Fredsforhandlingene i Nepal 2006

Fredsforhandlingene i Nepal 2006: Etter at det store demokratiopprøret i april, Jana Andolan 2006, hadde styrta diktaturet til kong Gyanendra, sa både den nye regjeringa leda av Sjupartialliansen for demokrati i Nepal og opprørerne i NKP(Maobadi) seg villige til fredsforhandlinger.

Fredsforhandlingene starta for alvor 26. mai. De ble foreløpig avslutta den 16. juni, da partene skreiv under en avtale om bl.a. å danne ei koalisjonsregjering, skrive en foreløpig grunnlov og gjennomføre frie valg på ei grunnlovsgivende forslamling, og utvikle våpenhvilen mellom regjeringa og maoistene til en varig fred som avslutta den 10 år gamle borgerkrigen.

Forhistorie

NKP(Maobadi)s krav ved starten av opprøret

Fra borgerkrigen i Nepal starta i februar 1996, har NKP(Maobadi) i prinsippet alltid vært villig til å forhandle.

Det formelle startskuddet på Jana Yudda eller folkekrigen (som NKP(Maobadi) kaller opprøret) var 40 krav som ble sendt over fra partiets frontorganisasjon Samyukta Janamorcha Nepal i et brev fra SJMs leder Baburam Bhattarai 4. februar. Bhattarai skrev at dersom disse krava ikke blei infridd innen 16. februar, måtte SJM starte et opprør. (Opprøret starta faktisk 13. februar.)

De fleste av disse krava gjaldt dagligdagse spørsmål, som kritikere av maoistene sa kunne reises og vinnes i den vanlige parlamentariske kampen. De krava som blei ansett for vanskeligst å innfri, gjaldt valg på ei ny grunnlovsgivende forsamling. Partiet sa fra første øyeblikk at det ville legge ned våpnene dersom det fikk disse krava innfridd.

(Det er uriktig som mange kommentatorer har hevda (bl. a. oppsummeringssider fra BBC) at NKP(Maobadi) kjemper for «en kommunistisk stat». NKP(M) har kommunismen som et framtidig mål, men folkekrigen som partiet starta i 1996 har langt mer begrensa mål. Partileder Prachanda har sammenfatta det som «en borgerlig-demokratisk republikk».)

Deuba sier seg villig til å forhandle

Daværende statsminister Sher Bahadur Deuba (som den gangen representerte Nepals Kongressparti) ignorerte de 40 krava da opprøret starta. Men i løpet av regjeringsperioden (som varte til 12. mars 1997) sa han seg villig til å forhandle.

I prinsippet har altså både opprørerne og representanter for regjeringssida sagt seg villige til å forhandle for å få en slutt fra krigen, helt siden borgerkrigens første dager.

Men det virker ikke som om noen av sidene la særlig stor vekt på å få til forhandlinger de første åra. I denne perioden var tapene på begge sider små. For regjeringene i Kathmandu virka opprøret som et lite problem. NKP(Maobadi) kunne heller ikke komme til forhandlinger med noen sterk posisjon.

Det er likevel mulig at det var kontakter mellom de to sidene i denne perioden. Representanter for NKP(M) har hevda at de sto i hemmelig forbindelse med kongehuset under kong Birendra, noe andre kilder bekrefter. Det er ikke kjent hvor tidlig disse kontaktene starta.

Det kan også ha vært tidlige kontakter med et eller flere av de store parlamentariske partiene, kanskje med ledere i UML.

Bevegelse i retning forhandlinger rundt 2000

Etter 4 års borgerkrig begynte NKP(Maobadi) å opprette lokal administrasjon i relativt større områder. Krigen var mellom maoistenes styrker og politistyrker (kong Birendra blokkerte at hæren blei satt inn i borgerkrigen), og opprørsstyrkene begynte å vinne større trefninger og drive politiet ut av store deler av landsbygda.

Opprøret begynte å bli et sentralt politisk problem. På regjeringssida førte det til sterkere vilje til å virkelig forsøke å stoppe borgerkrigen gjennom forhandlinger.

