Hopp til innhold

Einsatzgruppen: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Ingen redigeringsforklaring
Linje 8: Linje 8:


==Okkupasjonen av Polen==
==Okkupasjonen av Polen==
I [[1939]] ble Einsatzgruppen omorganisert, og under [[felttoget i Polen 1939|angrepet på Polen]] ble det brukt for å likvidere polakker som kunne organisere motstand. Det var mobile enheter so besto av uniformert mannskap fra SD, Gestapo, kriminalpolitiet og det vanlige politiet.<ref>https://link.springer.com/chapter/10.1057/9780230583566_4</ref>
I [[1939]] ble Einsatzgruppen omorganisert, og under [[felttoget i Polen 1939|angrepet på Polen]] ble det brukt for å likvidere polakker som kunne organisere motstand. Det var mobile enheter so besto av uniformert mannskap fra SD, Gestapo, kriminalpolitiet og det vanlige politiet.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=The Men of Einsatzgruppe D: an Inside View of a State-Sanctioned Killing Unit in the ‘Third Reich’|url=https://doi.org/10.1057/9780230583566_4|utgiver=Palgrave Macmillan UK|oppslagsverk=Ordinary People as Mass Murderers: Perpetrators in Comparative Perspectives|dato=2008|besøksdato=2020-08-29|isbn=978-0-230-58356-6|side=78–96|doi=10.1057/9780230583566_4|språk=en|fornavn=Andrej|etternavn=Angrick|redaktørfornavn=Olaf|redaktøretternavn=Jensen}}</ref>


==Rekruttering og organisering==
==Rekruttering og organisering==

Sideversjonen fra 29. aug. 2020 kl. 20:40

Drap på polakker av en Einsatzgruppe i Leszno i oktober 1939
Drap på jøder i Ivanhorod i Ukraina i 1942. En kvinne forsøker å beskytte barnet sitt med egen kropp før de ble skutt på nært hold. Dette er et av de mest kjente fotografiene fra Einstatzgruppenes aktiviteter.[1] Fotografiet ble tatt fra en tysk postsending av den 16 år gamle Jerzy Tomaszewski. Fotografiet blir som regel vist beskåret slik at bare kvinnen med barnet og den nærmeste soldaten vises.[2]

Einsatzgruppen («Innsatsgrupper»), egentlig Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD, var en paramilitær dødsskvadron tilhørende Schutzstaffel. De var mobile formasjoner, som særlig ble brukt til likvideringer i okkuperte områder, og var underlagt Amt IV i Reichssicherheitshauptamt (RSHA).

De enkelte gruppene ble kalt Einsatzkommando, mens staben ble kalt Einsatzstab. Hver kommando var delt i Einsatztruppe. Ved behov ble gruppene forsterket med polititjenestemenn og utkommanderte fra lokalbefolkningen.

De første gruppene ble satt inn under Anschluss og invasjonen i Tsjekkoslovakia. Deres oppgave var da å sikre viktige dokumenter og å eliminere personer som kunne skape problemer. De sørget også for at lokale nasjonalsosialister ble plassert i viktige stillinger, og for opprettelse av konsentrasjonsleirer.

Okkupasjonen av Polen

I 1939 ble Einsatzgruppen omorganisert, og under angrepet på Polen ble det brukt for å likvidere polakker som kunne organisere motstand. Det var mobile enheter so besto av uniformert mannskap fra SD, Gestapo, kriminalpolitiet og det vanlige politiet.[3]

Rekruttering og organisering

Lederne av Einsatzgruppen og underordnete drapskommandoer var generelt godt utdannet, til dels ved eliteuniversiteter.[4]

Flere sentrale personer ble rekruttert fra studentmiljøet ved universitetet i Tübingen. Franz Walter Stahlecker, leder for Einsatzgruppe A, var utdannet jurist med doktorgrad. Stahlecker studerte i Tübingen og ble der venn av Martin Sandberger, Eugen Steimle og Erich Ehrlinger. Stahlecker var Gestapo-sjef i Württemberg i 1934 og arbeidet på Adolf Eichmanns utvandringskontor for jøder i Wien fra 1938. I oktober 1939 innledet Eichmann og Stahlecker «Niskoplanen» som innebar å forflytte polske jøder til et «reservat» ved Lublin og Nisko.[5]:261

