Yell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Yell
Windhouse.jpg
Godset med det beskrivende navnet Windhouse
Geografi
PlasseringNordsjøen
Øygruppe Shetland
Areal 212,11 km²
Høyeste punktHill of Arisdale (210 m)
Administrasjon
LandStorbritannia
Demografi
Befolkning966 (2011)
Posisjon
Map
Yell
60°37′22″N 1°06′00″V
Yell på Commons

Yell (skotsk: Yell; norrønt: Jala) er en av de nordlige øyene i på Shetland i Skottland. Øya er Shetlands nest største etter Mainland, med en lengde på 27 kilometer og en bredde på 11 kilometer og et samlet areal på 212 km².[1][2] I folketellingen for 2011 hadde den en vanligvis bosatt befolkning på 966.[3] De største bosetningene er Burravoe, Mid Yell, Cullivoe, Gloup, Gutcher og Ulsta. Yell er den tredje mest folkerike i øygruppen (femtende av alle øyene i Skottland), etter Mainland og Whalsay.[1]

Øya har fergeforbindelser over Yell-sundet, fra Ulsta til Toft på Mainland, i sør og over Bluemull-sundet, fra Gutcher til Belmont på Unst, i nord.[4] Fergeforbindelsene er en del av veien A968, som knytter den nordlige delen av Shetland til Mainland. Fra Gutcher går det også ferge til Hamars Ness på Fetlar.

Øyas grunnfjell er i stor grad sammensatt av krystallinsk skifer med tekstur nord-sør, som ble løftet opp under den kaledonske fjellbyggeperioden.[5] Torv dekker to tredjedeler av øya til en gjennomsnittlig dybde på 1,5 meter.

Yell har vært bebodd siden neolittisk tid, det vil si yngre steinalder eller bondesteinalderen, og et titalls rundhus (broch) har blitt identifisert fra før den norrøne perioden. Norrønt eller norsk styre varte fra 900- til utpå 1300-tallet da skotsk overherredømme overtok.[1] Den moderne økonomien på øya er basert på småbruk, fiske, transport og turisme. Øya hevder å være «hovedstaden for oter på de britiske øyer» og har et mangfoldig fugleliv, inkludert hekkebestander av storjo og tyvjo.[6] Noen ganger dukker det også opp hvaler og delfiner opp utenfor kysten.[7]

Bemerkelsesverdige bygninger på øya er blant annet Old Haa of Brough fra 1600-tallet i Burravoe, et tidligere kjøpmannshus som nå er omgjort til museum og besøkssenter.[8] Det finnes mange folkeeventyr og moderne litterære referanser til øylivet på Yell.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Skjæring av torv på Ulsta

Yell er 31 kilometer lang, med en maksimal bredde på 12 kilometer, og blir feid rundt av svært heftige tidevann.[9] Øya strekker seg nordover til innenfor 15 kilometer fra den nordvestlige delen av Unst. Den er delt av bare det smale sundet Bluemull fra sørvest for Unst.[9] På østsiden er kysten generelt lav og sandete, men det er en omfattende steinete og til dels stupbratte kyst i vest som stiger sakte til høyder på 61–122 m.[9] Den er syv eller åtte bukter som danner naturlige havner. Øya deles nesten i to hvor de store buktene Whale Firth og Mid Yell nesten møtes.[2]

Sauer på sørlige Yell, med Bigga i bakgrunnen

I tillegg til disse store fordypningene er det en rekke tomboloer (sandstrekninger) som forbinder halvøyer med øya. Mange av disse er svært skjøre, og kan ekstremt lett skades av menneskelig erosjon, eller kraftige stormer, skape nye øyer – eller gjenopplive gamle.