Åpenbart var det kontakter mellom ledende politikere og NKP(M) på denne tida.

Statsminister G. P. Koirala fra Nepals Kongressparti, som satt fra våren 2000, prøvde på den ene sida å få bygd ut en spesiell militær politistyrke, fordi han ikke klarte å få trukket hæren inn i krigen. På den andre sida prøvde han å få til forhandlinger.

Det første kjente møtet mellom regjeringssida og Maobadi var i oktober 2000, da visestatsminister Ram Chandra Poudel fra Kongresspatiet møtte NKP(M)s sentralkomitemedlem Rabindra Shresta.

I november satte regjeringa fri flere ledende maoister, noe som blei oppfatta som et forhandlingsframstøt.

I mars 2001 snakka begge sider om forhandlinger. Men den parlamentariske opposisjonen sa den ikke ville støtte forhandlinger så lenge Koirala var statsminister. Koirala sto svakt politisk på grunn av ei korrupsjonsafære, som gjorde at opposisjonen boikotta parlamentet hele vårsesjonen 2001.

Maoistene ønska heller ikke å forhandle med ham, som de betrakta som ansvarlig for undertrykkelsen etter 1991 som hadde bidratt til å legge grunnlaget for opprøret. (Prachanda kalte våren 2001 Koirala for «Hitler»!) NKP(M) ville derfor utsette forhandlinger til etter et regjeringsskifte.

Første runde med fredsforhandlinger høsten 2001

Sommeren 2001 kom massakren av Birendra og hele hans nærmeste familie, og like etter det kraftige nederlag for regjeringssida i borgerkrigen. Dette førte til at G. P. Koirala måtte trekke seg 26. juli. Samme dag tok hans partifelle og rival Deuba over.

Deuba proklamerte våpenhvile 23. juli, og sa seg villig til å forhandle med maoistene. 25. juli erklærte Prachanda våpenhvile og sa seg villig til å forhandle. Begge parter uttrykte optimisme når det gjaldt resultatet.

14. august organiserte NKP(Masal) et møte mellom de 5 største parlamentariske kommunistpartiene og NKP(Maobadi) i Vest-Bengal, India. NKP(M) foreslo at de skulle lage en felles front for republikk. De 5 partiene avviste det.

16. august offentliggjorde NKP(Maobadi) sin tremanns forhandlingsdelegasjon, leda av Baburam Bhattarai.

Første runde med fredssamtaler blei avslutta 30. august.

Andre runde i fredsforhandlingene blei holdt 13. til 15. september. Begge parter sa at de ikke førte til noe.

I oktober friga maoistene 26 politioffiserer. Prachanda krevde ei ny runde forhandlinger.

De kom først i november, etter at politi på nytt hadde angrepet opprørernes stillinger.

21. november erklærte Prachanda offentlig at forhandlingene ikke førte fram.

23. november angrep maoistenes styrker ei rekke militære posisjoner. Dermed var både våpenhvilen og fredssamtalene avbrutt, og maoistene tok sjøl initiativ til at hæren, som til nå ikke hadde deltatt i borgerkrigen, blei trukket inn.

2002: Borgerkrigen blir blodigere

Mange kommentatorer mente at NKP(Maobadi) hadde gjort en alvorlig taktisk feil ved å starte krigen igjen. De mente at hæren nå raskt ville drive opprørerne tilbake, og at maoistene hadde tapt mye av den politiske sympatien de hadde i storbyene.

Regjeringa fikk nå kraftig økt militær støtte fra stormaktene, bl.a. fra India, USA, Kina og flere EU-land.

Krigen blei langt blodigere enn før. I de første 5 månedene krevde den flere liv enn i de over 5 åra som gikk fra februar 1996 til juli 2001.

Men opprørerne beholdt offensiven. Samtidig med at de starta krigen på nytt, hadde de oppretta ei sentralregjering for områdene de beherska, leda av sjefsforhandler B. Bhattarai. Nå konsoliderte de sin makt over større deler av landet, og tilføyde hæren alvorlige nederlag.

