Nepals kommunistiske parti (maoistisk) – historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Denne artikkelen er om historia til maoistpartiet i Nepal, Nepals kommunistiske parti (maoistisk). For forhistoria før partiet offisielt blei stifta i april 1994, se artikkel om Nepals kommunistiske parti (maoistisk) – forhistorie.

NKP(M), Communist Party of Nepal (Maoist), er et kommunistparti i Nepal.

Fra 1996 til 2006 leda NKP(M) det største og viktigste bondeopprøret i Asia i denne perioden. I 2006 slutta NKP(M) og regjeringa i Nepal fred. Fra 15. januar 2007 gikk NKP(M) inn i Nepals overgangsparlament, som skal forberede valg på ei grunnlovsgivende forsamling i juni.

Denne artikkelen går gjennom hovedtrekkene i partiets historie[rediger | rediger kilde]

NKP(EK)[rediger | rediger kilde]

For den lange utviklinga innafor Nepals kommunistiske bevegelse som førte fram til NKP(Maobadi), se hovedartikkel NKP(M) – forhistorie.

Framstillinga i denne artikkelen starter med det partiet som var den umiddelbare forløperen til maoistpartiet: NKP(Ekda Kendra) (Enhetssenteret).

NKP (EK) blei stifta i november 1990, med Prachanda som partileder.

Våren 1991 danna NKP(EK) valgorganisasjonen SJM (Nepals Forente Folkefront) for å delta i parlamentsvalget samme år. Baburam Bhattarai blei leder av SJM, og NKP(EK)s viktigste offentlige talsperson.

Ved valget blei SJM 3. største parti i parlamentet.

Ved lokalvalga i 1992 deltok SJM i allianse med flere mindre kommunistpartier. SJM vant flertallet i mesteparten av det vestlige distriktet Rolpa.

NKP(Maobadi)[rediger | rediger kilde]

I mai 1994 sprakk NKP(EK) i to. Majoriteten fulgte fløya til Prachanda og B. Bhattarai, som gikk inn for å forberede opprør. Denne splittelsen rekner maoistene som stiftelsen av NKP(Maobadi).

(Flertallspartiet beholdt likevel navnet NKP(EK) til mars året etter. Mindretallet brukte samme navn til 2002.)

Seinere i mai sprakk også SJM. Av representantene fulgte et mindretall på 3 B. Bhattarai. 6 fulgte mindretallet i partiet.

(Også her fortsatte begge fløyer å bruke navnet SJM: B. Bhattarais fløy fram til 2000, den andre fløya fram til 2002.)

En domstol bestemte at de 6 representantene skulle få bruke valgnavnet SJM. Prachandas og B. Bhattarais fløy vedtok etter dette at de ikke lengre ville stille til valg.

I mars 1995 hadde partiet sentralkomitemøte. Her blei navneskiftet til NKP(Maobadi) offisielt vedtatt. Møtet vedtok også timeplanen for å starte opprør.

Opprørets første fase[rediger | rediger kilde]

4. februar 1996 sendte B. Bhattarai på vegne av SJM 40 krav til statsministeren, med beskjed om at de måtte innfris hvis han ville unngå opprør. (Om innholdet i krava, se hovedartikkelen Samyukta Janamorcha Nepals 40 krav 1996).

13. februar starta et par tusen aktivister fra NKP(M) opprøret (de fleste av dem uten skytevåpen) med angrep på politistasjoner og administrative sentra i fjerntliggende områder. Rolpa- og åsdistriktene i det vestlige Nepal var sentrum for opprøret.

I 1996 og 1997 gikk opprøret raskt fram. Opprørerne kjempa bare mot politistyrker som var dårlig bevæpna og trent. (Kongen, som hadde kommandoen over hæren, tillot ikke at den blei satt inn.) Opprørerne jaga ut avsidesliggende politiposter i områder uten vei, og regjeringa hadde etter det ingen innflytelse der lenger. Tapene av menneskeliv var i disse første åra små på begge sider.

NKP(M) rekrutterte mye, mange tidligere medlemmer av det store legale kommunistpartiet UML gikk over på slutten av 1990-tallet. Partisplittelsen i UML i 1998 bidro også til dette.

Framgangen gjorde andre former for organisasjon nødvendig. Lokale revolusjonskomiteer blei oppretta. En stor regjeringsoffensiv i 1998 bidro til reorganisering av opprørsstyrkene mer i retning en regulær hær.

Støtteorganisasjoner for partiet blei kraftig utbygd. Bl.a. blei det stifta organisasjoner for de viktigste nasjonale minoritetene, som dominerte områdene der opprøret starta.

Framgangen skapte også problemer. Store mengder svært unge, uutdanna rekrutter og fattige kadre som plutselig blei makthavere i store områder der det fantes betydelig rikdom, bidro til manglende disiplin, overgrep og korrupsjon.

Før parlamentsvalget i 1999 gikk en av lederne i partiet NKP(Mashal), Dinanath Sharma, inn for at dette partiet skulle boikotte valget og støtte maoistopprøret. Da partiledelsen avviste det brøyt han og ei mindre gruppe tilhengere seg ut og stifta sitt eget NKP(Mashal). I 2000 slutta dette partiet seg til NKP(M) og Sharma gikk inn i partiledelsen.

NKP(M) planla opprinnelig at SJM skulle fungere som en folkefront som samla brei støtte til opprøret. Det blei oppsummert at SJM ikke kunne oppfylle denne rolla, og organisasjonen blei oppløst våren 2000.

Opprørerne kontrollerte nå godt over halve arealet til Nepal. I 1999 kom de første følerne fra regjeringa for å få til forhandlinger. NKP(M) sa seg villig til å forsøke å komme fram til ei forhandlingsløsning, men mente ikke at tida var moden, særlig etter at G. P. Koirala, som blei ansett som sterkt antikommunistisk, tok over som statsminister.

Prachanda-Veien[rediger | rediger kilde]

Våren 2001 hadde NKP(M) sentralkomitemøte, som vedtok at partiets ideologi fra nå av var marxismen-leninismen-maoismen og Prachandaveien (Prachanda Path), ei spesiell tilpasning av denne ideologien for Nepal. Partileder Prachanda fikk også den nye, spesielle tittelen formann (engelsk Chairman).

Internasjonalt blei dette tolka som ei venstredreining av partiet under innflytelse av RIM, et uttrykk for økt sjølsikkerhet, og kanskje for at partiledelsen mente at NKP(M) nå begynte å bli klar til å ta makta i Nepal.

Våpenhvilen i 2001[rediger | rediger kilde]

Opprørets sterke framgang i 2000 og 2001 utløste sterke motsetninger i Nepals regjering. Store nederlag for politistyrkene førte til krav om at hæren skulle settes inn, men kong Birendra gikk ikke med på det.

