Norsk sivilprosess

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk sivilprosess er de regler som etter norsk lov gjelder for domstolsbehandling i sivile saker. Sivilprosessen skal hjelpe de som har retten på sin side til å få gjennomført sin rett ved hjelp av statens maktapparat.[1] Sivilprosessen gjelder for alle rettslige konflikter med unntak av strafferetten, som reguleres av straffeprosessreglene.

Historie[rediger | rediger kilde]

Helt tilbake til det norske ættesamfunnet ble det utviklet prosessformer for behandling av tvistemål som kunne overta for blodhevn[2], men uten et klart skille mellom sivile saker og straffesaker.[3]

De første prosessformene i Norge ble styrt av partene (se disposisjonsprinsippet og forhandlingsmaksimen som er gjeldende prinsipper i dag), og ingen sak ble reist for rettsvesenet uten at en av partene krevde det. Greide eller ville ikke saksøkte oppfylle kravet fra saksøker gikk saken til behandling ved «skiladómr» ledet av dommere valgt av partene selv. Greide ikke dommerne å bli enige om noe resultat gikk saken til veddemålsdom («vedjanar-dómr»). Var heller ikke dette vellykket, gikk saken til tinget. Tingene var det første organiserte rettsvesen i Norge, og forsøkte å få partene frem til en minnelig løsning. Var ikke det vellykket ble ofte tvisten løst ved tvekamp (frem til år 1000).[2] Bevisene måtte føres som ed, meded og vitneforklaringer, noen ganger med jernbyrd og kjeltak.

Historien rundt tingordningen før rikssamlingen rundt 900- til 1000-tallet er ikke helt klarlagt, men det antas basert på nedskrivninger av landskapslovene, Frostatingsloven og Gulatingsloven at det var organiserte rettsområder i de forskjellige landsdelene. Disse regionale alltingene var knyttet sammen med en felles lov og et sentralt ting, lagtinget.[2]

Etter hvert som kristningen av Norge tok til vokse det også frem kirkelige domstoler som hevdet jurisdiksjon innenfor sitt område og dømte i visse straffesaker, testamentsaker, tiendeplikt o.l.

I 1274 ble Magnus Lagabøtes landslov vedtatt ved lagtingene og skapte et enhetlig grunnlag for hele landet når det kom til behandling ved lagtingene. To år senere vedtok Magnus Lagabøte byloven, og flere bylagting ble opprettet. Disse lovene gjaldt mer eller mindre frem til Kong Christian den fjerdes Norske lovbog i 1604, hvor mer eller mindre samme lov ble vedtatt i oversatt form. De største innholdsmessige endringene kom ved Christian Vs Norske Lov av 1687.

Tvistemålsloven av 1915[rediger | rediger kilde]

Arbeidet med tvistemålsloven startet med oppnevnelsen av Civilproceslovkommisionen i 1891 ledet av Bernhard Getz, og loven ble til i 1915 etter et langvarig lovarbeid.[4]

Tvisteloven av 2005[rediger | rediger kilde]

I 1999 ble det etter kgl. resolusjon opprettet et tvistemålsutvalg, som hadde som mål å fornye tvistemålsloven av 1915. Utvalget ble ledet av forhenværende Høyesterettsjustitiarius Tore Schei

Rettsgrunnlag[rediger | rediger kilde]

Tvisteloven av 2005[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tvisteloven

Lov om mekling og rettergang i sivile tvister, populært kalt tvisteloven, ble gitt 17. juni 2005, og regulerer hele rettergangsmåten i sivile saker. Loven trådte i kraft 1. januar 2008. Loven bygger på en utredning fra Tvistelovutvalget (NOU 2001:32) som ble ledet av høyesterettsjustitiarius Tore Schei, og bestod foruten ham av Marianne Berg, Kristin Bjella, Ingeborg Moen Borgerud, Arnfinn Bårdsen, Atle Helljesen, Dag Bugge Nordén og Christian H P Reusch. Utvalget presenterte i 2001 NOU2001:32[5], som ble grunnlaget for Lov 17.juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile saker[6]. Utvalget legger opp til en større vekt på mekling, altså at partene finner frem til en minnelig løsning på ethvert stadium i saken. Denne retningen ser vi allerede i navnet til loven "mekling og rettergang", samt f.eks. i tvl. §5-4, hvor partene skal forsøke en minnelig løsning før sak reises. Videre i neste kapittel om behandling i forliksrådet, og så i § 8-1, om at retten på ethvert trinn av saken skal vurdere muligheten for å løse tvisten minnelig.[7]

Loven gjelder for alle saker som reises for norske domstoler såfremt ingen andre lover bestemmer at andre prosessregler skal gjelder for visse sakstyper (mest relevant er straffeprosessloven som gjelder for alle saker om straff[8]).

Loven er delt inn i 37 kapitler fordelt på ni hoveddeler.

  1. Lovens første del gjelder flere ulike temaer
  2. Lovens annen del gjelder mekling og avklaring
  3. Lovens tredje del: behandling i tingretten
  4. Lovens fjerde del: generelle bestemmelser
    • kapittel 11: grunnlaget for rettens avgjørelser, og rettens saksstyring og veiledning
    • kapittel 12: prosesskriv
    • kapittel 13: rettsmøter og rettsbøker
    • kapittel 14: offentlighet og innsynsrett
    • kapittel 15: forening av krav og søksmål, og partshjelp
    • kapittel 16: styring av sakens fremdrift, forsømmelser, fravær, avvisning, fraværsdom og oppfriskning
    • kapittel 17: verdifastsetting
    • kapittel 18: virkninger av søksmål
    • kapittel 19: rettslige avgjørelser og rettforlik, og rettskraft
    • kapittel 20: sakskostnader
  5. Lovens femte del: bevis
    • kapittel 21: alminnelige regler om bevis
    • kapittel 22: bevisforbud og bevisfritak
    • kapittel 23: partenes møte- og forklaringsplikt
    • kapittel 24: vitnebevis
    • kapittel 25: sakkyndigebevis
    • kapittel 26: realbevis
    • kapittel 27: bevisopptak i rettssak
    • kapittel 28: bevissikring utenfor rettssak
  6. Lovens sjette del: rettsmidler
  7. Lovens syvende del: midlertidig sikring
    • kapittel 32: alminnelig bestemmelser om midlertidig sikring
    • kapittel 33: arrest
    • kapittel 34: midlertidig forføyning
  8. Lovens åttende del: særlige prosessformer
    • kapittel 35: gruppesøksmål
    • kapittel 36: saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren
  9. Lovens niende del: Ikraftsetting og endringer i andre lover
    • kapittel 37: Ikraftsetting og endringer i andre lover

Internasjonale føringer[rediger | rediger kilde]

Tvisteloven gjelder «med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat».[9] Dermed utgjør både den alminnelige folkerett generelt og de folkerettslige avtaler Norge har inngått begrensninger i den norske sivilprosessen. Bestemmelsen utvider anvendelsen av folkerett direkte i norsk lovgivning, og er et unntak fra det dualistiske prinsipp om at folkeretten må gjøres til nasjonal rett for å kunne påberopes for norske domstoler. For tvisteloven gjelder da at folkerett kan påberopes for å begrense tvisteloven, men det er ikke gitt at folkeretten kan brukes som supplement til tvisteloven.[1]

For folkerett som er gjort til norsk rett gjennom lovgivning har ikke bestemmelsen noen selvstendig betydning, slik som for menneskerettsloven, EØS-loven og Luganokonvensjonen.

Adgang til domstol[rediger | rediger kilde]

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har virkning som norsk rett[10] og setter sentrale føringer for prosessretten. Blant annet har det ved Den europeiske menneskerettsdomstol blitt utviklet praksis om en rett til adgang til domstol («access to court»), som betyr at alle har rett til å få sin sak prøvd av en uavhengig domstol. Dette slås fast i EMK artikkel 6 nr. 1 hvor det er bestemt at enhver har krav på få sine borgerlige rettigheter og plikter behandlet ved «an independent and impartial tribunal established by law» (en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov.)

Adgang til domstol skal være «within a reasonable time» (innen rimelig tid), men det er ikke satt noen konkret angivelse av hva som er rimelig tid. I en EMD-dom mot Norge i 1996 ble ett år og ni måneder godtatt i en sak om foreldreansvar.[11] I en EMD-dom fra 2007 ble derimot Norge dømt, da med en saksbehandlingstid på 17 år (en av partene hadde selv bidratt til at saksbehandlingen ble så langvarig, men Norge hadde en plikt til å avslutte saken før).[12]

Rettferdig rettergang («Fair hearing»)[rediger | rediger kilde]

Etter EMK artikkel 6 nr. 1 har alle rett til en «fair hearing», på norsk oversatt til rettferdig rettergang. Ut fra EMDs praksis er det blant annet klart at dette betyr at rettergangen må være kontradiktorisk.[1] Norge ble i 2003 dømt i EMD for brudd på kravet om rettferdig rettergang da lagmannsretten i sivil sak ikke hadde oversendt et av motpartens prosesskrift til den andre part før saken ble avgjort.[13] Kravet til fair hearing innebærer også at partene skal ha rett til tilstedeværelse i egen rettssak og at dommer skal begrunnes, slik at det er synlig hva retten har bygget sin avgjørelse på.

