Carlo Gesualdo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Don Carlo Gesualdo, Principe di Venosa
Don Carlo Gesualdo, Principe di Venosa
Født 8. mars 1566
Napoli
Død 8. september 1613 (47 år)
Gesualdo, provinsen Avellino
Ektefelle 1. Maria d'Avalos
2. Leonora d'Este
Yrke Fyrste (principe) og komponist
Nasjonalitet Flag of the Kingdom of Sicily.svg napolitansk
Periode renessansemusikk
Sjangre/
former		 Kirkemusikk, motett, madrigal.
Gesualdo-moro lasso al mio duolo.ogg
Moro lasso al mio duolo
framført av MIT Chamber Chorus under ledelse av William Cutter

Don Carlo Gesualdo, Principe di Venosa (født 8. mars 1566 i eller i nærheten av Napoli; død 8. september 1613 i Gesualdo, provinsen Avellino) var en napolitansk fyrste og komponist.

Gesualdo er mest kjent for sine utrykksfulle madrigaler, mange skrevet i et dristig kromatisk tonespråk man ikke finner maken til før på 1800-tallet. Han er også herostratisk berømt for å ha stått bak noen av de mest beryktede mord i musikkhistorien.

Innhold

[rediger] Biografi

Gesualdo ble født inn en aristokratisk familie hvor faren var regjerende principe av det lille fyrstedømmet Venosa, moren Girolama var pave Pius IV's niese og Carlo Borromeo hans onkel. Ved hoffet fikk Carlo Gesualdo tidlig en grundig musikalsk utdannelse og opplæring i bassluttspill. Han spilte også cembalo og gitar,[1] og viste liten interesse for noe annet enn musikk. Etter at hans bror døde rykket han opp i arverekkefølgen, og ble regjerende principe i 1586.

Samme år giftet han seg med sitt søskenbarn Donna Maria d'Avalos som to år senere startet en kjærlighetsaffære med Fabrizio Carafa, hertugen av Andria. De holdt det gående i to år før Gesualdo fikk nyss om affæren. Han lot da som han skulle på en flere dagers jakttur, men vendte tilbake samme kveld og tok kona og elskeren in flagrante delicto («på fersken»). Hva som så skjedde ble aldri fullstendig oppklart, men det regnes som ubestridt at han egenhendig drepte hustruen Maria. Samme natt døde også elskeren og en datter med uklart farskap, men en rettslig undersøkelse førte ikke til noen endelig konklusjon på om han drepte dem selv eller ved hjelp av sine håndgangne menn. For å unngå hevn fra ofrenes familier, flyktet Gesualdo til familiens slott og ble der de neste fire årene.

Han giftet seg på nytt i 1594 etter bistand av onkelen, kardinal Alfonso Gesualdo. Paret bosatte seg i Ferrara og i løpet av de to årene de bodde der skrev han sannsynligvis størstedelen av sine komposisjoner, spesielt de fire første madrigalbøkene. Deretter trakk han seg igjen tilbake til slottet Gesualdo.

Etter 1600 døde det eneste barnet han hadde med sin andre kone. Gesualdo gikk nå inn i en stadig sterkere depresjon og skrev mest kirkemusikk. I 1611 publiserte han sine siste verk. Gesualdo døde isolert i slottet Gesualdo i Avellino.

Det antas at han led av en form av bipolar lidelse.

[rediger] Musikk

Gesualdos verk omfatter en rekke kirkemusikalske komposisjoner, bl.a. responsorier for liturgien i den stille uke. Dessuten skrev han motetter og seks bøker med madrigaler. En syvende madrigalbok er tapt.

Gesualdo levde i overgangstiden mellom renessansen og barokken, men stilmessig er han forankret i 1500-tallets vokalpolyfoni. Komposisjonene hans kjennetegnes av hyppig bruk av kromatikk og uventede modulasjoner for å understreke tekstmaterialets meningsinnhold. Slik står han i tradisjonen til andre madrigalister som Luca Marenzio og Claudio Monteverdi. Gesualdos verk var akseptert i hoff- og akademiske kretser fram til midten av 1600-tallet, men forsvant fort straks operaen gjorde sitt seiersrike inntog.

