Politisk historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Politisk historie er en gren av historiefaget som analyserer politiske hendelser, ideer, bevegelser, institusjoner, valg, partier og ledere.[1]

Fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet var politisk historie den helt dominerende gren av historiefaget. Ifølge historiker Knut Kjeldstadli var den tidlige politiske historien et studium av hvordan politiske eliter opptrådte, noe som må sees i lys av nasjonsbyggingen som foregikk på samme tid, men ble etter hvert et studium av store politiske systemer.[2] En av Norges fremste politiske historikere på 1900-tallet, Jens Arup Seip, begrunnet studiefeltet sitt slik:

«De politiske institusjonene er ikke primære som faktorer, men de er sentrale, de er nyttige som middel til å forstå. Den politiske prosess er som en skrift på veggen, en leselig skrift. Det som står, forteller hvem og hva som skrev.»[3]

I løpet av 1900-tallet ble den politiske historiens privilegerte stilling utfordret fra flere hold:[4][5]

  • Evolusjonister ønsket å se «Folkets» historie som en slags overindividuell enhet.
  • Marxister forstod historien som klassekamp mellom de som eide og de som arbeidet for herskerklassen.
  • Kulturhistorikere som Karl Lamprecht i Tyskland og Troels Troels-Lund i Danmark flyttet fokus mot kultur og hverdagsliv.
  • Den franske Annales-skolen så politisk historie som små overflatekrusninger på toppen av århundrevarige historiske strukturer.[6]
  • Samfunnsvitenskapen gjorde store fremskritt og metodene utviklet for disse fagene ble anvendt av historikerne på fortiden.

På 1970-tallet mistet politisk historie sin til da dominerende plass i flere land. Dette denne prosessen har blitt kalt den sosialhistoriske revolusjon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wiener, Philip P. (1973). «Preface». Dictionary of the History of Ideas. Studies of Selected Pivotal Ideas. 1. New York: Charles Scribner's Sons. s. VIII. 
  2. ^ Kjeldstadli, Knut (1999). Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 76–78. ISBN 978-82-00-12924-0. 
  3. ^ Kjeldstadli, Knut (1999). Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 77–78. ISBN 978-82-00-12924-0. 
  4. ^ Kjeldstadli, Knut (1999). Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 63–74. ISBN 978-82-00-12924-0. 
  5. ^ Ringdal, Nils Johan (1983). «Komparativt sideblikk til Skandinavia». I Ringdal, Nils Johan. Frontlinjer i historiefaget. Oslo: Universitetsforlaget. s. 133–144. ISBN 978-82-00-06551-7. 
  6. ^ Manniche, Jens Chr. (1983). «Nutidig fransk historieforskning». I Ringdal, Nils Johan. Frontlinjer i historiefaget. Oslo: Universitetsforlaget. s. 18–32. ISBN 978-82-00-06551-7.