Rettsprinsipper i sivilprosessen[rediger | rediger kilde]

Kontradiksjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: kontradiksjonsprinsippet

Kontradiksjonsprinsippet er prinsippet om at parter har rett til å bli hørt og til å få gi tilsvar til motpartens argumentasjon. I gammel romerrett ble dette uttrykt med «audi alteram partem» («hør den annen part»). Prinsippet er ikke nedfelt i kun én lovregel, men kommer til uttrykk i en rekke prosessregler. I tvisteloven av 2005 kommer prinsippet tydelig frem ved formålsbestemmelsene.[14]

Francis Hagerup definerte prinsippet som at «en part må få adgang til å uttale seg før det treffes en avgjørelse i hans disfavør». Når derimot en avgjørelse var «til ublandet fordel» for en part ville ikke de samme hensyn kreve noen kontradiksjon.[15] Dette har blant annet resultert i regler hvor lagmannsretten kan avskjære videre forhandlinger når retten finner det klart at anførslene ikke kan føre frem.

Prinsippet retter seg mot muligheten for å uttale seg, ikke om en part gjør det eller ikke.[1] Det viktige er derfor at prosessen tilrettelegger for kontradiksjon, og at partene er informert om sine muligheter til å bli hørt. Som rettsprinsipp vil kontradiksjonsprinsippet kunne gjøre seg gjeldende også der det ikke er uttrykt noen rett til å uttale seg i lovbestemmelsene.[1]

Kontradiksjonsprinsippet er grunnet i prinsippet om riktig resultat, og at holdbarheten av en parts argumenter avhenger av hvordan de står seg etter å ha blitt sagt imot.[1] Et annet aspekt er partenes og de øvrige borgernes rettsfølelse og tillit til domstolenes avgjørelser.

Partsinnsyn[rediger | rediger kilde]

At partene har rett til innsyn i sakens dokumenter følger av det kontradiksjonsprinsippet. Dette er nedfelt i en rekke bestemmelser i tvisteloven, og innebærer blant annet at prosesskriv alltid oversendes motparten. I tillegg har partene innsyn i skriftlig materiale hos domstolene, med unntak av interne notater.[16] Den samme rettighet er gitt tredjepersoner som ikke er part, men som har «et begrunnet behov i egen rettsstilling».[16]

Riktig resultat[rediger | rediger kilde]

I sivilprosessen gjelder prinsippet om at domstolene skal komme frem til riktig resultat. Prinsippet er ikke nedfelt i noen generell lovregel, men ligger til grunn for hele prosessystemet. I saker hvor sivilprosessen får anvendelse gjelder alminnelig sannsynlighetsovervekt, altså at en avgjørelse har større sannsynlighet for å være riktig enn uriktig.

Det skilles i teorien mellom formell og materiell sannhet. Sistnevnte er det som forbindes med sannhet i dagligdags språk: at det som avgjøres stemmer overens med slik det er i virkeligheten. Formell sannhet derimot er når avgjørelsen stemmer overens med det partene har fremlagt for domstolene. Velger partene å ikke legge frem alle opplysninger, vil domstolen kunne avsi en dom som er formelt riktig, men som ikke er riktig i forhold til virkeligheten. På grunn av disposisjonsprinsippet og forhandlingsmaksimen i saker med fri rådighet vil domstolene ofte kun komme frem til den formelle sannheten. Dommeren skal altså anvende jus og faktum i saken riktig, slik at avgjørelsen blir riktig ut ifra de opplysninger og argumenterer partene har fremsatt.[1] I andre saker, hvor partenes frie rådighet er innskrenket, vil domstolene ha en mer selvstendig rett og plikt til å finne frem til den materielle sannhet.

Disposisjonsfrihet og forhandlingsmaksimen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: disposisjonsprinsippet

Disposisjonsprinsippet og forhandlingsmaksimen (eller forhandlingsprinsippet) er viktige elementer i sivilprosessen, men grensene mellom de to begrepene er ikke like klart definert. Anne Robberstad forklarer det som at «de to prinsippene utgjør ikke motsetningspar, de ligger i ulike plan. Forhandlingsmaksimen dreier seg om arbeidsdeling, disposisjonsprinsippet om hvem som bestemmer, retten eller partene».[1]

I tvistemålsloven (som nå er erstattet med tvisteloven) kom forhandlingsmaksimen til uttrykk med bestemmelsen «Det paahviler parterne at gjøre rede for de faktiske forhold og bevis, som er av betydning for avgjørelsen»[17]. Hovedpoenget er at det ikke er dommernes oppgave, men partenes å gjøre rede for de faktiske forhold og bevis. Dette prinsipp gjelder også etter tvistemålsloven selv om noen lignende bestemmelse ikke er videreført.[1]

Disposisjonsprinsippet gir uttrykk for partenes rett til selv å velge om de vil gå til sak, hva de vil gå til sak om, og hvordan de vil argumentere og føre bevis for sin sak. Prinsippet gjelder sterkest i saker hvor partene har fri rådighet over kravet (såkalt dispositive saker). Et resultat av dette prinsipp er at domstolene på sin side er bundet av partenes krav, påstander og grunnlag, og må avsi en dom innenfor disse.[18]

Prinsippet er grunnet på partenes frie rådighet over tvistegjenstanden utenfor prosess, for eksempel ved at partene kunne inngått avtale om hvordan tvisten skulle løses uten å gå til sak. I tillegg er prinsippet med på å styrke domstolene som uavhengig part i en sak; det er partene selv som må finne frem sine argumenter og bevis, uten at domstolene blander seg inn i de forskjellige partenes sak.

Prinsippet står i et spenningsforhold til dommernes prosessledelse og de regler som gir dommerne plikt og mulighet for å drive veiledning og opplysning av saken. Etter dagens regler har dommerne en viss mulighet for å påvirke partene i forhandlingsprosessen ved å klarlegge partenes standpunkter og eventuelt be dem ta stilling til nye standpunkter, men når dommen skal avgis er dommeren låst til de påstander og det grunnlag som til slutt er bestemt av partene.

Saker uten fri rådighet[rediger | rediger kilde]

I visse sivile saker har ikke partene fri rådighet over tvistegjenstanden. Tvisteloven viser spesielt til saker om personstatus, barnelovsaker og tvangsvedtak etter lov om psykisk helsevern, men det gjelder for alle saker hvor offentlige hensyn tilsier det.[19] Eksempelvis vil partene i saker om samvær med barn, skilsmisse e.l. mangle fri rådighet i rettssaken. I slike saker er ikke retten bundet av partenes påstander, grunnlag og beviser, og de skal hvis nødvendig selv sørge for at relevante opplysninger blir innhentet og klarlagt.

Muntlighet[rediger | rediger kilde]

Etter muntlighetsprinsippet skal hovedforhandlingene i en rettssak være muntlig. Dette var et viktig poeng ved tvistemålsloven av 1915[20], og hensikten er at muntlighet kan gi mer kortfattede forhandlinger, publikum kan være til stede, og bevisføringen blir mer umiddelbar. Prinsippet er en hovedregel i sivilprosessen, og er nedfelt i formålsparagrafen til tvisteloven av 2005.[14] I lovens mer detaljerte regler er det gjort visse unntak (se #prosesspor)

Retten til muntlig behandling er også nedfelt i EMK artikkel 6 i begrepet «public hearing». Høyesteretts kjæremålsutvalg la til grunn i en avgjørelse i 2007 at en part har krav på å få sitt krav behandlet muntlig i minst en instans.[21]

Umiddelbarhet[rediger | rediger kilde]

Umiddelbar bevisføring vil si at bevis føres direkte for retten[22], for eksempel ved at et vitne forklarer seg muntlig for domstolene. Dette er en hovedregel i norsk sivilprosess.

Offentlighet og innsyn[rediger | rediger kilde]

Offentlighetsprinsippet er nedfelt både i domstolloven[23] og Grunnloven[24] samt begrepet «public hearing» i EMK artikkel 6, og innebærer at hvem som helst kan være til stede under en rettssak. Hovedregelen har likevel unntak som gjør at rettssaker kan avholdes for lukkede dører blant annet av hensyn til privatlivets fred.[25]

Offentlighetsprinsippet er et sentralt virkemiddel for å sikre pressens kontroll med myndighetsutøvelsen i rettsapparatet.[1]

Rettigheten til å være til stede er supplert med en rett til å offentlig referere fra forhandlingene.[23] Domstolene kan bestemme unntak fra referatadgangen.[26]

Når det gjelder innsyn i sakens dokumenter er dette noe mer begrenset enn retten til å være til stede under en rettssak. Dommen er alltid offentlig hvis ikke det er referatforbud.[27] Prosesskrivene er derimot ikke offentlig tilgjengelig av hensyn til partene.

Ankemulighet[rediger | rediger kilde]

Muligheten for å anke en sivil sak og få den overprøvd er et viktig aspekt ved kontradiksjonsprinsippet og ønske om riktig resultat.[1], men det er ikke et krav etter EMK artikkel 6.[28] Etter norsk rett kan saker i tingretten ankes til lagmannsretten, men under gitte vilkår (for eksempel for lav tvisteverdi) vil anken kunne kreve samtykke for å bli fremmet. Anke til Høyesterett krever alltid samtykke, og samtykke gis kun til saker av prinsipiell betydning eller er særlig viktig.[29]

Preklusjon[rediger | rediger kilde]

Preklusjonsprinsippet innebærer at man mister sin rett til å fremholde et standpunkt eller et bevis hvis man ikke gjør det i tide. Prinsippet er et utslag av ønske om at beviser føres så tidlig som mulig i rettssaken, for å forhindre at partene spekulerer i når det vil være mest gunstig å fremsette et bevis.[1]

Proporsjonalitet[rediger | rediger kilde]

I tvistelovens forarbeider fremheves proporsjonalitet som et viktig prinsipp i prosessretten.[30] Dette vil si at det skal være forholdsmessighet mellom tvistegjenstanden og omfanget av saken. Prinsippet er nedfelt i tvistelovens formålsbestemmelse.[14]

Andre sivilprosessbegreper[rediger | rediger kilde]

Innen sivilprosessen er det knyttet helt egne meninger og rettsvirkninger til visse begreper.