Det er relativt lite jordbruksland, men kysten bidrar til fiske.[9] Mye av det indre av Yell er dekket av et terrengdekkende myr, ofte så mye som 3 meter tykt,[10] som er et resultat av 3000 år med avleiringer.[2] Torven holder på mye vann, men eroderes lett, særskilt når den kommer nær kysten. En del bekker har gravd seg dypt ned og her er det et vell av ville blomster og fugler som hekker i fred.[5]

Som med alle øyene på Shetland som helhet, kan Yell sees på som en barriere mellom den nordlige enden av Nordsjøen (mot øst) og Atlanterhavet (mot vest). Mot nordøst ligger Norskehavet, og Polhavet ligger flere hundre km mot nord.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Dvergfalk (Falco columbarius), den minste rovfuglen på de britiske øyer, formerer seg på Yell
Vintersol som skinner på rødt gress nær Basta, øst på Yell

Kystlinjen til Yell omfatter mange smale viker, som Shetlandsdialekten kalles voe, fra norrønt vágr, tilsvarende norske våg[11] Her er det oter og forskjellige sjøfugler. Ørret kan finnes i innlandsvann.[1]

Pattedyr[rediger | rediger kilde]

Yell hevder å være det fremste stedet for oter på de britiske øyer. Stranden er lavtliggende og torvjorden er myk, noe som gjør den ideell for oterne å grave ganger. De lange dagene om sommeren gjør også det mer sannsynlig å oppdage disse stort sett nattaktive skapningene i dagslys enn på det britiske fastlandet. Hugh Miles’ naturdokumentar The Track of the Wild Otter ble filmet på stedet ved Burra Ness ved munningen av Busta Voe; den fikk priser og ble produsert for BBC.[12]

Havert og steinkobbe er også vanlige besøkende ved kysten av Yell.[2][13] Yell mottar av og til den merkelige arktiske besøkende foruten ternen; i 1977 ble det registrert en bortkommen storkobbe. Normalt lever disse skapningene bare på pakkisen.[1] Mennesker har introdusert en rekke dyr inkludert kaniner, og det har til og med blitt stilt spørsmål ved om oter kunne ha kommet av seg selv, selv om dette er kontroversielt.[5] Niser er også av og til sett i nærheten.[5]

Øya har sin egen underart av skogmus, i likhet med noen av de andre øyene på Shetland, og på Hirta, den største øya i St Kilda.[5]

Fugler[rediger | rediger kilde]

En bestand av rødnebbterne, lokalt kjent som tirricks (trykk på siste stavelse; et onomatopoeisk ord), migrerer til Shetland fra Antarktis om sommeren. Ettersom svaler noen ganger blir sett på som bebudere av sommeren andre steder, i Yell og Shetland, er det rødnebbterne som fyller denne rollen.[14]

Andre fugler som regelmessig besøker Yell er blant annet storjo og tyvjo, ulike terner, ærfugl, småspove, smålom, myrsnipe, heilo, bergirisk, vipe og dvergfalk.[2] Skjærene Eigg, og Ern Stack i nordvest for Yell, er det siste kjente hekkestedet på Shetland for havørn, som ble registrert der i 1910.[15]

Flora[rediger | rediger kilde]

Yell har mange av de vanlige plantene som finnes i nord-europeisk myrlandskap, særskilt lyng i overflod,[5] blant annet to kjøttetende planter, tettegress og soldugg.[5] En betydelig studie av floraen til Yells tørre steinvegger ble utført i 1986–87. Lav, særskilt Ramalina-arter, var de plantene som ble funnet oftest.[16]

Kløftene på øya, som Daal of Lumbister, gir et viktig miljø for noen av de få trærne på øya, ettersom de er uberørt av sauebeite.[5] Før menneskelig bosetning synes det som om Yell til en viss grad var skogkledd, i det minste med dvergtrær og busker. I juvet på spissen av Gloup Voe finnes det steinnype og leddved.[5] Siden torven til en viss grad bevarer gamle planter og pollen, på grunn av sin anaerobe (krever ikke oksygen) natur, er det mulig å få en viss følelse av den tidligere vegetasjonen på øya. For eksempel er det kjent at det for 40 000 år siden, før siste istid kom, og sannsynligvis enhver menneskelig bosetning, vokste eik, furu og røsslyng her. Restene av disse plantene har blitt bevart i lag av gammel torv, som igjen ble begravd av steinleire som ble etterlatt av morene fra istiden.[5]

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til navnet[rediger | rediger kilde]

