Leddvedslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Leddvedslekta
leddved
leddved
Vitenskapelig(e)
navn
:
Lonicera
L.
Norsk(e) navn: leddvedslekta;
Hører til: kaprifolfamilien,
Dipsacales,
Tofrøbladede planter,
blomsterplanter,
planteriket
Antall arter: ca. 180 i verden, 9 med norsk navn
Utbredelse: Den nordlige halvkule.
Habitat: terrestrisk
Arter:

Leddvedslekta (Lonicera) er ei planteslekt som har omkring 180 arter på verdensbasis. 9 arter har fått offisielt norsk navn. To arter er viltvoksende i Norge, men flere finnes forvillet. Slekten er i Norge lett gjenkjennelig med sine motsatte og helrandete blader.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Artene i leddvedslekta har hele blader, med blomster som normalt sitter parvise ved bladfestene langsmed greinstammen. Hos noen arter sitter blomstene i tette hoder, hos de med norske navn gjelder dette vivendel og kaprifol. Disse blomstene blir omdannet til hvert sitt bær, mens bærparene hos blåleddved vokser i sammen så de ser ut som ett bær.

Bilde som viser bunnen av blåleddvedens dobbeltbær og tidligere blomsterbunn.

Man ser likevel fortsatt rester etter to blomsterbunner på undersiden av bærene. Blomstene eller bærene pleier å ha støtteblader og to forblader, som stort sett er fri, men også noen ganger sammenvokste med frukten (blåleddved). Blomstene er monosymmetrisk, og blomstene har hvit, gul, eller rød farge, men også blandinger av disse (lysegul og rosa). Blomstene har firefliket overleppe og en udelt underleppe. Underleppa er så og si radiærsymetriske hos blåleddved. Blomstene har fem pollenbærere, og bærene er saftige.


Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Det er kun leddved og vivendel som har en naturlig utbredelse her hos oss. De andre er innført, da som regel igjennom hager og parker. De andre i slekta man finner ute i naturen, har da spredd seg fra hager, hageavfall eller fugler som har spist bærene, og spredd frø gjennom avføringen. Leddved er vanlig til spredt til Dovre og Tynset, men den er sjeldnere nord til Verdal, der den foretrekker baserik jord. Den er også antageligvis dyrket som hageplante og dermed forvillet på Åkerøya ved Mo i Rana og fire steder på Svalbard.

Svarteliste[rediger | rediger kilde]

Flere av de innførte artene i leddvedslekta har havnet på svartelista. Det er oppdaget at måten disse artene sprer seg, og utkonkurrer andre arter på, at noen av dem er en risiko for den naturlige floraen og faunaen i Norge. På svartelista blir plantene sortert etter faren de utgjør, og i leddvedslekta er farene artene utgjør fordelt slik:

SE Svært høy risiko
  • blåleddved
HI Høy risiko
  • kaprifol
  • skjermleddved
  • tartarleddved
LO Lav risiko
  • alpeleddved
  • svartleddved
  • Lonicera morrowii
NK Ingen kjent risiko
  • Lonicera japonica
  • prydleddved
  • Lonicera sempervirens

Giftighet[rediger | rediger kilde]

Alle artene i leddvedslekta er moderat til lett giftige, mens blåleddved er brukt i syltetøy og liknende blant annet i Russland. Om blåleddvedbærene du finner i Norge, er sikre å spise, er usikkert. Det anbefales ikke å gjøre dette, da spiseligheten i Russland kan ha noe med tilberedning å gjøre, eventuelt at det dreier seg om forskjellige underarter, varieteter eller sorter. Det er observert forgiftninger, dog vanligvis ikke alvorlige, hos andre arter. Vanligvis ender det med oppkast og annet ubehag, men det er også i sjeldne tilfeller beskrevet forgiftninger med dødelig utgang, antageligvis barn som har spist mange bær. Giftstoffene er for det meste sapoiner. Men det er også funnet spor av alkaloider, deriblant en som heter xylostosidin.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Lonicera er oppkalt etter den tyske legen Adam Lonitzer (1528-1586). Det er Charles Plumier, som brukte dette navnet først på en plante i 1703.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande: Norsk flora. 7. utg. Redigert av Elven Reidar. Samlaget, 2005. ISBN 978-82-05-32563-0 (Side 728-731)
  • Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8 (Side 570-572)
  • Høeg, Ove Arbo, Christphersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune: Våre medisinske planter. ISBN 82-7010-156-7 (Side 311, 340)
  • Grey-Wilson, Christopher, Blamey, Marjorie: Teknologisk forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa" Oversatt og tilpasset til norsk av Faarlund, Torbjørn, Sundig, Per. Teknologisk forlag 1992. ISBN 82-512-0355-4 (Side 382-383)
  • Nielsen, Harald, Sivertsen, Bente: Giftplanter J.W. Cappelens forlag 1979. ISBN 82-02-04225-9 (Side 129, 130)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]