Krav[rediger | rediger kilde]

Rettskravet (også kalt domskravet, rettsforholdet eller bare kravet) er et krav av rettslig art - et krav som kan underbygges av rettsregler.[1] Det er rettskravet som er kjernen i rettssaken, og som skal avklares og avgjøres. I tillegg kan det under saken fremkomme prosessuelle krav som er krav i forbindelse med rettssaken med grunnlag i saksbehandlingsreglene. Det må ikke forveksles med prosessuelle krav innad i saken, f.eks. krav om oppnevnelse av sakkyndig ol. Det er alminnelig antatt i juridisk teori at kravsbegrepet ikke er annet enn summen av dets bestanddeler, og ikke noe presist begrep i seg selv. Allikevel bruker man begrepet av pedagogiske grunner bl.a. i tvisteloven.

Påstand[rediger | rediger kilde]

En påstand er det konkrete domsresultatet som ønskes[31]. I en sivil rettssak er må dommeren ta stilling til partenes påstander. Retten er også avskåret fra å ta stilling til forhold som ligger utenfor partenes påstander.[32] Det er imidlertid et snevert unntak hvor partenes rådighet over saken er begrenset, f.eks. i barnefordelingssaker. I tvistemålsloven ble begrepet "anførsel" brukt. Dette ble imidlertid I bred forstand er anførsler alt av argumentasjon en part kommer med. I snever forstand er anførsler argumentene for at et krav er begrunnet eller ikke, og retter seg da mot kravets grunnlag og motpartens innsigelser.

Påstandsgrunnlag[rediger | rediger kilde]

Påstandsgrunnlaget er «de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på»[33]

Prosesshandling[rediger | rediger kilde]

Tre type domsavgjørelser[rediger | rediger kilde]

I tvistemålsloven opererte man med tre ulike domsavgjørelser, nemlig fullbyrdelsesdom, fastsettelsesdom og rettsendringsdom. I den nye tvisteloven har man gått bort fra dette skillet.

En fullbyrdelsesdom er en dom som kan tvangsfullbyrdes. For at retten skal treffe en slik dom må påstanden gå ut på at motparten skal «foreta, unnlate eller tåle en handling».[34] Et typisk eksempel på en fullbyrdelsesdom er en dom om at en part skal betale et beløp til den annen.

En fastsettelsesdom fastsetter om «et rettsforhold eller en rettighet er til eller ikke er til».[35] En slik dom fastslår hvordan rettsforholdet mellom partene er.

Rettsendringssøksmål forandrer rettsstillingen mellom to parter, slik som ved oppløsning av et ekteskap.

Domstolene og dommerne[rediger | rediger kilde]

Domstolspyramiden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges domstoler

De alminnelige domstolene i Norge fremgår av domstolloven av 1915, og er tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Tingretten er den ordinære førsteinstans,[36] og settes i sivile saker med én juridisk dommer.[37] Lagmannsretten er den ordinære anneninstansen og settes vanligvis med tre juridiske dommere.[38] Høyesterett er siste instans og settes normalt med fem dommere (Høyesterett i avdeling). I tillegg har man Høyesterett i storkammer, med 11 dommere, og Høyesterett i plenum, med alle dommere som er habile.

I tillegg er en del særdomstoler, blant annet jordskifteretten, arbeidsretten og riksretten. Forliksrådene som finnes i hver kommune er «meklingsinstitusjoner med begrenset domsmyndighet».[39]

Dommere i ved de alminnelige domstoler utnevnes som embetsmenn, og kan derfor ikke avsettes.[40] Dette er en meget viktig side ved domstolenes uavhengighet.

Domstolenes uavhengighet[rediger | rediger kilde]

At domstolene skal være uavhengige er lovfestet i domstolloven og menneskerettsloven samt EMK artikkel 6. Uavhengighet er også inntatt i tvistelovens formålsbestemmelse.[41] I hovedsak dreier dette seg om uavhengighet fra de to øvrige statsmakter: den lovgivende makt, Stortinget, og den utøvende makt, regjeringen. Dette betyr at hverken storting eller regjering kan gi domstolene instruks om hvordan de skal dømme i en enkelt sak,[1] men på den annen side er domstolene bundet av de generell lover som Stortinget vedtar. I tillegg skal domstolene være uavhengige fra pressen, folkeopinionen og andre grupper som utøver press. Også uavhengighet fra partene i saken er viktig for å oppfylle kravet til habilitet.

Dommernes habilitet[rediger | rediger kilde]

En dommer kan bli ansett inhabil (også kalt «ugild») til å dømme i en sak hvis visse vilkår er oppfylt. Hovedvilkåret er om det foreligger «særegne omstendigheter […] som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet».[42]. Det sentrale er ikke hvorvidt omstendighetene vil påvirke dommerens resultat, men om det er skikket til å svekke tilliten til om dommeren vil være upartisk. Domstolloven gir også en oversikt over saker som skal føre direkte til inhabilitet uten en nærmere vurdering av om hovedvilkåret er oppfylt.

Hvis en dom har blitt avsagt av en dommer som viser seg å være inhabil vil dommen være ugyldig fordi retten «ikke var lovlig sammensatt».[43]

Prosessforutsetningene[rediger | rediger kilde]

Prosessforutsetningene er forutsetningene for å kunne få sitt krav realitetsbehandlet ved en domstol. Er det reist sak uten at partene og saken oppfyller prosessforutsetningene skal saken avvises. Forutsetningene kan deles inn i de absolutte og de relative prosessforutsetningene, hvor de absolutte er forutsetninger som domstolen selv plikter å undersøke om er på plass, mens de relative er forutsetninger domstolen ikke behøver å undersøke annet enn hvis en av partene påberoper dem.[1]

Bortfaller noen av forutsetningene etter at saken er påbegynt skal saken heves. Dette gjelder ikke for vernetingsreglene: hvis domstolen som har påbegynt saken ikke lenger er verneting skal likevel domstolen behandle saken videre.

Saklig kompetent domstol[rediger | rediger kilde]

Saken skal reises på riktig sted i domstolshierarkiet (saklig kompetent domstol). Normalt vil dette si at saken først starter i forliksrådet, deretter går den til tingretten som første ordinære rettsinstans. Ankes saken går den deretter til Lagmannsretten og Høyesterett. Saker som skal starte hos Trygderetten føres inn for Lagmannsretten som første ordinære rettsinstans.

For saker som etter avtale skal løses ved voldgift har ikke domstolene saklig kompetanse,[44] men retten skal ikke undersøke dette uten at det blir påberopt.[45]

Stedlig kompetent domstol - verneting[rediger | rediger kilde]

For at en sak skal kunne reises for norske domstoler må den ha «tilstrekkelig tilknytning til Norge».[46] Begrensningen har betydning ved internasjonale forhold.

Fysiske personer bosatt i Norge har alminnelig verneting der de er bosatt, mens juridiske personer har verneting der hovedkontoret ligger. Staten har verneting i Oslo, fylkeskommuner, kommuner og samkommuner har verneting der hovedadministrasjonen er. Selvstendige offentlige virksomheter har vernting der styret har sete.[47]

Gjelder søksmålet fast eiendom kan sak reises for domstol der eiendommen ligger. Gjelder søksmålet kontraktsforhold kan sak reises det sted hvor den kontraktsrettslige forpliktelsen er eller skal oppfylles. Søksmål om erstatning kan reises der skaden oppsto. Søksmål om individuelle arbeidsforhold kan reises i rettskretsen arbeidet foregår. For sjøfartsforhold kan sak reises der skipet har hjemsted. Arveforhold kan reises sak om der avdøde hadde alminnelig verneting. Ved forbrukerforhold hvor avtale er inngått på næringsdrivendes faste forretningssted (typisk i butikk) skal sak reises i rettskretsen hvor forretningsstedet ligger. Saker mot staten og forsikringsselskap kan anlegges ved saksøkers alminnelig verneting.[48] To parter kan også fritt avtale verneting uavhengig av de øvrige reglene.[49]

For saker som først er løst i konfliktrådet skal saker reises i den embetskrets forliksrådet tilhører.[50]

Mangelfull stevning[rediger | rediger kilde]

Er stevningen mangelfull skal saksøker gis adgang til å rette manglene innen en gitt frist. Hjelper ikke dette skal saken avvises, såfremt ikke «mangelen skyldes forhold den annen part bør ha risikoen for».[51]

Partsevne[rediger | rediger kilde]

For å kunne reise sak for norsk domstol må man ha partsevne. Dette har[52]:

I tillegg kan andre sammenslutninger innrømmes partsevne hvis retten finner at de har det etter en samlet vurdering hvor det særlig legges vekt på:

  • om sammenslutningen har en fast organisasjonsform,
  • om det er et styre eller annet organ som representerer sammenslutningen utad,
  • om sammenslutningen har en formalisert medlemskapsordning,
  • om sammenslutningen har egne midler, og
  • sammenslutningens formål og hva søksmålet gjelder.

For vurderingstilfellene er partsevne-begrepet relativt, og vurderes for den konkrete sak, og kan blant avhenge av om det er snakk om saksøker eller saksøkte. Partsevne har først og fremst blitt nektet i saker hvor sammenslutningene har hatt en svak struktur og «ad hoc»-preg, slik som en forening som stiftes kun for å kjøre en rettssak.

