Nepals kommunistiske parti (maoistisk) – masseorganisasjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Denne artikkelen er om masseorganisasjoner til maoistpartiet i Nepal, Nepals kommunistiske parti (maoistisk). For historien, se artikkel om Nepals kommunistiske parti (maoistisk) – historie.

NKP(M) er et kommunistparti i Nepal som fra 1996 til 2006 leda det største og viktigste bondeopprøret i Asia i denne perioden.

Denne artikkelen tar for seg de viktigste masseorganisasjonene (også kalt frontorganisasjonene) som støtter dette partiet, bl.a. fagforbund, ungdoms – og kvinneforbund, forbund for nasjonale minoriteter osv.

NKP(M)s eksterne organisasjonssystem[rediger | rediger kilde]

Fortroppsparti og masseorganisasjon[rediger | rediger kilde]

Som et politisk partis masseorganisasjoner (eller frontorganisasjoner') regnes ungdomsforbund, kvinneforbund, fagforbund og andre organisasjoner som har som oppgave å rekruttere vesentlig breiere enn partiet sjøl, men samtidig være støtteorganisasjoner for partiet.

Partier over hele verden og fra det hele politiske spekteret har masseorganisasjoner. Men skillet mellom parti og masseorganisasjon blir spesielt tydelig når et parti er organisert som en fortropp eller et eliteparti, som bare godtar spesielt aktive tilhengere som medlemmer. Dette gjelder bl.a. mange kommunistiske partier, der ulike masseorganisasjoner samler store mengder av mindre aktive sympatisører.

NKP(Maobadi) regner arbeidet med sine masseorganisasjoner som en del av enhetsfronten som partiet leder, ut fra Maos formel om at partiets tre viktigste våpen er partiet sjøl, folkehæren og enhetsfronten.

Utviklinga av NKP(M)s masseorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

NKP(Maobadi) og dets forgjengerpartier før partistiftelsen i 1994, har utvikla seg gjennom forskjellige faser fra 1970-tallet til i dag.

I den siste perioden med kongelig diktatur på 1980-tallet, var det særlig det konkurrerende partiet NKP(ML) som danna store masseorganisasjoner. Dette blei et forbilde for andre partier som Nepals Kongressparti etter at partier blei legale i 1990.

NKP(M)s forløpere NKP(Masal) og NKP(Mashal) var under illegaliteten på 1980-tallet partier med noen hundre medlemmer og mye virksomhet konsentrert om Kathmandu. Disse partiene hadde relativt små og uvesentlige masseorganisasjoner.

Etterfølgeren NKP(Ekda Kendra) først på 1990-tallet var et mye sterkere parti, som begynte å bygge større legale masseorganisasjoner over større deler av landet.

Da dette partiet ved en splittelse i 1994 ga opphav til NKP(Maobadi) og begynte å forberede væpna opprør, flytta også stadig mer av arbeidet ut fra hovedstaden, i første omgang over i det vestlige Nepal. Dette førte til at nye typer masseorganisasjoner blei viktigere.

Etter at maoistopprøret begynte i februar 1996, blei også stadig mer av arbeidet med å bygge masseorganisasjoner flytta over til de delene av landet der partiet dreiv gerilja.

Samtidig fortsatte NKP(M) å organisere masseorganisasjoner i Katmandu. De var legale helst til høsten 2001, da regjeringas unntakstilstand tvang dem til å gå under jorda eller legge ned arbeidet sitt. Etter dette jobba NKP(M) i de regjeringskontrollerte områdene også i større grad gjennom organisasjoner som ikke så lett kunne identifiseres med partiet.

Fra slutten av 1990-tallet og særlig etter år 2000 organiserte NKP(M) lokale statsorganer i de områdene der opprørerne hadde tatt makta. Høsten 2001 skapte de et sentralorgan som de betrakta som sin alternative regjering i Nepal, Folkerådet.

Deretter organiserte de et system med 9 føderale autonome republikker under Folkerådet, i hovedsak organisert på grunnlag av nasjonalitet. I første omgang skapte NKP(M) en serie masseorganisasjoner for ulike nasjonale minoriteter (noe ingen andre partier i Nepal hadde gjort før) og ga dem oppgava med å administrere sine egne deler av landet. Deretter blei det fra 2004 organisert regjeringer, nasjonalforsamlinger osv i de autonome republikkene.

Statsorganene tok over mange oppgaver som masseorganisasjonene hadde i den tidligste delen av opprøret. Det kan virke som om skillet mellom statlige organisasjoner og masseorganisasjoner ikke var skarpt.

De alternative statsorganene som NKP(M) organiserte, blei av partiet også regna som en del av enhetsfrontarbeidet (i likhet med masseorganisasjonene). Denne delen av NKP(M)s virksomhet er behandla i en egen artikkel om Nepals Forente Revolusjonære Folkeråd.

Etter våpenhvilen i slutten av mai 2006 var både NKP(M) og partiets masseorganisasjoner legale igjen i Katmandu og de andre storbyene som regjeringa kontrollerte. Disse organisasjonene fulgte opp med en sterk organisatorisk offensiv, bl.a. fra partiets fagbevegelse og studentforbund. Mange av masseorganisasjonene holdt store kongresser i Katmandu høsten 2006.

