Emil Haussmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Haussmann under Einsatzgruppenprosessen

Emil Haussmann (født 11. oktober 1910 i Württemberg, død 31. juli 1947 i Nürnberg) var en tysk offiser i Schutzstaffel (SS).

Haussmann hadde graden SS-Sturmbannführer, og tilhørte under andre verdenskrig Einsatzkommando 12 i Einsatzgruppe D, underlagt Sicherheitsdienst.

Han var en av 24 offiserer som ble tiltalt i Einsatzgruppenprosessen, men begikk selvmord før rettsforhandlingene startet.

Haussmann gikk som 19 årlig i 1930 inn i NSDAP. Han arbeidet som folkeskolelærer fram til han i 1937 gikk inn i Sicherheitsdienst i Oberabschnitt Südwest med tjenestested i Stuttgart hvor han arbeidet overfor jødene.

Under Felttoget i Polen i 1939 var Haussmann med i Einsatzkommando VI og arbeidet tett med Albert Rapp i gruppens stabsavdeling med SD-oppgaver. Sjefen for brukken var Erich Naumann, som senere ble tiltalt i Nürnberg sammen med Haussmann. Etter felttoget ble Haussmann i Polen sammen med Rapp, som ledet jødeforfølgelsene i Posen.

Under Operasjon Barbarossa ble Haussmann en del av Einsatzkommando 12 i Einsatzgruppe D. Her deltok han i massemord på jøder i det sørlige Ukraina og på Krim.

Haussmann ble anklaget ved Einsatzgruppenprosessen og 29. juli 1947 fikk de 24 anklagede ta del av anklagen, som bestod av tre punkter:

  1. Forbrytelser mot menneskeheten i form av forfølgelser av politiske, religiøse og rasemessige grunner, mord, utryddelse, fengsling og andre inhumane handlinger begått mot sivile, borgere av Tyskland og andre nasjoner, som del av en organisert plan for folkemord.
  2. Krigsforbrytelser av form som beskrevet i punkt 1 samt vilkårlig ødeleggelse og ødeleggelse som ikke var militært betinget.
  3. Medlemskap i en kriminell organisasjon, det vil si SS, SD eller Gestapo.

To dager senere begikk Haussmann selvmord.[trenger referanse]