Deuba, som sa at han følte seg sveket av maoistene, begynte å innskrenke de demokratiske fri- og rettighetene stadig mer, med støtte av kong Gyanendra. Han begynte med å forby organisasjoner og aviser som støtta maoistene, fortsatte med pressesensur, forfølgelse av journalister, og unntakstilstand. Hæren, som forsøkte å gå til angrep på ei landsbygd der den mangla etterretning, fikk frie hender til å bruke omfattende tortur og mord på fanger. Dette kom til å ramme tusenvis av bønder som ikke hadde deltatt i krigen, også tilhengere av regjeringspartiene, og bidro til kraftig økt rekruttering til opprørerne.

Våren 2002 oppløste Deuba de folkevalgte kommunestyrende. Da han ikke fikk parlamentarisk støtte for å fortsette unntakstilstanden, oppløste han 22. mai parlamentet (som var valgt i 1999. Dette førte til at han og hans tilhengere blei ekskludert av Nepals Kongressparti og danna sitt eget parti, Nepali Congress (Democratic).

I oktober utnytta kong Gyanendra de innskrenkningene i demokratiet som Deuba alt hadde gjort, til å gjennomføre sitt første statskupp, og ta over regjeringsmakta sjøl. Deretter regjerte han fram til sitt 2. statskupp 1. februar 2005 ved å innsette statsministre uten sterk støtte i folket eller i (det nå oppløste) parlamentet.

Andre runde med fredssamtaler i 2003

29. januar 2003 blei den andre våpenhvilen proklamert.

Baburam Bhattarai var også denne gangen NKP(Maobadi)s forhandlingsleder.

12. mars undertekna B. Bhattarai og regjeringas representant, oberst Narayan Singh Pun, en avtale om partenes opptreden under våpenhvilen.

Første runde med fredssamtaler blei holdt 27. april. B. Bhattarai la fram NKP(Maobadi)s veikart for fredsforhandlingene. Det politiske innholdet i forslaget er svært likt det maoistene fikk gjennom i fredssamtalene i 2006, bl.a. sa maoistene seg villige til å respektere demokrati og flerpartivalg.

Andre runde blei holdt 9. mai.

Tredje runde blei holdt 17. til 19. august. På samme dag som forhandlingene starta, drepte den Kongelige Nepalske Hæren 19 ubevæpnete aktivister i Doramba i det vestre Nepal. Maoistene tolka det som en provokasjon for å få fredssamtalene til å bryte sammen.

27. august erklærte NKP(M) at forhandlingene ikke førte fram, og våpenhvilen var slutt.

Etter sammenbruddet i forhandlingene anklaga NKP(M) bl.a. USAs ambassade for å ha vært en sentral operatør bak kulissene, som bidro til at forhandlingene ikke førte fram.

Utviklinga fram til Gyanendras statskupp

Da krigen starta igjen høsten 2003, og gjennom hele 2004, fortsatte opprørernes framganger, og den militære stillinga for the Royal Nepalese Army blei stadig dårligere.

Dette skjerpa også konflikten mellom kongen og de parlamentariske partiene, og kongen og de statsministrene han utpekte.

NKP(Maobadi) forente militære angrep og kortere blokkeringer av Kathmandu med politiske framstøt.

Fra sommeren 2004 blei Deuba fra Nepali Congress (Democratic) statsminister med støtte av UML. Deuba ba om nye forhandlinger, men NKP(M) avviste det. Etter to mislykka forhandlingsrunder med regjeringer sa de at de ikke ville forhandle mer med tjenerne, men bare med den som virkelig hadde makta. Men Gyanendra avviste også alle forhandlinger.

Den stadig dårligere militære og politiske situasjonen fikk Gyanendre til høsten 2004 å bestemme seg for å gjøre et nytt statskupp. Han var innstilt på å bygge opp et nytt royalistisk diktatur med det hans far Mahendra skapte etter sitt kupp i 1960, der de gamle parlamentariske partiene var erstatta med nye kongetro partier.

Gyanendra reiste til India og la fram denne planen. Regjeringa i Delhi avviste forslaget bestemt.

