Arkeologisk teori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Arkeologi

Tommarp kloster 02.JPG

Disipliner
Metode
Terminologi
Datering

Den arkeologiske teorien danner grunnlaget for hvordan arkeologer utfører sitt arbeide. Det finnes ingen enhetlig arkeologisk teori og definisjonene kan derfor diskuteres.

Kulturhistorisk arkeologi[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel om kulturhistorisk arkeologi

Frem til midten av 1900-tallet med introduksjonen av ny teknologi, var konsensus at arkeologi var nært beslektet med historiske fag. Den første retningen i arkeologisk teori kalles gjerne for kulturhistorisk arkeologi. Denne retningen ble utviklet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og var i hovedsak opptatt av gruppering av raser eller folkeslag. Nyvinninger innen teknologi og filosofi ble som regel forklart ved migrasjon eller diffusjon. Et hovedargument var at alle sivilisasjoner har sitt opphav i Midtøsten, og at alle nyvinninger spredte seg derfra. Disse forklaringsmodellene var ofte basert på lite nøyaktige dateringer fra innskrifter og keramikk.

Prosessuell arkeologi[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel om prosessuell arkeologi

På slutten av 1960-tallet begynte et antall yngre, hovedsakelig engelske og amerikanske arkeologer å motsette seg den kulturhistoriske arkeologien. De mente at arkeologien skulle benytte seg av mer naturvitenskapelige og antropologiske metoder med blant annet hypotesetesting. Denne retningen, som ble kjent som ny-arkeologi eller prosessuell arkeologi, oppsto hovedsakelig på grunn av tilgangen på ny teknologi og dateringsmateriale som motsa den tidligere teoriretningen. En viktig person innen prosessuell arkeologi var amerikaneren Lewis Binford.

Post-prosessuell arkeologi[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel om post-prosessuell arkeologi

1980-tallet vokste det fram en ny retning anført av de britiske arkeologene Michael Shanks, Christopher Tilley, Daniel Miller og Ian Hodder. De var kritiske til den prosessuelle arkeologiens helning mot naturvitenskapelig objektivitet, og de framholdt vekten av relativisme. Denne retningen ble kalt post-prosessuell arkeologi, og har i sin tur blitt kritisert av prosessuelle arkeologer for brist på vitenskapelig stringens. Debatten mellom disse to vitenskapelige retningene pågår fortsatt.

Arkeologisk teori låner nå fra et vidt felt inkludert evolusjonsteori, fenomenologi, postmodernisme, agentteori, kognitiv vitenskap, funksjonalisme, genderarkeologi, hermeneutikk, feministisk arkeologi og systemteori.

Se også[rediger | rediger kilde]