[7]

Verket Ritter, Tod und Teufel gjorde Günther til grunnlegger av den såkalte «nordiske tanke», som gikk ut på at den «nordiske rase» var truet og at det nordiske islett i det tyske folk måtte rendyrkes. Dette skulle skje ved å styrke bondestanden og avfolke byene. Günther satte opp definisjoner av ulike mennesketyper ut fra bestemte egenskaper som angivelig gikk i arv sammen med de ytre kjennetegnene på rase. Günther utviklet etter hvert en verdiskala for de ulike rasene:

  • Den nordiske rase utmerket seg gjennom egenskaper som dømmekraft, sannferdighet og handlekraft, samt rettferdighetssans, individualisme, lidenskapsløshet og seksuell tilbakeholdenhet.
  • Typiske kjennetegn for rasen i det vestlige middelhavsområde var lidenskapelighet og temperament, samt munterhet og et sosialt sinnelag.
  • Rasen i de sørvestlige deler av det tyske språkområde utmerket seg gjennom tilbakeholdenhet, tålmodighet og flittighet. Mennesker av denne rasen var dessuten «føyelige som undersåtter», mottakelige for ledelse og hadde en sterk tilknytning til familie og hjemtrakt.
  • Den «dinariske rase» (oppkalt etter de dinariske alper) hadde en «særlig sans for ære» og var kjennetegnet ved en sterk kjærlighet til fedreland og hjemtrakt, samt ved pålitelighet, tapperhet, stolthet og en særlig begavelse for forretninger. Mennesker av denne rasen var lette å tirre, men ellers godmodige.

Günther konkluderte med at av disse rasene var den nordiske rasen den høyest utviklede, men samtidig også den mest truede. Jødespørsmålet var ifølge Günther av underordnet betydning. Han mente at begrepet «arisk» var foreldet og ønsket at jødene skulle utvandre til Palestina eller et annet passende landområde.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigens slutt tilbrakte Günther tre år i interneringsleirer, men han trakk aldri sine teorier tilbake. I boken Gattenwahl fra 1951 gir han uttrykk for at giftemål med «diabetikere, kvinnesakskvinner og alkoholikere» bør unngåes, et synspunkt som ikke var videre kontroversielt på 1950-tallet. I bokens sluttkapittel bagatelliserer han nasjonalsosialistenes programmer for tvangssterilisering og berømmer de obligatoriske helseattestene som skulle hindre kvinner med «mindreverdig» arvemateriale i å få barn.

Günther tilbrakte sine siste leveår i Emmendingen. I sin bok Der Begabungsschwund in Europa, som utkom på et høyreekstremt forlag i 1959, advarte han mot den voksende «fordummingen» av befolkningen, som ifølge Günther skyldtes at usedelige mennesker forplantet seg uhemmet, mens begavede mennesker bare sjelden fikk avkom. Günther fortsatte å bagatellisere nasjonalsosialistenes overgrep helt til det siste, blant annet i sin bok Mein Eindruck von Adolf Hitler fra 1969.

Betydning for ettertiden[rediger | rediger kilde]

Günther var en av mellomkrigstidens mest leste tyske forfattere, og bøkene hans hadde ennå på 1960-tallet sin egen leserkrets, som riktignok hadde minket kraftig siden 1945. I årene etter 1945 var det særlig i USA at Günthers rasebeskrivelser og rasistiske synspunkter nøt respekt, ettersom mange amerikanske delstater håndhevet strenge lover om segregering. I 1953 ble Günther innvalgt som korresponderende medlem av The American Society of Human Genetics.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Claus-Ekkehard Bärsch, Die politische Religion des Nationalsozialismus, 2. utg., München 2002, ISBN 3-7705-3172-8.
  2. ^ Hans Fredrik Dahl, Quisling. A Study in Treachery, overs. Anne-Marie Stanton-Ife, Cambridge 1999, ISBN 0-521-49697-7, s. 113; Nicola Karcher, «Schirmorganisation der Nordischen Bewegung», NORDEUROPA forum, 19 (2009), s. 7-35.
  3. ^ Jan-Pieter Barbian: Literaturpolitik im «Dritten Reich», bearbeidet utg., Nördlingen 1995, ISBN 3-423-04668-6, s. 56-58.
  4. ^ Stefan Breuer: Die Völkischen in Deutschland, Darmstadt 2008, ISBN 978-3-534-21354-2, s. 115.
  5. ^ W. Benz, H. Graml, H. Weiß, Enzyklopädie des Nationalsozialismus, 3. utg., München 1998, s. 615.
  6. ^ Sophie Ehrhardt: «Das Bild des deutschen Menschen», Zeitschrift für ärztliche Fortbildung, 1934, s. 265.
  7. ^ Ragnar Kvam jr., Thor Heyerdahl. Mannen og havet, Oslo 2005; NTB: Thor Heyerdahl hjalp tysk raseideolog, VG Nett, publisert 20.11.2005, hentet 18.08.2010.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heather Pringle, Himmlers herrefolk. Jakten på den ariske rase, overs. Per E. Fosser, Oslo 2008, ISBN 978-82-525-6816-5.
  • Peter Emil Becker, Wege ins Dritte Reich (Teil II). Sozialdarwinismus, Rassismus, Antisemitismus und Völkischer Gedanke, Stuttgart & New York 1990, ISBN 3-13-736901-0.
  • Peter Schwandt, Hans F. K. Günther. Porträt. Entwicklung und Wirken des rassistisch-nordischen Denkens, Saarbrücken 2008, ISBN 3-63901-276-3.
  • Christopher Hale, Himmler’s Crusade. The True Story of the 1938 Nazi Expedition into Tibet, London 2004, ISBN 978-0553814453.