Domstolene skal av eget tiltak undersøke om partene har partsevne. Skulle en dom bli avsagt i en sak hvor en av partene ikke hadde partsevne er dommen å anse som en «nullitet».[53]

Prosessdyktighet[rediger | rediger kilde]

Prosessdyktighet er evnen til å kunne opptre i en rettssak og utføre prosessuelle handlinger.[54]

Alle myndige personer er prosessdyktige som utgangspunkt.[54] Personer som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å anlegge saker som «utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål» kan nektes å føre sak.[54] Bestemmelsen ble vedtatt etter den såkalte Prosessløve-dommen hvor en person som ikke var erklært sinnssyk anla utallige søksmål uten reelt grunnlag.[55]

Umyndige etter norsk lov, personer under 18 år[56] og andre som er umyndiggjort[57], er ikke prosessdyktige.[54] Sinnssyke og psykisk utviklingshemmede har prosessdyktighet i den grad de «er i stand til å vareta sine egne interesser under saken».[54]

Ved manglende prosessdyktighet oppnevnes hjelpeverge[58] slik at saken ikke må avvises. Vergen er da en stedfortreder for parten, og ivaretar alle partens rettigheter og plikter i rettssaken.[59] Det samme gjelder for juridiske personer, da disse heller ikke har prosessdyktighet.

Rettskrav som søksmålsgjenstand[rediger | rediger kilde]

For at en sak skal kunne reises må saken dreie seg om et rettskrav;[60] et krav underbygget av rettsregler. Grunnlaget for et slik krav er at et visst faktum kombinert med rettsregler gir grunnlag for et krav en domstol kan gi medhold i eller ikke. Eksempelvis ble en sak gyldighet av vedtak om endring av bordtennisregler avvist av Høyesterett.[61] Også moralske, faglig og etiske krav faller utenfor domstolenes område hvis ikke de er grunnet på rettsregler. Det er også reist en rekke saker for norske domstoler om krav til medlemskap i foreninger, men Høyesterett har gått langt i å innrømme foreningene selvstyre, men hvor spørsmålet har vært av stor betydning for den som rammes og spørsmålet kan reises uten religiøse eller politiske vurderinger, vil saken kunne reises for norsk domstol.[62]

Det kan heller ikke reises spørsmål om rene jusspørsmål som ikke har sammenheng med et konkret saksforhold.[1] Dermed kan man ikke på generelt grunnlag gå til sak for å kjenne en lov eller forskrift ugyldig uten at det har konkret betydning for den som saksøker.

Rettslig interesse[rediger | rediger kilde]

Begrepet rettslig interesse er fra den tidligere tvistemålsloven, men viser til flere vilkår som må foreligge for å reise en sak også etter den nye tvisteloven selv om uttrykket ikke lenger er i bruk. I praksis hadde det utviklet seg to hovedvilkår for at rettslig interesse skulle foreligge: kravet måtte være «aktuelt» og partene måtte ha tilstrekkelig «tilknytning» til saken. Begrepet «rettslig interesse» er en samlebetegnelse for disse to vilkårene, og noen ganger også kravet om at søksmålsgjenstanden skal være et rettskrav.

Forarbeidene til tvisteloven fremholdt at gjeldende rett før loven skulle videreføres med den nye loven.[63][64] De tre vilkårene (søksmålsgjenstand, aktualitet og tilknytning) er nå lovfestet i tvisteloven § 1-3, hvor det først er gitt en bestemmelse om at saken må gjelde et rettskrav; deretter heter det: «Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.»[65] Uttrykket «reelt behov» svarer nå i en viss grad til det tidligere begrepet «rettslig interesse», og er sammensatt av kravet om aktualitet og tilknytning.

Hva som skal til for å ha rettslig interesse skiller seg noe ut ifra hva slags søksmål som reises. For et fullbyrdelsessøksmål må i utgangspunktet kravet være misligholdt eller forfalt (aktuelt), og kravet må tilhøre saksøkeren (tilknytning). For fastsettelsessøksmål må saksøker ha et aktuelt behov for å få rettsforholdet fastsatt mellom partene. Er en av partene avdød vil vanligvis slikt behov ikke lenger foreligge.

Det kan ved fastsettelsessøksmål noen ganger være aktuelt å la noen som ikke direkte eier kravet få reise sak. Dette gjelder spesielt krav som ikke tilhører noen som kan ta vare på dem selv, slik som dyrene eller naturen. I utgangspunktet vil slike søksmål avvises, men visse organisasjoner kan få reist saker om miljø- eller dyrevernspørsmål. Tvisteloven gir selv i § 1-4 foreninger og stiftelser mulighet til å reise sak om forhold som ligger innenfor organisasjonens «formål og naturlige virkeområde» og de har rettslig interesse.[66]

Alternative tvisteløsninger[rediger | rediger kilde]

Tvisteloven har regler om alternative løsninger til dom i en domstol for å løse tvister. Partene har plikt til å undersøke om de kan løse saken i minnelighet før saken løses.[67]

Megling i konfliktråd[rediger | rediger kilde]

Se også: Konfliktrådet

Konfliktrådet ble etablert ved konfliktrådsloven av 1991 og er en permanent og landsomfattende ordning. Rådet mekler i tvister hvor noen har påført andre «en skade, et tap eller en annen krenkelse».[68] Rådet brukes mest for straffesaker, men kan også benyttes for sivile saker, slik som for nabotvister.

Megling i konfliktrådet skjer etter samtykke fra begge parter.[69] Bruk av konfliktrådet er gratis og det benyttes ikke advokater. Meglerne ved rådet er ikke jurister.

Tvisteløsningsnemnder[rediger | rediger kilde]

Det finnes tvisteløsningsnemnder som har til oppgave å avgjøre tvister. Disse kan enten være opprettet ved lov eller avtale. De to viktigste nemndene er Forbrukertvistutvalget og Husleietvistutvalget (begge opprettet ved lov). Finansklagenemnda er et eksempel på et bransjebasert (privat) tvisteløsningsorgan.

Utenrettslig megling[rediger | rediger kilde]

Utenrettslig megling kan avtales mellom partene og gjennomføres etter tvistelovens regler. Avtale om utenrettslig megling skal være skriftlig og angi at tvistelovens regler gjelder.[70] Partene kan da selv finne megler eller få en oppnevnt av retten. Megleren kan «sette fram forslag til løsning og gi uttrykk for styrke og svakhet i partenes rettslige og faktiske argumentasjon».[71]

Voldgift[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Voldgift

Voldgift er et gammelt instrument i for privat rettergang sivile saker som særpreges ved at partene selv velger hvem som skal avgjøre tvisten og hvordan saksgangen skal være. Dommer ved voldgiftsdomstoler får rettskraft på lik linje som vanlige dommer, med noen viktige unntak. For det første er en voldgiftsdom ofte raskere enn den alminnelige domstolen. Saksbehandlingen er enklere, noe som kan øke faren for et feil materielt resultat, men dette oppveies av at partene er enige om dommeren i saken. Dessuten kan en voldgiftsdommer ikke ankes for offentlige domstoler.[1] For det andre vil ikke resultatet publiseres på samme måte som en vanlig dom. Dette er grunnen til at mange forretninger ønsker å benytte voldgift, slik at saken ikke kommer ut i media. Ulempen er at man ikke har den samme perjudikatsverdien av en voldgiftsdom. For det tredje må voldgift avtales på forhånd.

Behandling i forliksrådet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Forliksråd

Det er obligatorisk med behandling i forliksrådet før eventuell behandling i tingretten for saker om formuesverdi hvor tvistesummen er mindre enn 125 000 kr og ikke begge parter har vært bistått av advokat.[72] Saker hvor det er forsøkt utenrettslig megling eller saken har vært behandlet for i en tvisteløsningsnemnd er vanligvis unntatt krav om forliksrådsbehandling. Familiesaker, saker mot det offentlige og visse andre saker er det ikke lov å reise for forliksrådet.[72]

Kravene til forliksklage tilsvarer i stor grad kravene til stevningen, men uten at en rettslig begrunnelse for kravet er påkrevd. Partene må også oppfylle tvistelovens prosessforutsetninger. Motparten får normalt to ukers frist på å gi et tilsvar.[73] Gis det ikke tilsvar gir det grunnlag for fraværsdom. Den som har alminnelig verneting i kommunen eller nabokommunene har møteplikt i forliksrådet.[74] Manglende fremmøte gir også grunnlag for fraværsdom.

Meglingen skjer ved at begge parter får fremstille sitt syn på saken, og det kan føres dokumentbevis og frivillige vitner. Mekleren forsøker så få partene til å komme frem til en løsning. Blir partene enige kan de inngå en ordinær avtale eller et rettsforlik. Kommer ikke partene frem til noen avtale kan saken avsluttes eller forliksrådet kan avsi dom.

Forliksrådets medlemmer har ikke juridisk utdanning, men de kan avsi dom hvis begge parter samtykker.[75] Gjelder det formuesverdier under 125 000 kan rådet avsi dom hvis kun én av partene ønsker det. Forliksrådets dommer kan ankes til tingretten. Ankefristen er én måned.[76]

Det betales ett rettsgebyr for behandlingen.[77]

Bruken av forliksråd har vært kritisert, blant annet av Tvistemålsutvalget som mente at forliksrådet bare burde få avsi dom når begge parter ønsker det, uansett tvistesummens størrelse.[78] Utvalget mente også at forliksrådet, som anses som en domstol etter EMK, ofte ikke oppfyller kravene til en god nok begrunnelse, grunnet i EMK artikkel 6 om rettferdig rettergang.

Mekling i domstolene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mekling

Retten har en plikt til å vurdere å få saken løst i minnelighet ved megling.[79] Minnelig løsning kan skje ved ordinær avtale eller rettforlik. Rettsforlik får bindende virkning som en dom. Megling kan skje ved rettsmegling eller annen megling.

