Eugen Fischer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eugen Fischer (i midten) under en seremoni ved universitetet i Berlin i 1934. Studentfunksjonæren Albert Derichsweiler (til venstre) var leder for Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen.

Eugen Fischer (født 5. juli 1874 i Karlsruhe i Storhertugdømmet Baden, død 9. juli 1967 i Freiburg im Breisgau i Baden-Württemberg) var en tysk medisiner, antropolog og rasehygieniker. Han var en av de sentrale innen det nasjonalsosialistiske Tysklands raseteorier som la grunnlaget for legitimeringen av holocaust.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fischer studerte medisin og naturvitenskap ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg og ved Ludwig-Maximilians-Universität München fram til han tok doktorgraden i 1898. I 1900 habiliterte han seg for anatomi og antropologi.

Forskning[rediger | rediger kilde]

I 1908 gjennomførte han en forskningsreise til Tysk Sydvest-Afrika hvor han fokuserte på barn etter hvite fedre (hovedsakelig tyskere og boere) og kvinner fra folkegruppen Khoikhoi. Han konkluderte med at slik «raseblanding» burde unngås og at selv om slike mischlinger var nyttige for Tyskland, burde de ikke få anledning til selv å få barn og burde utryddes etter at de ikke lenger var til nytte. I 1912 ble slike «blandede ekteskap» forbud i de tyske koloniene.

Både forskningen fra Tysk Sydvest-Afrika og senere forskning ble en del av det påståtte faglige grunnlaget for Nürnberglovene, og da særlig Blodsvernloven. Under det nasjonalsosialistiske regimet utviklet han fysiologiske kriterier for å kunne fastslå angivelige «rasemessig» bakgrunn. Han og hans forskningsgruppe eksperimenterte med sigøynere og barn av afrikanere og tyskere, blant annet gjennom blodprøver og målinger av hodeskaller med sikte på å skulle kunne vitenskapelig bevise sine teorier.

Nasjonalsosialist[rediger | rediger kilde]

Selv om han ikke meldte seg inn i NSDAP før i 1940, ble han av Adolf Hitler utnevnt til rektor for universitetet i Berlin i 1933. Han gikk av med pensjon i 1942 og etter krigen skrev han sine memoarer som i følge kritikerne var et forsvarsskrift for sin rolle i nasjonalsosialistenes utryddelseprogram.