Samyukta Janamorcha Nepals 40 krav 1996

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Samyukta Janamorcha Nepals 40 krav blei sendt av organisasjonens leder Baburam Bhattarai til statsminister i Nepal, Sher Bahadur Deuba, den 4. februar 1996.

Bhattarais SJM (Nepals Forente Folkefront) var på denne tida den legale fronten for maoistpartiet NKP(Maobadi), som hadde gått under jorda for å forberede opprør. Politisk representerte krava opprørsprogrammet til NKP(M).

Da krava ikke fikk noe svar fra regjeringa, gikk NKP(M) og SJM til opprør den 13. februar. Dermed starta borgerkrigen i Nepal 1996 - 2006, som blei formelt avslutta med en fredsavtale mellom regjeringa og NKP(M) i november 2006.

Hovedpunktene i kravbrevet[rediger | rediger kilde]

Brevet begynner med å si at hvis disse krava ikke blir innført, vil det føre til opprør.

De viktigste områdene som blei tatt opp[rediger | rediger kilde]

Krava som stilles gjelder særlig

  • Forbedringer for de fattigste
  • Rettigheter for nasjonale og religiøse minoriteter, kasteløse og kvinner
  • Opphevelse av urettferdige avtaler med India, indisk ekspansjon i Nepal
  • Slutt på forsvinninger og undertrykkelse
  • Frie valg på ei grunnlovsgivende forsamling.

Kravet om valg på grunnlovsgivende forsamling[rediger | rediger kilde]

Dette var et gammalt krav fra 1951. Kong Tribhuvan lovet det i en tale den 18. februar, etter at demokratirevolusjonen i 1950 til 1951 hadde seira. Løftet blei aldri innfridd.

Etter demokratirevolusjonen Jana Andolan 1990, hadde mange håpa at seiren skulle føre til frie valg på ei grunnlovsgivende forsamling.

Alle partier som kjempa for demokrati hadde dette på programmet fram til demokratirevolusjonen, men kravet blei gitt opp av de store partiene i et kompromiss med kongen høsten 1990. Dette førte til ei ny grunnlov, laga av de dominerende partiene og kongen i fellesskap, som bl.a. ga betydelige privilegier til kongen.

Grunnlova beholdt også formuleringa fra det kongelige diktaturets grunnlov i 1962, som slo fast at Nepal var en hinduisk stat. Dette skjedde mot sterk motstand særlig fra de nasjonale og religiøse minoritetene, kvinnene (som var sterkt diskriminert innafor tradisjonell nepalsk hinduisme) og de sekulære og moderne delene av befolkninga.

At staten blei gjort sekulær og kravet på grunnlovsgivende forsamling blei innfridd, var ei avgjørende forutsetning for fredsslutninga etter borgerkrigen i 2006.

Ikke krav om republikk[rediger | rediger kilde]

Det er verdt å merke seg at de 40 punktene inneholder ikke noe krav om republikk, bare krav om slutt på kongemaktas økonomiske og politiske privilegier.

Kongen hadde på denne tida bl.a. skattefrihet for mange inntekter, tollfrihet, frihet for rettsforfølgelse (som bl.a. førte til at prins Paras ikke blei tiltalt etter flere drap, og kommando over hæren uavhengig av regjeringa.

NKP(M) reiste først kravet om republikk etter massakren i Kathmandus slott i 2001, da kong Birendra blei drept og erstatta av kong Gyanendra.

Dette kan tyde på at NKP(M) ved starten av opprøret mente det kunne være mulig å komme fram til en avtale med kong Birendra. Det blei også hevda seinere (bl.a. i en artikkel av Baburam Bhattarai) at NKP(M) under hånden hadde hemmelige kontakter med kong Birendra under opprørets første del. Ihvertfall er det et faktum at kong Birendra aldri tillot at hæren blei satt inn i borgerkrigen, og dette førte til svært lave tap i borgerkrigens første 5 1/2 år, fram til sommeren 2001.

Ikke noe sosialistisk program[rediger | rediger kilde]

Vestlig presse skreiv ofte under borgerkrigen at NKP(M) kjempa for «en kommunistisk stat i Nepal».

Det er ikke noe grunnlag for denne påstanden i krava fra 1996. Tvert imot er hverken kommunisme eller sosialisme nevnt.