Bokstaven yogh

Yell er et av stedsnavnene på Shetland som ikke umiddelbart lar seg forklare. Navnet Yell er registrert på 1300-tallet som Iala, og kan være av brittonsk (keltisk) opprinnelse, avledet fra *iala, som betyr «ufruktbart land» (sammenlign med Iâl i Wales).[17] I urnordisk kan Jala eller Jela ha hatt betydningen «hvit øy» med henvisning til strendene. I norrønt hadde Gjall i betydningen «karrig».[1] Naboøya Unst kan også ha vært med opprinnelse fra før norrøn tid. I 1586 ble Yell registrert som «Yella».[18] I tidlig moderne tid ble det skrevet som Zell[9] (sammenlign med «Zetland»), en feilaktig transkripsjon av Ȝell, hvor første bokstav er yogh. Shetland stammer fra «Hjaltland», og «Ȝ» ble brukt for å symbolisere startlyden i den gamle uttalen.[19] Dette gjør en annen mulig forklaring plausibel, knyttet til de norrøne ordene hjalli eller hjallr, terrasse i en fjellside eller en avsats, stillaser, især de som brukes til tørking av fisk.[20] «Hjell» er gjeldende skrivemåte og uttale på norsk, og «hjallar» er besittende entall eller nominativ flertall i norrønt.[21]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Burra Ness Broch

Yell har vært bebodd siden yngre steinalder (neolittisk tid).[1] En petrosomatoglyff eller forsteinet fotavtrykk ved North Yell, opp ved Hena, 30 x 10 cm er lokalt kjent som «Wartie» og ble brukt lokalt for å vaske i dugg eller regnvann, og å stå i den skulle bli kvitt av vorter. I den legendendariske forklaringen ble den laget av en kjempe som satte den ene foten her og den andre på Westing på Unst.

Det er identifisert tolv rundhus i stein, som britiske arkeologer betegner som brocher, fra oldtiden.[1][8] Det er bevis som tyder på at det var relativt sett en betydelig befolkning før den norrøne tiden. Et av rundhusene er Burra Ness Broch. Bare en del av muren gjenstår på sjøsiden. Denne strekker seg til rundt 3 meter i høyden. Det er spor etter jordvoller på landsiden, og rester av en struktur som kan ha vært en vaktcelle.[22] Det er også rester av en bygdeborg eller en liten befestning fra jernalderen ved Burgi Geos.[22] Samfunnet Burravoes navn er avledet fra norrøne Borgavágr («Borgvågen»),[23] hvor «borg i navnet henviser en broch i nærheten.[5] Det arkeologiske begrepet broch er avledet fra norrøne/norske borg.[24]

Flere stedsnavn på Yell avslører tilstedeværelsen av den keltiske kirken, hvis eremitter var kjent for de norrøne nordboerne som papar.[5] Eksempler på navn tilknyttet disse er blant annet Papil Ness, Loch of Papil og Papil Bay. Det er imidlertid uklart om disse navnene alle er fra før norrøn tid, eller om disse kristne eksisterte sammen med de hedenske nordboerne etter at de bosatte seg på øyene. Det er bevis på et tidlig kloster tilhørende Céilí Dé, på engelsk kalt for culdees, et eremittiske klostersamfunn fra Irland ved Birrier vest for Yell, nær West Sandwick.[5] Birrier var nesten helt sikkert i kontakt med en annen klosterbosetning rett overfor, over sundet Yell Sound, ved Kame of Isbister på halvøya Northmavine på Mainland.[5] En gudstjeneste ble holdt i 2000 ved Birrier for å minnes to årtusener med kristendommen.[5]

En steinhelle med et kors fra North Yell kan også være fra denne perioden, men den har siden gått tapt. Det antas å være tilsvarende som en stein på øya Bressay.[5]

Norrøn tid[rediger | rediger kilde]

Sauer i torvlyngen på Yell. Bak den tidligere bosetningen Bouster, navnet antyder en norrøn gård

Yell Sound er nevnt i Orknøyingenes saga at orknøyjarlen Ragnvald Kale Kolsson sammen med sine høvdinger hadde en stor hær, «men ikke for mange», som ankom Hjaltland (Shetland) omtrent midt på sommeren, men fant ikke fienden, og med sterke vider seilte de istedenfor til Ålesund (her Yell Sound).[18]