NKP(M) har lenge hatt betydelige organisasjoner særlig blant de mange millioner etniske nepalere (både nepalske og indiske statsborgere) i India. Særlig fra 2006 har partiet også satsa mer på å organisasjoner for å skaffe opprøret i Nepal breiere solidaritet fra utlandet.

NKP(M)s viktigste masseorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

SJM 1991 til 2000[rediger | rediger kilde]

De nasjonale organisasjonene[rediger | rediger kilde]

Dette er organisasjoner som er virksomme over hele landet. De fleste blei organiser talt før opprøret starta i 1996. De er:

  • ANTUF(R) – NKP(M)s fagforeningssentral.
  • ANWA(R) – kvinneforbundet.
  • ANNISU(R) – student- og elevforbundet.
  • ANTO – lærerforbundet.
  • ANPA(R)- bondeforbundet.
  • All Nepal Nationalities Association – forbund for nasjonale minoriteter.
  • Nepal National Intellectuals Organisation – forbund for intellektuelle.
  • ANPCA – kulturforbund.

Frigjøringsfronter for nasjonale minoriteter, regioner og kaster[rediger | rediger kilde]

Etter at opprøret starta i 1996 begynte NKP(M) å organisere ei rekke frigjøringsfronter for nasjonale minoriteter.

Etter samme mønster organiserte de to fronter for undertrykte regioner, og en for undertrykte kaster (urørlige eller dalit).

De som dekka de største og viktigste gruppene blei grunnlagt før 2000. Organisering av flere slike fronter, bl.a. for stadig mindre grupper, fortsatte seinere, også etter at borgerkrigen i praksis slutta sist i april 2006.

Organisasjoner med konkrete oppgaver under borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Ettersom NKP(M) beherska stadig større områder etter 1996, begynte partiet å bygge opp mange slags organisasjoner for å løse konkrete oppgaver, som bondekooperativer, banker, organisasjoner som tok seg av helsestell, osv.

Utenlandsorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

Alt før 1990 var NKP(M)s foreløperpartier aktive i å organisere nepalske studenter i India. For NKP(M) blei organisering av nepalere i utlandet, særlig i India, ei høyt prioritert oppgave.

Særlig i den siste fasen av borgerkrigen og etterpå har NKP(M) lagt større vekt på internasjonale solidaritetsaksjoner. Partiet har støtta og deltatt i ulike solidaritetskomiteer i India og Europa, osv.

Medlemskap i NKP(M)s masseorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

Blant de nasjonale frontorganisasjonene blei i siste del av borgerkrigen særlig studentorganisasjonen og kvinneorganisasjonen rekna som sterke.

Etter fredsslutninga og legaliseringa av partiet i april 2005, har særlig fagbevelgelsen vokst kraftig i styrke og betydning.

Ifølge egne anslag hadde kvinneorganisasjonen alene i 2005 over 2 millioner medlemmer. Studentforbundet oppga på sin kongress høsten 2006 at det hadde 1,2 millioner medlemmer. Hvis disse talla stemmer, har de nasjonale organisasjonene og minoritetsfrontene ved utgangen av 2006 kanskje over 5 millioner medlemmer tilsammen.

Nepals Forente Folkefront[rediger | rediger kilde]

Samyukta Janamorcha Nepal (SJM) – engelsk navn United People's Front Nepal (UPFN) – var fra 1991 til 2000 NKP(M)s viktigste offentlige masseorganisasjon og eksterne talerør. Om denne organisasjonens historie, se hovedartikkel Samyukta Janamorcha Nepal.

SJM som valgparti 1991 til 1994[rediger | rediger kilde]

SJM blei oppretta våren 1991 og fikk den 10. mars valgt Baburam Bhattarai som leder.

Opprinnelig var den ment som en valgfront for NKP(M)s forgjengerparti NKP(Ekda Kendra), som også var åpen for deltakelse fra flere andre partier, og slik fungerte også SJM ved parlamentsvalget i 1991 og kanskje også ved lokalvalga i 1992.

Samtidig var NKP(EK) et underjordisk parti som hadde som hovedoppgave å forberede opprør. SJM blei derfor partiets viktigste legale talerør, og B. Bhattarai partiets viktigste offentlige talsperson.

Etter ei partisprengning i mai 2004, som regnes som den offisielle stiftelsen av NKP(M), sprakk SJM også 22. mai. B. Bhattarais fløy av SJM blei nekta å stille til parlamentsvalget i samme år. SJM erklærte etter det at organisasjonen ikke lengre ville stille til valg.

SJM som opprørets offisielle leder fra 1996[rediger | rediger kilde]

Fra 1994-1995 begynte NKP(M) å forberede væpna opprør. Dermed endra også SJMs rolle seg, ifølge partiets offisielle politikk.