1. juni 2001 blei kong Birendra og hans nærmeste familie drept i Kathmandu slott. Kongemassakren førte også til at hans to sønner døde, og hans svært upopulære bror Gyanendra overraskende blei konge.

Mordene blei offisielt forklart som en følge av en upolitisk familiestrid. Men svært mange i Nepal mistenkte at enten Gyanendra, hæren eller begge parter sto bak. Dette utløste voldsomme demonstrasjoner og førte til unntakstilstand.

I juli måtte regjeringa til G. P. Koirala gå, og Sher Bahadur Deuba tok over og erklærte ensidig våpenhvile. Prachanda sa seg straks villig til forhandlinger.

En delegasjon leda av B. Bhattarai kom til Kathmandu. Første forhandlingsrunde i august blei av begge parter beskrevet som positive. NKP(M) reiste krav om å avskaffe monarkiet, nyskrive grunnlova og lage ei overgangsregjering for å forberede republikken.

NKP(M) starta samtidig en stor propaganda- og organisasjonsoffensiv i Kathmandu og de andre regjeringskontrollerte storbyene, som de fortsatte så lenge fredsforhandlingene varte.

14. august møttes NKP(M) med lederne i de legale kommunistpartiene i Darjeeling i India og tilbød dem en fellesfront for republikk. De avslo.

Annen runde, 13. til 15. september, blei av begge parter framstilt som resultatløse.

I oktober slapp NKP(M) fri 26 politioffiserer, og regjeringa slapp ut et lite antall maoister. NKP(M) sa at forhandlingene holdt på å bryte sammen og forlangte at flere skulle løslates.

NKP(M) kom til at regjeringa trakk ut tida og ikke ønska noe resultat. Mislykka forhandlinger i november bekrefta etter deres mening dette. At Indias regjering mens våpenhvilen ennå var i gang erklærte NKP(M) for å være terrorister, styrka også mistanken.

21. november erklærte Prachanda at forhandlingene hadde slått feil. 23. november gjennomførte opprørerne en serie angrep, som for første gang også retta seg mot Den Kongelige Nepalske Hær.

Omorganiseringa høsten 2001[rediger | rediger kilde]

Perioden med fredsforhandlinger blei utnytta til omfattende reorganisering.

Samme dag som våpenhvilen tok slutt, 23. november, proklamerte maoistene ei revolusjonsregjering: Nepals Forente Revolusjonære Folkeråd, under ledelse av B. Bhattarai. Folkerådet erstatta det oppløste SJM som kjerna i en revolusjonær stat (det som noen ganger antydningsvis blei kalt «Folkerepublikken Nepal») og organisatoren av revolusjonære statsorganer over hele landet.

Opprørsstyrkene blei også reorganisert til en hær: Folkets frigjøringshær (Peoples Liberation Army, PLA) leda av partiformann Prachanda.

Militær kamp blei også utvida til nye områder, bl.a. det folkerike, flate Tarai på grensa mot India, og det blei gjennomført noen aksjoner i storbyene.

Unntakstilstand og hardere krig[rediger | rediger kilde]

Statsminister Deuba svarte på NKP(M)s brudd på våpenhvilen med unntakstilstand. De maoistiske støtteorganisasjonene som hadde vært legale, blei nå forbudt, dette gjaldt også bl.a. aviser som sto nær partiet. Undertrykkelsen ramma også radikale journalister og venstreaktivister som var kritiske mot krigen.

Hæren, som først nå var i kamp mot opprørerne, fikk i praksis frie hender til å bruke tortur og terror for å skaffe informasjon og bryte ned motstand. Nepal blei et land der «forsvinninger» og voldtekt blei vanlige militære virkemidler. Det viste seg å ramme en mengde fattigfolk på landsbygda som ikke hadde noe med maoistene å gjøre.

Regjeringa fikk militær støtte fra de viktigste stormaktene, bl.a. India, USA, Kina og land i EU.

Krigen blei nå langt blodigere enn før. Mens tallet på drepte i de første 5 1/2 år var under 2 000, døde nå 5 000 år på under et år.

Blant kommentatorer i Kathmandu, på regjeringgsida og i utlandet, var oppfatninga høsten 2001 at maoistene skada seg sjøl kraftig ved å bryte våpenhvilen. Mens de før hadde hatt sympati for krava sine, ville de nå bli oppfatta som brutale og ekstremistiske. Med hæren mot seg, og utenlandsk støtte i ryggen, ville regjeringa kunne slå dem tilbake.

Men sjøl om bruddet på våpenhvilen nok kosta NKP(M) støtte i Kathmandu, fikk ikke regjeringssida den framgangen den venta.

Maoistene oppfatta kong Gyanendras kroning som et kupp som hadde til hensikt å gjøre det mulig å sette inn hæren i opprøret. De mente at kongen og hæren ville bruke forhandlingene til å forberede et nytt angrep. Derfor var det best å komme fienden i forkjøpet og angripe først. De trodde også at regjeringa bare ville forhandle når den var slått, og at det derfor var avgjørende at de viste militær styrke.

Når det gjaldt politisk støtte, så de å konsolidere sin makt over landsbygda og bygge ut sine organisasjoner som viktigst. Det gjorde de også med stor suksess i tida under og etter forhandlingene. Særlig i utlandet blei utbygginga av NKP(M)s statsapparat og støtteorganisasjoner til å omfatte millioner av organiserte, kraftig undervurdert i denne perioden.

I 2002 konsoliderte og økte opprørerne områdene de kontrollerte, og tilføyde den kongelige hæren kraftige nederlag. Dette bidro til å skjerpe den indre krisa på regjeringssida, og tvang den til å gå inn for ei ny periode med forhandlinger fra 2003.

Strategisk partidiskusjon 2001 - 2002[rediger | rediger kilde]

Partiledelsen førte samtidig strategiske diskusjoner som fikk stor betydning.

  • Forholdet til utlandet var et av problemene som blei reist.

Grunnleggeren av den nepalske staten, Gorkha-kongen Prithvi Narayan Shah, sammenlikna landet med en yam mellom to steiner – altså en bløt frukt mellom de to stormaktene India og Kina.

Partiledelsen i NKP(M) kom til at opprøret ikke kunne vinne i Nepal uten å komme til en forståelse med en av disse to stormaktene, som den begge så som fiendtlige.

NKP(M)-ledelsen så Kina som et kapitalistisk diktatur der det var gjennomført en kontrarevolusjon. Den hadde likevel, ut fra geopolitiske vurderinger, et håp om å få støtte fra Kina mot India og USA.

Men NKP(M) hadde ingen kontakt med Kinas kommunistparti eller regjering, og heller ingen framgang når det gjaldt å få noen form for forståelse for opprøret i Beijing. Kinas regjering støtta tvert imot Kathmandu-regjeringa politisk og militært.