Studiekameratene Sandberger og Ehrlinger hengte opp hakekorsflagget i aulaen ved universitetet i mars 1933. Ehrlinger var under krigen sjef for Sonderkommando 1b i Einsatzgruppe A. Ernst Kaltenbrunner forfremmet i september Ehrlinger til sjef for Einsatzgruppe B og i oktober til sjef for Sicherheitspolizei og SD i Hviterussland og tilstøtende områder i Russland. På den tiden var det et par tusen overlevende jøder i Minsk og Ehrlinger kommanderte alle SS-menn til å delta i henrettelsene av de siste jødene.[6]:297, 356 Gustav Adolf Scheel (1907-1979), leder for Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen, rekrutterte målrettet til SS og Einsatzgruppen fra studentmiljøet i Tübingen.[6]:356 Scheel var en periode medisinstudent i Tübingen.[7][8][9] Ved Universitetet i Heidelberg hadde Scheel fra 1933 drevet en aggressiv kampanje for å fordrive «ikke-ariske» og «marxister» fra universitetet.[10] Scheel utdannet seg til lege.[11] Tübingen ble sentrum for «jødeforskning» i det tredje riket.[6]:366 Scheel var leder for Einsatzgruppe i det okkuperte av Alsace og han deltok i deportasjon av jøder fra Karlsruhe i 1940. Hans far var protestantisk prest. Scheel begynte å studere i Tübingen i 1928 med sikte på å bli protestantisk prest.[5]

Erwin Weinmann var medisinstudent i Tübingen og ble sjef for Sonderkommando 4a under Einsatzgruppe C i Ukraina.[9]:523 Eugen Steimle som studerte i Tübingen på samme tid som Sandberger, ble sjef først for Einsatzkommando 7a under Einsatzgruppe B og deretter Sonderkommando 4a under Einsatzgruppe C.[9]:515 Til Tübingen kom i 1933 Paul Zapp som kontorsjef for Deutsche Glaubensbewegung (som ønsket en tysk-arisk religion som alternativ til den «semittiske» kristendommen) under Jakob Wilhelm Hauers ledelse. Zapp hadde ikke høyere utdanning som de andre fra Tübingen. Hauer var religionshistoriker og professor i Tübingen. Utover på 1930-tallet spredte Hauer nasjonalistisk tankegods. Zapp ble sjef for Einsatzkommando 11a under Einsatzgruppe D.[12][13][9]:512 Rudolf Bilfinger studerte jus i Tübingen og arbeidet med blant annet jødesaker i RSHA. Albert Rapp som studerte juss i Tübingen ble sjef for Sonderkommando 7a under Einsatzgruppe B.[6]

Theodor Dannecker, Wilhelm Harst og Sandberger samarbeidet om deportasjon av jøder fra Italia i 1943. De tre var bekjente fra Tübingen.[9]:517 Dannecker var født i Tübingen og drev familiebedriften der.[5]:72 Dannecker hadde ikke høyere utdanning og hadde kontakt med nazistiske studentaktivister i Tübingen, men ble rekruttert til SD via SS og ikke via den nazistiske studentforeningen. Werner Best var mentor for Dannecker og Paul Zapp.[6]:354 Dannecker beskrives som en ekstrem antisemitt.[14]

Sandberger kom fra en familie med flere kjente prester i Württemberg. Stahleckers far var luthersk prest. Steimle kom fra en familie av prester. Ernst Biberstein var luthersk prest.[8][9]

Hilary Earls doktoravhandling ved University of Toronto (publisert i New York 2009) er den første fullstendig studien av Einsatzgruppenprosessen ført av USA mot sentrale personer for disse drapsskvadronene. Earl viser at de tiltalte hadde flere fellestrekk blant annet var de relativt unge og av samme generasjon, og de var godt utdannet og hadde steget raskt i gradene i Det tredje riket som de entusiastisk sluttet opp fra begynnelsen.[15] Rekruttering av ledere blant universitetsutdannede medvirket til den effektive gjennomføring av holocaust. Junginger mener at disse personene var ambisiøse og hadde de administrative ferdighetene som gjorde det lett å gå fra vanlige massakrere til systematiske utryddelse. De felles antisemittiske holdningene medvirket til gjennomføringen av holocaust. I studentklubbene var antisemittisme utbredt og ble tilskyndet av den nazistiske studentforeningen. De tidligere studentene fra Tübingen var en fremstående gruppe antisemitter i den nazistiske eliten. Junginger mener de var drevet av ideologi og overbevisning, ikke av ordrer og tvang.[6]:357

