Jana Andolan 1990

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Jana Andolan er et navn på nepali på det store demokratiopprøret i Nepal våren 1990.

Jana Andolan betyr egentlig folkebevegelse, og transkriberes ofte som Jan Andolan, janandolan, janaandolan. Jana Andolan brukes også som et navn på det store demokratiopprøret i 2006 (se Jana Andolan 2006).

Opprøret retta seg mot det kongelige diktaturet som blei oppretta ved et statskupp av kong Mahendra den 15. desember 1960, og som fra 1962 hadde det misvisende offisielle navnet Panchayat-demokratiet.

Opprøret begynte den 18. februar, og endte den 19. april med at diktatoren kong Birendra måtte tillate flerpartisystem og gi fra seg makta til ei koalisjonsregjering leda av Nepals Kongressparti.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

1950-tallets brutte løfte om demokrati[rediger | rediger kilde]

18. februar 1951 avslutta kong Tribuvan Nepals første demokratiske revolusjon, da han i en tale erklærte at fra nå av hadde landet flerpartisystem, og han utnevnte landets første demokratiske regjering. I talen lovet kongen også at det skulle holdes frie valg på en grunnlovgivende forsamling.

Dette løftet blei ikke holdt. Kong Tribuvan og hans sønn Mahendra utsatte stadig på 1950-tallet parlamentsvalg, og utnevnte og avsatte i stedet regjeringene sjøl.

I 1957 og 1958 tvang en stor protestbevegelse gjennom at det blei holdt parlamentsvalg tidlig i 1959. Men kong Mahendra proklamerte sjøl en ny grunnlov bare 6 dager før valget. Grunnloven ga kongen makt til bl.a. å avsette regjeringa og parlamentet når det passa ham.

I valget fikk Nepals Kongressparti reint flertall. Statsminister B. P. Koirala gjennomførte en moderat jordreform og vedtok at kongens og andre føydalisters land skulle skattlegges. Dette førte til at kongen oppmuntra til politiske protester og intrigerte mot statsministeren i parlamentet, regjeringa og Kongresspartiet.

15. desember 1960 gjennomførte Gyanendra statskupp, og forbød alle politiske partier. B.P. Koirala og andre politiske ledere fikk mange års fengsel.

Kongresspartiet starta i 1961 en ny demokratirevolusjon med støtte fra India, men måtte gi opp den væpnete kampen mot diktaturet i 1962, da India kom i krig med Kina og ikke lengre tillot at partiet angrep fra indisk område.

Det åpna for at Mahendra kunne stabilisere diktaturet ved å proklamere det såkalte partiløse Panchayat-demokratiet i 1962. Det var ei form for rojalistisk diktatur, forkledd med valg i spesielt utpekte forsamlinger som var lojale mot kongen.

Kampen mot Panchayat-systemet[rediger | rediger kilde]

Protester førte etter hvert til en del liberalisering innafor Panchayat-systemet. Etter hvert fikk noen flere stemmerett, og det blei i praksis større spillerom for de forbudte politiske partiene.

Særlig viktig var et stort student- og folkeopprør i 1979, som fikk kong Birendra til å proklamere en folkeavstemning mellom Panchayat-systemet og flerpartidemokrati i 1980. (Denne kampen blei en slags generalprøve på demokratiopprøret i 1990. Mange av alliansene og metodene som blei brukt i 1990, blei først prøvd i 1979 og 1980.)

Kongen vant folkeavstemninga, men med forholdsvis knapp margin (som mange mistenkte skyldtes valgfusk, organisert av prins Gyanendra. I storbyene var det flertall for demokrati.

Etter avstemninga blei valgsystemet revidert, slik at alle fikk stemmerett ved valga. En del representanter for de forbudte partiene, både Kongresspartiet og ulike kommunistpartier blei valgt inn. Dette styrka den illegale opposisjonen.

Samtidig gikk Panchayat-systemet i oppløsning innafra. Korrupsjonen vokste. Bl.a. blei kongens brødre, prinsene Gyanendra og Dhirendra, mistenkt for å påvirke regjeringa og parlamentet, samtidig som de var innblanda i alvorlig kriminalitet. Et mordforsøk på en kjent journalist som skreiv om dette førte til skandale.

I 1985 avtalte Nepals Kongressparti og flere kommunistpartier at de skulle starte ei ny ulydighetskampanje for demokrati. Men etter at bevegelsen hadde starta, eksploderte flere bomber i Kathmandu, og Kongresspartiet stoppa demonstrasjoene. (Hvem som plasserte bombene er fortsatt ikke oppklart. Opposisjonen mente det var en provokasjon fra palasset, kanskje organisert av prins Gyanendra.)

Opptakten til opprøret[rediger | rediger kilde]

I 1989 blei det krise i Nepals forhold til India. India hadde et sterkt tak på Nepal gjennom ensidige avtaler om handel og transitt, som nå skulle fornyes. Regjeringa avviste Indias forslag. India svarte med å sabotere import og eksport fra Nepal.

Det blei snart mangel på nødvendige varer, bensin osv. Misnøyen vendte seg etter ei tid mot regjeringa i Kathmandu.

Nepals Kongressparti og de viktigste moderate kommunistpartiene, NKP (ML) og NKP (Marksbadi), bestemte seg for at tida var inne for å sette i gang ei ny, felles kampanje for demokrati.

