Hopp til innhold

Høymol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Høymol
Høymole
Nomenklatur
Rumex longifolius
Populærnavn
høymol[1]
(vanlig_høymol)
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonDekkfrøete blomsterplanter
KlasseTofrøbladete blomsterplanter
OrdenNellikordenen
FamilieSlireknefamilien
SlektSyreslekta
Miljøvern
Norsk rødliste:
Fastlands-Norge med havområder:[2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC Livskraftig

Fremmedartslista:
For Svalbard:[3]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

NK Ingen kjent risiko 2023

Økologi
Habitat: terrestrisk

Høymole, eller vanlig høymol i Nord-Norge kjent som høymugle, er en flerårig urt i syrefamilien og er kjent som et ugress. Arten har en sirkumpolar utbredelse. Planten blir om lag 80 cm høy og har tungeformede blad med tverr eller rund grunn og litt buktet kant. Den har høy tett topp. Fruktskaftet har led nedenfor midten. Høymole blomstrer vanligvis i juli måned i Norge.

Høymole vokser gjerne på dyrka mark i hele Norge, og opp til 1250 meters høyde. Arten hybridiserer med flere andre høymolearter.

Under slått for å skaffe dyrefôr er det vanskelig å få høymole skikkelig tørr, noe som førte til at det kunne bli mugg i høyet. Derfor ble høymole regnet som et ugress som ble plukket ut av høyet for hånd for å unngå mugg (derav navnet høymugle/-mol).[4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. «Artsdatabankens artsopplysninger»Åpent tilgjengelig. Artsdatabanken. 5. oktober 2023. Besøkt 5. oktober 2023.
  2. Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter: Vurdering av høymol Rumex longifolius for Norge»Åpent tilgjengelig. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 5. oktober 2023.
  3. Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for høymol Rumex longifolius som NK (NR i 2018) for Svalbard med kystsone»Åpent tilgjengelig. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 5. oktober 2023.
  4. Landskap etter slått og beite. Tromsø. 1996. s. 9.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Johannes Lid: Norsk-svensk-finsk flora. Det Norske Samlaget, 1985.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]