Rettsmekling foretas av en dommer eller person fra et utvalg av rettsmeklere. Andre personer kan også velges etter samtykke fra retten. Rettmegling foregår utenfor rettsmøtene.[80] Megleren forsøker å klarlegge partenes interesser i tvisten med sikte på en minnelig løsning. Målet er å finne frem til en løsning begge partene er tjent med uavhengig av hvor holdbare partenes rettslige krav er. Dommeren står forholdsvis fritt med tanke på fremgangsmåte, og kan fritt uttale sitt syn på saken og hva han mener om partenes saker. Dommeren kan også ha egne møter med hver av partene, og han kan forholde seg taus overfor motparten om hva som fremkommer i disse møtene.

Annen megling, eller alminnelig megling, foregår i rettsmøtene. Dommeren har da ikke mulighet til å være like aktiv, og dommeren kan ikke holde noen informasjon skjult for partene. Dommeren kan ikke komme med løsningsforslag og egne meninger i en slik grad at det er «egnet til å svekke tilliten til rettens upartiskhet».[81]

Saksforberedelse[rediger | rediger kilde]

Stevning[rediger | rediger kilde]

En stevning er et sentralt prosesskriv i en rettssak. Stevningens oppgave er å trekke opp rammene for saken ved å angi hvilke(t) krav og bevis som gjøres gjeldende.[1] Tvisteloven av 2005 stiller en rekke krav til hva en stevning skal inneholde.

I tillegg til å oppfylle kravene til et prosesskriv, må stevningen inneholde følgende:

  • formalia
    • navnet på domstolen saken reises ved
    • navn og adresse på partene
    • lovlige stedfortredere
    • prosessfullmektigene (advokatene)
  • rettskravet
  • påstanden
  • begrunnelsen, både den faktiske og rettslige
  • bevisene
  • grunnlaget for hvorfor retten kan behandle saken
  • saksøkers syn på videre behandling av saken
  • avtaler som kan få betydning for behandlingen (for eksempel en avtale om småkravsprosess)

Hvis stevningen er mangelfull skal dommeren gi veiledning om hvordan manglene kan rettes.[82] Hvis den etter veiledning fortsatt inneholder feil vil det føre til at saken avvises.

Hvis saken allerede er behandlet med dom i forliksrådet gjelder ikke de samme kravene til stevningens innhold. Det er da tilstrekkelig å sende over forliksrådets avgjørelse og angi de feil og endringer som ønskes.

Tilsvar[rediger | rediger kilde]

Mest vanlig er at retten krever at saksøkte gir tilsvar skriftlig innen tre uker.[83][1] Gir ikke saksøkte tilsvar innen fristen kan det føre til fraværsdom.[84]

Saksforberedelse[rediger | rediger kilde]

Saksforberedelsen skal forberede saken for behandling under hovedforhandlingen. Saksforberedelsen er i utgangspunktet skriftlig, men visse deler kan være muntlig.

Skriftlig saksforberedelse[rediger | rediger kilde]

Vanligst har vært skriftlig saksforberedelse, og første innslag av dette er hvis retten krever skriftlig tilsvar på stevningen. I hovedsak skal saksbehandlingen bestå av stevningen og tilsvaret, og det har vært et hovedmål med innføringen av aktiv saksstyring hos dommerne å unngå en langvarig prosess med prosesskrifter frem og tilbake mellom partene før hovedforhandlingen. I tillegg til stevning og tilsvar inneholder tvisteloven likevel tre type prosesskrifter:

  • Skriftlige redegjørelser: retten kan bestemme at partene skal levere skriftlige redegjørelser for «særlig kompliserte rettslige eller faktiske spørsmål».[85] Redegjørelsen skal være avgrenset til kun å omhandle spørsmålet retten ønsker redegjort for.
  • Kronologiske redegjørelser: retten kan bestemme at partene skal levere kronologiske redegjørelser for saker med et «uoversiktlig faktisk forhold».[86]
  • Sluttinnlegg: normalt skal retten kreve at partene fremlegger et sluttinnlegg som inneholder påstand, påstandsgrunnlag, de rettsregler som påberopes og de bevis parten vil føre samt forslag til fremdriftsplan for hovedforhandlingen.[87]

Muntlig saksforberedelse[rediger | rediger kilde]

En part som ikke har prosessfullmektig har rett til å føre hele rettssaken muntlig.[88] Dette gjelder både stevning, tilsvar og resten av saksforberedelsen, som da vil måtte avholdes på rettens kontor. Det er også mulig å kombinere skriftlig og muntlig saksbehandling, for eksempel ved at stevning og tilsvar skjer skriftlig, og at saksforberedelsen etter dette er muntlig.

Planmøte[rediger | rediger kilde]

Når tilsvar på stevning foreligger skal retten avholde et planmøte, som skal være et rettsmøte[89], hvor det settes opp en plan for den videre saksgangen i rettssaken (slik som eventuell mekling, rammene for hovedforhandlingen osv.).

Dom ved enighet[rediger | rediger kilde]

Er eller blir partene enige om et krav under saksforberedelsen kan dom avsies straks såfremt partene har fri rådighet.[90]

Forenklet domsbehandling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Forenklet domsbehandling

Forenklet domsbehandling ble innført ved tvisteloven, og er en fremgangsmåte hvor saker med håpløse krav på den ene siden eller håpløse innsigelser på den andre blir avgjort i Tingretten raskt og enkelt. Forenklet domsbehandling kan kun benyttes under saksforberedelsene[91], ikke under hovedforhandlingen.

Vilkåret for å benytte forenklet domsbehandling er at det er «klart at et krav som er fremmet, ikke for noen del kan gis medhold, eller det er klart at innsigelsene mot kravet i sin helhet er uholdbare»[92]. Avgjørelse etter forenklet domsbehandling skiller seg fra avvisning av saken, som finner sted hvis forutsetningene for rettssak ikke er til stede. Retten kan kun vurdere og benytte seg av forenklet domsbehandling når en av partene begjærer det.[92]

Berammelse og forberedelse av hovedforhandlingen[rediger | rediger kilde]

Det skal allerede i stevningen sies noe om tidspunktet for hovedforhandlingen, og dette inngår også i planmøte som skal avholdes. Hovedforhandling skal avholdes innen seks måneder etter stevningen,[93] dommen skal avsies innen to uker etter det (fire uker hvis det er flere dommere). Retten har ansvar for å planlegge gjennomføringen av hovedforhandlingen.

Bevisopptak[rediger | rediger kilde]

Det kan være nødvendig å foreta opptak av bevis under saksforberedelsene når utgangspunktet om at bevisene skal føres muntlig og umiddelbart for den dømmende rett ikke er mulig å få til. Det er tre vilkår for å tillate bevisopptak: hvis det må antas at beviset blir sikrere og det ikke vil påløpe uforholdsmessige merkostnader, hvis det er nærliggende risiko for at beviset ikke vil kunne føres (for eksempel fordi tingen vil råtne, personen dø e.l.) eller føringen av beviset vil medføre uforholdsmessige kostnader.[94]

For realbevis som står i fare for å bli ødelagt e.l. kan retten oppnevne sakkyndige som foretar undersøkelse av tingen.

For at bevisopptak skal godtas må begge parter ha mulighet til å få ivaretatt sine interesser. Den annen part skal varsles slik at eventuell kontradiksjon kan oppfylles ved opptak av vitneavhør.

Prosessledelse[rediger | rediger kilde]

Mens man på den ene siden har disposisjonsprinsippet og forhandlingsmaksimen for partenes virksomhet, har man på den andre siden prosessledelsen som er dommernes virksomhet i prosessen.[1] Dette innebærer i utgangspunkt alle handlinger dommeren gjør i prosessen, fra å være ordstyrer, ta saksbehandlingsavgjørelser til utøve veiledning.

Formell prosessledelse[rediger | rediger kilde]

Formell prosessledelse er rettens veiledning av saksbehandlingsregler og formelle rutiner, og er en lovpålagt veiledning for domstolene.[95] Retten skal forsøke å forebygge feil, og hvis feil oppstår, skal de gi nødvendig informasjon for å rette opp i feilene igjen.

Materiell prosessledelse[rediger | rediger kilde]

Materiell prosessledelse er rettens veiledning rundt sakens innhold (i motsetning til de formelle saksbehandlingsregler osv). Her har retten en lovpålagt plikt til å sørge for at partenes påstander og standpunkter blir tydelig klargjort. Retten kan, hvis det er av betydning for saken, be partene ta standpunkt til visse faktiske eller rettslige spørsmål.[96]

Dommerens adgang og plikt til å drive materiell prosessledelse har en side mot, på den ene siden, partenes disposisjonsfrihet over sine krav og påstander, og, på den annen side, rettens formål om å treffe riktige avgjørelser.[1] Den materielle prosessledelsen blir sånn sett et virkemiddel for retten til å påvirke partenes påstander som de senere vil være låst til når de skal avsi dom.

Samtidig som retten har en plikt til å gi veiledning om saksbehandlingen har de også en plikt til å ikke gjøre det på en måte som kan svekke tilliten til retten, for eksempel ved å gi en av partene råd om hvilket standpunkt de bør innta, hvilke prosesshandlinger de bør utføre osv.[96] Det er en balansegang hvor langt retten kan gå i å veilede partene i å finne nye påstander og grunnlag før de må anses for å gi partiske råd. I utgangspunktet kan retten gå ganske langt i å be partene overveie andre standpunkter så lenge det ikke fremsettes som direkte råd.[1]

Aktiv saksstyring[rediger | rediger kilde]

Dommeren har en plikt til aktiv saksstyring etter tvisteloven av 2005.[97] Dette innebærer en rekke regler dommeren må holde seg etter når det gjelder planlegging og oppfølging av saken for å sikre at den blir effektiv og forsvarlig. Ifølge lovens forarbeider skal aktiv saksstyring føre til at den "konsentreres om de sentrale og omtvistete spørsmål, og behandlingen tilpasses betydningen av tvisten".[98]

Brudd på den aktive saksstyringen kan føre til reaksjoner. Domstollederen, for tingretten er dette sorenskriveren, har et ansvar for fremdriften i den enkelte sak.[99] En part kan enten kreve at domstollederen griper inn i saken, eller, hvis han ikke gjør det, kreve at en overordnet domstol griper inn.