Ifølge maoistisk teori bygger et vellykka opprør på tre organisatoriske våpen:

  • Partiet, som leder kampen.
  • Folkehæren, som er partiets og opprørets væpna arm.
  • Folkefronten, som samler flest mulig til å gi politisk og organisatorisk støtte til opprøret. (Folkefronten regnes ikke som en enkelt organisasjon, men ei samling av mange organisasjoner, langvarige og kortvarige allianser, enkeltpersoner osv.)

NKP(M) regna nå SJM som folkefrontens viktigste og ledende form, som skulle få stadig økt betydning ved å samle støtte til opprøret.

4. februar 1996 sendte B. Bhattarai på vegne av SJM ei liste på 40 krav til statsministeren, i et brev der han sa at hvis de ikke blei innfridd, var opprør ikke til å unngå. 13. februar starta maoistopprøret med en serie angrep over hele landet.

Opprørets virkelige organisator og leder var NKP(M). Men partiet opprettholdt fra starten og i en del år framover den fiksjonen at opprøret var leda av SJM, og sendte i flere år framover ut erklæringer gjennom denne fronten.

SJM fortsatte å være en legal organisasjon etter at opprøret hadde starta, og laga demonstrasjoner, hadde møter med legale partier og organisasjoner, osv.

SJM blir vurdert som uegna og nedlagt 2000[rediger | rediger kilde]

Men ettersom opprøret meget raskt vokste fant ledelsen i NKP(M) ut at SJM ikke kunne oppfylle deres ønsker om å bli en stor, brei, samlende masseorganisasjon for enhetsfronten de ønska å skape.

Isteden begynte de på slutten av 1990-tallet å bygge opp folkekomiteene i områdene der de sto sterkest. Disse lokale administrative organer blei betrakta som grunnenheter i en ny stat.

I februar 2000 blei SJM erklært som oppløst.

23. november 2001 blei ei sentral revolusjonsregjering oppretta med Baburam Bhattarai som leder. Det blei betrakta som ledelsen for en ny revolusjonær stat med egen nasjonalforsamling, lokale autonome (sjølstyrte) republikker, kommunestruktur osv. Den tok nå over mange av de oppgavene som det før var meninga at SJM skulle oppfylle. (Se egen hovedartikkel om Nepals Forente Revolusjonære Folkeråd.)

Ungdoms- og studentforbund[rediger | rediger kilde]

Ungdoms- og studentorganisasjoner var viktige svært tidlig i maoistbevegelsens historie. Under illegaliteten før 1990 var universiteter og skoler i Kathmandu og andre byer tidlige fristeder for politisk arbeid, der prokinesiske kommunistbevegelser dominerte. Mange av maoistpartiets ledere blei rekruttert der, og har bakgrunn som ungdomsledere. Prachanda var leder for ungdomsforbundet til NKP(M)s forgjengerparti NKP (CM). Baburam Bhattarai leda det samme partiets studentforbund i India.

  • All Nepal National Independent Student Union-Revolutionary (ANNISU (R) – den All-nepalske frie nasjonale studentunionen (revolusjonær)) var blant maoistenes første masseorganisasjoner.

En av sjefsforhandlerne i 2006, Dev Gurung, er en tidligere leder av studentforbundet. Andre tidligere ledere er Ganga Shresta, Himal Sharma og Krishna Dhoj Khadka. Nåværende leder er Lekhnath Neupane.

ANNISU(R) har i de siste åra vært regna som en av maoistenes sterkeste og mest effektive organisasjoner.

Av sentralkomitemedlemmene som blei valgt på forbundets 15. nasjonale konferanse skal 10 være forsvunnet. Av de som blei valgt på den 16. skal 4 være drept og 3 forsvunnet. Organisasjonen klarte likevel å organisere effektivt, også i perioder da den var forbudt og forfulgt.

I november 2000 leda den en skolestreik som stengte over 30 000 skoler i hele landet.

Under den første våpenstilstanden høsten 2001 utvida den arbeidet sitt. En kampanje for å få satt ned skolepengene i privatskolene, som kjentes svært tyngende for mange fattige nepalesere som så vidt klarte å holde barna på skolen, fikk stor støtte.

Våren 2004 gjennomførte den en boikottaksjon mot privatskoler i byene. Etter intervensjon fra bl.a. menneskerettighetsorganisasjoner kom ANNISU(R) i en dialog med regjeringa, som gjorde at aksjonen blei avblåst i mai. 6 juni samme år leda den en skolestreik for mindre skolepenger, frigiving av maoistiske fanger og oppheving av terroriststempelet på maoistpartiet. ANNISU(R) viste at forbundet kunne fungere effektivt i de regjeringskontrollerte områdene, sjøl om det var forbudt.

Under demokratiopprøret Jana Andolan 2006 kom Lekhnath Neupane til Kathmandu få dager etter at demonstrasjonene hadde begynt, og var en sentral operativ leder for NKP(M) i byen. Etter legaliseringa i slutten av april var Nepaune blant maoistenes første offentlige talere i Kathmandu.

ANNISU(R) hadde sin 17. nasjonale konferanse i Kathmandu fra 18. til 21. september, og feira det med ei massemønstring. Organisasjonen oppga sjøl at den hadde 1,2 millioner medlemmer, og stilte som oppgave å rekruttere 1 million til.