Gyanendra gjennomførte likevel statskuppet 1. februar 2005.

India snur. Sjupartialliansen dannes.

Etter kuppet blei Gyanendra overraska over de voldsomme internasjonale reaksjonene. Dette skyldtes først og fremst at India vendte seg mot ham, og stoppa den militære støtta han hadde fått siden høsten 2001. India fikk støtte av FN og EU, og det førte til at også USA måtte avbryte våpenhjelpa til kongen. Den eneste stormakta som støtta Gyanendra militært, var nå Kina.

Kongens kupp fikk også de alltid stridende parlamentariske partiene til å danne en felles front, for første gang siden demokratiopprøret Jana Andolan 1990: Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Sjupartialliansen var i praksis leda av de to største partiene, Nepals Kongressparti og UML, og dens reelle leder var G. P. Koirala. India spilte trolig også ei viktig rolle for å få partiene til å slutte seg sammen.

Kontakt mellom India og NKP(Maobadi)

På våren 2005 dukka maoistenes nr. 2, Baburam Bhattarai, opp i Delhi. Tidligere var maoistledere som blei tatt i India, fengsla. Bhattarais åpne besøk var dobbelt dramatisk, fordi det tidligere var blitt kjent at det var igang en partikamp mellom ham og partileder Prachanda, og Bhattarai var fjerna fra alle stillinger i partiet. Men i juni blei det kjent at han var gjeninnsatt i sine viktigste verv.

Sitaram Yechury, medlem av politbyrået i Indias største kommunistparti, Communist Party of India (Marxist), vanligvis kjent som CPM (et parlamentarisk og relativt moderat, sosialdemokratisk parti, som står langt fra maoistene politisk), spilte ei viktig rolle i å opprette kontakten mellom NKP(Maobadi) og den indiske regjeringa. Yechury oppretta Nepal Democracy Solidarity Committee (Solidaritetskomiteen for demokrati i Nepal) i 2005, sammen med D.P. Tripathi (fra Indias Nationalist Congress Party) og Rahul Barua (fra the South Asia Foundation) i 2005.

Yechury og Tripathi kjente Baburam Bhattarai fra den tida da alle tre var studentledere på Jawaharlal Nehru universitetet i Delhi.

CPM var et støtteparti for regjeringa til statsminister Manmohan Singh. Det påstås at Singh kontakta Yechury for å få ham til å opprette kontakt med B. Bhattarai.

Avtalen mellom Sjupartialliansen og maoistene

Seint på våren blei det også klart at Sjupartialliansen hadde tatt imot NKP(Maobadi)s tilbud om å få operere åpent i områdene maoistene beherska. Kongresspartiet og UML begynte å holde store møter i disse områdene. Sjøl om alliansen benekta det, var en avtale i ferd med å komme på plass.

4. september starta NKP(Maobadi) på oppfordring fra Sjupartialliansen en ensidig våpenhvile, som partiet forlenga to ganger til like over årrskiftet, tross at den kongelige hæren angrep dem i perioden.

Sjupartialliansen svarte på det med å forhandle med NKP(Maobadi) i november. Forhandlingene blei i praksis gjennomført av ledere fra Kongresspartiet og UML (det mindre kommunistpartiet NKP(Ekda Kendra Masal) skal også ha vært i Delhi) uten konsultasjoner med de mindre partiene. Sitaram Yechury spilte trolig ei viktig rolle.

22. november offentliggjorde de en 12-punkts avtale mellom Sjupartialliansen og maoistene i Delhi. Avtalen tok sikte på å styrte det kongelige diktaturet, og holde frie flerpartivalg på ei grunnlovsgivende forsamling etterpå.

Fra nå av var NKP(Maobadi) og Sjupartialliansen åpent allierte. Da Prachanda oppheva den ensidige våpenhvilen den 2. januar 2006, erklærte Sjupartialliansen at det var kongens skyld. Sjupartialliansen hadde gått over til å støtte maoistene i krigen mot regjeringa.