De 24 tiltalte i Einsatzgruppenprosessen var godt utdannet og relativt unge: De fleste hadde Abitur (artium), ni var utdannet jurister, seks av dem hadde doktorgrad, Otto Rasch hadde to doktorgrader. De fremsto til dels som alminnelige familiefedre. Ohlendorfs medtiltalte hadde lignende karriere som ham og de fleste var født mellom 1900 og første verdenskrig, en ungdomsgenerasjon som var desillusjonert av konsekvensen av krigen. Alle unntatt en var protestanter.[16][17][18][19] Eugen Steimle kom som Martin Sandberger fra en familie av prester. Begge hadde studert ved universitet i Tübingen og blitt involvert i SS gjennom Gustav Adolf Scheel. Franz Walter Stahlecker, lederen for Einsatzgruppe A drept av partisaner i 1942, var også sønn av en prest og hadde studert juss i Tübingen.[8] Ernst Biberstein var luthersk prest og fortsatte etter benådningen å arbeide for kirken.[9][20]

Walter Blume fotografert i forbindelse med Einsatzgruppenprosessen etter krigen.
Foto: US Army photographers on behalf of Office of Chief of Counsel for War Crimes

Walter Blume (1907-1974) var utdannet jurist (Bonn, Jena og Münster) med doktorgrad (Erlangen universitet) og advokatbevilling. Blume arbeidet som dommer i Dortmund. Han ble medlem av SS i 1935 og begynte å arbeide i RSHA. I mars 1941 fikk han i oppdrag å klargjøre en Einsatzgruppe for innsats ved den planlagt invasjonen av Sovjetunionen. I mai 1941 fikk han kommandoen over Sonderkommando 7a under Einsatzgruppe B ledet av Arthur Nebe. Blume rapporterte at 24.000 jøder var utryddet i Hviterussland under hans ledelse. Blume overlot 17. august 1941 ledelsen til Eugen Steimle. I 1942 ble Blume sendt til Athen som kommandant for Sicherheitspolizei der og han forberedte og gjennomførte deportasjonene av jødene der. Blume opprettet også konsentrasjonsleiren Haidari. I august 1943 organiserte Blume sammen med Dieter Wisliceny og Adolf Eichmann deportasjon av 46.000 jøder fra Athen, Ioannina, Korfu, Rhodos og Kos.[5]:36-37

Heinz Seetzen (født 1906) var 1941-1942 leder for Sonderkommando 10a som inngikk i Einsatzgruppe D under Ohlendorf. Seetzen var utdannet jurist. På grunn av sitt vennskap med Heydrich ble Seetzen i praksis Ohlendorfs nestkommanderende. Seetzen sluttet helhjertet opp om planen for å drepe alle jødene og om SS' ideal om personlig hardhet (tysk: Härte). Sommeren 1944 var Seetzen leder for Einsatzgruppe B med base i Minsk. Seetzen tok sitt eget liv i september 1945 i britisk varetekt.[21]

Etter invasjonen av Sovjetunionen

Etter operasjon Barbarossa i juni 1941 ble gruppene sendt østover for å likvidere «uønskede elementer». De er spesielt beryktet for sin rolle i massedrap på jøder. Sammen med spesialpolitistyrker antas de å være ansvarlige for drap på omkring 2 millioner jøder, en tredjedel av det totale antallet som ble drept. Gruppene sto også bak massakrer og enkeltlikvideringer av blant annet sigøynere og kommunister. I utgangspunktet ble fire Einsatzgruppen organisert, hver enhet med 500 til 1000 menn.[22] Hver enhet ble knyttet til en armegruppe: Einsatzgruppe A til armegruppe nord; Einsatzgruppe B til Hærgruppe Midt, Einsatzgruppe C til Armégruppe Syd, og Einsatzgruppe D til 11. Armee i Wehrmacht. Einsatzgruppen ble i noen tilfeller forsterket med soldater fra regulære hærstyrker og disse deltok i oppsamling og drap på jøder.[23]