Seinere har studentforbundet gjennomført en stor organisatorisk offensiv. Det har bl.a. hatt en kampanje for avstemninger blant studentene om de ønsker privatiserte eller offentlige studietilbud.

Forbundet har også vært innblanda i en del sammenstøt, bl.a. med studentforbundene til Nepals Kongressparti og UML, og med rojalister.

  • Kommunistisk Ungdomsforbund (Young Communist League – YCL).

NKP(M)s ungdomsforbund YCL blei reorganisert i august 2006. Organisasjonen bruker også i Nepal T-skjorter, skjerf osv. med den engelske forkortelsen YCL.

Organisasjonen skal opprinnelig ha vært starta av NKP(M)s forgjengerorganisasjon NKP(Ekda Kendra) tidlig på 1990-tallet. Det skal ha vært en kamporganisasjon som blei brukt i sammenstøt med grupper fra Nepals Kongressparti, som på denne tida gikk hardt fram mot radikale kommunistpartier i vestre Nepal.

Det opprinnelige YCL blei erstatta av Ladak u Dal (Kampstyrken), som var navnet på de enhetene som gikk i spissen for maoistopprøret fra 13. januar 1996. Etter at Kampstyrken blei organisert, ser det ut til at YCL blei liggende mer eller mindre død, men organisasjonen skal aldri ha vært formelt nedlagt.

Reorganiseringa av YCL i august 2006 ser ut til å ha vært en del av NKP(M)s reorganisering for fredelig politisk kamp etter at borgerkrigen var over. Nokså plutselig dukker det opp med store møter og aksjoner, det organiserer tusener av ungdommer i partiets T-skjorter som ordensvern på store partimøter, osv.

Det rapporteres at YCL-medlemmer opptrår med en nærmest militær disiplin. Det kan virke som om ei viktig del av reorganiseringa er at store grupper fra militsen til NKP(M) – folk som ikke blei fulltids soldater i folkehæren PLA, men som deltok som en slags deltids «heimevern» og besto av flere og yngre folk enn fulltidssoldatene – har gått inn i YCL. Det kan også virke slik fordi YCL har tatt over ordensvern-oppgaver som militsen utførte ved de første store legale massemøtene i mai og juni 2006

Ungommunistforbundet skal ha over 100 000 medlemmer, og rekrutterer angivelig kraftig.

Pressa og politikere fra andre partier har kritisert YCL for å være innblanda i fysiske angrep på tilhengere fra andre partier, for å drive pengeinnsamlinger med aggressive midler, osv. Prachanda og andre partiledere fant det også nødvendig å ta avstand fra noen aktiviteter fra YCL-aktivister.

YCL har også vært brukt til store aksjoner for å bedre bymiljøet i Kathmandu, regulere trafikken, osv. Minister Matrika Prasad Yadavs store aksjon mot smugling av sandaltre fra India våren 2007 bygde på etterretning og direkte aksjoner fra medlemmer av YCL. YCL-medlemmer er også viktige i massemobilisiering til maoistenes store offentlige møter.

De fleste eller alle de 27 som blei drept av folk fra MJF under Gaur-massakren 2007 skal ha vært medlemmer av YCL.

Fagforbund[rediger | rediger kilde]

Før 1960 fantes det konkurrerende fagforbund som støtta Nepals Kongressparti og Nepals Kommunistiske Parti. Etter 1990 organiserte alle kommunistpartier i det minste hver sin egen fagforeningssentral (sitt eget «LO») også de som var så små at de ikke kom inn i parlamentet. NKP(M)s fagforeningssentral blei også til i denne perioden. Seinere har fagforeninger på flere områder kommet til.

Fordi fabrikker og andre store arbeidsplasser i Nepal først og fremst fins i byene, og organisasjoner som støtter maoistene var forbudt der fra 2001 – 2002, virker det som om maoistenes fagforeniger hadde vansker med å bygge seg ut så lenge krigen var i gang på 2000-tallet. (Et unntak var kanskje lærerfagforbundet, se nedafor.)

Etter legaliseringa i mai 2006 ser det derimot ut til at de har gått på offensiven organisatorisk og gått sterkt fram. De skal bl.a. ha organisert mange arbeidere i turistnæringa, og avisene sier at de har tatt medlemmene fra fagforeninger som støtter Nepals Kongressparti og UML.

  • All Nepal Trade Union Federation (Revolutionary) (ANTUF(R)) er NKP(M)s fagforeningssentral. (R) blir noen ganger droppa i omtale av forbundet i seinere tid.

Leder er Shalik Ram Jamarkattel.