I den senere norrøne perioden blomstret kristendommen og fundamenter til rundt 20 kapeller fra denne perioden er identifisert.[25]

Den primære arven etter de norrøne nordboerne er en overflod av stedsnavn av norrøn opprinnelse. For eksempel er «Dalsetter» en kombinasjon av dalr som betyr en «dal» og setr som betyr «sæter». «Gossavann» er en kombinasjon av gás («gås»), á (liten elv)[26] og vatn (vann/innsjø) anglisert som «water».[27] Andre vanlige norrøne elementer på Yell er blant annet «firth» (fjörðr, «fjord») som i Whale Firth, «voe» (vagr, «vågen»)[28] som i «Gloup Voe», «sound» (sund) som i «Bluemull Sound» og «-a(y)» (øy) som i nærliggende Hascosay og Linga.

Hansahandel og tidlig moderne tid[rediger | rediger kilde]

Old Haa Museum i Burravoe

Selv om det meste av Shetlands hanseatiske handel ble drevet fra Scalloway, var Burravoe et av de viktigste av de andre hanseatiske sentrene i øygruppen.[5]

På 1600-tallet ble det nederlandske østindiske skipet «Lastdrager» vraket på Yell, og den overlevende Jan Camphuis skrev siden positivt om sine opplevelser på øya. Han merket seg øyboernes raushet og vennlighet mot ham mens han var der, noe han mente var uforholdsmessig i henhold til deres fattigdom.[5] Yell er nevnt av Martin Martin i A Description of the Western Islands of Scotland fra 1695, hvor han bemerket at «det er tre kirker og flere små kapeller på den».[29]

Pastor Crutwell uttalte på 1700-tallet at på Yell «innbyggerne har rikelig med drivstoff, fanger enorme mengder småfisk og lever komfortabelt.»[30]

Moderne historie[rediger | rediger kilde]

Deler av vraket fra Catalina-kræsjet

John Williamson, en selvlært lege fra Shetland som var mer kjent under sitt tilnavn Johnnie Notions, utviklet og administrerte inokulering for kopper til tusenvis av pasienter på Shetland i løpet av slutten av 1700-tallet, også på Yell, selv om det var mange steder hvor folk var skeptiske.[31]

I New Statistical Account fra 1841 bemerket ministeren for Fetlar og Nord-Yell at selv om smugling nesten helt hadde forsvunnet, hadde lokalbefolkningen «falt i en avskyelig vane med å røyke tobakk».[32] Samme år observerte ministeren for Midt- og Sør-Yell en økning på 50 % i den lokale prisen på svart storfe på grunn av introduksjonen av en dampbåttjeneste hver fjortende dag fra Lerwick til Leith som hadde muliggjort eksport av husdyr til det skotske fastlandet.[33] Fisket på Yell fikk et spesielt grusomt tilbakeslag da 53 fiskere ble drept i en storm utenfor Gloup i 1881. Det er et minnesmerke over dem på dette stedet.[10]

Tyskerne har hevdet at under første verdenskrig pleide undervannsbåtene deres å gjemme seg i bukten Whale Firth – dette er mulig på grunn av den svært lave befolkningen i området.[1]

Under andre verdenskrig bombet Luftwaffe postkontoret i Gutcher i et forsøk på å forstyrre kommunikasjonssystemet.[2] Den 19. januar 1942 styrtet et Catalina-fly i bakken over Burravoe. Syv av flyets ti passasjerer ble drept og en av propellene kan sees utenfor Old Haa-museet.[2]

Daggri og Dagalien på[Ulsta
Burravoe

Like etter andre verdenskrig stengte den gamle stasjonen for etterbehandling av sild på Grimister; dette skulle bli en i en lang rekke av økonomiske vanskeligheter, blant annet tap av fiske.[1]

Mellom 1953 og 1964 utførte fastlegen Robert Hope-Simpson en møysommelig forskning hvor han fulgte opp alle kjente tilfeller i et isolert samfunn.[34] Han kunne derfor slå fast at helvetesild (herpes zoster) er reaktivering av tidligere ervervet vannkoppervirus (varicella).[35]

