Eremitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For insektet, se Eremitt (bille)
Den hellige Hieronymus levde som eremitt i nærheten av Betlehem, her avbildet i sitt arbeidsværelse mens han får besøk av to engler. Maleri av Cavarozzi, tidlig på 1600-tallet.

Eremitt (norrønt: heremita, fra gresk via latin, eremos, «ensom»)[1] er en person som flytter ut i en ødemark for å leve et liv i ensomhet. På gresk betyr ordet eremitt det samme som asket ved begrepet anakoret (gresk: anakhorein, «trekke seg tilbake»), som har betydningen eneboer, eremitt.[2] Ordet brukes også i overført betydning om mennesker som for det meste er alene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I kristendommen ble begrepet opprinnelig benyttet på en kristen som grunnet sin religiøse hengivenhet, selvoppofrelse og ikke minst religiøse overbevisning vandret ut i ørkenen alene for være med seg selv. Det var ment søke Gud og at prosessen ville før til en endring i ens indre. I henhold til Det gamle testamente ble denne prosessen karakterisert som «ørkenteologi».[3] I Det nye testamentet er det likeledes en årsak til å bevise sin lydighet for Gud ved å gjennomgå prøvelser i ørkenen.[4]

Den kristne eremittiske vei har samme hensikt, slik selve betegnelsen «eremitt» indikerer. Blant de som er mest kjente for å leve i en ørkenåndelighet i de første kristne århundrene er Antonius av Egypt (251-356). Han levde som en eremitt i ti år, praktiserte askese hele livet, og sådde og høstet sin egen mat for livsopphold. Han ble således grunnleggeren av klosterbevegelsen som bygger på de samme prinsippene av avsondrethet fra samfunnet, men ikke nødvendigvis ensomhet da man søkte fellesskapet av likesinnede.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «eremitt», Bokmålsordboka
  2. ^ «anakoret», Bokmålsordboka
  3. ^ Nettbibelen: Fjerde Mosebok 13:3, 13:26
  4. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Matteus 4:1-11; Evangeliet etter Markus 1:12-13; Evangeliet etter Lukas 4:1-13
  5. ^ «Saint Anthony», Encyclopædia Britannica, II, 11. utg.,Cambridge: Cambridge University Press, 1911, s. 96–97.