Før legaliseringa besto ANTUF (R) av i hvert fall disse 12 forbundene:

  • All Nepal Carpet Workers Union
  • All Nepal Transport Workers Union
  • All Nepal Hotel and Restaurant Workers Union
  • All Nepal Construction Workers Union
  • All Nepal Meter Tempo Workers Union
  • All Nepal Press Workers Union
  • All Nepal Thangka Art Workers Union
  • All Nepal Painters Union
  • Nepal Shop Workers Union
  • Nepal Progressive Newspaper Vendors Union
  • Himalayan Trekking Workers Union

All Nepal Press Workers Union så i 2007 ut til å ha skifta navn til

  • All Nepal Communication, Press and Publication Workers Association

Det virker også klart at maoistene har organisert flere nye forbund etter april 2006. Bl.a. skal de ha organisert et forbund for statsfunksjonærer. Det er heller ikke klart om alle forbunda er sentralorganiasjonen ANTUF (R), eller om mange er utafor.

ANTUF(R) har i det siste halve året gjennomført faglige offensiver, bl.a. for minstelønn, slutta mange nye tariffavtaler og organisert ei rekke nye forbund.

  • All Nepal Teachers' Organisation (ANTO) er NKP(M)s lærerforbund. (Det virker ikke som om ANTO er med i (ANTUF(R).)

Leder er Gunaraj Lohani.

Det kan virke som om ANTO sto sterkere under illegaliteten enn andre blant maoistenes fagforbund. Universiteter og intellektuelle har i mange tiår stått langt til venstre i Nepal. Et tegn på at ANTO blei regna for å stå sterkt er at Lohani, sammen med studentforbundets leder Nepaune, blei sendt inn i Kathmandu for å lede kampen for NKP(M) tidlig under opprøret i april 2006.

Kvinneforbund[rediger | rediger kilde]

  • All Nepal Womens Association (Revolutionary) (ANWA (R)).

Leder for ANWA(R) på 1990-tallet var Hisila Yami, som er NKP(M)s mest kjente kvinnelige leder.

Hun blei avløst av Reka Sharma, som arbeidet illegalt i Kathmandu etter at den første våpenhvilen i borgerkrigen i Nepal brøyt sammen i november 2001. Nå blei ANWA(R) og de andre masseorganisasjonene som åpent støtta NKP(M) illegale. Sharma og hennes mann Krishna Dhoj Khadka (som leda NKP(M)s arbeid i Kathmandu) blei arrestert i Kathmandu 15. april 2002. De to blei satt fri under våpenhvilen i april 2003, men Sharma og Kadka blei kritisert for å ha samarbeida med fienden mens de var arrestert, og suspendert i august samme år.

Leder fra 2003 er Jaipuri Gharti fra Rolpa. Hun blei gjenvalgt på forbundets kongress i Kathmandu høsten 2006.

Kvinneforbundet er blant maoistenes tidligste og sterkeste masseorganisasjoner. Dets forhistorie går tilbake til en feministisk kvinneorganisasjon der bl.a. Hisila Yami var med, som spilte ei viktig rolle under demokratiopprøret Jana Andolan 1990. Organisasjonen laga protestmøter mot diktaturet, og fortsatte seinere bl.a. med protester mot skjønnhetskonkurranser.

ANWA(R) var stifta før maoistopprøret begynte i februar 1996. Forbundet holdt en legal konferanse i Kathmandu 8. mars 1996.

I de kommende åra vokste organisasjonen meget kraftig. Grunner til det var bl.a.:

  • Den meget sterke kvinnediskrimineringa i Nepal, der kvinner formelt ikke har hatt samme juridiske arverett som menn, og på landsbygda er fattigere, jobber lengre, blir utsatt for diskriminering som for eksempel å måtte ligge i uthus når de har menstruasjon, osv.
  • Kvinners sterke dominans i mange landsbysamfunn, der mennene er i byene eller i India mesteparten av året for å prøve å tjene penger. Under krigen blei dette enda verre, fordi menn rømte for å ikke bli tvangsrekruttert. Dette fører til at kvinner mange steder dominerer helt som familieoverhoder, arbeidskraft osv.
  • Politiets og hærens brutale framferd under opprøret, der bl.a. voldtekt blei et viktig våpen for å skremme befolkninga fra å støtte maoistene.

Det ser derfor ut til at kvinneforbundet mange steder blei maoistenes viktigste masseorganisasjon i områder som de etterhvert begynte å ta over på landsbygda.

ANWA(R) fikk en god del presse for aksjoner mot alkoholindustrien under Reka Sharmas ledelse tidlig på 2000-tallet. Mange kvinneorganisasjoner hadde kritisert staten for å tillate uhemma utbygning og salg av billig alkohol. Blant menn på landsbygda førte det til raskt voksende alkoholisme, dårlig råd for fattige familier der mannen brukte store deler av inntekta på alkohol, vold mot kvinner og barn osv. ANWA(R) gikk til direkte aksjon både mot brennerier og bryggerier, sjenkesteder og menn som drakk. Dette skal også ha ført til en del motsetninger i NKP(M) der noen menn hevda at kvinneforbundets aksjoner var for radikale.

I perioden med våpenhvile høsten 2001 (da forbundet fortsatt var legalt) hadde det møte med regjeringa og fremma ei rekke krav. Regjeringa sa seg da for første gang villig til å gå inn for restriksjoner i alkoholsalget og kom også ANWA(R) i møte på noen andre områder, bl.a. arverett for kvinner.

