Storfjorden (Sunnmøre)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Storfjorden på tysk kart ca 1930
For andre fjorder med samme navn, se Storfjorden.

Storfjorden er en fjordSunnmøre i Møre og Romsdal fylke som er 86 km lang. Fjorden er en lang og smal terskelfjord, med flere sidefjorder og er inndelt i flere områder skilt av terskler i selve fjorden.

Storfjorden går innom ti kommuner underveis, som regnet fra kysten og innover er: Hareid, Sula, Ørsta, Sykkylven, Ålesund, Skodje, Ørskog, Stordal, Stranda og Norddal.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Fjorden har innløp mellom Kvitneset på Hareidlandet og Eltraneset på øya Sula. Fjorden blir her kalt Sulafjorden og går sørøstover mellom de to øyene til den møter Vartdalsfjorden fra sørvest. Herfra går Storfjorden innover i landet, i hovedsakelig østlig retning. Innenfor Stranda slutter den egentlige Storfjorden, som her deler seg i Norddalsfjorden som går østover, og Sunnylvsfjorden som går sørover og fortsetter helt inn til Geiranger, bare 10 km fra fylkesgrensa mot Oppland. Den største dybden i fjorden er 679 meter, mellom Skotet og Dyrkorn i Stordal kommune, der er fjorden under 2 km bred. Innløpet til Tafjorden er omkring 700 meter på det smaleste, mens Norddalsfjorden er opp mot 4 km bred. Geirangerfjorden varierer mellom 1,5 km og 700 meter bredde. Storfjorden med Norddalsfjorden/Tafjorden, Sunnylvsfjorden/ Geirangerfjorden og Hjørundfjorden er uten holmer og skjær.[1]

Medregnet Sulafjorden og Breisundet (utløp til storhavet sør for Ålesund) til innerst i Geirangerfjorden er Storfjorden 110 km lang. Fra Flisnes/Festøya er den omtrent 86 km lang.[2] Amund Helland skriver at Storfjorden begynner ved Hjørungnes, derifra til Geiranger er lengden omkring 95 km.[1] Storfjorden har et areal på omkring 500 km2. Storfjorden er en dyp terskelfjord med en terskel på 130 m ytterst i Breisundet. I likhet med andre smale og lange fjorder er vannsirkulasjonen mest styrt at ferskvannstilsig og i mindre grad påvirket av vind. Saltinnholdet i de øvre brakkvannslagene er på omkring 30 ‰, mens i dypet er saltholdigheten på 35 ‰. I de øvre 100 til 200 meter varierer temperaturen en del, mens det under 200 meter ligger temperaturen senhøstes mellom 7 og 8 °C. Ferskvannstilførselen er størst i juni, med laveste tilførsel på 3 m3/s, største tilførsel 115 m3/s og gjennomsnitt 34 m3/s i løpet av året. Tilførselen fra vannkraftverkene i Tafjord er nokså jevn over året.[3]

Langs fjordens bratte fjellsider er det flere veiløse og fraflyttede gårder. En del av disse vedlikeholdes av foreningen Storfjordens venner.

Sidefjorder[rediger | rediger kilde]

Storfjorden ved Strande og Liabygda der den forgrener seg i Sunnylvsfjorden og Norddalsfjorden

Storfjorden er sterkt forgreinet. Hjørundfjorden regnes som en sidefjord til Storfjorden.[1][4] De viktigste sidefjordene, regnet fra kysten og innover, er:

Dybder[rediger | rediger kilde]

Største dyp rett utenfor forskjellige steder langs fjorden.[5]

Sted Største dyp meter Fjordarm
Urke 181 Norangsfjorden
Sæbø 408 Hjørundfjorden
Store-Standal 437 Hjørundfjorden
De syv søstrene 156 Geirangerfjorden
Åkerneset 345 Sunnylvsfjorden
Ljøen 257 Sunnylvsfjorden
Sylte 186 Norddalsfjorden
Linge 402 Norddalsfjorden
Standa 656 hovedfjorden
Dyrkorn 686 hovedfjorden
Ørskog 600 hovedfjorden
Magerholm 403 hovedfjorden
Festøya 442 hovedfjorden
Sulesund 444 Sulafjorden

Fjellskred[rediger | rediger kilde]

I historisk tid har to fjellskred utløst dødelige flodbølger i fjorden:

Et fjellskred i Åkerneset fryktes å kunne skape tilsvarende flodbølger i Sunnylvsfjorden og fjordarmene rundt. Hegguraksla ved Tafjorden overvåkes også av frykt for nytt fjellskred.

