Nepali Congress (Democratic)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nepal Congress (Democratic) (ND(C), Nepals Kongressparti (demokratisk)) er et politisk parti i Nepal, som oppsto ved en sprengning i Nepals Kongressparti våren 2002.

ND(C)s leder er Sher Bahadur Deuba. Det regner seg som et moderat sosialdemokratisk parti.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Bishweshwar Prasad Koirala (også kjent som BP) er Nepals Kongresspartis stifter og viktigste historiske leder. Da han lå på dødsleiet i 1982 utpekte han en troika av tre partiveteraner til å lede partiet etter ham. De hadde vært BPs nære medarbeidere fra 1940-tallet: Ganesh Man Singh, Krishna Prasad Bhattarai og Girija Prasad Koirala (kjent som GP), BPs yngre bror, som også hadde fungert som en slags privatsekretær for ham.

I det store demokratiopprøret mot det kongelige diktaturet Jana Andolan 1990, var Nepals Kongressparti den store vinneren. K.P. Bhattarai var statsminister i overgangsregjeringa etter at diktaturet falt, og Kongresspartiets statsministerkandidat til parlamentsvalget i 1991.

Men i dette valget blei han overraskende slått ut av parlamentet av den unge og ukjente partisekretæren Madan Kumar Bhandari i det nye, moderate kommunistpartiet som blei kjent som UML.

Dette åpna veien til at G.P. Koirala blei statsminister. Han satte ut K. P. Bhattarais tilhengere fra regjeringa og andre posisjoner, og det utvikla seg en voldsom partikamp mellom Koirala og de to andre lederne i Kongressen, K.P. Bhattarai og G. M. Singh.

Enda Kongresspartiet hadde reint flertall i parlamentet førte partikampen til at Koirala-regjeringa kom i mindretall. Koirala utskreiv nyvalg i 1994, der partiet for første gang blei nest størst etter UML. Ingen partier hadde flertall.

Kongresspartiet kom tilbake i etter under et år med UML i mindretallsregjering. Men denne gangen sørga Koiralas motstandere for at den yngre Sher Bahadur Deuba blei Kongressens statsminister.

Dette innleda en periode på 7 år med voldsomme partikamper i Kongresspartiet, der K. P. Koiralas og ... Singhs tilhengere støtta Debua, I parlamentet blei disse 7 åra også kaotiske. Alle de tre største partiene splitta seg i to fraksjoner som sloss mot hverandre om regjeringsmakta. De fungerte som 6 stridende partier som allierte seg med snart en, snart en annen part for å få has på hovedmotstanderen, som vanligvis var den andre fløya av det egne partiet. Dette førte til at det i praksis blei umulig å skape stabile regjeringer, sjøl etter at Nepals Kongressparti fikk igjen reint flertall ved valget i 1999. I denne perioden med svingdørsregjeringer som sjelden satt så lenge som et helt år, blei fiendskapet mellom Koirala og Debua stadig hardere.

Deuba skyver ut Koirala fra regjeringa i 2001[rediger | rediger kilde]

I 2001 satt GP Koirala som statsminister. Maoistpprøret vokste kraftig og hadde blitt et akutt problem som dominerte nepalsk politikk. NKP (Maobadi) hadde sagt seg villig til forhandlinger, men neka å snakke med Koirala, som de så som en politiker med et særlig ansvar for kommunistforfølgelser. (Prachanda kalte på denne tida Koirala for Hitler.) Våren 2001 arbeidet både opposisjonen, NKP (Maobadi), opposisjonen i Kongressen og kanskje også kong Birendra og hæren for å bli kvitt Koirala.

I juni blei kong Birendra og hele hans familie – inklusive kronprinsen – drept i en mystisk massakre i slottet i Kathmandu. Birendras yngre bror, Gyanendra, blei plutselig konge, Like etter det satte maoistene inn noen voldsomme militære angrep som førte til at Koirala måtte gå. Den nye kongen utnevnte Deuba til statsminister.