Prosesspor[rediger | rediger kilde]

Uttrykket prosesspor benyttes også i sivilprosessen, med noe forskjellige betydninger. Dette kan blant annet vise hvorvidt en sak følger de alminnelige prosessreglene eller om den faller under reglene for særlige prosessformer behandlet i tvistelovens åttende del.[1] Prosesspor kan også være om saken er en småkravsprosess eller ordinær sak.

Skriftlig eller muntlig behandlingsform[rediger | rediger kilde]

Innen norsk sivilprosess gjelder i hovedsak muntlighetsprinsippet, men det er en rekke unntak fra dette i tvisteloven av 2005.

Saksbehandlingsspørsmål behandles som hovedregel skriftlig, med unntak av når "hensynet til lovens formål om rettferdig og forsvarlig behandling tilsier det".[100]

Under visse vilkår kan hele saken behandles skriftlig, slik at det ikke avholdes muntlig hovedforhandling. Dette prosessporet kan bare velges etter avtale mellom partene og med rettens samtykke, og samtykke skal kun gis hvor det vil føre til en mer effektig og prosessøkonomisk behandling[101] som oppfyller lovens krav til forsvarlighet[102]. Velges denne fremgangsmåten gjennomføres partenes innlegg og hele bevisførselen skriftlig. Partene kan også inngå avtale om en mellomting: delvis muntlig, delvis skriftlig prosess.

Ved skriftlig behandling begrenses offentlighetsprinsippet, og det er kun reglene om allmennhetens innsynsrett i rettssakens papirer som åpner opp deler av saken for offentligheten etter at saken er avgjort.[103]

Småkravsprosess[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: småkravsprosess

Møteplikt og fravær[rediger | rediger kilde]

Møteplikt til rettsmøter[rediger | rediger kilde]

En part har plikt til å møte i rettsmøter han er innkalt til hvis han ikke har gyldig fravær. Møteplikten er personlig og kan ikke oppfylles ved å sende en advokat i sitt sted uten at man har gyldig fravær. Det er retten som beslutter om en part skal ha møteplikt, men hvis motparten begjærer det skal retten fastsette møteplikt.[104]

Hvis saksøker ikke møter til rettsmøte skal saken avvises. Møter ikke saksøkte opp kan det avsies fraværsdom (se nedenfor). Ikke-møtende parter kan også straffes med bøter og ilegges saksomkostninger. Ved saker uten fri rådighet kan det bestemmes at partene avhentes av politiet.

Det kan ikke benyttes sanksjoner som nevnt hvis parten har gyldig fravær. Sykdom eller andre hindringer som gjør det «umulig eller uforholdsmessig byrdefullt» å møte i retten fritar fra møteplikt.[105] Hvis vedkommende har prosessfullmektig som kan møte i sitt sted fritar ikke sykdom fra møteplikten.

Avvisning og fraværsdom[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: fraværsdom

Ved ugyldig fravær skal altså retten avvise saken (hvis det er saksøker som er fraværende) eller retten kan avsi fraværsdom (hvis det er saksøkte som er fraværende).

Oppfriskning[rediger | rediger kilde]

Avvisning eller fraværsdom kan angripes med krav om oppfriskning. Krav om oppfriskning må fremsettes innen én måned.

Vilkårene for oppfriskning er at parten hadde gyldig fravær, og at vedkommende ikke kunne bebreides for å ha unnlatt å søke utsettelse. Hvis vilkårene er oppfylt skal oppfriskning gis.[106] Selv om ikke disse vilkårene er oppfylt kan domstolen gi oppfriskning når det vil være urimelig å nekte parten videre behandling.

Midlertidig sikring[rediger | rediger kilde]

Arrest[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Arrest (sivilprosess)

Midlertidig forføyning[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Midlertidig forføyning

Hovedforhandlingen i første instans[rediger | rediger kilde]

Hovedforhandling avholdes i saker som går etter allmennprosessens regler. Hovedforhandlingen er det siste rettsmøte før saken tas opp til doms.[107] Forhandlingen skal behandle kravet saken dreier seg om, og bevisene og argumentene skal være forberedt ved saksbehandlingen. Under hovedforhandlingen gjelder konsentrasjonsprinsippet[108] som tilsier at utenforliggende spørsmål skal avskjæres, alle bevis skal være klare og forhandlingen skal foretas uten unødvendig tidsbruk.

Uttrykket «hovedforhandlingsprinsipp» har vært brukt for det prinsipp at retten kun kan ta hensyn til de beviser og krav som er fremført i hovedforhandlingen.[1] Beviser som ikke er gjennomgått i hovedforhandlingen kan derfor ikke retten bygge sin avgjørelse på. Prinsippet er nedfelt i tvisteloven § 11-1. Et par unntak gjelder fra denne hovedregelen. Blant annet vil skriftlige redegjørelser fra saksforberedelsene inngå i avgjørelsesgrunnlaget, og retten kan også bruke «faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde» selv om dette ikke er forhandlet om i hovedforhandlingen.[109]

Gangen i hovedforhandlingen[rediger | rediger kilde]

Tvisteloven legger opp hvordan hovedforhandlingen skal gjennomføres, men retten har muligheter for å bestemme en annen rekkefølge.[110]

Hovedforhandlingen starter med at dommeren kontrollerer at alle har møtt og gjennomgår planen for hovedforhandlingene.

Forhandlingen begynner med et såkalt innledningsforedrag av saksøkers advokat, som deretter kan korrigeres og suppleres av saksøktes advokat. Advokatene fører her sine dokumentbevis og andre bevis som ikke skal gjennomgås senere ved befaring eller vitne.

Partene skal etter innledningsforedraget avgi sine forklaringer.[111] Reglene for vitneavhør gjelder også for partenes forklaringer.[112]

Etter partene føres eventuelle vitner. Alle vitner som er bosatt eller oppholder seg i Norge, og som «kan ha noe å forklare av betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken», har møteplikt for alle domstoler i landet.[113] Alle som har møteplikt har også vitneplikt; alle er pliktig å forklare seg om faktiske forhold som kan utgjøre bevis i saken.[114]

Rettens sammensetning[rediger | rediger kilde]

Tingretten settes vanligvis med én juridisk dommer (fagdommer), men kan eller vil ved unntak bli satt med flere. Er ikke retten riktig sammensatt er dette en ubetinget opphevelsesgrunn, slik at dommen vil bli opphevet ved anke til neste instans.

Hvis retten finner det ønskelig eller én av partene krever det vil retten settes med to meddommere.[115]

Retten kan også settes med flere fagdommere hvis saken reiser «særlig kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål, eller andre forhold tilsier det»[116]. I tillegg kan partene ved avtale seg imellom og samtykke av retten bestemme at det skal være flere fagdommere hvis de frafaller retten til anke, og tvistegjenstandens verdi er over 125 000 kr (grensen for å anke sak til lagmannsretten uten samtykke).[116] Retten settes da med tre fagdommere. Hvis meddommere skal benyttes settes retten med to fagdommere og tre meddommere.

Fagdommeren har rollen som rettens leder og skal sørge for avviklingen av hovedforhandlingen. Hvis det er flere fagdommere bestemmer domstollederen for domstolen hvem som skal være rettens leder.

Muntlighet[rediger | rediger kilde]

Hovedforhandlingen gjennomføres muntlig.[117] Tidligere har det vært lovfestet at heller ikke opplesning av skriftlig dokument holder for å oppfylle muntlighetskravet. Man skal snakke fritt og ubundet av et skrift. Den nye tvisteloven inneholder ingen slik bestemmelse, men det er antatt å gjelde fremdeles.[1] Dette forhindrer likevel ikke bruken av hjelpedokumenter og disposisjoner under den muntlige fremføringen.[118]

Bevisumiddelbarhet[rediger | rediger kilde]

Bevis skal føres direkte for retten.[117] Dette betyr i hovedsak at alle beviser, også skriftlige, skal gjennomgås muntlig i hovedforhandlingen. Gjenstander skal undersøkes av retten selv, eller av fagkyndige. Undersøkelser av gjenstander som ikke kan tas med i retten skal undersøkes utenom, og den som har utført undersøkelsen skal forklare seg om dette i retten.

Fjernavhør kan benyttes, men ikke ved viktige avhør. Videoavhør skal foretrekkes, men telefonavhør kan benyttes hvis ikke videoavhør er tilgjengelig. Muligheten for fjernavhør er grunnet i proporsjonalitetsprinsippet om at det skal være en sammenheng mellom tvistegjenstandens verdi og sakens omkostninger.

Et annet unntak er bevisopptak hvor avhør tas opp forut for hovedforhandlingen og gjennomgås eller spilles av under rettsmøtet.

Opptak av hovedforhandlingene[rediger | rediger kilde]

For å sikre inneholdet i forklaringene som avgis i hovedforhandlingene, og som danner grunnlaget for dommen, blir alle parts- og vitneforklaringer under hovedforhandlingen tatt opp på lydbånd eller video. Hvis retten ikke har det nødvendige utstyr kan dette unnlates. Opptak kan også unnlates hvis hovedpunktene av forklaringene føres inn i rettsboken av dommeren.

