Jay Krishna Goit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Jay Krishna Goit (transkriberes også Jaya) er en separatistleder i Nepals flate, tropiske grensedistrikt mot India Tarai. Han er stifter av organisasjonen JTMM (Goit) som anklages for terrorisme, og tidligere medlem av flere kommunistpartier.

Politisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Goit er en kommunistveteran som var medlem av det illegale, prosovjetiske kommunistpartiet NKP(Manandahar) på 1980-tallet. Dette partiet hadde mesteparten av styrken sin i det sentrale og vestlige Tarai.

Etter 1990 gikk han over i det da nystifta, store, moderate kommunistpartiet NKP(EML), utafor Nepal best kjent som UML.

Seinere gikk han videre til maoistpartiet NKP(Maobadi). Han skal ha blitt rekruttert personlig av NKP(M)s ledende madhesi-politiker Matrika Prasad Yadav.

Leder for Madhesi-fronten til NKP(M)[rediger | rediger kilde]

Da NKP(M) begynte sitt opprør i 1996, hadde det mest støtte i de veiløse, fattige minoritetsområdene i det som blir kalt åsene vestover i Nepal. (For oversikt, se artikkel Nepals geografi.)

På grenselandet mot India, et flatt område der det finnes relativt mange byer og gode kommunikasjoner, kom maoistenes militære kamp ikke i gang for alvor før etter 2001. Antallet rekrutter i maoistenes folkehær (PLA) var også hele tida mye lavere, også i forhold til befolkninga, enn i de høyereliggende områdene.

Etter at opprøret begynte, starta partiet oppbygging av nasjonale frigjøringsfronter for de viktigste områdene i landet der nasjonale minoriteter dominerte. (Mer om dette, se hovedartikkel NKP(M) – masseorganisasjoner).

I Tarai betydde det Tharuwan National Liberation Front i det vestlige Tarai, berekna på Tharu-minoriteten (eller samlinga av minoriteter), og Madheshi Liberation Front (Madhesi Mukti Morcha), for Madhesi-minoriteten av grupper som språklig og kulturelt står nær India i det østlige Tarai.

Goit blei leder for denne fronten. Han satt også i NKP(M)s toppledelse politbyrået, og var en av mange representanter i Nepals Forente Revolusjonære Folkeråd, den revolusjonregjeringa som opprørerne proklamerte i november 2001.

I januar og februar 2004 grunnla Folkerådet sju sjølstyrte regionale republikker som tilsammen dekka hele Nepal. Blant dem var Tharuwans Auonome Region og Madesh Autonome Region, som blei proklamert på et massemøte i Sarlahi distrikt, Sentralregionen, 25. januar.

(Kart, se: NKP(M)s forslag til sjølstyrte etniske og regionale stater.)

Ulikt lederne for mange av NKP(M)s andre nasjonale fronter, blei Jay Krishna Goit ikke utnevnt til regjeringssjef i Madhes-republikken. Leder blei isteden politbyråmedlem i NKP(M) Matrika Prasad Yadav.

Bruddet med NKP(M) i juli 2004, JTMM[rediger | rediger kilde]

27. juli 2004 sendte Goit ut ei pressemelding der han erklærte at han og Madhesi Mukti Morcha hadde brutt med NKP(M).

Han anklaga partiet for å ikke mene alvor når det gjaldt å kjempe for sjølstyre for Tarai, og for å diskriminere madhesi-minoritetsfolk i sine egne rekker.

Når det gjelder bakgrunnen for bruddet, virker det også som om Goit var mot NKP(M)s linje med å dele Tarai i to autonome republikker. Hans støtte var i hovedsak i Sentral- og Østregionen, der et flertall er hinduer og har nær kulturell kontakt med India. Grupper her, særlig fra de midlere og øvre kastene, står i motsetning til den fattigere og mindre utvikla Tharu-minoriteten i vest, som bl.a. anklager hinduer og innvandrere fra India for å ha tatt mesteparten av jorda deres.

Det har også kommet fram at Goits tilhengere mente han blei satt til side innafor NKP(M) og ikke fikk de posisjonene han fortjente.

Goit stifta en ny organisasjon Janatantrik Terai Mukti Morcha (JTMM – Nepals Demokratiske Nasjonale Frigjøringsfront, som skulle kjempe både mot regjeringa i Kathmandu og maoistene, for Tarais interesser.

Da bruddet skjedde, skal Goits JTMM ha hatt sin hovedstøtte i Saptari distrikt i Nepals østlige sone.