NKP(M) er ifølge sitt program for sosialisme og kommunisme på lang sikt, men anser ikke at slike samfunnsforandringer er mulige i det middelalderske Nepal i dag. Krav om sosialisme eller kommunisme har heller aldri vært reist i maoistopprøret.

NKP(M)s leder Prachanda har derimot hevda at partiet kjemper for å gjennomføre en kapitalistisk revolusjon i Nepal (mot føydalisme, altså førkapitalistiske forhold), og representanter for partiet har sagt at målet er å gjennomføre den engelske revolusjon fra 1600-tallet.

Moderate krav fra opprøret i 1990[rediger | rediger kilde]

Fra starten av var kommentatorer slått av hvor moderate og prosaiske mange av krava er. En vanlig kritikk av NKP(M) har vært at det skulle ikke være nødvendig å gå til opprør for disse krava (for eksempel: «Gjødsel må gjøres billig og lett tilgjengelig»!). De burde kunne gjennomføres med kamp for reformer innafor systemet.

Brevet er for det meste ei sammenfatning av krav som blei reist i den store demokratirevolusjonen i 1990, da mange venta at resultatet skulle bli jordutdeling, lik arverett for kvinner, slutt på diskriminering av kasteløse, rett for nasjonale minoriteter til å bruke språka sine i undervisning, osv.

At dette ikke blei gjennomført, førte til stor skuffelse og kraftig kritikk mot partiene som hadde makta i Kathmandu.

Derfor fikk de 40 krava også stor politisk innflytelse, og blei støtta av mange som sto langt fra maoistpartiet.

Opprøret starter, SJMs videre utvikling[rediger | rediger kilde]

Brevet ba statsministeren svare på brevet innen 16. februar, ellers ville opprør bryte ut. Men regjeringa reagerte ikke på brevet på noen måte. NKP(M) venta heller ikke så lenge, men starta opprøret med angrep på mange politistasjoner og andre statlige mål den 13. februar. Dermed var borgerkrigen i gang, og den fortsatte i vel 10 år.

I de første åra var SJM den formelle lederen av opprøret, som kom med erklæringer om dets gang, osv. NKP(M)s linje var at SJM skulle bli den breie folkefronten, som samla tilhengere langt utafor maoistpartiets egne rekker til støtte for opprøret.

Men da opprøret gikk svært raskt fram på slutten av 1990-tallet og bl.a. fikk behov for å bygge opp en administrasjon over store områder, kom partiet til at SJM ikke kunne fylle denne oppgava. Organisasjonen blei derfor oppløst våren 2000

Oppgava som opprørernes begynnende statsapparat blei isteden tatt over av Nepals Forente Nasjonale Folkeråd, som blei oppretta under ledelse av Baburam Bhattarai i november 2001.

Teksten i de 40 krava[rediger | rediger kilde]

Krav med førti punkter overlevert til statsminister Sher Bahadur Deuba den 4. februar 1996 fra Samyukta Janamorcha Nepal.

(Krav knytta til nasjonalismen)[rediger | rediger kilde]

1. Med hensyn til avtalen av 1950 mellom India og Nepal skal all ulikeverdig enighet og alle ulikeverdige bestemmelser fjernes.

2. Kongens regjering må erkjenne at den antinasjonalistiske Tanakpuravtalen var feil og at Mahakaliavtalen som innbefatter det samme må nulles ut.

3. Hele grensa mellom Nepal og India må kontrolleres og systematiseres. Det må ikke være lov å kjøre biler med indiske nummerskilt på nepalske veier.

4. Rekrutteringssentre for gurkhasoldater må stenges, og det må organiseres verdige jobber for rekruttene.

5. I flere områder i Nepal der utenlandske teknikere blir gitt forrang foran nepalske for bestemte lokale jobber skal det innføres et system med arbeidstillatelser for utlendingene.

6. Monopolet til utenlandsk kapital over Nepals industri, handel og økonomiske sektor må stanses.

7. Det må genereres tilstrekkelige inntekter fra tolltariffer for landets økonomiske utvikling.

8. Den kulturelle forurensningen til imperialistene og ekspansjonistene må stoppes. Hindi videoer, kinofilmer og alle slike aviser og tidsskrifter må stanses helt. I Nepal må import og distribusjon av vulgære hindifilmer, videokassetter og tidsskrifter stanses.

