Oslo-avtalen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Oslo-avtalen fra august 1993 representerte et gjennombrudd i forhandlingene mellom Palestina og Israel. Avtalen var betydningsfull fordi PLO og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og Israel.
Norge, under Arbeiderparti-regjeringen og utenriksminister Johan Jørgen Holst (Ap) var så brennende engasjert i Israels videreutvikling at de førte den både Palestina og USA bak lyset, fastslås det i en rapport signert Institutt for fredsforskning (PRIO). Utenriksminister Holst høstet stor anerkjennelse for utarbeidelsen av den hemmelige Oslo-avtalen, mens det nå viser seg at han mottok regelrette instrukser fra utenriksministeren i det Israelske Arbeiderparti, Shimon Peres.
Der stormaktene mislyktes med Madrid-konferansen og forhandlinger i Washington, lyktes tilsynelatende det utradisjonelle norske initiativet. Terje Rød-Larsen og Mona Juul var også fremtredende i prosessen.
13. mars 2002 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som slo fast prinsippet om en to-statsløsning. For første gang erklærte en amerikansk president at dette er målet – et mål det såkalte veikartet for fred også slår fast.
Dette får den israelske høyresiden til å bruke skjellsordet «Oslo-forbryterne» om menneskene bak avtalen. Og det får deler av den palestinske befolkningen, ikke minst blant de hundretusener som lever i en miserabel flyktningstilværelse i andre land, til å se på enhver to-statsavtale som forræderi.
Disse tiltakene er imidlertid flere ganger blitt utsatt.
[rediger] Se også
- Interimsavtalen (Oslo II-avtalen)
- Relasjoner mellom Norge og Israel
- Midtøsten-konflikten