I 1961 sank et sovjetisk spionskip utenfor Yell; vraket ble funnet av løytnant George Wookey, som også hadde undersøkt vraket som inspirerte Whisky Galore (populær bok og film) i Ytre Hebridene.[36] Det var et undercover-oppdrag for sivilklær; Wookey fant vraket 27 m nede i klart vann.[37]

Tilbakeslaget kom i løpet av 1960-tallet da Yell kom i en blindgate. Det var i 1965 at den orknøyske romanforfatteren Eric Linklater uttalte at Yell var «øygruppens problembarn»[38] på grunn av dens økonomiske plager og gryende avfolking. Noen skyldte dette på øyboernes «sosiale egalitarisme», troen på likhet, som visstnok hindret noen i å bli en «leder eller entreprenør»; Haswell-Smith er uenig, men mener at «å lufte saken ser ut til å ha hjulpet.»[1] Det er absolutt bemerkelsesverdig at de bittesmå avsidesliggende Out Skerries så ut til å være rikere[1] og at Whalsay var flinkere til å beholde befolkningen. Yell var verken i nærheten av Lerwick som Bressay eller koblet til fastlandet som Burra eller Muckle Roe. En del folk på Yell pendler for å jobbe på Sullom Voe, men siden dette ser ut til å være en nedadgående bransje gir dette ikke håp for framtiden. I motsetning til naboøya Fetlar, har Yell aldri hatt store avviklinger, bare noen lokale, og har lenge hatt flere eierskap.[1] Forfatteren Jim Crumley, selv en nykommer fra Dundee, merket seg vanskelighetene Yell står overfor i boken Among Islands (1994) ved både avfolking og gjenbefolkning.[14]

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Yells næringer omfatter fiske, fiskeoppdrett, oppdrett (inkludert kommersiell jordbærproduksjon i drivhus,[5] hovedsakelig for det lokale markedet på Shetland), torvskjæring, transport og turisme.

Landsbyen Cullivoe fikk bygget en ny dypvannshavn i 1991,[8] men den generelle nedgangen i fiskebestandene i Nordsjøen og Nord-Atlanteren har ikke gjort den nyttig for fiske. Den kan imidlertid fylle viktig rolle innen transport.

I januar 2008 ga investeringsselskapet Shetland Development Trust et lån verdt 11 000 pund til Global Yell Ltd, for å utvikle «kreative industrier», da i første omgang til tekstilveving og musikk.[39][40]