23. juni proklamerte Deuba våpenhvile, maoistene svarte straks med å si seg villig til forhandlinger. Ut over høsten virka det som om Deuba trodde at det nå var realistiske muligheter for å få til fred. I denne perioden sto han fram som en mer moderat og fredsvennlig politiker enn Koirala, som hadde forsøkt å framstille seg som en hauk i sin regjeringsperiode.

Våpenhvilen bryter sammen og krigen blir voldsommere[rediger | rediger kilde]

Men i november erklærte Prachanda at forhandlingene ikke førte til noe, og opprørerne starta borgerkrigen igjen. For første gang gikk de til angrep på militærforlegninger,

Nå slo Deuba helt om. Han erklærte at maoistene hadde fart med lureri, og 26. november svarte han med unntakstilstand. Pressesensur blei innført. Aviser og organisasjoner som var positive til maoistopprøret blei for første gang forbudt. I denne innskrenkinga av de demokratiske fri- og rettighetene blei også mange som ikke sympatiserte med maoistopprøret ramma.

Det samme skjedde i den kraftige opptrappinga av krigen. Deuba fikk nå støtte av stormaktene for å knuse opprøret, særlig fra India og USA. Tapstallene gikk opp, og menneskerettighetsorganisasjonene begynte å rapportere om sterk økning i brudd på menneskerettigheter, De kritiserte begge sider, men understreka at det store flertallet blei drept av hæren og politiet, som også fikk skylda for et stort antall forsvinninger, tortur og voldtekt.

Partisplittelsen i mai 2002[rediger | rediger kilde]

Unntakstilstanden måtte fornyes i parlamentet hver 3. måned. Ved første fornyelse i februar støtta både hele Kongresspartiet og de moderate kommunistene i UML fornyelsen (bare de kommunistiske småpartiene stemte mot). Men andre gang så Koirala sjansen til å få has på Deuba. I mai 2002 erklærte både han, som leder av Kongresspartiet, og UML at de ville stemme nei.

Koirala fikk gjennom et pålegg om at Deuba å forklare seg for partiledelsen, fordi han forsøkte å fornye unntakstilstanden i strid med vedtak i partiet.

Deuba svarte med å oppløse parlamentet 22. mai og erklære at valg skulle holdes innen 1/2 år. 27. mai brukte han unntaksbestemmelser i grunnlova fra 1990 til å forlenge unntakstilstanden med 3 måneder ved regjeringsdekret.

Deuba svarte med å bruke unntaksbestemmelser i grunnlova fra 1990 for å gå utenom parlamentet og med støtte av kongen, fornye unntakstilstanden ved dekret.

23. mai blei Deuba suspendert fra Kongresspartiet, og 26. mai blei han ekskludert.

Deubas tilhengere erklærte seg til gjengjeld som Det sanne Kongresspartiet og ekskluderte Koirala.

Partiet var nå splitta i to deler, som begge hadde støtte av omtrent halvparten av Kongressens delegater i nasjonalforsamlinga. Kongresspartiets flertall fra 1999 var vekk, og UML tok for andre gang over som parlamentets største parti.

Seinere på året erklærte en domstol at Koiralas fløy hadde den lovlige retten til å kalle seg Kongresspartiet. Deubas fløy stifta da formelt et nytt parti, som de kalte Nepali Congress (Democratic).

Deuba mot demokratiet 2001 til 2002[rediger | rediger kilde]

I sin regjeringstid på drøyt et år fra sommeren 2001, gjennomførte statsminister Deuba en serie tiltak som kom til å bli skjebnesvangre for det parlamentariske demokratiet.

Gjennomføringa av unntakstilstanden og utvidelsen av krigen førte til en kraftig forverring av situasjonen både for formelle og reelle menneskerettigheter. Journalister og aviser var av de som blei ramma. Nepal begynte nå også å nærme seg verdenstoppen i forsvinninger.

