Alf Larsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alf Larsen
Født22. juli 1885[1]Rediger på Wikidata
Tjøme
Død12. des. 1967Rediger på Wikidata (82 år)
BeskjeftigelseSkribent, lyriker Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
UtmerkelserDoblougprisen (1961)
Gyldendals legat (1959)

Alf Larsen (født 22. juli 1885 i Tjøme kommune, død 12. desember 1967 samme sted) var en norsk forfatter. Han er særlig kjent for sin naturlyrikk og virket som kulturkritiker og tidsskriftredaktør. Det fremkom senere at han var overbevist antisemitt.

Liv og arbeid[rediger | rediger kilde]

Gravsteinen til Alf Larsen (1885–1967) og Astrid Alf-Larsen (1873–1954) utenfor Tjøme kirke. Dikteren giftet seg 36 år gammel med den tolv år eldre Astrid Blicher-Hansen fra Danmark i 1922. Med hennes medgift og lånte penger kjøpte han Rød gård på Tjøme.[2] Inskripsjonen Ex deo nascimur / In Christo morimur / Per spiritum sanctum revivissimus [sic] («Av Gud er vi født, i Kristus dør vi, gjennom Den hellige ånd gjenoppstår vi») er en treenighetsformel fra rosenkorsordenen som også Rudolf Steiner brukte som motto.[3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Alf Larsen ble født på Hudø rett vest for øya Tjøme i Vestfold. Han gikk på Amtsskolen i Nordby, nå Skiringssal folkehøyskole i Sandefjord, skoleåret 1902 til 1903.[4] Deretter reiste han til Danmark, der han fra november 1903 til mars 1904 fulgte Vinterskolen på Grundtvigs højskole i Lyngby nord for København.[5] Fra januar 1908 til september 1909 var Larsen elev ved St. Andreas-kollegiet i Charlottenlund, også det nord for København.[6][7]

I 1912 debuterte han med diktsamlingen Vinterlandet i 1912, under pseudonymet Alf Ingebrekt. Etter et par år i Frankrike kom han tilbake i 1920 og bosatte seg på Tjøme.[8] I 1921 kjøpte han Rød gård i Tjøme og slo seg ned i Norge for godt. På Tjøme fikk han også fredet den første og nordligste delen av Rød-Dirhue landskapsvernområde i 1942.[9] Rød gård er i dag omgitt av en golfbane.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Alf Larsen begynte som fin-de-siècle-dikter med tekster preget av anarkisme, undergangsstemning og livslede. Etter at han sluttet seg til Rudolf Steiners antroposofiske bevegelse, ble diktene preget av naturfrom livstro. Mye av hans diktning er, direkte eller indirekte, preget av Tjømes landskap. Som kulturdebattant og samfunnskritiker var han omstridt i sin samtid.

Larsen har selv skrevet om hvordan han ble antroposof i 1925.[10] Fra 1933 til 1941 redigerte og utgav han det kulturkonservative tidsskriftet Janus. Her skrev han i 1933: «Jødeforfølgelsen er en skamflekk på det tyske folks historie, en uavtvettelig skamflekk. Og den autodafé (bokbrenning) som i disse dager er foranstaltet på frihetstenkende og frittenkende menneskers skrifter, den vil bli en vardeild som kommer til å samle alt det som heter frihetsånd i Europa til et oppgjør med den bøddelånd som nu triumferer i øst og vest, i syd og nord. Vi behøver ikke å rope «død over tyrannene». Sin undergang besørger de selv. For det slår aldri feil det ord at den som griper til sverd, skal omkomme ved sverd. Borgerkrigen i helvete er brutt løs, men ingen skal få oss som virkelig tror på et «tredje rike» og vet hva det er, nemlig frihetens rike, til å delta i den. Hitler har, som Bertram Dybwad Brochmann så riktig skrev, tatt kommunismens ånd op i sig i kraft av å hate den og gjør nu dens gjerninger.» Han fordømmer nazismens vesen, og ber leseren ikke å fortvile.[11]

Om Vidkun Quisling skrev Larsen i samme artikkel at han «er ennu en uklar ånd. Bare det at han bygger på rasetanken er nok; Av alle de tanker som tjener til påskudd for et eller annet parti som vil til makten, eller for et eller annet som vil beholde den, er rasetanken den mest abstruse (dunkle, uforståelige), den hvori der er minst virkelighet og minst mening, den der mest må leses som et tegnsprog. Og det vil igjen si at det er den mest reaksjonære. Når fortidsåndene kommer igjen, kommer de i en alltid mer forvrengt skikkelse. Det er bare det som ligger på den annen side av tidenes vendepunkt, Golgatamysteriet, som kommer igjen i en stadig mer forklart skikkelse. På den omstendighet kan vi prøve nazismen som ånd. Den er en mørkets og forvirringens ånd i aller vesentligste forstand. I den velter alt det illegitime og ulovmedholdelige i menneskelivet og menneskehistorien op igjen.(...)I bolsjevismen arbeides der dog på å forme fremtidens skall, men i nazismen er alt forutbestemt, er alt bakutvendt like til den moralske kraft til å bli en impuls for å slå andre med i stedet for å løse verdensknutene. De som tror at de store verdensfloker nu kan løses ved hjelp av en «mann», de er så naive at man må si: de er forbrytersk naive!»[12]

Også nevøen Aasmund Brynildsen, sønn av sjøkaptein Holm Brynildsen og Alf Larsens søster Lilly, skrev for Janus.[13] Under krigen var Alf Larsen også med på å stifte Dreyers forlag i 1941. Han skrev for Morgenbladet og tidsskriftene Spektrum og Horisont.