De viktigste av det store antallet kommunistpartier slutta seg sammen i to allianser:

  • ULF (United Left FrontDen Forente Venstrefronten) blei danna av det viktigste og største kommunistpartiet NKP(ML), sammen med NKP(M) og 5 mindre partier. Denne største og mest moderate fronten av kommunistpartier samarbeida gjennom opprøret og etterpå nært med Nepals Kongressparti. ULF blei leda avi NKP(M)s leder Sahana Pradhan, men frontens sterke mann var NKP(ML)s generalsekretær Madan Kumar Bhandari.
  • UNPM (Samyukta Rashtriya JanaandolanUnited National People's MovementDen Forente Nasjonale Folkebevegelsen), blei danna av de to viktigste revolusjonære maoistpartiene, NKP (Mashal) leda av (den seinere sjefen for maoistene) Prachanda og NKP(Masal) leda av kommunistveteranen Mohan Bikram Singh, og noen mindre grupper. Baburam Bhattarai fra NKP (Masal) (også han en seinere maoistledere) var leder for UPLF, som avviste samarbeid med Kongresspartiet og blei venstreopposisjonen i opprøret.

15. januar blei det offentliggjort at ULF var danna.

Vedtaket om opprøret blei fatta ved sjukesenga til kongresslederen Ganesh Man Singh i januar. Dato blei satt til 40-årsdagen for kong Tribuvans erklæring om demokratiet i 1950.

1. februar blei det offentliggjort at en Joint Co-ordination Committee var oppretta av Kongresspartiet og ULF.

Demokratiopprøret 1990[rediger | rediger kilde]

Demonstrasjonene som begynte den 18. februar var i innledningsfasen dominert av partiaktivister.

Sammenstøt med politiet førte til flere dødsfall og tusenvis av arrestasjoner i Kathmandu og resten av landet, men trakk i første omgang ikke med seg store folkemasser utafor partienes rekker. I midten av mars virka det som om bevegelsen var i nedgang.

Men raseri over at en student blei skutt på universitetet i Mechi i det sørøstre Nepal ga ny styrke til studentdemonstrasjonene i Kathmandu.

Fra 29. mars begynte lyseslukkeraksjonene i en by i Tarai. De spredde seg til Kathmandudalen og fikk stor betydning, fordi de ga det store flertallet en trygg måte å protestere på og samtidig gjorde det lettere for et mindretall av aktivister å konfrontere politiet i de mørklagte gatene.

Nå begynte protester fra frie yrkesgrupper og fra representanter for Panchayat-demokratiet. Representanter for utenlandske donorer uttrykte også bekymring overfor regjeringa.

31. mars kom et avgjørende vendepunkt. Innbyggere i Patan, som var rasende etter at politiet hadde skutt i byen, oppretta en komite for offentlig sikkerhet, stengte alle veier inn i byen med grøfter og sperra politiet inne i det gamle slottet ved stortorget. Både her og i Bhaktapur spilte det ei stor rolle at befolkninga tilhørte newari-nasjonaliteten og var knytta sammen i et tett nettverk av familie – og kasteforbindelser, noe som førte til at politiangrep blei oppfatta som angrep på alle i hele bysamfunnet.

Store demonstrasjoner fortsatte ellers i Kathmandudalen, og parolene blei stadig mer antirojalistiske. Folkemassene ropte at kong Birendra skulle henges. Bevegelsen var nå ute av de store politiske partienes kontroll.

6. april holdt kong Birendra en dramatisk tale. Han erklærte at statsminister Marichman Singh hadde gått av og Lokendra Bahadur Chand var innsatt isteden. Kongen lovet også diskusjoner om reformer med opposisjonen. Disse konsesjonene var ikke lenger nok til å tilfredsstille folkemassene. Seinere på dagen demonstrerte 200 000 i Kathmandu og forlangte øyeblikkelig legalisering av de politiske partiene.

Mange tusen, trolig leda av de revolusjonære kommunistpartiene, gikk mot slottet. Hæren eller politistyrker fikk ordre om å skyte, og det blei meldt om 50 drepte i Kathmandu (men dette tallet blei ikke bekrefta seinere).

Portforbud blei innført i Kathmandudalen, men regjeringa tok kontakt med partilederne og tillot partiene å komme sammen og konsultere.

8. april dro ledere fra Kongressen og ULF til slottet for å forhandle. De godtok legalisering av de politiske partiene, og Krishna Prasad Bhattarai erklærte at kampen var over.

Venstresida i bevegelsen var misfornøyd med det, og ønska bl.a. at Panchayat-systemet skulle vært formelt oppheva før demonstrasjonene ga seg.

9. april var det store gledesdemonstrasjoner.

Men det viste seg at kongen nå forsøkte å fortsette uten å avsette Chand og oppheve Panchayat-lovene. Dette førte til nye, store demonstrasjoner før Chand gikk av den 16. april, og K. P. Bhattarai tok over som statsminister for ei overgangsregjering den 19. april.

Fra denne datoen regnes det store demokratiopprøret som over.

Det offisielle antallet drepte var 63. Mange tusen var såra.

Jana Andolan 2006[rediger | rediger kilde]

Jana Andolan 1990 har mange slående likhetspunkter med demokratiopprøret 16 år etter. Dette er ingen tilfeldighet, for mange av kampmetodene som blei brukt i Jana Andolan 2006 blei utvikla i 1990. Hundretusener som deltok den gangen, var på gatene i 2006. Mange av lederne var også de samme (bl.a. G. P. Koirala, Prachanda, Baburam Bhattarai og daværende prins Gyanendra). Planene for opprøret i 2006 blei lagt på grunnlag av erfaringene fra 1990, og for å appellere til minnene fra 1990-opprøret.

Ei lengre sammenlikning mellom de to demokratiopprørene står nederst i artikkelen om Jana Andolan 2006.

Se også[rediger | rediger kilde]