Bilisme

Bilisme brukes om en samfunnssituasjon hvor samferdselen domineres av biltrafikk, og hvor kjøp og bruk av biler setter et tydelig preg på hele samfunnet – og om en ideologi som har ført til og forsvarer denne situasjonen. Bilismen, spesielt privatbilismen, er et fenomen som har bidratt sterkt til den individuelle mobiliteten og velstandsveksten i vestlige samfunn.

Bilisme brukes ofte synonymt med privatbilisme og massebilisme. Den vant for alvor frem i USA på 1940- og 50-tallet, og i Vest-Europa på 1960-tallet. I Norge kan en neppe snakke om massebilisme før bilrasjoneringen ble opphevet i 1960. Bilismen er fortsatt mer dominerende i USA enn i Europa. Bilismen har påvirket samfunnene på en rekke områder. Det har blitt mulig for langt flere å bo i enebolig, og samtidig arbeide sentralt i en større by, takket være økende mobilitet. Fremveksten av forsteder henger nøye sammen med bilismen. Privatbilismen gjør det ofte lettere for begge ektefellene i samme familie å arbeide ute.

Den store gleden og nytten innbyggerne nyter av bilen viser seg blant annet ved de høye avgiftene som myndighetene i mange vestlige land pålegger innkjøp og bruk av bil. I Norge vil avgiftene fra bilistene bidra med 46 milliarder kroner i 2009, pluss merverdiavgift. Dette er like mye som statens totale utgifter til barnehager, barnetrygd og foreldrepermisjon.

Bilismen har imidlertid også noen skyggesider. Spesielt problematiske er farene som bilene medfører for andre, (myke) trafikanter, de miljømessige konsekvensene av bilbruk, og bilenes plassbehov:

• I mange vestlige samfunn utgjør bilulykker en av de største ikke-naturlige dødsårsakene. Av totalt drøyt 40 000 dødsfall i Norge i 2007, ble 233 mennesker drept i trafikken.
• Miljøproblemene forårsakes av bilproduksjon, bilbruk og -deponering. Bilproduksjonen er svært råstoffkrevende: For hver bil produseres det det tjue- til tredvedobbelte av bilens vekt i avfall. Bileksos utgjorde tidligere en stor miljøbelastning gjennom bly- og svoveldioksidutslipp, mens fokuset nå har skiftet til karbondioksid (CO₂). Bly var en farlig miljøgift, og nitrogenoksider (NOx) og svoveldioksid (fra dieselbiler) viktige kilder til sur nedbør. Endringer i bensinens sammensetning har løst problemene med forurensninger fra bly, delvis også NOx. Dieselbiler slipper imidlertid ut betydelige mengder av NOx, og disse utslippene har økt etter hvert som dieselbilene har fått partikkelfiltre. CO₂-utslipp kan neppe fjernes så lenge fossilt brensel brukes som drivstoff. CO₂ er en viktig drivhusgass. Totalt bidrar imidlertid ikke verdens biler med mer enn 10 prosent av de samlede menneskelige utslippene av klimagasser.
• I tillegg til forurensninger pga. avgasser fra eksosen, hvirvler bilene opp store mengder svevestøv, særlig ved bruk av piggdekk på bar asfalt. Dieselbiler og -busser slipper dessuten ut kreftfremkallende partikler.
• I mange land, også Norge, er biltrafikken den støykilden som plager flest mennesker. I Norge er over 1,4 millioner mennesker utsatt for veitrafikkstøy på mer enn 55 dBA ved bolig i gjennomsnitt over døgnet. Hvert år dør mellom 200 og 250 mennesker i Norge pga. støy fra veitrafikk, iflg. forsker Truls Gjestland ved Sintef. Dette skyldes bl.a. støyrelaterte hjerte-/karsykdommer, og arbeidsulykker og trafikkulykker bl.a. fordi folk har vært trette og uopplagte etter å ha fått nattesøvnen forstyrret av støy.
• Bilens store plassbehov er et problem fordi byplanleggingen i mange tiår har tatt sikte på å gjøre byer mest mulig bilvennlige (jf. f.eks.), noe som har resultert i mange løsninger som kan være uheldige for både andre trafikanter og for byenes innbyggere generelt (lange veier til butikker eller offentlige kontorer, dårlig fremkommelighet for myke trafikanter, lite grønnareal, støyproblemer m.m.)

Ordet bilisme er kjent i norsk siden 1955 og ble til å begynne med brukt om bilismen i USA