Aksjonsenhet våren 2006. Demokratiopprøret i april

I februar 2006 hadde kongen varsla kommunevalg, der bare royalistiske småpartier deltok.

Den nye alliansen gjennomførte en vellykka boikott. Valga kunne bare gjennomføres i byene. Der måtte det også avlyses mange steder på grunn av mangel på kandidater. Oppslutninga blei liten.

I mars hadde partene nye samtaler i Delhi. De bestemte seg for å gjennomføre masseprotester mot kongen i april. Felleserklæringa (som på grunn av problemer i slutten av forhandlingene blei sendt ut av de to sidene i hver sin identiske utgave) understreka at det var partenes felles mål å danne regjering sammen etter at kongen var styrta.

Protestene utvikla seg til å bli et nytt demokratiopprør. For ei mer detaljert gjennomgang av hvordan opprøret forløp, se artikkelen Jana Andolan 2006. Etter 19 dager førte det til at Gyanendra ga makta tilbake til 1999-parlamentet (som hadde vært oppløst siden mai 2002).

Avslutninga av opprøret skapte problemer mellom Sjupartialliansen og NKP(Maobadi). Prachanda hadde på vinteren sagt at spørsmålet om monarki eller republikk gjerne kunne overlates til ei framtidig grunnlovsgivende forsamling. Men under opprøret hadde slagord mot kong Gyanendra og krav om republikk straks fått stadig sterkere støtte på gatene, og NKP(Maobadi) hadde også stilt dette kravet sterkere.

Da Sjupartialliansen uten å konsultere med maoistene gikk med på at kong Gyanendra ga fra seg makta til parlamentet, uten sjøl å gå av, så maoistene det både som et løftebrudd og en farlig feiltakelse. De trua i første omgang med å fortsette protestene, men erklærte raskt en ny ensidig våpenhvile.

Fredsforhandlingene i mai-juni 2006

Innledende utspill. Forhandlingsdelegasjonene utpekes.

Da den nye regjeringa til Sjupartialliansen erklærte våpenhvile og bekrefta at den sto på 12-punktsavtalen, garanterte at den skulle jobbe for valg på ei grunnlovsgivende forsamling og slutta seg til NKP(Maobadi)s våpenhvile, sa Prachanda den 5. mai at maoistene var klare til fredsforhandlinger, og oversendte til regjeringa sitt utkast til regler for å regulere forholdet mellom partene i våpenhvilen.

Den 6. mai sa innenriksminister Krishna Prasad Sitaula at regjeringa skulle utpeke en forhandlingsdelegasjon så snart den hadde nådd enighet i sine interne drøftinger.

10. mai offentliggjorde NKP(M) et team som skulle forberede fredsforhandlingene. Det besto av tre sentrale maoistledere. Sjefen, med tittelen tilrettelegger (facilitator) var Krishna Bahadur Mahara som bl.a. hadde vært nr. 2 i maoistenes «regjering» og ifølge noen kommentatorer var nr. 3 i partiet. De andre medlemmene var Dev Gurung, som angivelig sto nær Prachanda, og Dinanath Sharma, en nær medarbeider av Baburam Bhattarai (som blei fjerna fra sentrale partioppgaver sammen med Bhattarai våren 2005 og gjeninnsatt sommeren samme år).

Lørdag 13. mai sendte NKP(M)s leder Prachanda ut ei erklæring, der han sa at partiets spesielle sentralkomitemøte hadde bedt ham lede samtaler på toppnivå (summit talks) med regjeringa. Han offentliggjorde også et veikart for forhandlingene i 10 punkter.

20. mai offentliggjorde regjeringa at lederen for dens forhandlingsgruppe skulle være innenriksminister K. P. Sitaula fra Nepals Kongressparti.

Søndag 21. mai kom NKP(M)s tremanns forberedende delegasjon til Kathmandu. I uka som fulgte hadde de separate møter med representanter for de forskjellige partiene i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal.

25. mai utnevnte regjeringa som de to andre medlemmene i sin forhandlingsdelegasjon Pradip Gyawali fra UML, minister for kultur, turisme og sivil luftfart, og Ramesh Lekhak fra NC(D), minister for transport og arbeid.