Etterspill

Utdypende artikkel: Einsatzgruppenprosessen

Kart fra Franz Walter Stahleckers rapport fra oktober 1941 med oppsummering av drap gjennomført av Einsatzgruppe A under hans kommando («Von der Einsatzgruppe A durchgeführte Judenexekutionen»): Estland "Judenfrei" (963 drept); Latvia (35.238 drept ); Litauen (138 421 drept); Russland (3800 drept); Hviterussland (41,828 drept)
Utdrag av Jäger-Bericht, Karl Jägers detaljerte rapport om Einsatzgruppe As drap på 137 346 mennesker i Litauen.[24]

Mange ledere i Einsatzgruppen ble etter andre verdenskrigs dømt til døden eller fengsel.[trenger referanse] I 1958 ble de siste som satt fengslet løslatt.[15] En del unngikk straffeforfølgelse ved å ta sitt eget liv mens noen få klarte å gå i dekning. Karl Rudolf Werner Braune ledet en einsatzgruppe før han ble sjef for Sicherheitsdienst i Oslo. Etter krigen ble han arrestert, og vitnet under Nürnbergprosessene om massedrapene hans kommando gjennomførte. Deretter ble han dømt for krigsforbrytelser og hengt.[trenger referanse] Erich Ehrlinger gikk i dekning på slutten av krigen og levde lenge som en fri mann under navnet Erich Fröscher. I 1954 følte Ehrlinger seg trygg og tok tilbake sitt gamle navn. Han ble arrestert i 1958 og ble i 1961 dømt til 12 års fengsel for medvirkning til mord. Han ble sluppet fri i 1965 og dommen ble annullert fordi han hadde blitt syk i varetekt.[6]:298

Einsatzgruppe A

Einsatzgruppe B
Einsatzgruppe C
Einsatzgruppe D
Einsatzgruppe «Serbia»

