Princeps senatus
| Vanlige uttrykk under Romerriket | |
 Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.) | |
| Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.) | |
| Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr) | |
| Principatet | Dominatet |
| Vestromerriket | Østromerriket |
| Magistrat | |
|---|---|
| Konsul | Pretor |
| Kvestor | Promagistrat |
| Aedil | Tribun |
| Censor | Guvernør |
| Ekstraordinære magistrater | |
| Diktator | Magister equitum |
| Triumvirat | Decemviri |
| Vanlige titler og betegnelser | |
| Pontifex Maximus | Legatus |
| Dux | Officium |
| Prefekt | Vicarius |
| Vigintisexviri | Liktor |
| Magister militum | Imperator |
| Princeps senatus | Keiser |
| Augustus | Caesar |
| Tetrarki | Ridder |
| Politiske institusjoner | |
| Senatet | Cursus honorum |
| Folkeforsamlingene | Kollegialitet |
| Romerretten | Romersk borger |
| Imperium | Concilium Plebis |
Princeps senatus(«den som går foran», flertall principes senatus) var den romerske senatoren som hadde forrang i senatet. Selv det var offisielt ut fra den sekvensielle utnevnelser av cursus honorum og eide ikke noe imperium (makt til militær kommando), ga denne posisjonen enorm autoritet og prestisje for den senatoren som hadde posisjonen.[1]
Historie
[rediger | rediger kilde]Princeps senatus var ikke en utnevnelse på livstid. Han ble valgt ved hvert nytt par av censorer, det vil si hvert femte år. Censorer kunne imidlertid bekrefte en princeps senatus for en periode av ytterligere fem år. Han ble valgt fra patrisiske senatorer fra konsulær makt, vanligvis tidligere censorer. Den vellykte kandidaten måtte være en patrisier med feilfri politisk fortid, og respektert av sine medsentaorer.
Posisjonen ble offisielt etablert en gang rundt året 275 f.Kr.[2] Opprinnelig var posisjonen en æresutnevnelse, den senatoren som fikk sitt navn nevnt først på senatslisten som censorene sammenstilte, og han fikk det privilegium å holde første tale på det emne som ble presentert av den presiderende magistraten. Da ga posisjonen stor dignitas da det tillot princeps å sette tonen for debatten i senatet. I løpet av 200- og 100-tallet f.Kr. fikk posisjonen forrang over presiderende magistrater og økte privilegier:
- Sammenkalle og heve møtene i senatet;
- Beslutte dets agenda;
- Beslutte hvor sesjonene skulle bli holdt;
- Beslutte orden og andre regler for sesjonene;
- Møte, i senatets navn, utenlandske sendebud;
- Skrive, i senatets navn, brev.
Ved 80 f.Kr. er det antatt status og funksjon til posisjonen ble endret av de konstitusjonelle reformene til Lucius Cornelius Sulla. Selv betegnelsen forble eksisterende, reflekterende for den senatorens navn som ble listet først i senatet av censorene, ble forretten til posisjonen begrenset. Særskilt æren å snakke først i hvert emne som ble debattert i senatet ble fjernet og overført til den utnevnte konsul.[3]
Etter at republikken falt overtok den romerske keiser forrangen og ble princeps senatus, og i løpet av prinsipatet, er det antatt at ingen annen enkeltindivid noen gang holdt posisjonen. Men i keiserens fravær er det mulig at en keiser ble gitt privilegiet å holde denne rollen midlertidig ved senatets sammenkomster. Historia Augusta, et verk som er notorisk upålitelig, hevdet at i løpet av krisen i det tredje århundret var det en del andre som holdt posisjonen; i særdeleshet er det hevdet at den framtidige keiser Valerianus holdt posisjonen i 238 under styrene til Maximinus Thrax og Gordian I, og at han fortsatte holde den gjennom styret til Decius.[4] Samme kilde hevdet det samme om Tacitus da senatet utropte ham til keiser i 275.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Overview princeps senatus», Oxford Reference
- ^ Ryan, Francis X. (1998): Rank and Participation in the Republican Senate, s. 170.
- ^ Broughton, T. Robert S. (1952): The Magistrates of the Roman Republic. II. s. 127.
- ^ Historia Augusta, The Three Gordians, 9.7; The Two Valerians, 5.4
- ^ Historia Augusta, Tacitus, 4.1
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Ryan, Francis X. (1998): Rank and Participation in the Republican Senate.
- Suolahti, Jaakko (1972): «Princeps senatus» i: Arctos 7, s. 207–218.