Stillits

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stillits
Stillits
Vitenskapelig(e)
navn
:
Carduelis carduelis
(Linnaeus, 1758)
Norsk(e) navn: stillits[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Finkefamilien
Slekt: Stillitser
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: skogskledt lavland
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Stillits
Underarter:
Carduelis carduelis carduelis

Stillits (Carduelis carduelis) er en art i finkefamilien.[2] Fuglen er ca. 12 cm og finnes i det meste av Europa. I Norge hekker den hovedsakelig på Østlandet omkring Oslofjorden, streifflokker ses særlig høst og vinter på lavlandet i Sør-Norge. Den er dels stand- og streiffugl, men enkelte trekker om vinteren sørover til kontinentet. Arten er livskraftige ifølge IUCNs rødliste,[2] men den er sterkt truet av krypskytteri i det nordvestre Afrika (spesielt i det vestre Maghreb).[3][4]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Reiret blir ofte plassert i hager og parker. Hunnen bygger et vakkert rede av frødun, røtter, gress, mose og hår. Det er godt kamuflert, ofte høyt i et tre. Stillits kan legge egg fra begynnelsen av mai til godt ut i juli, 4-6 egg som er blåhvite med brunlige flekker og ruges av hunnen i ca. 13 dager. Hannen bringer mat, ungene fôres med oppgulp og flyr etter ca. 16 dager.

Føde: Frø av tistel, borre, høymol og andre høye ugressplanter, litt bjørkefrø samt en del insekter.

Blant våre småfugler er det få som kan konkurrere med stillitsen i fargeprakt. Når den dertil er en flink sanger, er det ikke rart at den er populær i Mellom-Europa – dessverre så populær at den fanges og settes i bur. I forrige århundre var den så etterspurt som burfugl i England at det ble drevet regulær fuglehandel, og opptil 132 000 stillitser ble fanget på ett år.

Her i landet er stillitsen en mindre vanlig fugl og sees mest høst og vinter. Den streifer da omkring i små flokker, gjerne i tettbygde strøk, og besøker byløkker og andre åpne steder hvor det vokser borre, tistel og andre høye kurvplanter. Frø av slike ugressplanter som stikker opp over snøen er stillitsens viktigste vinterføde.

Fuglen er tillitsfull og lar seg ofte betrakte på nært hold. Vår og sommer ser vi den forholdsvis sjelden. Den hekker årlig flere steder rundt Oslofjorden, og det er også funnet reder på Jæren og Lista.

Det pussige navnet har stillitsen fått på grunn av lokketonene, som ofte gjengis som «stiglitt». Nå er en bokstavelig gjengivelse av fuglelåter vanskelig, og enkelte fuglebøker gjengir lokketonene som «pu-ppupi-pupipupi». Varselropet er et mykt «ææi». Sangen er en ganske vakker, flytende kvitring som minner om kanarifugltriller, oppblandet med varianter av lokkeropet. Både hann og hunn synger.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen og rekkefølgen av den følger HBW Alive og er i henhold til Collar, Newton & Bonan (2017).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[1] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av offisielle navn.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b c Collar, N., Newton, I. & Bonan, A. (2017). Finches (Fringillidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  3. ^ Khelifa, R., Zebsa, R., Amari, H., Mellal, M.K., Bensouilah, S., Laouar, A. & Mahdjoub, H. (2017) Unravelling the drastic range retraction of an emblematic songbird of North Africa: potential threats to Afro-Palearctic migratory birds. Scientific Reports 7: 1092.
  4. ^ Eduardo de Juana (19 May 2017) The European Goldfinch is severely threatened by poaching in northwest Africa. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

ornitologistubbDenne ornitologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.