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

MF «Geiranger» (1937) gikk i rute Valldal-Geiranger.
Dampskipet DS «Geiranger» (1885) tjenestegjorde i over 50 år på fjorden.

Ytterst i fjorden går Fylkesvei 61, som krysser over Sulafjorden ved fergesambandet Hareid–Sulesund og fortsetter østover langs sørsida av Sula til den møter Europavei 39, som kommer fra sør og går i ferge over fjorden mellom Festøya i Ørsta og Solevåg i Sula. Fra E39, ved Blindheim i Ålesund, går riksvei 60 østover langs sørsida av Ålesundshalvøya, og over fjorden ved fergen mellom Magerholm i nord og Aursnes i Sykkylven på sørsida av fjorden (et av Norges mest trafikkerte). Fra Magerholm fortsetter Riksvei 656 langs nordsida av fjorden til Valle i Skodje kommune. Her kommer E39 igjen ned til fjorden, og følger den østover til Sjøholt i Ørskog kommune.

Fra Sjøholt går Riksvei 650 sørover langs østsida av fjorden, til den ved Linge møter Riksvei 63, som går i ferge over Norddalsfjorden til Eidsdal. Fra riksvei Rv650 går det også ferge over til Stranda på vestsida av fjorden, som ellers stort sett er veiløs mellom Sykkylven og Stranda. Langs de indre delene av fjorden, Sunnylvsfjorden og Geirangerfjorden er det ingen veier, unntatt ved Hellesylt, hvor Rv60 igjen følger fjorden noen få kilometer, og ved Geiranger, hvor Rv63 fra Eidsdal kommer over Ørneveien ned til fjorden og inn til Geiranger, før den fortsetter videre over til Oppland. Hellesylt-Geiranger og Valldal-Geiranger har turistferge i sesongen.

I sidefjorden Hjørundfjorden går det flere fergesamband, blant annet på fylkesvei 655 mellom Sæbø og Lekneset.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidligere gikk det fjordbåter eller ferger på langs av store deler av fjorden. Hjulbåten DS «Søndmør» (eid av Søndmør-Romsdalske Dampskipsselskab) anløp Geiranger første gang 30. januar 1858. I perioden 1890-1920 drev Søndmøre Dampskibsselskab lokale dampskipsruter på indre Sunnmøre med utgangspunkt i Ålesund der det var avgang ettermiddag og retur neste dag. Før 1939 gikk all trafikk innenfor Vaksvik med fjordabåt. I 1956 var det bilvei til fra Sjøholt til Stordal, med langsgående ferjesamband fra Stordal til Stranda, Hellesylt, Geiranger, Valldal, Eidsdal, Norddal og Tafjord.[6] Tunneler mellom Linge og Overå (Liabygda) ble åpnet i 1975 (noe som ga sammenhengende kjørevei mellom Ålesund og Valldal), og «Gravanesvegen» med ny ferjekai ble åpnet i 1. juli 1979. Ved åpningen av Tafjordvegen i 1982 ble det sammenhengende kjørevei på nordsida av Storfjorden fra Ålesund til Tafjord. Vegen mellom Stranda og Hellesylt (Ljøvegen) ble åpnet i september 1962 og ga ferjefri veg mellom Stranda og Hellesylt.[7] Ferjesambandet Hellesylt-Stranda ble lagt ned våren 1963.[6] Mens det i 1962 fortsatt gikk mange ferger på langs av fjorden (Stordal-Stranda-Hellesylt-Geiranger-Overåneset-Eidsdal-Valldal-Norddal-Fjørå-Tafjord); var det i 1982 bare korte fjordkryssinger igjen.[6]