NKP(M) innleda et samarbeid med flere, for det meste små, maoistpartier på det indiske subkontinentet i paraplyorganisasjonen CCOMPOSA. Partiledelsen rekna med at opprørets framgang ville føre til Indisk intervensjon i Nepal, og forberedte en felles, kontinental kamp mot Indias regjering sammen med allierte i India og nabolanda.

  • Forholdet til flerpartidemokratiet var et anna strategisk problem.

Opprøret gikk raskt fram på 1990-tallet – trolig også mye raskere enn partiledelsen hadde venta. Etter 2000 derimot, viste det seg ikke mulig å få til noe stort folkeopprør i Kathmandu og de andre storbyene, som kunne styrte regjeringa. For maoistenes lett væpna fotsoldater var det utelukka å ta de befesta storbyene militært.

Dette reiste spørsmålet om å få til en front med de legale partiene i Kathmandu for å styrte kongen.

NKP(M) kom fra en politisk tradisjon som gikk inn for ettpartistyre etter mønster av Kinas kommunistiske parti under Mao Zedong: Kommunistpartiet skulle være det «ledende partiet» med all politisk makt.

Men det var klart at noen allianse på et sånt grunnlag ville partiene i Kathmandu aldri godta.

Innafor maoistpartiet hadde det også utvikla seg en politisk kritikk av denne tradisjonelle sovjetiske og kinesiske modellen. Det blei hevda at ettpartistyre slett ikke sikra sosialismen, men førte til byråkratisering og politisk degenerasjon, og derfor førte til at sosialismen gikk under. Baburam Bhattarai, som også var en ledende teoretiker, skreiv at Rosa Luxemburg hadde rett da hun kritiserte Lenin for å gå inn for for mye makt til bolsjevikpartiet under sosialismen. Konklusjonen var at også under sosialismen må det være flerpartisystem og politisk konkurranse, og kommunistpartiet må gi fra seg makta hvis det taper i frie valg.

På dette grunnlaget kom partiledelsen til at den ville tilby de legale partiene en allianse mot kongen, bygd på avtale om flerpartidemokrati og frie valg.

  • Begrep «Den langvarige krigen» var også grunnlag for diskusjon.

Innafor Maos folkekrigsteori – som NKP(M) bygger på – er den langvarige krigen et grunnleggende begrep. Litt enkelt betyr det at et folk som i utgangspunktet er undertrykt og våpenløst, og derfor svakt, overfor en mektig, godt væpna fiende, som derfor står sterkt, bruker langvarig krig: Bygger opp styrkene sine fra små til større, fra svake til sterke over ei lang periode. Dette gjorde bl.a. Kinas kommunistiske parti fra 1920-tallet til 1949, dette gjorde kommunistene i Vietnam osv.

Ledelsen i NKP(M) mente at en del geriljabevegelser hadde fulgt denne strategien, men etter mange års kamp hadde brutt sammen nettopp på det tidspunktet da det kunne virke som om de var like ved å bli virkelig sterke, og så blei tilintetgjort.

Dette førte til at de stilte spørsmål ved om det å holde folkekrigen gående så lenge alltid var riktig, og om det kanskje var bedre å skifte strategi og slåss med ikke-militære midler etter ei tid.

USAs «krig mot terrorismen» etter 9/11 2001 var også en del av dette bildet. Ville USA tillate en revolusjon som var leda av kommunister å seire i denne perioden, eller ville det føre til militært angrep?

Disse diskusjonene kom til å endre NKP(M)s strategiske linje i åra som fulgte.

Våpenhvilen i 2003[rediger | rediger kilde]

19. januar 2003 starta den andre, gjensidig avtalte perioden med våpenhvile og forhandlinger mellom den kongelige regjeringa og NKP(M).

Regjeringas og hærens offensiv i 2002 hadde slått feil. De indre motsetningene på regjeringgsida, mellom kongen, hæren og partiene, hadde også vokst.

I de 7 månedene fram til våpenhvilen brøyt sammen var det 3 runder med forhandlinger: 27 april, 9. mai og 17. til 19. august.

Maoistene, som også denne gangen hadde en forhandlingsdelegasjon leda av B. Bhattarai, møtte grundig forberedt. De hadde gjennomarbeida forslag både for å regulere partenes atferd under forhandlingene, og til veikart fram mot en fredsavtale.

I maoistenes forhandlingsforslag var løfte om å respektere flerpartidemokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter som en del av ei pakke for å få valgt ei grunnlovsgivende forsamling og innføre republikk. Disse forslaga var i prinsippet svært like de som blei resultatet av forhandlingene i 2005 og 2006.

Som sist nytta maoistene våpenhvilen til store propaganda- og organisasjonsframstøt i byene. I 2003 hadde deres offentlige virksomhet der vært forbudt. Nå organiserte de bl.a. massemøter med hundretusener av deltakere, der forhandlerne talte.

Regjeringssida blei kritisert for å ta seg svært god tid, ikke reagere på maoistenes forslag og ikke komme med egne, konkrete motforslag.

Maoistene anklaga hæren for å bryte våpenhvilen, og organisere provokasjoner mot forhandlere som var i Kathmandu.

Dette ført også til at andre kommentatorer stilte spørsmål om regjeringa egentlig ønska å komme fram til noen avtale, eller om det var motsetninger og uenighet på regjeringssida (og bl.a. kong Gyanendra ikke ønska at forhandlingene skulle føre fram.)

Maoistenes oppfatning var igjen at regjeringa forhandla for å trekke ut tida, og stormakter som India og USA var mot ei fredsavtale.

Samme dag som siste forhandlingsrunde starta, 17. august, massakrerte hæren 19 politiske aktivister i Doramba i det østlige Nepal.

NKP(M) svarte med å erklære at dette betydde at regjeringgsida hadde brutt våpenhvilen og forhandlingene hadde brutt sammen.

Krigen starta igjen, men NKP(M) erklærte samtidig at partiet sto ved sine forslag og var klar til å forhandle igjen, når tida var inne.

Organisering av autonome republikker 2004[rediger | rediger kilde]

Som etter våpenhvilen i 2001, blei våpenhvilen i 2003 fulgt av store reorganiseringer av maoistenes statsapparat.

fra januar 2004 og til begynnelsen av februar grunnla Nepals Forente Revolusjonære Folkeråd 9 autonome (eller sjølstyrte) regioner, med egne regionsregjeringer og parlamenter. 7 av dem var ment som nasjonale hjemland for Nepals viktigste nasjonale minoriteter, 2 som regjeringer for tilbakeliggende områder som var forsømt av Kathmandu.