André Bjerke brukte Larsen som modell for «Gabriel Mørk», redaktøren for kulturtidsskriftet Svøpen i kriminalromanen De dødes tjern fra 1942.[14] I 1948 utga Larsen sine beste essays i Den kongelige kunst som skaffet ham innpass hos etterkrigstidens lesere og i flere tidsskrifter, blant annet de faste spaltene[15] «Tanker i tiden» og «Nattetanker» i Farmand.[16] Olav H. Hauge holdt «Nattetanker» for blant sin favorittlesning, der det ikke står ett uklokt ord: «Å være en opprører er fristende, men ikke fristende nok for deg, min sjel!» Larsen var også mannen som kalte Olaf Bull en «dverg», Tarjei Vesaas var «Våsaas», og mente at Ernst Orvil representerte «idiotiets triumf i norsk lyrikk», og at hovedlinjen i norsk lyrikk gikk fra Henrik Wergeland og Olav Aukrust til Alf Larsen selv. På sine eldre dager ble han omtalt som «Tjømekjeften» og det som verre var.[17]

I 1926 hadde Larsen møtt Israel Leib Sachnowitz som hadde en manufakturbutikk i Larvik og i 1927 var Larvik kommunes største skattebetaler. Larsen ønsket å foreta en investering, og de to inngikk et samarbeid de signerte kontrakt på 18. februar 1927. Sachnowitz lånte da kr 7.000 av Larsen til innkjøp. Sachnowitz hadde amerikanske kontakter som ønsket å kjøpe norske antikviteter; Larsen finansierte innkjøpene og reiste rundt i Vestfold etter antikviteter, mens Sachnowitz dro rundt i Oppland. Etter tilstrekkelige innkjøp møttes de i Oslo og fikk varene sendt til USA, men snart skar det seg. Ved fristens utløp fant Alf Larsen at det manglet kr 1.500; heller ikke fikk han de avtalte 2,5 % på fortjenesten. Larsen gikk derfor til anmeldelse og vant i Tønsberg byrett; men Sacnowitz anket, og i overretten i Oslo falt det ny dom der Larsen ble tilkjent halve beløpet, og Sachnowitz frifunnet for de alvorligste siktelsene.[18] Det var Sachnowitz Larsen tenkte på da han skrev: «Den mest typiske jøde jeg har kjent, en simpel og udannet fyr, som jøde inn til marven og grenseløst stolt av å være det, tenkte ikke på annet enn å bedra. Han tilbrakte de to tredjedeler av sitt liv med å spekulere å hvordan han skulle omgå loven, og den ene tredjedel på en avholdskafé med å spille dam. Han endte i Hitlers gasskamre.»[19]

Alf Larsen mottok kunstnerlønn fra 1960, og i 1961 Dobloug-prisen.[20]

Han Larsen ble gravlagt på kirkegården ved Tjøme kirke 16. desember 1967. Ett av hans dikt heter «Gravskrifter fra Tjøme kirkegård».[21]

I Tjøme sentrum står også Alf Larsen-monumentet som ble avduket 21. juli 1985 i anledning hans 100 års fødselsdag, en skulptur av Finn Henrik Bodvin inspirert av Larsens dikt om øyas eikeskog som ikke lenger fins.[22]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Idéhistorikeren Jan-Erik Ebbestad Hansen har kalt Alf Larsen «norsk litteraturs største antisemitt».[23] Han tenkte på aforismesamlingen Jødeproblemet som ikke ble utgitt.[24] Dette upubliserte verket ble til i 1950-årene, og Larsen gir uttrykk for forståelse for Hitlers jødeforfølgelser og bagatelliserer holocaust. «Nazismen er jødedommens endelige triumf i verden,» skrev Larsen blant annet. Ebbestad-Hansen skriver at Larsen var kritisk til nazistisk ideologi og til Vidkun Quisling.[25] Men Larsen anså den tyske okkupasjonen for en nødvendig renselse av det norske samfunnet, og at de samfunnstoppene som satt på Grini, fikk som fortjent. Verre syntes han det ville være om kongen og regjeringen kom tilbake.[26] Alf Larsens antisemittisme tiltok og ble etterhvert dominerende i hans politiske syn. Han var etter andre verdenskrig en ledende antisemitt i Norge: Han uttrykte seg skeptisk til tall og vitneskildringer om holocaust. Larsen benektet ikke at det fantes gasskamre og at jøder ble forfulgt, men mente at jødene selv var skyld i forfølgelsen og tilintetgjørelsen. Larsen mente at Hitler og hans folk med rette skar alle jøder over en kam, og Larsen gikk langt i å rettferdiggjøre folkemordet. Larsen beskrev den stereotype jøde med utgangspunkt i handelsmannen Leib Sachnowitz i Larvik. Sachnowitz og Larsen drev fra slutten av 1920-tallet antikvitetshandel sammen. Sachnowitz ble drept i Auschwitz i desember 1942 og Larsen mente i praksis at Sachnowitz fikk som fortjent. Sønnen Herman Sachnowitz overlevde.[27]

Utgivelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Vinterlandet (1912), dikt, debut under pseudonymet Alf Ingebrekt
  • Indgangen (1915), dikt
  • Billeder fra den gamle stue (1916), dikt
  • I Vindens sus (1927), dikt
  • Med vår under vingen (1928), dikt
  • I jordens lys (1946), dikt
  • Stemninger ved Okeanos' bredder (1949), dikt
  • En tangkrans (1959), dikt
  • Den kongelige kunst (1948), essays
  • Nattetanker (1951), aforismer
  • Utvalgte dikt (1956), dikt
  • Høsthav (1958), dikt
  • En tangkrans (1959), dikt
  • I kunstens tjeneste (1964), essays
  • Den jordiske vandringsmann (1968), dikt
  • Siste strofer (1969), etterlatte dikt

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Tjømø-sangen[rediger | rediger kilde]

Alf Larsens tekst til «Tjømø-sangen» ble tonesatt av Åge Myklegård, domorganist i Tønsberg. Sangen fungerer i dag som øyas «nasjonalsang» og framføres blant annet på 17. mai.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Alf_Larsen[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Om Alf Karsen i Norsk biografisk leksikon
  3. ^ Steiner, Rudolf (1971). Oppdragelsen og tidens åndsliv. Oslo: Antropos. s. 94–102. ISBN 8290059035. 
  4. ^ Karakterprotokoll Skiringssal folkehøgskole 1903, fra Vestfold fylkesarkiv (Vestfoldarkivet)
  5. ^ Foreningen «Lyngby Elever»s årsskrift 1904
  6. ^ St. Andreas kollegiet ved Charlottenlund Højere almenskole. Meddelelser om skoleaaret 1907-08. København. Mohn's bogtrykkeri 1908.
  7. ^ St. Andreas kollegiet ved Charlottenlund Eksamensberettiget Højere almenskole. Meddelelser om skoleaaret 1908-1909. København. Mohn's bogtrykkeri 1909.
  8. ^ «Alf Larsen» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. mars 2022 fra [1]
  9. ^ Fredningen av Rød gård, Tjøme
  10. ^ «Alf Larsen: «Mitt møte med antroposofien»». Arkivert fra originalen 20. august 2011. Besøkt 17. desember 2008. 
  11. ^ «Alf Larsen om Quisling»
  12. ^ «Alf Larsen om Quisling»
  13. ^ Henrik Jørgensen: «Aasmund Brynildsen - liv, erkjennelse og kirke»
  14. ^ Espen Grønlie: «Antisemittisme, antroposofi og åndenes makt», Le Monde diplomatique
  15. ^ «Alf Larsen om Quisling»
  16. ^ «Alf Larsen fikk dikterlønn, men ble ekskludert av Forfatterforeningen»
  17. ^ [2] Jan Erik Vold: «Jeg er som av en vanartet slekt» - Litt om Alf Larsen som poet
  18. ^ Ståle Dingstad: Knut Hamsun og de norske holocaust (s. 317-18), Dreyers forlag, Oslo 2021, ISBN 9788282655750
  19. ^ Ståle Dingstad: Knut Hamsun og de norske holocaust (s. 46)
  20. ^ «Alf Larsen om Quisling»
  21. ^ «Alf Larsens grav på Tjøme kirkegård». Arkivert fra originalen 3. oktober 2022. Besøkt 9. mars 2022. 
  22. ^ Sven Otto Rømcke: Bodvins skulptur til minne om Larsen
  23. ^ Espen Grønlie: «Antisemittisme, antroposofi og åndenes makt», Le Monde diplomatique
  24. ^ Dahl, Hans Fredrik (18. oktober 2009). «En norsk antisemitt trer fram». Dagbladet. s. 48. 
  25. ^ Jan Erik Ebbestad-Hansen: Om antisemittismens vesen. Klassekampen, 23. mars 2017.
  26. ^ «Forfatteren Alf Larsen og Æresretten» Verdens Gang 29. mars 2019
  27. ^ Ståle Dingstad (2021). «Ryktet om jødene: antisemittismen i norsk litteratur | Minoritetsdiskurser i norsk litteratur». Minoritetsdiskurser i norsk litteratur (norsk). Universitetsforlaget. doi:10.18261/9788215045320-2021-07. Besøkt 7. mai 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
Astrid Tollefsen 		Vinner av Gyldendals legat
delt med Åge Rønning
 Neste mottaker:
Finn Bjørnseth
Forrige mottaker:
Halldis Moren Vesaas 		Norsk vinner av Doblougprisen
 Neste mottaker:
Inger Hagerup
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alf_Larsen&oldid=24284225»