9. Med hensyn til NGO-er og INGO-er: Bestikkelser fra imperialister og ekspansjonister i navnet til NGO-er og INGO-er må stoppes

(Krav knytta til det offentlige og velferd.)[rediger | rediger kilde]

1. En ny grunnlov må utformes av folkets valgte representanter.

2. Alle særrettighetene til kongen og hans familie må oppheves.

3. Hæren, politiet og administrasjonen må være underlagt folkets kontroll.

4. Sikkerhetsloven og alle andre undertrykkende lover må fjernes.

5. Alle de falske anklagene mot folket i Rukum, Rolpa, Jajarkot, Gorkha, Kavre, Sindhulpalchok, Sindhuli, Dhanusa og Ramechhap må trekkes tilbake, og alle de som har falske anklager mot seg må settes fri.

6. Væpna politiaksjoner i de ulike distriktene må stanses umiddelbart.

7. Med hensyn til Dilip Chaudhary, Bhuvan Thapa Magar, Prabhakar Subedi og andre personer som har forsvunnet mens de har vært i politiets varetekt. Regjeringen må nedsette en særskilt undersøkelseskommisjon for å etterforske disse kriminelle handlingene, de skyldige må straffes, og familiene til ofrene må gis en passende kompensasjon.

8. Folk som døde under tida med folkebevegelse må erklæres som martyrer. Deres familier og de som har blitt såra og uføre må gis en passende kompensasjon. Det må tas strenge tiltak mot drapsmennene.

9. Man må erklære at Nepal er en sekulær stat.

10. Kvinner må gis samme rett til eiendom som sine brødre.

11. Det må bli slutt på alle former for fordommer basert på kaste. I områder der en etnisk gruppe har flertall, må denne gruppa ha autonomi over området.

12. Statusen til Daliter som urørlige (untouchables) må opphøre, og systemet med urørlighet må opphøre en gang for alle.

13. Alle språk må gis lik status. Utdanningen opp til middelskolenivå må organiseres slik at barnet undervises i sitt morsmål.

14. Det må være tale- og pressefrihet. Kommunikasjonsmedier må være helt sjølstyrte.

15. Intellektuelle, historikere, kunstnere og akademikere som deltar i andre kulturelle aktiviteter må garanteres intellektuell frihet.

16. I både Tarai- og fjellområdene er det fordommer og misforståelser i de tilbakeliggende områdene. Dette må det bli slutt på, og de tilbakeliggende områdene må få hjelp. Det må etableres gode forhold mellom landsbyene og byene.

17. Reell desentralisering må gjennomføres i forhold til distriktene. Disse må få lokale rettigheter, sjølstyre og kontroll over sine egne ressurser.

(Krav knytta til folkets levekår.)[rediger | rediger kilde]

1. De som arbeider på jorda må eie den. (Den som pløyer må ha rett til jorda han/hun pløyer.) Jorda til de rike landeierne må konfiskeres og fordeles blant de hjemløse og andre som ikke har jord.

2. Eiendommen til meklere og kommisjonæragenter må konfiskeres og pengene brukes til industriinvesteringer.

3. Alle må garanteres arbeid og motta et stipend inntil det er funnet arbeid til dem.

4. Regjeringen må innføre sterke lover som sikrer arbeidere i industrien og jordbruket en minimumslønn.

5. De hjemløse må gis passende boforhold. Fram til at regjeringen skaffer slike boforhold må ikke de hjemløse fjernes fra områdene som de okkuperer.

6. Fattigbønder må få gjeldslette. Lån fra Agricultural Development Bank som er tatt opp av fattigbønder må avskrives helt. Småindustri må få lån.

7. Gjødsel må gjøres billig og lett tilgjengelig, og bøndene må gis en ordentlig markedspris for sin produksjon.

8. Tørke- og oversvømmelsesofre må gis all nødvendig hjelp.

9. Alle må få gratis og vitenskapelig medisinsk behandling og utdanning. Utdanning for profitt må stanses helt.

10. Inflasjon må kontrolleres og lønna til arbeiderne må øke i samme takt som prisstigningen. Viktige dagligvarer må bli lett tilgjengelige og være billige.

11. Det må organiseres fram drikkevann, gode veier og strøm til alle landsbyer.

12. Hjemmeindustri og annen småindustri må få spesiell støtte og beskyttelse.

13. Korrupsjon, det svarte markedet, smugling, bestikkelser, kommisjonærtakster osv må alle stanses.

14. Foreldreløse barn, uføre, gamle og barn må gis hjelp og beskyttelse.

(Oversatt av Johan Petter Andresen)

Se også[rediger | rediger kilde]