Bevis[rediger | rediger kilde]

Det gjelder en rekke regler for hvordan bevis kan føres og hvilke som kan føres. Utgangspunktet er likevel, basert på disposisjonsprinsippet, at partene kan føre de bevis de ønsker.[119] Partene har til og med en plikt til å føre bevis, slik at saken blir «riktig og fullstendig opplyst».[120] Retten på sin side kan bedømme bevisene fritt.[121]

Bevisforbud[rediger | rediger kilde]

Bevisforbudene retter seg både mot partene og retten. Partene har en plikt til å ikke føre bevis som er forbudt, og retten skal påse at dette ikke skjer.

Bevisfritak[rediger | rediger kilde]

Flere saker, krav, parter, intervensjon osv.[rediger | rediger kilde]

Flere krav i samme sak[rediger | rediger kilde]

Det kan i en og samme sak fremmes flere krav[122], såkalt objektiv kumulasjon.[1] I nesten alle saker foreligger det flere krav, blant annet fordi det er vanlig å både fremme sitt krav og et krav om å få sine sakskostnader dekket. Flere krav vil også foreligge hvis saksøkte reiser krav mot saksøker (tidligere kalt motsøksmål).

Det er visse vilkår for å få behandlet flere krav i samme sak. Helt grunnleggende er at kravene må tilhøre under norsk domsmyndighet, og at domstolen er rett verneting for minst ett av kravene.[122] I tillegg kommer at saken må kunne behandles av retten med samme sammensetning og at «hovedsakelig» de samme saksbehandlingsreglene kommer til anvendelse.[122] Det kan være uklart hvordan dette vilkåret skal anvendes i konkrete tilfeller, slik som når det ene kravet er av en verdi som tilsier behandling etter småkravsprosess, mens det andre kravet er over grensen for allmennprosess.[1]

I utgangspunktet kan kravene gjelde vidt forskjellige ting. Nye krav kan fremsettes så lenge saksforberedelsen pågår.[123]

For lagmannsretten gjelder et vilkår om sammenheng mellom originalt krav og eventuelt nye krav.[124]

Flere parter i samme sak[rediger | rediger kilde]

Det kan være flere parter i en rettssak, såkalt subjektiv kumulasjon, både på saksøker- og saksøkte-siden. For flere parter må de samme vilkårene som gjelder for flere krav i samme sak være oppfylt. I tillegg kommer at ingen av partene må ha innsigelser mot at det er flere parter, eller det må være nær sammenheng mellom kravene.[125] Eksempler på dette er når en rekke kunder som er misfornøyd med samme produkt reiser sak mot samme butikk.

Hver part i saken er selvstendig overfor motparten,[126] og kan derfor velge å inngå forlik, trekke seg e.l. uten at det får innvirkning for den andre.

Forening av saker[rediger | rediger kilde]

Hvis flere saker reiser «likeartede spørsmål», skal behandles med hovedsakelig de samme saksbehandlingsregler og med samme sammensetning av retten, kan de forenes til felles behandling og avgjørelse.[127] Forening av sak vil ikke si at sakene slås helt sammen, men at de behandles samtidig og får samme dom.[1]

Intervensjon[rediger | rediger kilde]

Intervensjon i en sak kan gjøres ved at en tredjeperson trer inn i en sak for å fremme egne krav.[1][128] Tredjepersonen må da enten nedlegge selvstendig påstand om rettskravet, eller ha et krav som er i nær sammenheng med det opprinnelige kravet.[128]

Partshjelp[rediger | rediger kilde]

Partshjelp, som er uttrykket som brukes i tvisteloven av 2005, ble tidligere kalt ordinær eller svak hjelpeintervensjon. En partshjelp trer inn til støtte for en av partene i saken, men blir ikke selv part i saken. Hovedvilkåret for å få bli partshjelp er at vedkommende har «reelt behov begrunnet i egen rettstilling» for at parten man ønsker å hjelpe skal vinne.[129] Adgangen er noe bredere for foreninger, stiftelser og offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser. Disse kan være partshjelp i saker hvor kravet ligger innenfor deres virkeområde og formål,[129] for eksempel ved at de har interesse i sakens prejudikatvirkning.

Skriftlige innlegg om allmenne interesser[rediger | rediger kilde]

Foreninger, stiftelser og offentlige organer har en viss adgang til å komme med skriftlige innlegg som belyser en saks allmenne interesser. Innlegget gis som prosesskriv. For å kunne sende inn et slikt innlegg må det ligget innenfor foreningen eller stiftelsens formål og naturlige virkeområde, eller innenfor det offentlige organs ansvarsområde. Innlegget inngår i rettens avgjørelsesgrunnlag hvis ikke det blir avvist fordi det er for dårlig egnet til å belyse allmenne interesser i saken.[130]

En slik ordning kalles amicus curiae («rettens venn») og stammer fra anglo-amerikansk rett.[1]

Gruppesøksmål[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: gruppesøksmål

Gruppesøksmål er et søksmål «som føres av eller mot en gruppe på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag».[131] Retten må godkjenne at et gruppesøksmål fremmes.[131] Denne prosessformen ble innført med tvisteloven av 2005.[132] Et av gruppesøksmålets oppgaver er å domstolsbehandlet «ikke individuelt prosessbare krav»,[133] altså krav hvor utgiftene ved å forfølge kravet individuelt vil overgå kravets verdi.

Gruppesøksmål skal kun tillates fremmet hvis det fremstår som «den beste behandlingsmåten».[134] To fordeler ved gruppesøksmål fremfor for eksempel subjektiv kumulasjon er blant annet at det er lettere å melde seg inn og ut av et gruppesøksmål, og man kan melde seg ut av et gruppesøksmål uten å tape kravet sitt.[135] Ytterligere vilkår for å få føre et gruppesøksmål er at sakene kan behandles med samme sammensetning av retten og hovedsakelig de samme saksbehandlingsreglene.[134]

Det finnes to hovedkategorier av gruppesøksmål: de gruppesøksmålene som baserer seg på at gruppemedlemmer aktivt melder seg inn (opt in eller påmeldingssøksmål) og de hvor gruppen på forhånd er definert, men hvor de involverte lett kan melde seg ut (opt out eller utmeldingssøksmål). Etter norsk rett er påmeldingssøksmål hovedregelen,[136] og det er egne krav for å opprette et utmeldingssøksmål. I hovedsak må saken da gjelde så små verdier eller interesser at et betydelig flertall ikke kan forventes å fremme saken ved individuelt søksmål, og saken ikke reiser spørsmål som krever individuell behandling.[137]

Grupperepresentanten er personen som ivaretar gruppens rettigheter og plikter i saken.[138] Denne representanten må enten være et gruppemedlem eller en forening, stiftelse eller offentlig som har til oppgave å fremme særskilte interesser hvor saken ligger innenfor disses formål og naturlige virkeområde.[139] Grupperepresentanten må kunne svare for sakskostnadene hvis ikke gruppen vinner saken.[140][141] Dette ansvaret er noe lempet ved påmeldingssøksmål hvor det er adgang for retten til å bestemme at gruppemedlemmene skal være ansvarlige inntil et maksimumbeløp.[136]

Dom i et gruppesøksmål blir bindende (rettskraftig) for samtlige medlemmer.[142]

Rettsavgjørelser[rediger | rediger kilde]

Avgjørelsen av en rettssak bestemmes av dommeren/dommerne når hovedforhandlingen er avsluttet og saken er tatt opp til doms. Denne delen av prosessen skjer ikke offentlig.

En rettsavgjørelse kan enten være en dom, kjennelse eller beslutning.[143] Ved dom avgjøres blant annet rettskravet i en sak, lovvalgsspørsmål og anke over dom. Ved kjennelse avgjøres blant annet avvisning av saker som ikke oppfyller vilkårene for behandling, anke over kjennelse eller beslutning, tvist om bevis og en rekke andre saksbehandlingsspørsmål hvor loven krever kjennelse. Ved beslutning avgjøres blant annet saksbehandlingsspørsmål som ikke krever kjennelse og samtykke eller nekte av anke.[143]

Det er visse minstevilkår til alle de tre typer rettsavgjørelser, blant annet angivelse av rettens medlemmer og partene, den skal være undertegnet av rettens medlemmer, opplysning om enstemmighet osv.[144] For dommer og kjennelser kommer i tillegg at avgjørelsen skal begrunnes.[144]

Kjennelser inndeles tradisjonelt i tre grupper: avvisningskjennelser, hevningskjennelser og prosessledende kjennelser. Avvisningskjennelser er avgjørelser om at en sak ikke skal fremmes, for eksempel fordi prosessforutsetningene ikke er oppfylt (for eksempel at saksøker ikke har partsevne). Hevningskjennelser er avgjørelse om at saken avsluttes før dom avsies, for eksempel fordi partene er forlikt eller en part har trukket seg. Prosessledende kjennelser er avgjørelser som tas underveis i rettssaken, slik som tvist rundt bevis.

Begrunnelse av dommer[rediger | rediger kilde]

Både dommer og kjennelser skal begrunnes.[144] Svært mangelfull eller dårlig begrunnelse kan føre til at avgjørelsen blir hevet fordi den «hindrer prøving av anken».[145]

Hoveddelene i begrunnelsen er saksfremstillingen, anførslene og rettens vurdering. Saksfremstillingen består vanligvis av problemstillingen kort definert, etterfulgt av en litt lengre fremstilling av sakens forhistorie og utvikling og prosessens utvikling. Videre kommer anførslene, som er partenes argumenter og påstander. Til sist kommer rettens vurdering, som skal inneholde en redegjørelse for bevisvurderingen og rettsanvendelsen som ligger til grunn for dommen.