Den første forhandlingsrunden 26. mai

Fredag morgen den 26. mai møtte de tre fra NKP(M) delegasjon statsminister G. P. Koirala. Seinere på dagen starta fredsforhandlingene mellom de tre utsendingene fra hver side.

Etter en 5 timers sesjon lå det første resultatet på bordet: En 25-punkts avtale som regulerte forholdet mellom partene under våpenhvilen.

Nye vanskeligheter mellom partene

Etter denne første avtalen dukka det snart opp uenigheter om hva de to partene skulle gjøre lokalt før ei fellesregjering kunne dannes.

I parlamentet pressa særlig UML på for å få gjeninnkalt kommunestyrene som var valgt i 1997, og oppløst og erstatta av direkte statsinsatte tjenestemenn av statsminister Deuba våren 2002. (UML vant flertall i om lag 60% av flere tusen lokale kommunestyrer etter en tvilsom valgkamp.) For NKP(M) vlle det bety å oppløse mange tusen lokale styringsorganer som var valgt eller nedsatt etter år 2000. Maoistenes forhandler Dinanath Sharma avviste forslaget. Etter kort tid avviste også statsministeren og resten av Sjupartialliansen forslaget.

Det var også åpne uenigheter om holdninga til 1999-parlamentet. Maoistenes forhandligsutvalg ønska at parlamentet fra 1999 skulle oppløses så raskt som mulig, til fordel for fellesorganer og ei koalisjonsregjering der NKP(M) også satt, som kunne forberede valg på ei grunnlovsgivende forsamling. Regjeringssida derimot, ønska at parlamentet skulle sitte så lenge som mulig, og gjøre flest mulig avtaler klare før det eventuelt blei oppløst og erstatta av et fellesstyre med maoistene.

I juni gikk statsminister G. P. Koirala ut med støtte til et konstitusjonelt monarki. Dette standpunktet var nå upopulært i Sjupartialliansen, inklusive i Nepals Kongresspartis eget student- og ungdomsforbund. G. P. blei kritisert tilmed av ledere i Nepali Congress (Democratic). UML svarte den 14. juni med å vedta i sin stående komite (arbeidsutvalg) at partiet gikk inn for republikk.

Det var tydelig at forhandlingene gikk inn i en vanskeligere fase. Noen kommentatorer mente at sjansen for at de havarerte, nå vokste.

Ledelsen i NKP(M) svarte med en motoffensiv. De kritiserte skarpt at parlamentet fra 1999 var blitt gjennoppliva, og advarte mot at det blei brukt til å unngå å danne ei overgangsregjering sammen med maoistene. Dette blei framstilt som noe som kunne føre til fredsprosessens sammenbrudd og ny krig. I et fjernsynsintervju sa Prachanda at dette kunne virke som en konspirasjon for å unngå NKP(M) og sikre kongens interesser.

Forberedelser til andre forhandlingsrunde

Den 10. juni møttes de to tremannsgruppene til ny samtale. Seinere på dagen fatta lederne for Sjupartialliansen på et møte i G. P. Koiralas residens i Baluwatar vedtak om å suspendere parlamentsmøtene «inntil videre», for å gi høyeste prioritet til forhandlingene med maoistene. Kommentatorer tolka det som et tilbaketog etter hard kritikk fra forhandlerne for NKP(M).

Etter 15 dagers pause begynte nå forhandlingene å bevege seg svært fort framover:

11. juni dro K. P. Sitaula sammen med maoistenes leder for Kathmandu-forhandlingene Manara i helikopter til det turistbyen Siklesh i fjerne vestlige distriktet Kaski. Her starta han som eneste regjeringsrepresentant direkte samtaler med Prachanda, Baburam Bhattarai, Manara og andre. Det virker nå klart at de gjorde de siste forberedelsene til sluttforhandlingene i Kathmandu.