Den første, Magaret autonome region, ble proklamert den 9. januar i opprørets hjerteland Rolpa, på et massemøte der det angivelig var 75 000 deltakere, i landsbyen Tawang som var et berømt kommunistisk feste fra 1950-tallet. Denne regionen var ment som hjemland for magar-nasjonaliteten, som hadde vært en hovedstøtte for opprøret fra starten i 1996.

Etter dette fulgte i rask rekkefølge regionsregjeringer for Tamang Saling, Bheri-Karnali, Newar-regionen, Madesh, Taruwan, Sethi-Mahakali, Thamuwan og Khitang, de fleste proklamert på samme måte med store offentlige massemøter.

Med dette hadde maoistenes Folkeråd oppfylt et løfte fra 2001 om å reorganisere Nepal på føderalt grunnlag, med nasjonalt og regionalt sjølstyre for de viktigste minoritetene og tilbakeliggene områdene.

Dette var også en viktig del av planen for å bygge opp et politisk alternativ til Kathmandu-regjeringas styre, som blei kritisert langt utafor maoistenes rekker for å være ekstremt sentralistisk, ikke gi rettigheter til nasjonaliteter utenom den dominerende nepali-talende og hinduistiske, og forsømme alle distrikter utenom Kathmandu-dalen.

Blokader av Kathmandu, frykt for indisk angrep[rediger | rediger kilde]

Maoistenes militære framganger fortsatte i 2004. Den indre oppløsninga på regjeringssida også. Det blei organisert store demonstrasjoner, bl.a. fra studentforbundet til UML, som krevde nye fredsforhandlinger.

Opprørshæren PLA gjennomførte ei rekke kortvarige blokader av Kathmandu og andre storbyer, der de sperra trafikken på hovedveiene. Dette blei av kommentatorer i utlandet tolka som oppbygging til militære angrep for å ta over storbyene. Men hensikta var nok heller å vise at den Kongelige Nepalske Hær ikke kunne hindre PLA i å operere overalt, og at Kathmandu ikke kunne regjere landet i kamp mot maoistene.

NKP(M)s vurdering var at Kathmandu-regjeringa utvikla seg i retning et sammenbrudd. Dette ville Indias regjering ikke kunne se på uten å reagere, og følgen ville bli indisk intervensjon. Prachanda sa n Nepals revolusjon måtte gå gjennom en fase med forsvarskrig mot India.

PLA forberedte seg på indisk angrep, og grov bl.a. spesielle skyttergraver berekna på forsvar mot indiske militærhelikoptre. NKP(M) oppfordra offiserer i den Kongelige Nepalske Hær til å kjempe sammen med dem for å forsvare fedrelandet dersom India intervenerte.

Splittelser i Tarai 2004[rediger | rediger kilde]

Andre halvdel av 2004 gikk NKP(M) gjennom en splittelse i Tarai som få beit seg merke i da den skjedde, men som skulle få større betydning seinere.

Blant de nasjonale minoritetsfrontene som partiet bygde opp etter 1996 var Terai Mukti Morcha eller Madhesi Liberation Front (Tarais eller Madhesi-folkets Frigjøringsfront). Leder av denne fronten var sentralkomitemedlem Jay Krishna Goit, som også satt i ledelsen i Folkerådet.

I 2004 brøyt Goit med NKP(M) og grunnla sin egen organisasjon: Janatantrik Terai Mukti Morcha (JTMM – Tarais Demokratiske Frigjøringsfront).

Det er ikke helt klart hva bruddet skyldtes. Tilhengere av Goit anklaga seinere NKP(M) for å ikke ha vist ham nok respekt – Matrika Prasad Yadav og ikke Goit blei leder av den autonome Madhes-regjeringa i januar 2004. Goit var visstnok også uenig i at NKP(M) ville dele Tarai i to autonome områder: Tharuwan, dominert av den ikke-hinduiske, fattige Tharu-minoriteten i vest og Madhes i øst. Hinduiske madhesi-er av midlere og høyere kaste kan stå i et sterkt motsetningsforhold til de fattige tharu-ene.

Goit anklaga NKP(M) for å ikke virkelig forsvare Tarai-folkets interesser. Han og JTMM utvikla en politikk som er sterkt fiendtlig mot innflyttere til Tarai fra de høyere delene av Nepal, og kom seinere til å gå inn for å skille ut Tarai i en egen stat.

NKP(M) hadde sin største styrke i det høyereliggende åsdistriktet, og kom seint igang med militær kamp i det flate og lavtliggende Tarai. Styrkene partiet hadde rekruttert var ikke store, og Goit |tok derfor ikke med seg enn kanskje noen få hundre. Splittelsen ser også ut til å ha vært konsentrert om distriktet Saptari i Øst-Nepal. På den andre sida kan dette ha vært en nokså stor del av styrkene PLA hadde der.

JTMM blei anklaga for å utvikle seg til en upolitisk organisasjon som dreiv med bankrøverier og kidnappinger for penger, noe i retning av en røverbande. Organisasjonen fikk først større oppmerksomhet i 2006.

I februar 2004 blei Matrika Prasad Yadav arrestert i Delhi, India, sammen med bl.a. Upendra Yadav, lederen av MJF – en legal madhesi-organisasjon som til da hadde fått lite oppmerksomhet. Mens M. K. Yadav raskt blei utlevert til Nepal, der han blei fengsla, ser det ut til at indisk politi beholdt U. Yadav og slapp ham fri etter kort tid. I NKP(M) blei U. Yadav etter dette anklaga for å ha gått i tjeneste hos det indiske politiet.

Uansett om disse mistankene stemte eller ikke, blei arrestasjonen fulgt av et brudd mellom NKP(M) og U. Yadav og hans MJF. U. Yadav fikk støtte fra ekstremt høyreorienterte indiske hindunasjonalister, og MJF dukka opp som en svært sentral organisasjon i de store demonstrasjonene i det vestlige Tarai i 2007.

Enda ei gruppe brøyt ut fra maoistene i det østlige området i Tarai sommeren 2004. Ajay Yadav (Shambu Prasad Yadab), som skal ha vært i PLA, brøyt ut og danna Madhesi Tigers. Den beskrives som ei lita, lokal gruppe, som hjalp politiet i kampen mot maoistene. 25. april 2005 blei A. Yadav og hans nestkommanderende Raju Misra funnet skutt på bredden av Bagmati-elva i Sarlahi disktrikt i det sentrale Tarai. Pressa hevda at NKP(M) sto bak likvideringa. Etter det blei gruppa mindre aktiv, til den dukka opp igjen under Madhesi-opprøret i 2007 leda av Chattan Singh Arjun .

Splittelser i Kirat-området[rediger | rediger kilde]

Liknende nasjonale splittelser utvikla seg over flere år i det aller østligste Nepal, i Kirat-regionen, som NKP(M) oppretta som et nasjonalhjem for kirat-folket (som består av de nærbeslekta limbu- og raj-nasjonalitetene).