Våren 2002 hadde Deuba stoppa nyvalg til tusener av lokale kommunestyrer. Isteden avsatte han de valgte lokale parlamentene, og satte inn representanter for statsbyråkratiet i Katmandu isteden. (Et flertall av de lokale kommunestyrene var beherska av UML, som vant lokalvalget i 1996.

Ved å oppløse parlamentet og bruke unntaksbestemmelser i mai 2002, bidro han nå til at også parlamentet fra 1999 blei skjøvet tilside.

Deuba fortsatte som statsminister etter partisplittelsen, som representant for det nye mindretallspartiet NC (D). Men det utsatte nyvalget begynte å nærme seg, og Deuba så ikke fram til det med særlig glede.

4. oktober 2002 foreslo han derfor for kong Gyanendra at paramentsvalget skulle utsettes på ubestemt tid, og Deubas regjering skulle fortsette ut fra ekstraordinære fullmakter.

Kong Gyanendra svarte med å avsette regjeringa og ta makta sjøl. Gyanendra erklærte at Deuba ikke hadde klart å gjøre jobben sin, og at han derfor måtte bruke sine unntaksrettigheter til å ta over.

Det Deuba ser ut til å ha sett bort fra, var at kong Gyanendra sjøl hadde antidemokratiske politiske ambisjoner. Gyanendra var ingen tilhenger av parlamentarisk demokrati, men ønska å gjeninnføre et diktatorisk kongestyre som i tida mellom det kongelige statskuppet i 1960 og demokratiopprøret i 1990.

Nå hadde Deuba rydda veien for ham, ved å skritt for skritt avvikle de demokratiske rettighetene, oppløse alle folkevalgte forsamlinger, og som demokratisk valgt statsminister ta i bruk unntakslover som underminerte parlamentarismen.

Når Deuba tilslutt kompromitterte seg ved å foreslå nyvalg utsatt på ubestemt tid, så kongen muligheten til å bli kvitt ham og sjøl ta makta. Deuba var på denne tida meget upopulær, så Gyanendra rekna neppe med sterke reaksjoner. På gata i Kathmandu var folk likegyldige da nyheten kom om at Deuba var avsatt.

NC(D) under perioden uten parlament 2002 til 2005[rediger | rediger kilde]

Gyanendra gikk nå tilbake til å regjere etter den metoden som hans bestefar kong Tribhuvan hadde utvikla på 1950-tallet, og som hans far kong Mahendra hadde fortsatt å bruke:

Han utpekte regjeringer med statsministre som hadde liten støtte, og derfor blei desto mer avhengig av kongehuset. Når en statsminister blei politisk utslitt, kasta kongen ham tilside og innsatte en ny av samme typen.

Gyanendra begynte med å utpeke Lokendra Bahadur Chand, leder for monarkistpartiet RPP(Chand) som hadde falt helt ut av parlamantet etter 1999.

Rivalene i Nepals Kongressparti og UML slutta seg sammen med de fleste mindre parlamentariske partiene i en protest mot denne styreforma. I denne sammenslutninga deltok ikke NC(D)

Etter Chand utnevnte kongen Surya Bahadur Thapa, en mer moderat og sjølstendig rojalist som leda RPP(Thapa), den fløya av monarkistpartiet som blei representert i 1991.

Etter at Thapa heller ikke var tjenelig mer, gikk Gyanendra 3. juni 2004 tilbake til å utnevne Sher Bahadur Deuba, den statsministeren han sjøl hadde kasta i 2002. Deuba og hans parti lot seg villig bruke til å danne regjering. Nå brøyt også UML ut av fronten som protesterte mot Gyanendras kupp i 2002, og gikk inn i regjeringskoalisjonen.

NC(D) stilte seg dermed i denne perioden i tjeneste for Gyanendras gradvise avskaffing av det parlamentariske demokratiet, ved å være villig til å ta regjeringsansvar for ham. Partiet sto fram nærmest som det største av monarkistpartiene i 1999-parlamentet.

