Christian Fürchtegott Gellert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Christian Fürchtegott Gellert, portrett av Anton Graff

Christian Fürchtegott Gellert (født 4. juli 1715 i Hainichen, Sachsen; død 13. desember 1769 i Leipzig) var en tysk dikter og moralfilosof, som ved siden av Christian Felix Weiße regnes som den mest leste forfatteren i Tyskland rundt midten av 1700-tallet.

Liv[rediger | rediger kilde]

Gellert var den femte sønnen i en pastorfamilie og vokste opp under fattigslige forhold i Hainichen. Broren, Christlieb Ehregott Gellert, var en kjent metallurg og mineralog.

Christian Fürchtegott studerte teologi og filosofi ved Universitetet i Leipzig fra 1734. Han finansierte studiene ved å gi privattimer og arbeidet dessuten på en oversetting av Pierre Bayles Dictionnaire historique et critique, som var påbegynt av Johann Christoph Gottsched. Gellert ble uteksaminert i 1744 med en avhandling om fabelens teori og historie. Under skole- og studietiden ble han kjent blant annet med Karl Christian Gärtner, Carl Gottlob Cramer, Johann Adolf Schlegel, Johann Arnold Ebert, Nikolaus Dietrich Giseke og Friedrich Gottlieb Klopstock, og medvirket på ukestidsskriftet Bremer Beiträge.

Fra 1745 holdt Gellert forelesninger i Leipzig om poesi, elokvens og moral. I 1751 ble han utnevnt til professor i filosofi og var deretter høyskolelærer. En forelesningsserie over moralske spørsmål skapte stor oppmerksomhet hos hans samtidige. Goethe betegnet Gellerts morallære som et «fundament for den tyske moralske kultur».

Gellert led av dårlig helse, og en utpreget hypokondri hjalp heller ikke. Under syvårskrigen prøvde han å bearbeide sin traumatiske opplevelser i Geistlichen Liedern und Oden (1757), men verken kurer eller reiser til Berlin, Karlsbad eller Dresden kunne bedre humøret hans. Mens han arbeidet på Moral, forverret helsen seg betydelig, og han døde i en alder av 54 år. Han ble bisatt ved Alter Johannisfriedhof i Leipzig, og etter en del omflytting hviler nå levningen hans på gravplassen Südfriedhof i Leipzig (1. avdeling).

Betydning[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over Gellert foran rådhuset i Hainichen. Av Ernst Rietschel (1865)

Gellert utga sine første publikasjoner allerede i studietiden, og var på høyden av sin skaperkraft i årene 1740–1750. Verkene hans – særlig fablene – var den mest leste litteraturen i Tyskland i overgangen mellom opplysningstiden, sentimentalismen og Sturm und Drang-perioden. Gellerts verk bidro til at det dannet seg et lesende publikum blant allmennheten i Tyskland, og han skapte med det forutsetningen for de neste forfattergenerasjonene. Lystspillene hans var de første til å framstille borgerlige figurer og deres miljø. Romanen Leben der schwedischen Gräfin von G***, med borgerskapets moral som tema, banet veien for den tyske romanen.[1]

Lessing satte stor pris på Gellerts stil som brevskriver, og Gellert var Wielands «yndling». Geistlichen Lieder und Oden ble senere tonesatt av Carl Philipp Emanuel Bach, Joseph Haydn og Ludwig van Beethoven (seks Gellert-sanger op. 48).

I sin levetid var Gellert en svært høyt ansett professor og dikter, som knapt ble utsatt for kritikk, men dette endret seg snart etter hans død. Sturm und Drang-forfatterne forsøkte å redusere ham til en middelmådig, moralistisk dikter «for landsbyprestedøtre», slik Jakob Mauvillon og Ludwig A. Unzer gjorde i deres fiktive korrespondanse Über den Werth einiger deutscher Dichter.[2]

Verk[rediger | rediger kilde]

Ved siden av en mengde fabler som kom ut i to bind i 1746 og 1748, fortellinger, avhandlinger, taler og forelesninger publiserte han:

  • Die Betschwester (lystspill, 1745)
  • Das Loos in der Lotterie (lystspill, 1746)
  • Die zärtlichen Schwestern (lystspill, 1747)
  • Das Leben der Schwedischen Gräfin von G*** (roman, 2 deler, 1747/48)
  • Briefe, nebst einer praktischen Abhandlung von dem guten Geschmacke in Briefen (1751)
  • Geistliche Oden und Lieder (1757)
  • Die Biene und die Henne (fabel, 1769)

Sanger[rediger | rediger kilde]

Til Gellerts mest kjente sanger hører:

  • Die Himmel rühmen des Ewigen Ehre (tonesatt av bl.a. Beethoven);
  • Dies ist der Tag, den Gott gemacht (julesang, EG 42)
  • Herr, stärke mich, dein Leiden zu bedenken (Passionslied, EG 91)
  • Jesus lebt, mit ihm auch ich (påskesang, EG 115)
  • Wenn ich, o Schöpfer, deine Macht (EG 506)
  • Mein erst Gefühl sei Preis und Dank (morgensang, EG 451)
  • Gott ist mein Lied (EG, Regionalausgabe Nordelbien 536)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rafael Arto-Haumacher: Gellerts Briefpraxis und Brieflehre: der Anfang einer neuen Briefkultur. Wiesbaden 1995.
  • Friedrich Koch: Christian Fürchtegott Gellert. Poet und Pädagoge der Aufklärung. Weinheim 1992.
  • Kurt May: Das Weltbild in Gellerts Dichtung. Frankfurt 1928.
  • Alessandro Pellegrini: Die Krise der Aufklärung. Das dichterische Werk Christian Fürchtegott Gellerts und die Gesellschaft seiner Zeit. I Literaturwissenschaftliches Jahrbuch. Neue Folge 7/1966, side 37 ff.
  • Carsten Schlingmann: Gellert. Eine literaturhistorische Revision. Bad Homburg v.d,.H., Berlin, Zürich 1967.
  • Erich Schmidt: Gellert, Christian Fürchtegott. I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 8, Duncker & Humblot, Leipzig 1878, s. 544–549.
  • Sikander Singh: Christian Fürchtegott Gellert (= Meteore bind 6. red. av Alexander Košenina, Nikola Roßbach og Franziska Schößler). Hannover: Wehrhahn 2010.
  • Bernd Witte (red.): Ein Lehrer der ganzen Nation. Leben und Werk Christian Fürchtegott Gellerts. München 1990.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Christian Fürchtegott Gellert – bilder, video eller lyd
Wikisource-logo.svg Tysk Wikisource: Christian Fürchtegott Gellert – Originaltekster
Wikiquote Wikiquote: Christian Fürchtegott Gellert – sitater

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jfr. Sophie von La Roche: Geschichte des Fräuleins von Sternheim.
  2. ^ M. A. Susanne Paesel: Zur Fabel 'das Pferd und die Bremse' von Christian Fürchtegott Gellert Om «Landpastorentöchter»