I motsetning til Tarai var dette ikke et område der opprøret sto svakt. Tvert imot hadde nasjonalister her starta væpna kamp før og uavhengig av maoistene, og maoistenes Kirat National Front (KNF) blei danna ved forhandlinger og sammenslutning av flere organisasjoner som var der før de kom. Minst et ledende medlem av disse organisasjonene, Ghopal Khambu, blei tatt inn i partiledelsen i NKP(M).

Både 2002 og 2004 skal det ha vært brudd mellom deler av KNF og maoistene. Kirat Workers Party skal ha brutt med NKP(M) og gjenoppretta forholdet flere ganger, og Khambu skal også ha vært ute i minst en periode.

Ulikt i det østre Tarai, ser det ut til at splittelsene i Kirat-området blei løst ved forhandlinger.

Gyanendras statskupp februar 2005[rediger | rediger kilde]

Kong Gyanendra hadde styrt stadig mer eneveldig fra 2002, da han først støtta statsminister Deubas oppløsning av parlamentet, og seinere avsatte Deuba og begynte å regjere sjøl. Gjennom år med voksende kriser utpekte han forskjellige svake statsministre og avsatte dem når de ikke lengre gjorde nytte for seg.

Høsten 2004 blei det klart at han forberedte et åpent kongelig diktatur, uten å bruke partiene som kamuflasje. Han reiste til Delhi for å få støtte til et statskupp. Men den indiske regjeringa gikk mot planene og advarte ham.

1. februar 2006 gjennomførte han statskuppet likevel og innsatte seg sjøl som regjeringsleder i en diktatorisk utpekt regjering. Det blei nå klart at han satsa på et varig, kongelig diktatur, der de gamle partiene skulle erstattes av bare royalistiske partier som skulle stille til valg.

En sterk internasjonal solidaritetsbevegelse, særlig i India, vokste raskt fram og krevde militærboikott av Nepal.

India protesterte, støtta av bl.a. FN og EU. Dette tvang også USA til å avbryte den militære støtten. Bare Kina og Pakistan fortsatte å støtte Gyanendra militært. Denne diplomatiske isolasjonen kom uventa på Gyanendra.

De fleste politiske partiene, som nå hadde fått kniven på strupen, slo seg sammen i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal.

NKP(M) protesterte mot diktaturet, tilbød støtte til Sjupartialliansen og gjentok forslaget om en felles front mot kongens diktatur, for flerpartidemokrati og republikk.

Partistriden Prachanda - B. Bhattarai våren 2005[rediger | rediger kilde]

Samtidig med at den politiske situasjonen så ut til å gå i ei retning som var svært gunstig for partiet, brøyt den tilsynelatende verste partikrisa noensinne ut i NKP(M).

Helt ukjent for alle utafor partiet hadde en skarp indre partistrid brutt ut høsten 2004 mellom Prachanda og partiets nr. 2 og leder for Folkerådet, Baburam Bhattarai. Ifølge noen kilder starta striden på sentralkomiteens plenum i august.

30 november 2004 sirkulerte B. Bhattarai et langt, kritisk dokument, der han bl.a hevda at det var persondyrkelse av Prachanda og demokratiet fungerte dårlig og stilte spørsmål ved om partiledelsen vakla i sin holdning til kongen som partiets hovedfiende. Bhattarai, som slutta seg til NKP(M)s forløperparti NKP (EK) våren 1991, hevda også at klikker som bygde på de tidligere partiene NKP(M) var slått sammen av, fungerte innafor partiet.

Prachandas fløy svarte bl.a. ved å anklage Bhattarai for å være en borgerlig individualist og for å være pro-indisk. I tillegg til motsetninger mellom partiets to viktigste ledere, virka det som om en strategisk diskusjon om kongen eller India skulle betraktes som revolusjonens hovedfiende, lå under partikampen.

Språket var svært skarpt og uforsonlig fra begge sider. En partisplittelse virka uunngåelig.

Striden blei offentlig kjent da propagandaavdelinga i Nepals Kongelige Arme sendte ut meldinger om den i første halvdel av mars 2005. Armeen hevda bl.a. at B. Bhattarai var ekskludert, og fløyene sto på randen av militær kamp. Disse påstandene (som ikke viste seg å stemme) fikk noen kommentatorer til å oppfatte dette som rein militærpropaganda.

Men striden blei bekrefta fra andre kilder. Det blei klart at B. Bhattarai og flere av hans støttespillere, blant de mest kjente Hisila Yami og Dinanath Sharma, var fjerna fra sine verv, og det blei hevda at de var internert. (Interneringa er seinere blitt dementert, og det er uklart hva som egentlig skjedde.)

Dokumentene fra B. Bhattarai sirkulerte internasjonalt og blei offentliggjort på engelsk. Fra 1. mai begynte partiledelsen å svare offentlig, og dens kritikk av Bhattarai blei også sendt ut på engelsk. Dette styrka inntrykket av en meget alvorlig krise, som i verste fall kunne virke ødeleggende for partiet.

I mai 2005 dukka B. Bhattarai overraskende opp i Delhi, India, der han leda samtaler med indiske regjeringsrepresentanter på vegne av NKP(M). (Denne overraskende vendinga blei av noen kommentatorer utlagt som at indisk innflytelse var viktig for å gjenvinne Bhattarais innflytelse i partiet.)

I juni var det klart at Bhattarai og hans medarbeidere var gjeninnsatt i partiledelsen. På høsten offentliggjorte NKP(M) vedtak som erklærte at partistriden var over.

Den formelle oppsummeringa av partikampen skal ha skjedd på et møte i ledelsen i august.

I detalj hvordan dette skjedde er ikke kjent utafor partiet. Det virker klart at Prachanda hele tida beholdt flertallet i partiledelsen, og både eksklusjonen av Bhattarai og hans tilhengere fra tillitsverv og at de blei tatt inn igjen blei bestemt av Prachanda.

Ei mulig tolkning er at Prachanda fant at partiet ikke kunne klare seg uten disse sentrale lederne i den ekstremt krevende situasjonen partiet gikk inn i etter kongens statskupp.

På den andre sida kan det også se ut som om partiflertallet på viktige punkter tok hensyn til Bhattarais kritikk. Det gjaldt bl.a. holdninga til India, som endra seg drastisk våren 2005. Det virker også som om begrepet Prachanda Path har trått i bakgrunnen i partipropagandaen i tida etterpå.

Bhattarai og hans medarbeidere, bl.a. Dinanath Sharma, har også spilt ei helt sentral rolle som representanter for NKP(M) i 2006 og 2007.