15. juni forhandla de delene av NKP(M)s og regjeringas team som fortsatt var i Kathmandu, fram en 4-punkts avtale på Hotell Himalaya i Lalitpur. Deltakerne sa at det nå skulle holdes diskusjoner på toppnivå.

Avsluttende forhandlinger på toppnivå 16. juni

16. juni kom Sitaula sammen med bl.a. Prachanda og B. Bhattarai til Kathmandu med helikopter.

På morgenen samme dag hadde statsminister G. P. Koirala et 50 minutters møte med lederen for hærens generalstab, general Pyar Jung Thapa. Ingenting er kjent om hva de diskuterte.

Seinere på dagen starta forhandlingene på toppnivå. I statsministerens offisielle residens i Baluwatar, bevokta i fellesskap av hundrevis av politifolk og soldater fra maoistenes Nasjonale Frigjøringshær (PLA), møtte en delegasjon av 5 representanter fra NKP(M) (de to lederne og de tre fra delegasjonen) statsminister G. P. Koirala og 5 andre ledere fra Sjupartialliansen. (Alliansens minste parti, Samyukta Bammorcha, var ikke representert.)

Etter nesten sju timers samtaler kom partene fram til en 8-punkts avtale. Den omfatta bl.a. enighet om å nedsette en komite som skulle lage ei foreløpig grunnlov, oppløse både 1999-parlamentet og maoistenes regjeringsorganer, lage ei koalisjonsregjering, og gjennomføre frie flerpartivalg på ei grunnlovsgivende forsamling.

Partene blei også enige om å gå videre for å gjøre om våpehvilen til en varig fredsavtale. De bestemte at de skulle be FN-organer overvåke de to sidenes væpnete styrker, og be internasjonale observatører overvåke valget. De nedsatte en komite som skulle overvåke våpenhvilen.

(Om innholdet i avtalen, se artikkel 8-punktsavtalen 2006.)

Prachandas første kommentarer etter at avtalen var klar

På en pressekonferanse samme dag, etter at avtalen var offentliggjort, sa Prachanda at den midlertidige grunnlova skulle gjøres ferdig innen en måned, og etter det var partene enige om å oppløse parlamentet fra 1999, regjeringa danna ut fra det og de maoistiske regjeringsorganene. Valg på ei ny grunnlovsgivende forsamling skulle holdes innen et år – forhåpentlig innen april 2007.

Prachanda sa at alle partier har rett til å ha sitt eget syn på kongedømme i valget, men NKP(M) vil gå inn for republikk.

Prachanda sa også at en hær på 90 000 var alt for stor for et land i Nepals situasjon. Hæren bør kunne skjæres ned til fra 10 til 20 tusen, sa han.

(G. P. Koirala var ikke til stede på pressekonferansen på grunn av sjukdom. Regjeringsidas og Sjupartialliansens reprensentanter Madhav Kumar Nepal (UML) og Sher Bahadur Deuba (Nepali Congress (Democratic) fikk ifølge referatene få spørsmål.

Kilder

Se også

• NKP (Maobadi)
• Sjupartialliansen for demokrati i Nepal
• Jana Andolan 2006
• Kronologi over kommunismen i Nepal

Eksterne lenker

• UN, UK welcome Nepal govt-Maoist peace agreement (På engelsk. Representanter i Nepal for FN og Storbritannia støtter fredsavtalen. Fra newKerala.com 18. juni 2006.)

• NWPP objects government’s decisions (På engelsk. Nepal Mazdoor Kizan Party kritiserer regjeringa, bl.a. for forhandlingene. Fra Nepalnews.com 18. juni 2006.)

• NC central members express dissatisfaction over 8-point agreement (På engelsk. Sentrale medlemmer av Nepals Kongressparti uttrykker misnøye med 8-punktsavtalen. Fra Nepalnews.com 19. juni 2006.)

• Police rough up women demanding equal participation (På engelsk. Politiet juler opp kvinner fra flere organisasjoner i en demonstrasjon den 18. juni, etter at det er offentliggjort en komite for foreløpig grunnlov uten kvinnerepresentasjon. Fra Nepalnews.com 19. juni 2006.)