Etter at krigen blussa opp igjen i 2001 har ANWA(R) stått mindre sentralt i nyhetsbildet. Ledelsen til Jaipuri Gharti skal ha prioritert utbygging på landsbygda, i de områdene der NKP(M) i denne perioden bygde opp sitt eget statsapparat.

Medlemstallet blei av organisasjonen sjøl høsten 2005 oppgitt til å være 2 millioner. Hisila Yami skreiv i en artikkel et par år før at medlemstallet i det vestlige Nepal var 600 000.

Bondeorganisasjon[rediger | rediger kilde]

Organisering av fattigbønder har vært svært viktig i kommunistbevegelsen i Nepal helt fra begynnelsen. Særlig for folk på venstrefløya, som var inspirert av revolusjonen i Kina og ønska en bonderevolusjon etter kinesisk forbilde, var organisering og lokale opprør fra fattigbønder et politisk alternativ til høyrefløyas satsing på valg og arbeid i byene, samarbeid med Nepals Kongressparti og kongen osv.

I det opprinnelige Nepals Kommunistiske Parti på 1950-tallet var både Pushpa Lal Shresta og Mohan Bikram Singh, som blei viktige skapere av den venstrefløya NKP(M) utvikla seg ut av, bondeorganisatorer og ideologer for bondeopprør.

  • All Nepal Peasants Association (Revolutionary) (ANPA(R)) er NKP(M)s offisielle bondeforbund.

Leder er Shiva Raj Gautam.

Det er kjent at maoistene har gått inn for oppløsning av storgods og jordutdeling særlig i de områdene i lavlandet i Tarai der store jordeiendommer fins, og at i høyereliggende områder, der jordlappene er små, bl.a. har kjempa for at småbøndene ikke skal betale tilbake tyngende lån.

Detaljer om bondeforbundets arbeid har ellers ikke vært sentrale i pressa i Nepal eller i utlandet. Det kan komme av at forbundet ikke er aktivt i Kathmandu og andre storbyer, i motsetning til fagbevegelsen, student- og kvinnebevegelsen.

Intellektuelle og kultur[rediger | rediger kilde]

  • Nepal National Intellectuals Organisation (NNIO).

Leder i 2001 var Ramesh Sharma. Han blei avsatt våren 2005, da han tilhørte B. Bhattarais fløy i striden i NKP(M), og Pratap Pant tok over. Det er ikke kjent om Sharma fikk igjen jobben da striden blei løst seinere samme år. I februar 2007 var NNIOs generalsekretær Kulananda Giri.

  • Akhil Nepal Janasanskritik SanghAll-Nepal People's Cultural Union (ANPCA).

Tidligere ledere: Poeten Krishna Sen, som døde i militært fangenskap i 2002. Mani Thapa alias Anukul, ekskludert fra NKP(M) i mars 2006 sammen med Rabindra Shrestha, de to danna New Cultural Revolutionary Group (Den Nye Kulturrevolusjonære gruppa).

Organisasjonen spiller en sentral rolle i maoistenes propaganda, ved å lage revolusjonære sanger, forestillinger med dans, musikk og teater osv. Den har bl.a. rekruttert aktivister fra lavkaster som tradisjonelt driver med dans og underholdning.

ANPCAs 3. nasjonale konferanse blei holdt i Kirtipur i Kathmandudalen i september 2006.

Organisasjoner for nasjonaliteter, regioner og kaster[rediger | rediger kilde]

Janjati og undertrykte regioner i Nepal[rediger | rediger kilde]

En stor del av befolkninga i Nepal tilhører det som i Vesten blir kalt nasjonale minoriteter. Dette gjelder bl.a. grupper som snakker språk som er beslekta med tibetansk, særlig i åsene og høyfjellet, og store grupper som snakker språk som ligger nær hindi i slettelandet ved den indiske grensa, Tarai.

Noen av de sino-tibetanske gruppene beskriver også seg sjøl som mongoler eller av mongolsk rase, og er ulike den nepalske herskernasjonaliteten av utseende.

Mange av de ikke-nepalske nasjonalitetene er buddhister eller tilhører andre religioner, inklusive tradisjonelle nepalske religioner. I Tarai finnes også muslimer, som regnes som ei egen folkegruppe.

Om lag 20% av befolkninga hører til de laveste kastene, dalit.

I tradisjonelt nepalsk språkbruk er både disse nasjonale og "rasemessige" minoritetene, noen religiøse minoriteter (muslimer) og dalit kalt janjati, et samlebebrep som nærmest kan oversettes med minoritetsgruppe.

Felles for alle disse gruppene er at de står utafor det fellesskapet som er den kulturelle kjerna i den nepalske staten: De hinduistiske høykastene (brahmin eller på nepali bahun, og krigerkasten chetiri) fra åsene som snakker nepali og dominerer statsmakta i Kathmandu., også kalt parbathiya.

I motsetning til parbathiya-makthaverne i den sterkt Kathmandu-sentralistiske staten står også regionene. De har ofte en sterk identitet konsentrert rundt nasjonalitet og kultur.