Referanser

  1. ^ Struk, Janina (2011). Private Pictures: Soldiers' Inside View of War. I.B.Tauris. p. 77. ISBN 9781848854437.
  2. ^ «Robert Fisk: Ukraine, 1942. What are we seeing?». The Independent (engelsk). 19. november 2011. Besøkt 2. juli 2019. «The photograph was to become one of the most impressive and persuasive images of the Nazi Holocaust.» 
  3. ^ Angrick, Andrej (2008). «The Men of Einsatzgruppe D: an Inside View of a State-Sanctioned Killing Unit in the ‘Third Reich’». I Jensen, Olaf. Ordinary People as Mass Murderers: Perpetrators in Comparative Perspectives (engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 78–96. ISBN 978-0-230-58356-6. doi:10.1057/9780230583566_4. Besøkt 29. august 2020. 
  4. ^ Kühne, Thomas (2. oktober 2015). «Believe and destroy: the intellectuals in the SS war machine». Intellectual History Review. 4. 25: 469–471. ISSN 1749-6977. doi:10.1080/17496977.2015.1060728. Besøkt 29. august 2020. «Organized as a collective biography, the book traces in its first section the youth of these 80 men during and after World War I and in the revisionist, bellicose, and racist climate of the 1920s and early 1930s in Germany. According to Ingrao, two factors shaped the mindset of these intellectuals: first, the traumatic experience of Germany's defeat in World War I and of the humiliating Versailles Treaty; second, their education at some elite universities located mostly but not exclusively in the German borderlands.» 
  5. ^ a b c d Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO.
  6. ^ a b c d e f g Junginger, H. (2017). The Scientification of the" Jewish Question" in Nazi Germany. Brill.
  7. ^ «The Quiet Death of a Nazi: Martin Sandberger's Last, and Only, Interview - DER SPIEGEL - International». www.spiegel.de (engelsk). 15. april 2010. Besøkt 15. januar 2020. 
  8. ^ a b c Bittner, J. (2013). Breaking the Veil of Silence. TOS Verlag.
  9. ^ a b c d e f g Wiesing, Urban (2010). Die Universität Tübingen im Nationalsozialismus. Franz Steiner Verlag. 
  10. ^ Remy, Steven P. (2003). The Heidelberg Myth: The Nazification and Denazification of a German University. Massachusets: Harvard University Press. ISBN 9780674009332. 
  11. ^ Kater, Michael (1989). Doctors under Hitler. North Carolina: University of North Carolina Press. ISBN 978-0807848586. 
  12. ^ "Verden var hennes tekst": forskeren Lily Weiser-Aall : en minnebok 1898-1998. Oslo: Norsk folkeminnelag. 1998. ISBN 8291161178. 
  13. ^ «Jakob Wilhelm Hauer». Store norske leksikon. 27. mars 2019. Besøkt 19. januar 2020. 
  14. ^ Bartrop, Paul R. og Michael Dickerman (2017). The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection. ABC-CLIO. 
  15. ^ a b c d e f g h i j Meyer, Birga U. (1. juni 2011). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History». Journal of Genocide Research. 1-2. 13: 183–185. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2011.554091. Besøkt 20. januar 2020. 
  16. ^ Housden, Martyn (1. juni 2013). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958. Atrocity, Law and History». The International History Review. 3. 35: 651–652. ISSN 0707-5332. doi:10.1080/07075332.2012.745255. Besøkt 29. august 2020. «Looking at the defendants more generally (and we are talking about a group of men charged with over a million murders between them), they were remarkably well educated (p. 96). Of the fifteen Einsatzgruppen leaders active in Russia in 1941 to 1943, 40 per cent held doctorates (p. 100). (…) As a rule, the defendants refused to admit they had done anything wrong (p. 142).» 
  17. ^ Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.). (2012). Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  18. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Browning
  19. ^ Bertosa, Brian (2012). «Canadian Military Journal». www.journal.forces.gc.ca (engelsk). Besøkt 28. oktober 2018. 
  20. ^ Lassiwe, Benjamin (19. januar 2014). «NS-Vergangenheit der Landeskirchen: Der braune Sündenfall in Schleswig-Holstein | shz.de». shz. Besøkt 17. august 2020. 
  21. ^ Stokes, Lawrence D. (1. april 2002). «From Law Student to Einsatzgruppe Commander: The Career of a Gestapo Officer». Canadian Journal of History. 1. 37: 41–74. ISSN 0008-4107. doi:10.3138/cjh.37.1.41. Besøkt 29. august 2020. 
  22. ^ Longerich, Peter (2010). Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jews. Oxford; New York: Oxford University Press. s. 185. ISBN 978-0-19-280436-5. 
  23. ^ Langerbein, Helmut (2003). Hitler’s Death Squads: The Logic of Mass Murder. College Station, TX: Texas A&M University Press. s. 31. ISBN 978-1-58544-285-0. 
  24. ^ MacQueen, M. (1998). The context of mass destruction: Agents and prerequisites of the Holocaust in Lithuania. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 27-48.
  25. ^ Breitman, Richard, og Norman J.W. Goda. U.S. intelligence and the Nazis, Cambridge University Press 2005 ISBN 0-521-85268-4
  26. ^ Andrej Angrick, Peter Klein: Die „Endlösung“ in Riga. WBG, Darmstadt 2006, ISBN 3-534-19149-8,
  27. ^ Stokes, L. D. (2002). From Law Student to Einsatzgruppe Commander: The Career of a Gestapo Officer. Canadian Journal of History, 37(1), 41-74.
  28. ^ Lutz Hachmeister: Der Gegnerforscher: Die Karriere des SS-Führers Franz Alfred Six, München 1998.
  29. ^ Schminck-Gustavus, CU: Winter in Griechenland: Krieg, Besatzung, Shoah 1940-1944. Göttingen: Wallstein, 2010. (
  30. ^ Beorn, W. W. (2017). The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990. By Alex J. Kay. German History., 15. Juni 2017. doi:10.1093/gerhis/ghx030
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Einsatzgruppen&oldid=20722425»