Midlertidig forføyning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Midlertidig forføyning er et begrep i sivilprosessen som betegner en midlertidig rettsavgjørelse som innebærer at den fysiske eller juridiske personen som avgjørelsen retter seg mot, er forpliktet til å unnlate, gjøre eller tåle noe i påvente av en mer omfattende rettssak om temaet.

Den norske tvisteloven (Lov om mekling og rettergang i sivile tvister av 17. juni 2005 nr. 90) kap. 34 regulerer adgangen til midlertidig forføyning i norsk rett – tidligere fantes reglene i lov om tvangsfullbyrdelse. Etter § 34-3, første avsnitt, kan «forføyning kan gå ut på at saksøkte skal unnlate, foreta eller tåle en handling, eller på at et formuesgode skal settes ut av saksøktes besittelse og tas under forvaring eller bestyrelse».

Vilkår for midlertidig forføyning[rediger | rediger kilde]

Vilkårene for å ta kravet til følge, fremgår av § 34-2 og § 34-3. Saksøkeren må sannysnliggjøre både at han har en rett eller et krav og at det foreligger en sikringsgrunn. At retten eller kravet må sannsynliggjøres innebærer at det ikke kreves fullt bevis, det er tilstrekkelig at retten finner det mest sannsynlig. Normalt skal en rett eller et krav forfølges ved ordinær rettergang og et krav om midlertidig forføyning innebærer en form for "køsniking" ved at saken behandles hurtig og forføyningen kan iverksettes straks. Kravet om sikringsgrunn skal sikre at det bare gis midlertidige forføyninger der det foreligger behov for å gripe inn hurtig. Det kreves derfor enten at

  • saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, eller
  • det finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre voldsomheter som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for.

Det første alternativet kan f.eks. være aktuelt om naboen urettmessig fyller ut masser i en innsjø eller står iferd med å sage ned et fredet tre eller rive et verneverdig hus. Det annet alternativ kan brukes der noen ved selvtekt har tatt seg til rette slik at den tidligere rettstilstand gjenopprettes, f.eks. hvis utleier skifter lås for å få leieren ut.

Saksbehandlingen[rediger | rediger kilde]

Det er tingretten som først tar stilling til kravet, men i Oslo er det Oslo Byfogdembete som er rett domstol – ikke Oslo tingrett. Retten må vurdere om vilkårene er oppfylt basert på saksøkers fremstilling av saken og hvis det haster meget, kan kravet tas til følge uten at motparten høres. Haster det ikke så meget, er det vanlig at partene innkalles til et rettsmøte der de får gjøre rede for saken og retten treffer deretter avgjørelse ved kjennelse som kan ankes til lagmannsretten. Har tingretten tatt kravet til følge uten å høre motparten, kan kjennelsen ikke ankes, istedet kan det kreves muntlige forhandlinger før tingretten på ny avgjør kravet. Ved denne nye behandling kan resultatet bli at kravet forkastes eller at det kreves sikkerhet eller at det gis en mindre inngripende forføyning.

jusstubbDenne jusrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.