JTMM etter diktaturets sammenbrudd[rediger | rediger kilde]

Det virker som om JTMM ikke spilte noen særlig rolle før etter seieren i demokratiopprøret Jana Andolan 2006.

Sommeren 2006 begynte det å komme nyhetsartikler som anklaga JTMM bl.a. for terrorisme, bankran og kidnapping for løsepenger, dvs. nærmest å virke som en røverbande. Aviser hevda at JTMM hadde 150 til 200 geriljasoldater.

17. juli 2006 sa Matrika Prasad Yadav, som nå hadde tatt over som leder for NKP(M)s madhesi-frigjøringsfront, at JTMM hadde gått til krig mot NKP(M) og drepte deres kadre. Yadav anklaga JTMM for å samarbeide med den tidligere diktatoren, kong Gyanendra. I tida som fulgte blei det kjent at det var ei rekke sammenstøt mellom JTMM ot NKP(M) i det østlige Tarai.

23. september blei medlem i 1999-parlamentet for det moderate monarkistpartiet RPP, Krishna Charan Shrestha, skutt med maskinpistol og drept utafor sitt hjem i Tarai. JTMM erklærte at de sto bak likvideringa. Drapet fikk stor oppmerksomhet og førte til at det blei nedsatt en undersøkelseskommisjon.

Splittelsen mellom Goit og Jwala Singh[rediger | rediger kilde]

Seinhøstes 2006 blei det kjent at JTMM var splitta i to stridende organisasjoner.

Goits nestkommanderende, Jwala Singh, som også var kommandant for JTMMs vestlige avsnitt, organiserte i august sin egen kongress der han blei valgt til leder. Splittelsen blei likevel ikke kjent før et par måneder seinere, da Singh sa offentlig at Goit ikke lenger hadde noen posisjon i organisasjonen.

Etter dette blei det vanlig å legge til navna til lederne for å skille mellom de to gruppene:

  • JTMM (Goit)
  • JTMM (Singh)

Grunnlaget for splittelsen var uklart. Goit skal angivelig ha kritisert Singh for brutale og voldsomme aksjoner, men hans eget JTMM er også anklaga for det. Singh har sagt at han fortsatt ser Goit som et forbilde, men har bl.a. lagt vekt på at Goit er eldre og han er mye yngre. (De to er begge tidligere medlemmer av NKP(M).)

Det kan virke som en hovedgrunn er personlig maktkamp – ikke uvanlig i partisplittelser i Nepal.

Goit åpent inn for etnisk rensing, separatisme[rediger | rediger kilde]

Seinhøstes 2006 blei begge JTMM-organisasjoners aksjoner voldsommere og mer uforsonlige.

Dette uttrykte kanskje også konkurransen mellom Goit og Singh. Men det svarte også til stemninga i det østlige Tarai, som blei stadig mer fiendtlig mot regjeringa i Kathmandu.

Etter seieren i Jana Andolan 2006 hadde Nepals minoriteter – blant dem befolkninga i Tarai – håpa på at det svært sentralistiske styret fra regjeringa skulle avløses av et system med føderalt sjølstyre, som bl.a. kunne bidra til å gjøre slutt på den grove historiske diskrimineringa av madhesi-befolkninga. Dette var også et av de sentrale krava i maoistopprøret fra 1996 til 2006, og NKP(M) krevde å få det med i den nye overgangsgrunnlova som skulle være en del av fredsslutninga.

Men statsminister G.P. Koirala, som også provoserte minoritetene ved å støtte det upopulære kongedømmet, nekta å godta overgangen til en føderal og desentralisert statsordning. Av minoritetene blei han oppfatta som en politisk representant for det tradisjonelle, reaksjonære høykaste hindu-herredømmet fra åsene i Nepal.

Da NKP(M) til slutt gikk med på ei fredsslutning og overgangsgrunnlov der dette ikke var avgjort (partileder Prachanda sa at dette skulle bli ei hovedoppgave i tida fram til valget i 2007) – eksploderte sinnet i det østlige Tarai.

Både Goit og Singh hadde alt begynt å lage aksjoner retta mot alle innflyttere til Tarai fra de høyere delene av Nepal, kreve at nepalerne skulle flytte ut, at madhesier skulle ta over jobbene deres. JTMM forbøy biler fra det øvre Nepal å trafikkere veiene i Tarai og angrep kjøretøyer med skilt som viste at de var fra åsene, osv.

Nå gikk begge inn for at Tarai skulle skilles ut fra Nepal som en sjølstendig stat. Goit sa han ville kjempe for å hindre at valget på ei grunnlovsgivende forsamling, som etter planen skulle holdes i juni 2007, blei gjennomført i Tarai.