Man Mohan Adhikari

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Man Mohan Adhikari
Født9. juni 1920[1]Rediger på Wikidata
Lazimpat
Død26. apr. 1999[2]Rediger på Wikidata (78 år)
Katmandu
BeskjeftigelsePolitiker, offentlig tjenesteperson Rediger på Wikidata
Embete
  • Nepals statsminister (1994–1995) Rediger på Wikidata
Utdannet vedBanaras Hindu University (–1942)
PartiUML (1949–)
NasjonalitetNepal
Man Mohan Adhikari på Commons

Man Mohan Ahdikari (transkriberes også Manmohan) (født 1920 i Lazimpat, Kathmandu, død 26. april 1999) var fra 30. november 1994 til 12. september 1995 statsminister i Nepal. Han var første statsminister med kommunistisk bakgrunn. Han var generalsekretær i Nepals Kommunistiske Partis fra 1951 til 1956.

Bakgrunn og tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Ahdikaris familie var velstående jordeiere fra Biratnagar. Han studerte ved Benaras Hindu University, India fra 1938. Han ble med i Quit India-bevegelsen mot Storbritannia i 1942 og ble satt i fengsel av kolonimakten hvor han ble sittende i nesten 2 år. I fengslet møtte han medlemmer av Indias Kommunistiske Parti, der han var aktiv fra 1942 til 1947.

I 1947 vendte han hjem til Nepal. I Biratnagar var det i 1947 streik ved to spinnerier, Biratnagar Jute Mills og Morang Cotton Mills. Ahdikari var blant streikelederne og fikk nesten 3 års fengsel. Nepals Kongressparti legger også vekt på at brødrene B.P. og G.P. Koirala var sentrale i denne streiken.

Politisk virke 1949-1994[rediger | rediger kilde]

Han ble med i det nye Nepal Kamyunist Parti (Nepals Kommunistiske Parti – NKP) fra stiftelsen i 1949. Han satt i fengsel i april, da partiet ble stiftet, men slapp ut i september.

I 1951 tok han over som generalsekretær (partileder) etter Pushpa Lal Shresta. Det innledet en periode med voksende interne stridigheter i NKP, der Pushpa Lal ble oppfattet som leder for venstreopposisjonen.

I 1955 erklærte Ahdikari at NKP respekterte kongen som landets statsoverhode. Noen historikere mener at det var et ledd i en hemmelig avtale om å få NKP legalisert igjen, etter at partiet var blitt forbudt i 1952. Legaliseringen kom også, våren 1956. Pushpa Lal kritiserte det som et brudd på grunnleggende partiprinsipper.

I 1956 sluttet Ahdikari som partisekretær, da han dro til Kina for langvarig behandling av tuberkulose. Han var gjest på KKPs 8. partikongress, og fortalte i sine siste leveår med stor stolthet om sine møter med Mao Zedong, Zhou Enlai og andre berømte kinesiske ledere fra denne perioden. Ahdikari ble også regnet som en svært prokinesisk politiker da den politiske striden mellom Kinas Kommunistiske Parti og Sovjetunionens Kommunistiske Parti ble offentlig kjent.

Etter kong Mahendras statskupp i 1960, havnet Ahdikari i fengsel igjen. I løpet av de neste årene gikk kommunistpartiet i oppløsning på grunn av indre splittelser og avskallinger. Angivelig mente han at tilstanden i partiet nå var så dårlig at han måtte ut for enhver pris. Derfor avga han en erklæring om at han ikke skulle motarbeide kongen, men bistå ham på alle vis, og slapp ut av fengselet. Han ble imidlertid fengslet igjen etter kort tid, trolig for brudd på dette løftet. Først i 1968 slapp han ut for godt.

Da han kom ut, var NKP splittet en rekke ganger. Det største av de mange kommunistpartiene var Pushpa Lal Shrestas revolusjonære og promaoistiske NKP (Pushpa Lal), stiftet i 1968. Adhikari skal i denne perioden ha hatt et slags ledelsesansvar for den lokale East Kosi Provincial Committee, som i 1971 ble utgangspunkt for den mer kjente Jhapeli-gruppa. Mohan Bikram Singh, som slapp ut i 1971, gikk inn for at flere gamle partiledere skulle forsøke å gjenforene kommunistgruppene. I desember tok han initiativet til Central Nucleus (Den sentrale kjernen), der også Ahdikari, Nirmal Lama og flere andre partiledere fra det opprinnelige NKP var med. Men forsøket på å forene Central Nucleus med Pusha Lals parti strandet. Dermed sprakk Central Nucleus også. Singh, Lama og andre stiftet i 1974 sitt eget parti, NKP (fjerde landsmøte), mens Ahdikari gikk sin egen vei. Han dannet sin egen gruppe, som formelt konstituerte seg som parti i 1979. I de tre første årene var partiet kjent som CPN (Unity Conference), men det ble etterhvert kjent som NKP(Manmohan) (eller NKP (Ahdikari)). Partiet fikk liten oppslutning og betydning. På denne tiden ble han regnet som en sentrist i den nepalske kommunistiske bevegelsen.