Indias og Sjupartialliansens nyorientering[rediger | rediger kilde]

B. Bhattarais overraskende besøk i Delhi i mai 2005 uttrykte at den indiske regjeringa hadde endra politikk overfor borgerkrigen i Nepal. Fra å ha vært ei hovedstøtte for kongens og regjeringas militære kamp etter 2001, tok India nå kontakt med kongens motstandere.

Mange mente at Kong Gyandendra holdt på å tape krigen. Dette skapte frykt for at et opprørsk, kaotisk Nepal kunne styrke opprør fra naxalitter og minoritetsgrupper i de fattige, kriseramte statene i Indias nordøst. Når kongen ikke kunne løse problemet, blei alternativet å få til en avtale med opprørerne.

India hadde også skifta regjering. De to moderate, sosialdemokratiske kommunistpartiene Communist Party of India (Marxist) (vanligvis kalt CPM) og Communist Party of India satt ikke i regjeringa, men var viktige støttepartier. Det største av dem, CPM, var regjeringsparti i Vest-Bengal, som grenser mot Nepal, og hadde egeninteresse av å få slutt på opprøret.

Det blei seinere kjent at politbyråmedlem i CPM og sentral partileder i Vest-Bengal, Sitaram Yechury, hadde diskusjoner med NKP(M) fra 2004. Yechury var en personlig venn av B. Bhattarai fra tida da de begge var studenter i Delhi. Han var åpenbart mellommann mellom NKP(M) og den indiske regjeringa, og spilte ei viktig rolle i å organisere solidaritetsbevegelsen i India i 2005.

India har tradisjonelt sterk innflytelse blant regjeringspartiene i Kathmandu. Nepals Kongressparti reknes som pro-indisk og spesielt nær den indiske kongressen. UML har gode forbindelser med CPM. Partiene i Sjupartialliansen hadde ikke lengre noen framtid i samarbeid med kongen. Nå la India sterkt press på dem for å få til en avtale med maoistene.

På forsommeren blei det for første gang klart at partiene svarte positivt på invitten til samarbeid fra NKP(M). Maoistene, som tidligere hadde drevet funksjonærer for NC og UML vekk fra områder de beherska, tilbøy dem å komme tilbake. Partiene svarte med å lage store massemøter og demonstrasjoner mot diktaturet i områder opprørerne beherska. I praksis, men ikke formelt, oppsto det en front mellom partiene og NKP(M).

NKP(M)s ensidige våpenhvile fra september 2005[rediger | rediger kilde]

| Det var nå tydelig at det var forhandlinger i gang for å formalisere samarbeidet, sjøl om partiene i Khatmandu benekta det. USAs ambassadør James F. Moriarty var blant dem som advarte partiene mot å gjøre avtaler med maoistene. Partiene svarte først at de ikke hadde samtaler, seinere at det ikke kom på tale å gjøre formelle avtaler.

Fra partiene var et viktig punkt at NKP(M) skulle bekrefte at partiet var villig til å gi opp det militære opprøret. For å komme dette kravet imøte, proklamerte Prachanda en 3-måneders ensidig våpenhvile fra 4. september.

Våpenhvilen bekrefta også at opprørerne nå oppfatta seg som så militært sterke at de kunne slutte å kjempe mot regjeringshæren i en periode uten at den gjengjelte våpenhvilen – altså at de i praksis dikterte krigsutviklinga.

NKP(M) forlenga våpenhvilen to ganger i løpet av høsten 2005, til tross for angrep fra regjeringshæren, fram til 2. januar 2006.

Sjupartialliansen reagerte positivt på våpenhvilen, og brukte den som et argument for at NKP(M) nå var villig til å gå med på dens politiske betingelser.

12-punktsavtalen 19. november[rediger | rediger kilde]

19.november blei en avtale i 12 punkter mellom Sjupartiallianse og NKP(M) offentliggjort i Delhi. Det var klart at avtalen var forhandla fram med Indias støtte og Indias regjering som vertskap.

Det viktigste med avtalen var at begge parter forplikta seg til å kjempe sammen for å styrte det kongelige diktaturet og innføre demokrati.

Sjupartialliansen ga sin tilslutning til maoistenes gamle krav om at det måtte velges ei grunnlovsgivende forsamling.

Maoistene forplikta seg til å støtte flerpartivalg, demokratiske rettigheter osv, som de hadde gjort i forhandlingene i 2003.

Begge parter forplikta seg til å gå inn for en fredelig løsning på krigen, overvåka av FN, når diktaturet var styrta. (At FN skulle overvåke fredsløsninga var et forslag fra NKP(M) som regjeringssida tidligere hadde gått mot.)

Sjupartialliansen gikk inn for at parlamentet som var valgt i 1999 skulle gjeninnkalles etter at diktaturet hadde falt. Maoistene ville derimot at det skulle innkalles en konferanse av demokratiske krefter som danna ei midlertidig regjering.

(Om innholdet i avtalen, se artikkel 12-punktsavtalen 2005.)

NKP(M) oppfatta avtalen som en stor seier for linja med å få til en brei allianse mot kongen.

Med 12. punktsavtalen var den nye alliansen mellom partiene i Khathmandu og maoistene formelt avtalefesta. Dette skapte det politiske grunnlaget for en felles offensiv for å styrte diktaturet.

Forberedelsen til demokratiopprøret[rediger | rediger kilde]

2. januar 2006 oppheva NKP(M) den ensidige våpenhvilen, med den begrunnelsen at Nepals Kongelige Arme ikke hadde respektert den ved å til angrep på opprørerne. Sjupartialliansen la nå skylda for at krigen brøyt ut igjen på den diktatoriske regjeringa i Khatmandu. Det uttrykte at den hadde skifta side i borgerkrigen.

Neste skritt for motstanderne av diktaturet var kamp mot kong Gyandnendras lokalvalg 8. februar 2006. De var et viktig ledd i planen for å opprette et politisk system av nye, royalistiske partier som skulle støtte opp om det kongelige diktaturet.

Sjupartialliansen og de viktigste monarkistiske partiene boikotta lokalvalget, og maoistene angrep det utafra. Valget kunne ikke gjennomføres utafor storbyene, og måtte mange steder avlyses på grunn av mangel på villige kandidater. Deltakelsen blei svært lav, og valget fordømt internasjonalt.

I mars 2006 møttes Sjupartialliansen og NKP(M) til nye forhandlinger i Delhi. I ei felleserklæring forplikta de seg til å lage regjering sammen, og starte en stor felles protestbevegese mot diktaturet 5. april.

I praksis forhandla G. P. Koiralas ledelse i Nepals Kongressparti på vegne av hele Sjupartialliansen, med en del konsultasjoner med UML. De andre, mindre partiene i alliansen fikk stort sett beskjed om hva partene hadde kommet fram til etterpå.