Nåværende ferjesamband[rediger | rediger kilde]

Vei Forbindelse Lengde[8] ÅDT 2013 Merknad
60Fylkesvei 60 Sykkylven – Magerholm 3,7 km 2264 Tidligere kalt Aursnes/Ørsnes-Magerholm
61Fylkesvei 61 Hareid – Sulasundet 7,7 km 2153 Sulafjorden
Riksvei E 39.svgEuropavei 39 Festøya – Solavågen 4,4 km 1651
71Fylkesvei 71 Festøya–Hundeidvik 4,8 km Hjørundfjorden
655Fylkesvei 655 Sæbø - Lekneset 3,2 km Hjørundfjorden
66Fylkesvei 66 Lekneset–Standal–Trandal–Sæbø varierende Hjørundfjorden
60Fylkesvei 60 Stranda – Liabygda 2,8 km
63Fylkesvei 63 Eidsdal – Linge 2,7 km Norddalsfjorden
63Fylkesvei 63/60Fylkesvei 60 GeirangerHellesylt 19,9 km turistrute Geirangerfjorden
ValldalGeiranger turistrute, legges ned i 2015[9]

Mulig fjordkryssing[rediger | rediger kilde]

E39 krysser idag Storfjorden med ferge mellom Festøya og Solavågen. En helt ferjefri E39 mellom Stavanger og Trondheim vil innebære kryssing av Storfjorden eller Sulafjorden.[10] Storfjorden er adkomst for cruistrafikken til Geiranger og en eventuell bro over fjorden må dimensjoneres for 70 meter seilingshøyde. Fjorden er 3,5 km bred på aktuelle krysningspunkt og svært dyp (tunnel ned til 600 meters dyp ble av Vegvesenet vurdert som lite aktuelt). Sulafjorden er omtrent like bred og mer utsett for vær og bølger fra storhavet, også under Sulafjorden må en eventuell tunnel 600 meter eller dypere. Rørbruer og hengebruer over 3 km er ikke tidligere bygget.[11] Regjeringen gikk i 2014 inn for å legge E39 om Hareid og Ulsteinvik ved hjelp av fjordkryssing mellom Sula og Hareid.[12]



Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Helland, Amund (1911): Topografisk-statisisk beskrivelse over Romsdals amt. Oslo: Aschehoug.
  2. ^ https://snl.no/Storfjorden%2FM%C3%B8re_og_Romsdal
  3. ^ Jan Erik Dyb, Stig Tuene & Jan Erich Rønneberg: Storfjordundersøkelsen. Del 2 - Hydrografi i Storfjorden, historisk oversikt. Rapport 0322. Ålesund: Møreforskning.
  4. ^ https://snl.no/Hj%C3%B8rundfjorden
  5. ^ Kystverkets dybekart lest 24. februar 2015.
  6. ^ a b c Torvik, Arne Inge: Om samferdsel i Møre og Romsdal. Molde: MRF, 2000.
  7. ^ Sunnmørsposten 20. desember 2012, s.3.
  8. ^ http://www.vegvesen.no/Fag/Trafikk/Trafikkdata/Ferjestatistikk
  9. ^ Sunnmørsposten, 10.10.2014: "Private kan ta over" (Fjord1 legger ned driften i 2015).
  10. ^ http://www.vegvesen.no/Vegprosjekter/ferjefriE39
  11. ^ Statens vegvesen: Overbygningsdokument. KVU E39 Skei-Ålesund. Oktober 2011.
  12. ^ https://www.regjeringen.no/nb/aktuelt/Ferjefri-E39-i-More-og-Romsdal/id757398/ publisert 14. april 2014.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Storfjorden – bilder, video eller lyd

Koordinater: 62°26′37,619″N 6°36′10,019″Ø