Adhikari gjorde et politisk comeback da han i 1987 forente sitt NKP(Manmohan) med Pushpa Lals parti, som nå var ledet av Pushpa Lals enke (og søster av Adhikaris kone), Sahana Pradhan. Selv om dette partiet var kraftig redusert etter storhetstiden på 1960-tallet, var det større enn Ahdikaris gruppe. Det nye NKP (Marksbadi), ledet av Pradan, sto fram som et av de viktigste moderate kommunistpartiene i landet. Partiet var ikke organisatorisk sterkt, men det samlet landskjente, respekterte ledere fra det opprinnelige NKP. For Ahdikari (som var gift med Pradans søster) ble det nye partiet en viktig politisk plattform.

NKP (Marksbadi] gjorde i 1989 felles sak med det største og nyeste moderate kommunistpartiet NKP(ML), som hadde mange unge aktivister, men manglet kjente ledere. De to partiene tok initiativet til en allianse av 7 kommunistpartier som ble kjent som ULF (forkortelse for Den Forente Venstrefronten på engelsk), med Pradan som leder.

ULF blei den viktigste allierte for Nepals Kongressparti i Jana Andolan, det store demokratiopprøret våren 1990. Ahdikari ble arrestert under demonstrasjoner tidlig på våren, og slapp ikke ut før flerpartisystemet ble innført. Samarbeidet under demokratiopprøret la grunnlaget for at de to partiene dannet et nytt, stort og moderat kommunistparti sammen i januar 1991, NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi), vanligvis kjent som UML. Sahana Pradhan ble UMLs første leder. UML ble nest største parti ved valget i 1991. Det tok over Kongresspartiets tidligere rolle som det store partiet for fattigfolk og venstreorienterte, og sikret seg stillingen som et av landets to dominerende parlamentariske partier. Partiet vokste voldsomt, men manglet i utgangspunktet kjente ledere, dette var en stor fordel for Man Mohan Ahdikari.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Etter UMLs valgseier i 1994 dannet Ahdikari en minoritetsregjering, og ble UMLs første statsminister. Som visestatsminister hadde han UMLs senere leder, Madhav Kumar Nepal. For Man Mohan Ahdikari selv var statsministervervet en triumf og et høydepunkt i hans politiske karriere.

UML var i navnet var kommunistisk, men førte i virkeligheten i Ahdikaris regjeringsperiode en moderat sosialdemokratisk, og forsiktig pro-monarkistisk politikk. Som mindretallsregjering hadde de ikke spillerom for annet, politikken skuffet en del av de mest venstrelente tilhengerne som ønsket en ikkerealistisk jordreform. Interne kritikere hevdet at UML og Ahdikari ikke hadde ført noen politikk som på noe viktig punkt atskilte seg fra Nepals Kongresspartis. I juli 1995 var Ahdikari i et alvorlig helikopterkrasj og lå på sykehus, noe som hindret ham i å kjempe mot intern uro og mistillitsforslag fra opposisjonen. Regjeringen ble kastet 12. september 1995, da den ikke lengre klarte å samle nok ekstern støtte til å hindre at Kongresspartiet tok tilbake regjeringsmakten. Totalt satt Ahdikari under et år som statsminister.

Siste år og død[rediger | rediger kilde]

I januar 1998 hadde UML sin 5. kongress. Adhikari ble valgt til partileder (chairman, ikke general secretary som er den virkelige lederposisjonen) med stort flertall.

Under UMLs valgkamp i 1999 snakket Adhikari til et massemøte Gothatar den 19. april. Han besvimte da han skulle gå inn i bilen etter at møtet var over, og kom aldri mer til bevissthet. Han døde fire dager senere.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ archive.nepalpati.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000021304, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Man_Mohan_Adhikari&oldid=24401389»