Etter forhandlingene i april nekta Debua, leder av Nepali Congress (Democratic), å undertekne ei felleserklæring med NKP(M). Denne mulige krisa blei avverga ved at Sjupartialliansen og NKP(M) sendte ut hver sin identiske utgave av den samme uttalelsen.

Dermed var grunnlaget lagt for det store demokratiopprøret mot kongemakta.

Eksklusjonen av Shrestra og Aunkul[rediger | rediger kilde]

I første halvdel av mars 2006 gikk to sentrale ledere av NKP(M), politbyråmedlemmene Rabindra Shresta og Mani Thapa alias Aunkul, ut med skarp kritikk av partiet på vegne av noe de kalte Den nye kulturrevolusjonære gruppa. De to anklaga Prachanda og Baburam Bhattarai for politisk opportunisme og personlig korupsjon, bl.a. ved å sørge for at barna deres fikk studere i utlandet.

De to skulle angivelig ha vært på hver sin side i partikampen mellom Prachanda og B. Bhattarai mindre enn et år før. Aunkul var leder av partiets kulturorganisasjon All Nepal Peoples Cultural Forum.

De to blei skarpt kritisert for å sabotere kampen mot diktaturet og ekskludert, og det er ikke kjent at denne episoden fikk noen videre betydning.

Jana Andolan 2006[rediger | rediger kilde]

Demokratiopprøret Jana Andolan 2006 (se hovedartikkel) bygde på erfaringene fra det forrige store demokratiopprøret Jana Andolan 1990. Både de viktigste politiske lederne og svært mange vanlige folk hadde deltatt, og 1990 var et naturlig forbilde.

På forhånd ba partiene i Sjupartialliansen NKP(M) om å oppheve den 3 måneder lange blokaden av innfallsveiene til Khathmandu. Maoistene godok det, og erklærte ensidig våpenhvile i Khatmandu-dalen under opprøret.

Som i 1990 var de første dagene av demokratiopprøret prega av meldemmer av de legale partiene. Den 5. og 6. april gikk de ut i store demonstrasjoner.

Demonstrasjonene vokste mye raskere enn i 1990, særlig utafor Khatmandu. Bevegelsen skilte seg fra 1990 ved at demonstrasjonene nå omfatta hele landet. Sjøl om de var svært store i Khathmandu-dalen, var de enda større ellers i Nepal.

Maoistene spilte en viktig rolle, både ved å støtte mobiliseringa inn til demonstrasjonene i byene, og ved å tidlig sende ledere inn i Khatmandu-dalen. Lekhnath Neupane fra maoistenes mektige studentforbund, som hadde vist seg effektivt som organisator av aksjoner i det regjeringskontrollerte Nepal, kom inn tidlig i april.

Demonstrasjonene omfatta snart langt flere enn partiaktivistene og vokste også ut av partienes politiske kontroll. De politiske krava blei mer radikale. Krav om republikk og skarpe paroler mot kong Gyanendra og hans enda mer upopulære sønn, kronprins Paras, fikk massestøtte.

Maoistpartiet hadde kort tid før sagt at monarkiets framtid kunne avgjøres i framtida, men la nå også større vekt på kravet om at kongen måtte gå. Mer konservative representanter for partiene sa også til utenlandske pressefolk at de ikke våga å trosse folkemeninga.

Etter to uker var det klart også for kong Gyanendra at han hadde tapt. Han prøvde å få til en avtale med Sjupartialliansen, men ingen politiker våga lengre å samarbeide med ham. Derfor erklærte han mandag 24. april at parlamentet som var valgt i 1999 og oppløst i 2002, skulle komme sammen igjen 28. april og ta over makta.

25. april godtok et møte av ledelsen i Sjupartialliansen kongens erklæring.

Maoistene hadde i 12-punktserklæringa fra november 2005 markert at de var mot gjenninkalling av 1999-parlamentet. Nå kritiserte de Sjupartialliansen for å ha gjort en alvorlig feil. NKP(M) mente demokratiopprøret skulle fortsette til kongen måtte gå. Partiet erklærte at veiene til Khatmandu skulle holdes blokkert til det kom ei erklæring om at det skulle velges ei grunnlovsgivende forsamling.

26. april erklærte G. P. Koirala, leder av Nepals Kongressparti og Sjupartialliansen, at forberedelse til valg av ei grunnlovsgivende forsamling skulle være ei sentral oppgave for det gjeninnkalte 1999-parlamentet.

NKP(M) erklærte 3 måneders ensidig våpenhvile. (Våpenhvilen blei tiltrådt av regjeringssida tidlig i mai, og forlenga flere ganger fram til den formelle fredsslutninga i november 2006. Dermed blei 26. mai slutten på den 10 år lange borgerkrigen.)

27. april blei G.P. Koirala innsatt som statsminister av kong Gyanendra, i en seremoni som utløste en god del kritikk. 28. april kom 1999-parlamentet sammen igjen for første gang sia mai 2002.

Samtidig talte to ledere for NKP(M)s masseorganisasjoner, fagforeningssjefen Shalik Ram Jamkattel og studentlederen Neupane, på partiets første store offentlige massemøte i Khatmandu etter at diktaturet falt.

Strategisk reorientering[rediger | rediger kilde]

At kongens diktatur falt, var en veldig seier for NKP(M). Partiet oppfatta kong Gyanendra som sin viktigste fiende på regjeringssida, den som hadde fått hæren inn i borgerkrigen i 2001, og en hovedmann bak at fredsforhandlingene i 2001 og 2003 hadde mislyktes. Etter 10 års opprørskrig var partiet nå alliert med Sjupartialliansen, som hadde danna regjering i Khathmandu. Hverken diktaturets fall eller den nye regjeringa hadde vært mulig uten NKP(M)s initiativ.

Men den nye situasjonen betydde også nye krav og vansker.

NKP(M) hadde håpa (og kanskje også rekna med) at demokratiopprøret skulle ende med at kongen blei feid ut av palasset, eventuelt rømte landet. At kongen fortsatt satt på tronen, sjøl om han hadde mista politisk makt, var en stor skuffelse, og fra maoistenes synspunkt en alvorlig trussel.

NKP(M) og Sjupartialliansen var fra november 2005 uenige om hva slags styre Nepal skulle ha etter kongens fall. Maoistene gikk inn for ei rådgivende konferanse av alle partier som hadde stått mot kongen. Sjupartialliansen ønska at det oppløste 1999-parlamentet (der NKP(M) ikke satt) skulle gjeninnkalles. Nå hadde kongen og Sjupartialliansen etter maoistenes mening gjennomført et politisk kupp, der de sørga for at 1999-parlamentet tok over.

Ifølge noen kilder (bl.a. visestatsminister Amik Sherchan) blei det riktignok opprinnelig sagt at 1999-parlamentet bare skulle sitte ei uke. Men det blei sittende over 8 1/2 måneder.

