Fraværsdom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Fraværsdom, tidligere kalt uteblivelsesdom, er en dom avsagt i en rettssak hvor den saksøkte er fraværende, f.eks. ved manglende skriftlig tilsvar på stevningen eller manglende oppmøte i rettsmøte. Fraværsdom kan ikke avsies ved saksøkers fravær: resultatet blir da avvisning av saken.

For at fraværsdom kan avsies, må saksøker begjære det. I tillegg må saksøker kunne «gis medhold fullt ut eller i det vesentlige».[1] Retten må altså gi en dom i saksøkers favør, bygget på saksøkers påstand, men ikke nødvendigvis 100 % i tråd med den. Blant annet er retten begrenset fra å dømme i strid med ufravikelige regler eller påstander som er «åpenbart uriktig». I tillegg kan ikke retten i saker hvor saksøker ikke har fri rådighet avsi dom uten selvstendig vurdere kravet, blant annet i saker om samvær med barn.[2]

Retten til å kreve fraværsdom er et tydelig utslag av disposisjonsprinsippet i norsk rett, ettersom dommen kun bygger på saksøkers disposisjoner.[2] Det kan også sees på som et virkemiddel for å få saksøkte i dialog.[2] Disposisjonsprinsippet og perspektivet om dialog kan i slike tilfeller sies å veie tyngre enn prinsippet om materielt (innholdsmessig) riktige dommer.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tvisteloven § 16-10 (2)
  2. ^ a b c d Anne Robberstad (2013). Sivilprosess (2 utg.). s. 153-155. ISBN 9788245014211.