Stillits

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stillits
C. c. carduelis
C. c. carduelis
Vitenskapelig(e)
navn
:
Carduelis carduelis
(Linnaeus, 1758)
Norsk(e) navn: stillits[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Finkefamilien
Slekt: Stillitser
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: skogskledt lavland
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Stillits
Underarter:

Stillits (Carduelis carduelis) er en art i finkefamilien (Fringillidae) og én av kun tre arter i slekten stillitser (Carduelis).[2] Arten finnes i det meste av Europa og er relativt tallrik østover til Kaspihavet, mens den blir mer sparsom lenger mot øst. Arten er livskraftig ifølge IUCNs rødliste,[3] men den er sterkt truet av krypskytteri i det nordvestre Afrika (spesielt i det vestre Maghreb).[4][5]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Stillits består som 12 underarter, fordelt i to distinkte klader. Noen velger å dele disse kladene i to selvstendige arter; stillits (C. carduelis) og øststillits (C. caniceps). Det hersker imidlertid ikke enighet om deling i øyeblikket.[2]

C. c. loudoni ble tidligere benevnt som C. c. brevirostris, mens C. c. major tidligere ble benevnt som C. c. frigoris.[2]

Biologi[rediger | rediger kilde]

C. c. caniceps skiller seg fra nominatformen gjennom ei gjennomgående mørkere fjærdrakt
C. c. carduelis

Stillits er liten til mellomstor i størrelse. Veststillitser blir cirka 10,5–13,5 cm lange og veier typisk omkring 9,5–24 g, unntatt ssp. major som typisk veier omkring 22–30 g, mens øststillitser gjerne blir cirka 13–15,5 cm lange og veier typisk omkring 16–19 g.[2]

Fjærdrakten har stor fargeprakt, med innslag av ulike gråtoner, blekbrunt, rødt, sitrongult, sort og hvitt.[6] Når den dertil er en flink sanger, er det ikke rart at den er populær i Mellom-Europa – dessverre så populær at den fanges og settes i bur. I forrige århundre var den så etterspurt som burfugl i England at det ble drevet regulær fuglehandel, og opptil 132 000 stillitser ble fanget på ett år.

Her i landet er stillitsen en mindre vanlig fugl og sees mest høst og vinter. Den streifer da omkring i små flokker, gjerne i tettbygde strøk, og besøker byløkker og andre åpne steder hvor det vokser borre, tistel og andre høye kurvplanter. Frø av slike ugressplanter, som stikker opp over snøen, er stillitsens viktigste vinterføde, som tistel, borre, høymol og andre høye ugressplanter, men også litt bjørkefrø og insekter inngår i kosten. Fuglen er tillitsfull og lar seg ofte betrakte på nært hold. Vår og sommer ser vi den forholdsvis sjelden. Den hekker årlig flere steder rundt Oslofjorden, og det er også funnet reder på Jæren og Lista.

Det pussige navnet har stillitsen fått på grunn av lokketonene, som ofte gjengis som «stiglitt». Nå er en bokstavelig gjengivelse av fuglelåter vanskelig, og enkelte fuglebøker gjengir lokketonene som «pu-ppupi-pupipupi». Varselropet er et mykt «ææi». Sangen er en ganske vakker, flytende kvitring som minner om kanarifugltriller, oppblandet med varianter av lokkeropet. Både hann og hunn synger.

I Norge hekker arten hovedsakelig omkring OslofjordenØstlandet og, om enn mer sparsomt, i et bredt belte rundt kysten opp til Trøndelag, der den eer mest tallrik i områdene mellom Trondheim, Stjørdal, Levanger, Ørland og Hitra, samt på øya Grip utenfor Kristiansund. Streifflokker ses særlig høst og vinter i lavlandet over det meste av Sør-Norge, men den er mer sjelden over Hardangervidda. Nordover fra Trøndelag blir den gradvis mer uvanlig, men ifølge Artsdatabanken er den observert hele veien nordover til russergrensen. Den er dels stand- og streiffugl, men enkelte trekker om vinteren sørover til kontinentet.

Reiret blir ofte plassert i hager og parker. Hunnen bygger et vakkert rede av frødun, røtter, gress, mose og hår. Det er godt kamuflert, ofte høyt i et tre. Stillits kan legge egg fra begynnelsen av mai til godt ut i juli, 4–6 egg som er blåhvite med brunlige flekker og ruges av hunnen i cirka 13 dager. Hannen bringer mat, ungene fôres med oppgulp og flyr etter cirka 16 dager.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen og rekkefølgen av den følger Birds of the World og er i henhold til Clement, del Hoyo, Collar & Kirwan (2020) (2020).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[1] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av offisielle navn.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b c d e Clement, P., J. del Hoyo, N. Collar, and G. M. Kirwan (2020). European Goldfinch (Carduelis carduelis), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.eurgol.01
  3. ^ Collar, N., Newton, I. & Bonan, A. (2017). Finches (Fringillidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  4. ^ Khelifa, R., Zebsa, R., Amari, H., Mellal, M.K., Bensouilah, S., Laouar, A. & Mahdjoub, H. (2017) Unravelling the drastic range retraction of an emblematic songbird of North Africa: potential threats to Afro-Palearctic migratory birds. Scientific Reports 7: 1092.
  5. ^ Eduardo de Juana (19 May 2017) The European Goldfinch is severely threatened by poaching in northwest Africa. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  6. ^ Clement, P. (2019). European Goldfinch (Carduelis carduelis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/61359 on 30 December 2019).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]