To regioner har en mer komplisert identitet:

  • Tarai – slettelandet mot India. Her dominerer flere nærbeslekta indiske språk, men ikke en enkelt urbefolkning. De fleste er hinduer, men dyrker ei form for hinduisme som skiller seg noe fra parbathiya-hinduismen i åsene. Store urbefolkninger levde tradisjonelt i jungelen og er buddhister eller dyrker lokalreligioner. Som nevnt fins det også ei stor gruppe muslimer. Disse Tarai-befolkningene blir sammen kalt madhesi og utgjør mellom 30% og 50% av totalbefolkninga. De er kraftig diskriminert i nepalsk politikk, reguleringa av valgkretsene diskriminerer dem, de får nesten ikke jobber i hæren osv.
  • Karnali – elvedeltaet i det vestligste Nepal. Majoriteten av befolkninga her snakker nepali og er hinduer. Men samtidig er regionen den fattigste og minst utvikla i hele Nepal, får minst oppmerksomhet og bevilgninger av alle, og har heller ikke en raskt voksende økonomi, som Tarai.

I demokratiopprøret Jana Andolan 1990 var det sterk bevegelse fra alle disse undertrykte gruppene. Krav om rettigheter og egen demokratisk representasjon for undertrykte nasjonaliteter, kaster og regioner var sentrale, og skuffelsen var stor da den demokratiserte staten viste seg å være kanskje enda mer dominert av Kathmandu og nepalisnakkende høykastehinduer enn før.

Grunnlova av 1990 forbøy partier å stille til valg på grunnlag av et program som forsvarte interessene til en enkelt folkegruppe. (De store partiene var dominert av bahuner og sterkt prohinduistiske og pronepali, men det telte ikke.)

Mindre partier som forsøkte å få gjennomslag ved å ta opp problemene til mange janjati lyktes aldri å bli representert. De store partiene følte derfor heller ikke noe behov for å skape egne organisasjoner for ulike nasjonaliteter og minoriteter.

Maoistenes forgjengerparti NKP (Ekda Kendra), som blei starta i 1990 med målsetting å sluttføre den revolusjonen som starta det året, vedtok i 1991 et program for å organisere et føderalt Nepal, bygd på autonome (sjølstyrte) republikker for undertrykte nasjonaliteter og regioner.

NKP(EK) blei det eneste større partiet som jobba aktivt med å organisere egne masseorganisasjoner for ulike nasjoner, regioner og kaster. Etter at opprøret starta i 1996 blei dette stadig viktigere for NKP(M).

Almen Janjati-organisasjon[rediger | rediger kilde]

  • Akhil Nepal Janajati Sangh (All Nepal Nationalities Association)

Leder: Suresh Ale Magar.

Denne organisasjonen blei oppretta i november 1994, et halvt år etter at NKP(M) formelt var grunnlagt.

På denne tida var NKP(M) i ferd med å bestemme tidspunktet for opprøret i 1996. Det virker trolig at denne organisasjonen blei sett som et redskap for å mobilisere ulike minoriteter til støtte for opprøret.

Etter at opprøret kom i gang, kom hovedvekta snart til å ligge på å organisere frigjøringsfronter for ulike nasjonale grupper og regioner.

Forbund for diverse nasjonale minoriteter[rediger | rediger kilde]

Det virker som om maoistenes militære innflytelse etter 1996 vokste mye fortere enn de sjøl hadde venta. Dette reiste snart spørsmålet om administrasjon av områder der de dominerte.

Ideen om at fronten SJM skulle ta seg av denne oppgava, viste seg å være upraktiske. Ei løsning blei å lage lokale folkekomiteer som utvikla seg fram i retning å bli større og mer allmene statsorganer.

Ei anna løsning ser ut til å ha vært å danne nasjonale frigjøringsfronter for ulike nasjonale minoriteter og regioner (for regionene, se neste avsnitt). Dette kunne så utvikles i retning å lage sjølstyrte nasjonale (og regionale) republikker som den revolusjonære staten kunne bygge på.

Mot slutten av 1990-tallet hadde NKP(M) danna flere slike nasjonale frigjøringsfronter. De omfatta de største og viktigste nasjonalitetene og områdene der opprøret sto sterkest, men ser også ut til å være danna etter en plan for å dekke hele landet.

Disse nasjonale frigjøringsfrontene blei organisert før november 2001:

  • Magarant (Magar) National Liberation Front
  • Tamang National Liberation Front
  • Tamuwan (Gurung) National Liberation Front
  • Limbuwan National Liberation Front
  • Tharuwan National Liberation Front
  • Thami Liberation Front
  • Majhi National Liberation Front
  • Newa Kala

I november 2001 proklamerte maoistene sin offisielle opprørsregjering, Det Nasjonale Folkerådet". Det vedtok bl.a. et program for nasjonale og regionale sjølstyrte republikker. I påvente av at disse republikkene skulle bli organisert, ga det formelt makta i de forskjellige områdene til de nasjonale og regionale frigjøringsfrontene.

