Spettmeis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Sitta europaea»)
Spettmeis
Nominatformen S. e. europaea
Nomenklatur
Sitta europaea
Linnaeus, 1758
Populærnavn
spettmeis
Hører til
spettmeisfamilien,
spurvefugler,
moderne fugler
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
BirdLife International (2018)[1]

Økologi
Habitat: skog og parkområder, hekker i gamle trær
Utbredelse: Eurasia

Spettmeis (Sitta europaea) er en spurvefugl i spettmeisfamilien. Den eksisterer i kraft av hele 23 underarter, som fordeler seg i fem distinkte klader, hvorav én er monotypisk og fire polytypiske.

Den er den eneste fuglen i Europa som har evnen til å klatre nedover trestammer med hode først.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

S. e. caesia er rødere i buken enn nominatformen

Det har vært knyttet mye usikkerhet til inndelingen av denne arten, som tidligere har blitt sett som konspesifikk med S. nagaensis, S. cashmirensis, S. castanea, S. cinnamoventris og S. neglecta; inntil ganske nylig også med S. arctica.

Tidligere ble spettmeis gjerne inndelt i grupper etter brystfargene, men det viste seg å være feil. Nyere forskning deler arten inn i fem klader, men data for flere av underartene trenger nærmere granskning, spesielt i overgangssonene. Sakhaspettmeis (S. e. arctica) kan være en selvstendig art og blir i stor grad også håndtert slik. Den er også noe større enn de andre.[2]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Spettmeis ved foringsautomat

Spettmeis blir cirka 12–17 cm lang og veier typisk 17–28 g.[2] Arten hekker i et bredt belte, fra Skandinavia og østover gjennom sentrale deler av Europa og Asia til Anadyrland, Koreahalvøya og Japan, sørover fra Skandinavia til Marokko og østover langs den nordlige kysten av Middelhavet, Balkan, Anatolia, Kaukasus og videre østover gjennom sentrale strøk av Sibir og Nord-Kina til Stillehavskysten, sørover til det sørligste Kina og Vietnam.

Nominatformen hekker i Sør-Skandinavia og østover til Volga og Vjatkabasinen, samt sørover til Øst-Polen, Øst-Romania, Øst-Bulgaria, Nordvest-Tyrkia og Ukraina.[2] Denne underarten er gråblå på oversiden og hvit under, med svakt rustgulaktig tone på brystet og magen.[2] Gjennom øyet går det en svart strek. Nebbet er rett, rundt og omtrent like langt som hodet. Spettmeisen er den eneste fuglen i Norge som kan gå nedover med hodet først.

Sitta europaea

Norsk fugleatlas oppgir at arten hekker nordover til Sør-Trøndelag (Byneset, Stadsbygd, Ørland) og Agdenes). Etter 1980 har den spredt oppover Gudbrandsdalen og Østerdalen. I Nord-Trøndelag finnes også spettmeis i Meråker og Snåsa ifølge leserinnlegg i Adresseavisen oktober 2009, mens det i september 2012 ble observert et spettmeispar på Skatval. I desember 2012 ble det observert flere spettmeis på Heggesåsen, i Steinkjer.

Spettmeis foretrekker velvoksen skog med store, gamle trær med store trekroner med rikelig med fôringsplasser og godt med hulrom for redene. I mye av Europa er dette typisk løvskog og blandingsskog, spesielt eik (Quercus), men fuglene finnes også i elveskog, parkområder, gamle frukthager, kirkegårder og noen ganger også i større private hager. Lokalt finnes også arten i gammel granskog (Picea) og furuskog (Pinus), spesielt i fjellområder.[2]

Spettmeis på foringsplass. De lange bak-klørne gjør det mulig å klatre nedover trestammer med hode først

Arten er i prinsippet standfugl, men ungfugler vil normalt forlate nærområdet på sensommeren eller tidlig på høstparten, selv om de sjeldent drar særlig lang vekk. Maten består mest av insekter, spesielt biller (Coleoptera) og sommerfugllarver og andre leddyr, men også frø og nøtter, spesielt hasselnøtter. Den eter også bær fra hagtorn, blomster, blomsterknopper og nektar. Arten er også ofte å se på fuglebrett og fôringsautomater om vinteren, da ofte sammen med andre meiser.[2]

Spettmeisen er monogam og territorial, og partnerne har normalt nær kontakt med hverandre gjennom det meste av året. Eggleggingen skjer normalt i perioden aprilmai, av og til sent i mai, mer sjeldent i februar. Leggingen varierer imidlertid med både breddegraden og høyden over havet. Det kan også hende at paret har to kull, men det er sjeldent. Redet plasseres i et naturlig hulrom i trærne eller et tidligere hulrom gjort av hakkespetter, normalt 2–20 m over bakken. Hunnen tilpasser hulen, enten den må utvides noe eller reduseres. I så måte reduseres huleåpningen med leire. Hunnen legger 4–13 egg, normalt 5–9 egg, som er hvite med rødlige, rødbrune og purpurfargede spragler. Eggene ruges i 13–18 dager av hunnen, hvoretter ungene klekkes og stelles i redet av mora de neste 19–29 dagene (typisk 20–26 dager i Europa og 18–22 dager i Sibir). Begge foreldrene mater avkommet i denne perioden, og etter ytterligere 8–14 dager blir ungene uavhengige av foreldrene.[2]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[3] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[4][5]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BirdLife International. 2018. Sitta europaea. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T103879804A132199203. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T103879804A132199203.en. Downloaded on 12 November 2020.
  2. ^ a b c d e f g Harrap, S., J. del Hoyo, N. Collar, G. M. Kirwan, and D. A. Christie (2020). Eurasian Nuthatch (Sitta europaea), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.eurnut2.01
  3. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Nuthatches (Sittidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sittid1.01
  4. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  5. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]