«Verdens første fellesskapseide kraftgenerator fra tidevanns» ble operativ i løpet av april 2014 i sundet Bluemull Sound. Turbinen er en 30 kW enhet fra Nova Innovation. North Yell Development Council mente at prosjektet kunne gi et betydelig bidrag til den lokale økonomien.[41]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.
  2. ^ a b c d e f g Penrith, James & Deborah (2007): Orkney & Shetland (part of The Scottish Islands series). Richmond. Crimson Publishing.
  3. ^ National Records of Scotland (15. august 2013): «Appendix 2: Population and households on Scotland's Inhabited Islands» (PDF). Statistical Bulletin: 2011 Census: First Results on Population and Household Estimates for Scotland Release 1C (Part Two) (PDF) (Report). SG/2013/126.
  4. ^ Shetlands Islands Council. Ferry Services. Routes and Destinations Arkivert 26. oktober 2013 hos Wayback Machine..
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Blackadder, Jill (2003): Slee Shetland (Colin Baxter Island Guides) Colin Baxter Photography, Strathspey ISBN 1-84107-125-0
  6. ^ Gooders, John (1994): Field Guide to the Birds of Britain and Ireland. London. Kingfisher. Pages 147-149
  7. ^ «A Guide to Scotland's Main Islands», Best of Scotland 22. juli 2020.
  8. ^ a b c Keay, J. & Keay, J. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland. London. HarperCollins; s. 991.
  9. ^ a b c d e Wilson, Rev. John (1882): The Gazetteer of Scotland, Edinburgh, Published by W. & A.K. Johnstone
  10. ^ a b Yell feature page, Undiscovered Scotland
  11. ^ «voe», Wiktionary
  12. ^ Miles, Hugh (1983): On The «Tracks of the Wild Otter», YouTube
  13. ^ «Yell – Otter Capital of Britain», Visit Shetland
  14. ^ a b Crumley, Jim (1994): Among Islands, Edinburgh: Mainstream, ISBN 1-85158-619-9
  15. ^ «Flora and Fauna», Shetland Amenity Trust. Arkivert fra originalen den 30. desember 2007
  16. ^ Williams, Leslie (Juni 1988): «Observations on the Flora of Wall Habitats on Yell, Shetland». Fra Ecological Studies in the Maritime Approaches to the Shetland Oil Terminal 1986-1987: Report of the Leicester Polytechnic Expeditions to Shetland, August 1986 and July 1987. Redigert av J.A. Fowler. The David Attenborough Laboratories, School of Life Sciences, Leicester Polytechnic.
  17. ^ Forsyth, Katherine (2020): Protecting a Pict?: Further thoughts on the inscribed silver chape from St Ninian's Isle, Shetland. Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland (PDF). University of Glasgow
  18. ^ a b Anderson, Joseph, red. (1893): Orkneyinga Saga. Overs. Jón A. Hjaltalin & Gilbert Goudie. Edinburgh. James Thin and Mercat Press (1990 opptrykk). ISBN 0-901824-25-9
  19. ^ Ustemt palatal frikativ
  20. ^ hjell, NAOB
  21. ^ Søk i J.Fritzners ordbok, Edd.uio.no. Sitat: «J Fritzner has "hjalli", m. Afsats, Terrasse i en Fjeldside (Folkesprogets hjell 5 hos I. Aasen).Flat. III, 40822; Heilag. I, 1885; Stj.52933; Hrafnk. 92; Vígagl. 1631; Dpl.3319; Þorskf. 6225; Sturl. II, 2159;Finb. 8512, and "hjallr", m. 1) Forhøining, Stillads i Alm., saasom: den hvorpaa et Afgudsbillede er stillet OH. 10813; den som en Maler benytter, naar han skal male under Loftet i et Værelse Mar. 57724. 2) seiðhjallr.Fld. II, 7220; Gísl. 3130. 3) Hjeld hvorpaa Fisk ophænges til Tørring. Frost.2, 191; JKr. 1820.»
  22. ^ a b Iron Age Domestic and Defensive, Shetland Museum. Arkivert fra originalen den 26. september 2006
  23. ^ «Place Names» (PDF). Shetland Heritage.
  24. ^ «broch (n.)», Online Etymology Dictionary
  25. ^ Nicolson (1972), s. 43.
  26. ^ «å», NAOB
  27. ^ «What's in a Name?», ChooseShetland.com. Arkivert den 12. april 2008
  28. ^ «våg», NAOB
  29. ^ Martin, Martin (1695): A Brief Description of the Isles of Orkney and Shetland &c., Appin Regiment/Appin Historical Society. Arkivert den 13. mars 2007
  30. ^ Crutwell sitert hos Haswell-Smith
  31. ^ Am Baile - Health & welfare. Arkivert fra originalen den 15. juli 2003
  32. ^ Nicolson (1972), s. 62-63.
  33. ^ Nicolson (1972), s. 120.
  34. ^ Gray, Denis Pereira (2003): «Robert Edgar Hope-Simpson», BMJ 327(7423): 1111. PMCID: PMC261759
  35. ^ «Varicella (vannkopper) og herpes zoster (helvetesild) - veileder for helsepersonell», Folkehelseinstituttet (FHI)
  36. ^ «Lieutenant George Wookey», The Telegraph 6. april 2007 (betalingsmur)
  37. ^ «Lieutenant George Wookey», World Naval Ships
  38. ^ Eric Linklater sitert i Keay, J. & Keay, J. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland. London. HarperCollins.
  39. ^ «Business Plan 2015 – 2018» (PDF), Shetlandarts
  40. ^ «Textiles Education and Understanding», Global Yell
  41. ^ Urquhart, Frank (4. september 2011): «Island to switch on power of currents», Edinburgh: Scotland on Sunday

Litterartur[rediger | rediger kilde]

  • Nicolson, James R. (1972): Shetland. Newton Abbott. David & Charles.
  • Wilson, Rev. John (1882): The Gazetteer of Scotland, Edinburgh. W. & A.K. Johnstone.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Yell&oldid=23182108»