Seinere organiserte nasjonale fronter:

  • Kirat National Front (KNF)

I det østligste Nepal er det nærbeslekta nasjonale minoriteter, der et stort flertall har holdt på sitt eget språk, og kulturelle og religiøse motsetninger til bahunherskerne i Kathmandu og lokalt er sterke.

Her har det bl.a. vært nasjonale opprør på begynnelsen av 1950-tallet.

Da maoistopprøret starta var det nasjonale grupper som alt førte væpna kamp her. Maoistenes frigjøringsfronter blei organisert bl.a. ved kompromisser og sammenslåinger med slike fronter som alt fantes der. Her har det også flere ganger vært organisasjoner som har brutt med maoistene, for så å ha gjenoppretta samarbeidet etter ei tid.

KNF blei organisert ved at NKP(M) forhandla fram sammenslutning av Limbuwan Study Forum og Khumbuwan Front, leda av Ghopal Khambu. Disse to organisasjonene krevde egne stater for Limbuwan og Kumbuwan.

  • Mahakali National Liberation Front

Leder fra 2003 er Lekh Raj Bhatta.

Fra begynnelsen av 2003 oppretta maoistene sjølstyrte nasjonale og regionale republikker over hele Nepal, med egne regjeringer og nasjonalforsamlinger.

Også etter dette har det bitt organisert nye nasjonale frigjøringsfronter.

Etter våpehvilen i mai 2006 er det kjent at maoistene har organisert minst to nye nasjonale frigjøringsfronter, begge for mindre nasjonaliteter i Himalaya:

  • Sherpa Mukti Morcha
  • Lama National Liberation Front

Stifta 31. oktober 2006. Den offisielle sammenkalleren er Chimi Lama.

Regionale frigjøringsfronter[rediger | rediger kilde]

I samme periode blei disse regionale frigjøringsfrontene organisert:

  • Madheshi Liberation Front (Madhesi Mukti Morcha)
  • Karnali Regional Liberation Front

I 2004 brøyt lederen i Madheshi Liberation Front, Jay Krishna Goit, med NKP(M), og danna en ny organisasjon: Janatantrik Terai Mukti Morcha (JTMM – Tarais Demokratiske Frigjøringsfront). JTMM står i skarp motsetning til maoistene.

Ny leder for Madhesi-fronten til NKP(M) er Mahendra Paswan.

Frigjøringsfront for Dalit-kastene[rediger | rediger kilde]

og denne frigjøringsfronten for de mest undertrykte kastene:

  • Nepal Dalit Liberation Front

Leder for Dalit-fronten var (og er?) Tilak Pariyar.

Helsearbeiderforbund i de røde områdene[rediger | rediger kilde]

  • Akhil Nepal Janaswasthya Karmi Sangh (All Nepal People's Health Worker's Association) er et fagforbund av helsearbeidere som har blitt organisert under borgerkrigen.

Leder er Mangal Bishwakarma, alias kamerat Birjeet.

Organisasjoner i India[rediger | rediger kilde]

NKP(M) har et stort organisatorisk apparat i India. Under krigen bidro det til forsyninger, kommunikasjoner, det skapte et trygt bakland der ledere som var skarpt forfulgt kunne trekke seg tilbake (Prachanda fortalte for eksempel høsten 2006 at han hadde bodd i illegalitet i Delhi), aktivister kunne få legehjelp osv.

Dette apparatet bygger nok både på nepalske statsborgere som arbeider i India, og på de mange millioner indiske statsborgere som snakker nepali.

På slutten av borgerkrigen i Nepal blei noen organisasjoner som sto nær NKP(M) forfulgt av politiet i India.

Etter fredsslutninga i Nepal har også de promaoistiske nepalske organisasjonene i India gått på offensiven organisatorisk og jobba for å legalisere seg.

  • Janaadhikar Surakshya Samiti Bharat er en organisasjon av utvandrere til India.

Den hadde sin første landskonferanse i Delhi, 28. til 30. januar 2007, med gjester bl.a. fra det indiske sosialistpartiet, NKP(M) og Nepali Congress (Democratic) i Nepal. Organisasjonens president opp til kongressen var Laxman Pant. De over tusen delegatene valgte en eksekutivkomite med TB Patak som leder.

  • Det finnes også en stor pro-NKP(M) studentorganisasjon.

Internasjonal solidaritet[rediger | rediger kilde]

  • United Nepali Front Europe er en organisasjon som blei kjent i 2006.
  • Det finnes også ei rekke solidaritetsorganisasjoner i India.

Opprinnelig var NKP(M)s viktigste kontakter der i de illegale maoistiske partiene, særlig de som slo seg sammen i Communist Party of India (Maoist). Men fra 2005, da kontakter med den indiske regjeringa blei viktigere og muligheten for å forhandle fram fred åpna seg, blei forskjellige moderate Indiske venstrepartier viktigere, spesielt Indias største legale venstreparti, Communist Party of India (Marxist) (CPM). Etter kongens kupp i 2005 danna folk fra CPM, Indias regjerende kongressparti osv. breie solidaritetskomiteer som tok initiativ til store demonstrasjoner sammen med NKP(M)s støtteorganisasjoner og de nepalske partiene.

Se også[rediger | rediger kilde]