[rediger] Mottakelseshistorikk

Gjennom århundrene har mordene vært bestemmende for mye av oppmerksomheten rundt Gesualdos liv og musikk. Eksempelvis fortalte Giacinto Andrea Cicognini historien opp igjen i den barokke tragedien Il tradimento per l'onore (1664) ved hjelp av en fiktiv personkonstellasjon. Romanene Melodien oder Nachträge zum quecksilbernen Zeitalter (1993) av Helmut Krausser og Madrigal (1968) av Laszlo Passuth inneholder lengre gjenfortellinger av Gesualdos livsløp

På grunn av madrigalenes dristige stemmeføring og harmonikk ble de på 1900-tallet igjen sett på som interessante, og en rekke komponister studerte Gesualdo. For eksempel bearbeidet Igor Stravinskij tre madrigaler i Momentum pro Gesualdo di Venosa ad CD annum. Three Madrigals recomposed for instruments (1960). Stravinskij skrev om Gesualdo i Themes and Conclusions: «... as Gesualdo’s mode of expression is dramatic, highly intimate, and very much in earnest, he weights the traditional madrigal of poised sentiments and conceits, of amorous delicacies and indelicacies, with a heavy load.»

I 1990-årene kom det enda en bølge av interesse for den historiske figuren Gesualdo og hans musikk. Det franske vokalensembelet Les Jeunes Solistes gav Klaus Huber i oppdrag å komponere de manglende Lamentationes til Gesualdos langredagsresponsorier. I 1993 la han med Quia clamavi ad te: Miserere fram Lectio prima. Besetningen ligner den Gesualdo brukte i sine responsorier: Cantus, Sextus, Altus, Tenor, Quintus og Bassus. Jeunes Solostes urframførte under festivalen Wittener Tage für neue Kammermusik i 1997 den fullstendige serien Lamentationes. Samlingen bærer tittelen Lamentationes Sacrae et Profanae ad Responsoria Iesualdi.[2]

En annen som siden 1990-årene har befattet seg med Gesualdos liv og virke er Salvatore Sciarrino. Ved siden av madrigalbearbeidelser (blant annet Le voci sottovetro for ensemble og stemme, 1998) skrev han en burleske i den sicilianske dokketeatertradisjonen (Terribile e spaventosa storia del Principe da Venosa et della bella Maria for messosopran, saksofonkvartett og slagverk, 1999) og operaen Luci mie traditrici (1996-98, «Den dødelige blomsten»).

Andre barbeidelser av Gesualdo-materiale for operascenen er Alfred Schnittke (Gesualdo, opera i syv bilder, en prolog og en epilog, 1994) og Franz Hummel (Gesualdo, opera i to akter, 1996). I 1995 kom Werner Herzogs film Death for Five Voices.[3] Den 9. oktober 2010 ble operaen Gesualdo av Marc-André Dalbavie og med libretto av Richard Millet uroppført på Opernhaus Zürich – som oppdragsverk av operahuset.

[rediger] Verk

  • 1594: Madrigali libro primo (5-stemmig)
  • 1594: Madrigali libro secundo (5-stemmig)
  • 1595: Madrigali libro terzo (5-stemmig)
  • 1596: Madrigali libro quarto (5-stemmig)
  • 1603: Sacrarum cantionum liber primus, 21 motetter (5-stemmig)
  • 1603: Sacrarum cantionum liber secundus, 20 motetter (6-7-stemmig)
  • 1611: Madrigali libro quinto (5-stemmig)
  • 1611: Madrigali libro sesto (5-stemmig)
  • 1611: Responsoria et alia ad Officium Hebdomadae Sanctae spectantia (6-stemmig)
  • 1626: Madrigali libro settimo (6-stemmig, tapt)

[rediger] Referanser og fotnoter

  1. ^ Anthony Newcomb|Newcomb, Anthony. Carlo Gesualdo and a musical correspondence of 1594 in The Musical Quarterly, oktober 1968, bind. LIV nr. 4
  2. ^ Detaljer om Lamentationes Sacrae et Profanae ad Responsoria Iesualdi i (de)Klaus Hubers verkkommentarer.
  3. ^ Se en:Death for Five Voices

[rediger] Eksterne lenker

Commons Commons: Carlo Gesualdo – bilder, video eller lyd
Online partiturer
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Carlo_Gesualdo&oldid=10625928»
Personlig
Navnerom

Varianter
Handlinger
Navigasjon
Prosjekt
Wikipedia
Andre
Eksternt
Lager
Utskrift
Verktøy
På andre språk