Rettskraft[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: rettskraft

«Rettskraftig» brukes om en dom, og betegner at dommen er endelig og bindende – den kan ikke lenger endres. Dette betyr at den rett som er bestemt i dommen må legges til grunn i senere saker hvor samme spørsmål måtte reise seg. Ny sak om akkurat samme krav vil måtte avvises.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab Anne Robberstad (2013). Sivilprosess (2 utg.). Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1421-1. 
  2. ^ a b c «NOU 2001: 32 Rett på sak 2.2 Fra den eldste tid og frem til eneveldet». Justis- og beredskapsdepartementet. 
  3. ^ «Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) 3.2 Historisk oversikt over norsk sivilprosess». Justis- og beredskapsdepartementet. 
  4. ^ «NOU 2001: 32 2.6 Kort om arbeidet som ledet frem til vedtakelsen og ikrafttredelsen av tvistemålsloven». Justis- og beredskapsdepartementet. 
  5. ^ politidepartementet, Justis- og (20. desember 2001). «NOU 2001: 32». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 22. august 2018. 
  6. ^ «Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 22. august 2018. 
  7. ^ «Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 22. august 2018. 
  8. ^ Straffeprosessloven § 1
  9. ^ «Tvisteloven § 2-1». Lovdata. 
  10. ^ Menneskerettsloven § 2
  11. ^ EMD Johansen v. Norway (application no. 17383/90)
  12. ^ EMD A. and E. Riis v Norway (application no. 9042/04)
  13. ^ EMD Walston v. Norway (application no. 37372/97)
  14. ^ a b c «Tvisteloven § 1-1 (2)». Lovdata. 
  15. ^ Francis Hagerup (1918). Den norske civilproces 1. s. 40. 
  16. ^ a b «Tvisteloven § 14-1». Lovdata. 
  17. ^ Tvistemålsloven § 86 første ledd
  18. ^ Tvisteloven § 11-2 (1)
  19. ^ «Tvisteloven § 11-4». Lovdata. 
  20. ^ Tvistemålsloven § 329
  21. ^ Rettstidende 2007 s. 459
  22. ^ Tvisteloven § 21-9
  23. ^ a b Domstolloven § 124
  24. ^ Grunnloven § 100 femte ledd
  25. ^ Domstolloven § 125 og EMK artikkel 6 nr 1 annet punktum
  26. ^ Domstolloven § 129 annet ledd
  27. ^ Tvisteloven §§ 14-2 (1) og 14-3 (1)
  28. ^ FNs SP artikkel 14 nr. 5 gjelder bare for straffesaker.
  29. ^ Tvisteloven § 30-4 (1)
  30. ^ NOU 2001:32 s. 132-133
  31. ^ Lorange Backer, Inge (2015). «Kap. 13.1». Norsk Sivilprosess. Oslo: Universitetsforlaget. s. 252. ISBN 978-82-15-02445-5. 
  32. ^ «Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 22. august 2018. 
  33. ^ Tvisteloven § 11-2
  34. ^ Tvisteloven § 19-13
  35. ^ Tvistemålsloven § 54
  36. ^ Tvisteloven § 9-1
  37. ^ Domstolloven § 21 annet ledd og tvisteloven § 9-12 (4)
  38. ^ Domstolloven § 12
  39. ^ Domstolloven § 1
  40. ^ Grunnloven § 22 annet ledd og domstolloven § 55
  41. ^ Tvisteloven § 1-1 (1)
  42. ^ Domstolloven § 108
  43. ^ Tvisteloven § 29-21 annet ledd b
  44. ^ Voldgiftsloven § 6
  45. ^ Voldgiftsloven § 7
  46. ^ «Tvisteloven § 4-3». Lovdata. 
  47. ^ «Tvisteloven § 4-4». Lovdata. 
  48. ^ «Tvisteloven § 4-5». Lovdata. 
  49. ^ «Tvisteloven § 4-6». Lovdata. 
  50. ^ Rt. 2010 s. 1225
  51. ^ Tvisteloven § 16-5
  52. ^ «Tvisteloven § 2-1». Lovdata. 
  53. ^ Rt. 2005 s. 362 «Imafidon-dommen». Saksøker var et enkeltpersonforetak og hadde ikke partsevne.
  54. ^ a b c d e «Tvisteloven § 2-2». Lovdata. 
  55. ^ Rt. 1995 s. 1113
  56. ^ Vergemålsloven § 1
  57. ^ Umyndiggjørelsesloven § 2
  58. ^ Vergemålsloven § 90 a
  59. ^ «Tvisteloven § 2-3». Lovdata. 
  60. ^ «Tvisteloven § 1-3 (1)». Lovdata. 
  61. ^ Rt. 1995 s. 1111 «Bordtennisregler-dommen»
  62. ^ Rt. 1979 s. 468, Rt. 2001 s. 136, Rt. 2004 s. 1613 og Rt. 2005 s. 372
  63. ^ NOU 2001:32 s. 652
  64. ^ Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 140/142/363-366
  65. ^ «Tvisteloven § 1-3». Lovdata. 
  66. ^ «Tvisteloven § 1-4». Lovdata. 
  67. ^ «Tvisteloven § 5-4». Lovdata. 
  68. ^ Konfliktrådsloven § 1
  69. ^ Konfliktrådsloven § 5
  70. ^ «Tvisteloven § 7-1». Lovdata. 
  71. ^ «Tvisteloven § 7-3 (3)». Lovdata. 
  72. ^ a b «Tvisteloven § 6-2». Lovdata. 
  73. ^ «Tvisteloven § 6-4». Lovdata. 
  74. ^ «Tvisteloven § 6-6». Lovdata. 
  75. ^ «Tvisteloven § 6-10». Lovdata. 
  76. ^ «Tvisteloven § 6-14». Lovdata. 
  77. ^ Rettsgebyrloven § 1
  78. ^ NOU 2001:32 side 271 og 284
  79. ^ «Tvisteloven § 8-1». Lovdata. 
  80. ^ «Tvisteloven § 8-5». Lovdata. 
  81. ^ «Tvisteloven § 8-2». Lovdata. 
  82. ^ Tvisteloven § 16-5
  83. ^ Tvisteloven § 9-3 (1)
  84. ^ Tvisteloven § 16-7 (1) c, jf. § 16-10
  85. ^ Tvisteloven § 9-9 (3)
  86. ^ Tvisteloven § 9-9 (3)
  87. ^ Tvisteloven § 9-10 (2)
  88. ^ Tvisteloven § 12-1 (2)
  89. ^ Tvisteloven § 9-4 (3)
  90. ^ «Tvisteloven § 9-7». Lovdata. 
  91. ^ «Tvisteloven § 9-8 (2)». Lovdata. 
  92. ^ a b «Tvisteloven § 9-8 (1)». Lovdata. 
  93. ^ «Tvisteloven § 9-4 (2) h». Lovdata. 
  94. ^ «Tvisteloven § 21-11». Lovdata. 
  95. ^ Tvisteloven § 11-5 (1)
  96. ^ a b Tvisteloven § 11-5 (3)-(7)
  97. ^ Tvisteloven § 11-6
  98. ^ NOU 2001: 32
  99. ^ Tvisteloven § 11-7
  100. ^ Tvisteloven § 9-6 (4)
  101. ^ Tvisteloven § 9-9 (2)
  102. ^ Tvisteloven § 1-1 (1)
  103. ^ Tvisteloven § 14-2
  104. ^ «Tvisteloven § 23-1». Lovdata. 
  105. ^ «Tvisteloven § 13-4». Lovdata. 
  106. ^ «Tvisteloven § 16-12». Lovdata. 
  107. ^ Tvisteloven § 9-17
  108. ^ Tvisteloven § 9-13 (2)
  109. ^ Tvisteloven § 21-2 (2)
  110. ^ Tvisteloven § 9-15 (8)-(10)
  111. ^ Tvisteloven § 9-15 (4)
  112. ^ Tvisteloven §23-2 (2)
  113. ^ Tvisteloven § 24-1
  114. ^ Tvisteloven § 21-5
  115. ^ Tvisteloven § 9-12 (1)
  116. ^ a b Tvisteloven § 9-12 (4)
  117. ^ a b Tvisteloven § 9-14 (1)
  118. ^ Tvisteloven § 9-14 (2)
  119. ^ «Tvisteloven § 21-3». Lovdata. 
  120. ^ «Tvisteloven § 21-4». Lovdata. 
  121. ^ «Tvisteloven § 21-2». Lovdata. 
  122. ^ a b c Tvistloven § 15-1
  123. ^ For endringer etter saksforberedelsene gjelder preklusjonsreglene i tvisteloven § 9-16, jf. § 15-1 tredje ledd
  124. ^ Tvistloven § 29-4
  125. ^ Tvisteloven § 15-2
  126. ^ Tvisteloven § 15-5
  127. ^ Tvisteloven § 15-6
  128. ^ a b Tvisteloven § 15-3
  129. ^ a b Tvisteloven § 15-7
  130. ^ Tvisteloven § 15-8
  131. ^ a b Tvisteloven § 35-1
  132. ^ [http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2001/nou-2001-32/62.html?id=379322 NOU 2001:32 – 32 Gruppesøksmål
  133. ^ NOU 2001:32 17.5 Hvilke former for kollektive eller kollektivt pregete søksmål bør velges?
  134. ^ a b Tvisteloven § 35-2
  135. ^ Nagelhus 2008 s. 194
  136. ^ a b Tvisteloven § 35-6
  137. ^ Tvisteloven § 35-7
  138. ^ Tvisteloven § 35-9
  139. ^ Tvisteloven § 35-3
  140. ^ Tvisteloven § 35-9
  141. ^ Tvisteloven § 35-12
  142. ^ Tvisteloven § 35-11
  143. ^ a b Tvisteloven § 19-1
  144. ^ a b c Tvisteloven § 19-6
  145. ^ Tvisteloven § 29-21