Det blei etterhvert klart at krefter i Sjupartialliansen godt kunne tenke seg at 1990-grunnlova, som maoistene hadde starta opprør mot i 1996, kunne reformeres istedenfor å erstattes av ei ny grunnlov. I juni avslørte regjeringas nye statsminister G. P. Koirala, den ganske diktatoriske gamle lederen i det største parlamentariske partiet Nepals Kongressparti, at han støtta et konstitusjonelt kongedømme der Gyanendra blei sittende på tronen. Det virka som om Koirala så kongen og hans tilhengere som ei nødvendig motvekt mot maoistene, og kanskje også at de to hadde andre viktige interesser felles.

Særlig USAs ambassadør, som hadde fortsatt sin åpne støtte til kongens diktatur nesten til slutten, var aktiv for å forsvare det konstitusjonelle kongedømme og advare mot at NKP(M) måtte få noen formell politisk innflytelse. Ambassadøren hevda at nepalerne ikke kunne stole på løfter fra NKP(M) om å følge demokratiske spilleregler, og det var en fare for at partiet ville innføre diktatur.

Å la kongedømmet fortsette og Gyanendra sitte var ikke bare uakseptabelt for maoistene, men for mesteparten av tilhengerne til Sjupartialliansen og de svære menneskemassene som hadde demonstrert under demokratiopprøret.

Parlamentet gjorde i mai flere vedtak, formelt ulovlige ut fra grunnlova i 1990, som svarte til krav NKP(M) og demokratibevegelsen hadde stilt. Nepal blei erklært for å være en sekulær stat, et hovedkrav fra alle som protesterte etter at grunnlova fra 1990 beholdt formuleringene fra det tidligere kongelige diktaturet om at landet var et hinduisk kongedømme. Landsnavnet Kongedømmet Nepal blei endra til Nepal, Den Kongelige Nepalske Hær til Nepals hær. Mange av de verste kvinnefientlige lovene blei fjerna. Lovene om statsborgerskap blei endra, sånn at mellom 3 og 4 millioner (særlig i Tarai skulle få statsborgerskap og stemmerett i valg.

NKP(M) oppfatta disse vedtaka som tvetydige. De kunne også brukes som argumenter for at det ikke var nødvendig å holde avtalen med NKP(M) om ei felles regjering og valg på ei ny grunnlovsgivende forsamling, fordi mange av de grunnleggende problemene var løst alt.

Samtidig kom det sterkere politiske krav fra regjeringssida om at NKP(M) måtte legge ned sitt eget regjeringsapparat og underordne seg Khatmandus administrasjon og politi, nå som diktaturet var styrta. Opprørernes regjeringsorganer gjennomførte bl.a. skatte- og tollinnkreving for å finansiere sin virksomhet og opprørshæren PLA. Dette møtte kraftig og langvarig kritikk i media, som under slutten av diktaturet hadde vært relativt positive til NKP(M).

Alt dette krevde store strategiske reorienteringer ny politikk, forskjellig fra de ti åra med borgerkrig.

NKP(M) rykker inn i byene[rediger | rediger kilde]

NKP(M) hadde erfaringene fra tidligere perioder med våpenhvile å bygge på, og var åpenbart godt forberedt.

Alt i de siste dagene i april var partiet i gang med å flytte kadre til Khathmandu og inn i andre byer, åpne kontorer, starte aviser, gjenopprette byavdelingene av sine masseorganisasjoner, osv.

Partiet la stor vekt på å vise nærvær og styrke. 2. juni organiserte det et veldig massemøte i Khatmandu som angivelig skulle være det største politiske møtet i Nepals historie. BBC hevda at over 200 000 var tilstede, arrangørene hevda 800 000.

Fredsforhandlingene begynner[rediger | rediger kilde]

NKP(M) gikk også straks igang med å presse på for å få forhandlinger. 3. mai slutta regjeringa seg formelt til NKP(M)s våpenhvile, og NKP(M) svarte med å si seg villig til å forhandle om en fredsavtale. (For den detaljerte utviklinga av forhandlingene, se hovedartikkel Fredsforhandlingene i Nepal 2006.)

10 mai offentliggjorde NKP(M) sammensetninga av en forberedende forhandlingsdelegasjon til Khatmandu. Ulikt de to tidligere forhandlingsrundene var den ikke leda av Baburam Bhattarai, men av Krishna Bahadur Mahara (som ifølge noen kilder var nr. 3 i partiet). De andre medlemmene var Dev Gurung og Dinanath Sharma. Prachanda sa at han denne gangen sjøl ville lede den avjgørende forhandlingsrunden.

Regjeringa offentliggjorde først sin forhandlingsgruppe den 25. mai. Leder var innenriksminister K. P. Sitaula fra Nepals Kongressparti. De to andre var ministrene Pradip Gyawali fra UML og Ramesh Lekhak fra NC(D).

26. mai møttes forhandlerne første gang. De laga en 25-punkts avtale om forholdet mellom partene under våpenhvilen.

Etter dette stoppa forhandlingene opp i 14 dager. Det var både interne motsetninger om hva som skulle gjøres mellom regjeringspartiene, og mellom sjupartialliansen og maoistene. G. P. Koiralas støtte til konstitusjonelt monarki blei offentlig kjent, og førte til voldsomme protester. NKP(M) anklaga palasset og folk i Sjupartialliansen for å ønske å sabotere forhandlingene. Pressa diskuterte om forhandlingene kunne bryte sammen og føre til ny krig.

Stillstanden i forhandlingene endte da Sitaula og Manara den 11. juni dro med helikopter til det fjernvestlige Nepal, der de forhandla med Prachanda og B. Bhattarai. 16. juni kom de tilbake til Khatmandu med helikopter, og forhandlinger på topplan, leda av G. P. Koirala og Prachanda, starta.

Resultatet var en 8-punkts avtale, som bl.a. inneholdt enighet om å nedsette en komite som skulle lage ei foreløpig grunnlov, oppløse både maoistenes statsorganer og 1999-parlamentet, danne ei fellesregjering og gjennomføre frie flerpartivalg til ei grunnlovsgivende forsamling. FN skulle overvåke de to sidenes væpnede styrker, og internasjonale observatører skulle kontrollere valget.

(Om innholdet i avtalen, se artikkel 8-punktsavtalen 2006.)

På en pressekonferanse samme dag sa Prachanda at den midlertidige grunnlova skulle gjøres ferdig i løpet av en måned. Etter det skulle 1999-parlamentet oppløses og den felles overgangsregjeringa ta over. Intrykket var at dette skulle skje i løpet av august.

Prachanda sa også at valg på den grunnlovsgivende forsamlinga skulle holdes innen et år – forhåpentlig innen april 2007.

Se også[rediger | rediger kilde]