Utover høsten 2004 vokste likevel motsetningene mellom Gyanendra, Deuba og regjeringa. Gyanendra ønska nå nyvalg. Deuba, hans NC(D) og de andre parlamentariske partiene var absolutt mot det. Partiene var meget upopulære på grunn av indre strid og korrupsjonsaffærer. Maoistene hadde dessuten jagd dem ut fra de fleste valgkretsene der de var blitt innvalgt i 1999, så de fleste parlamentsmedlemmer hadde ikke vært i kontakt med velgerne sine på flere år. Deuba var leder for et parti som aldri hadde stilt til valg, og ville slett ikke risikere noen nyvalg i denne situasjonen.

Dette bidro til at Gyanendra bestemte seg for å gjøre et nytt statskupp og ta resten av den politiske makta. 1. februar 2005 avsatte han Deuba og hans regjering, og innsatte seg sjøl i statsministerens posisjon isteden.

NC(D) under Gyanendras diktatur[rediger | rediger kilde]

Det var nå klart at Gyanendra planla å skape et kongelig diktatorisk system som likna på det som hans far, kong Mahendra, skapte etter statskuppet i 1960. Mens Mahendra kalte diktaturet sitt et pariløst Panchayat-demokrati, planla Gyanendra et system der bare rojalistiske partier loyale mot ham stilte opp.

Dette var ei krigserklæring mot de parlamentariske partiene. Tross alle tidligere rivaliseringer slutta de seg sammen i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, der også NC(D) var med sammen med den tidligere dødsfienden, Kongresspartiet.

Sommeren 2005 var det klart at Sjupartialliansen holdt på å danne en allianse mot kongen sammen med NKP(Maobadi). Denne alliansen blei formalisert offentlig ved at de to partene undertekna en 12-punkts avtale på et møte i Delhi, India i November 2005.

I Sjupartialliansen dominerte de to gamle rivalene Nepals Kongressparti og UML. De gjennomførte bl.a. forhandlingene med maoistene i Delhi. NC(D) var politisk ganske passivt. Noen kommentatorer trodde det kom av at Deuba i juli 2005 blei dømt til to års fengsel for korrupsjon, og dermed mista den daglige ledelsen av partiet.

De pekte også på at da Deuba overraskende kom ut av fengselet i mars 2006, nekta plutselig NC(D) å undertegne ei ny felleserklæring som Kongressen, UML og NKP(Maobadi) hadde forhandla fram i Delhi. Noen mente at han var løslatt av kongen for å hindre samarbeidet mellom Sjupartialliansen og maoistene.

(Krisa blei løst ved at de to partene undertegna identiske erklæringer hver for seg. På grunnlag av enigheten denne erklæringa uttrykte starta demokratiopprøret i april, som førte til at kongens diktatur falt.)

NC(D) i Sjupartialliansens regjering[rediger | rediger kilde]

Etter at parlamentet fra 1999 (som NC(D)s leder Deuba hadde oppløst 22. mai 2002) blei gjeninnkalt, gikk NC(D) inn i Sjupartialliansens regjering.

Den var leda av erkefienden G. P. Koirala. Dette var første gang etter partisplittelsen at Nepals Kongressparti og NC(D) deltok i samme regjering.

NC(D) hadde i mai 2006 to ministre.

I mai utsatte parlamentet et vedtak om å frata kongen politisk makt. I følge ryktene skyldtes det at NC(D)s partileder Deuba bl.a. ikke ønska at kongen skulle fratas makta over hæren. Deuba benekta dette, men mange trodde på ryktene likevel.

Dette førte til voldsomme demonstrasjoner, og vedtaket blei gjort få dager seinere.

Uansett om historia om Deubas motstand mot vedtaket er sann eller ikke, så uttrykker historia en politisk sannhet: Kretser innafor NC(D) blei ansett for å være Sjupartialliansens mest høyreorienterte, kongevennlige og USA-vennlige fløy.

Se også i Wikipedia[rediger | rediger kilde]