Jana Andolan 2006

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jana Andolan er et navn på nepali på det store demokratiopprøret i Nepal i april 2006.

Jana Andolan betyr egentlig folkebevegelse, og transkriberes ofte som Jan Andolan, janandolan, janaandolan. Jana Andolan brukes også som et navn på det store demokratiopprøret i 1990 (se Jana Andolan 1990). Opprøret i 2006 har også blitt kalt Lokatantra Andolan (demokratibevegelsen), og etterhvert stadig oftere Jana Andolan II.

Opprøret begynte 5. april. Det endte 24. april med at diktatoren kong Gyanendra måtte gi fra seg makta til parlamentet, som hadde vært oppløst i 4 år.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Gyanendras statskupp[rediger | rediger kilde]

Kong Gyanendra, som overraskende kom til makta etter en mystisk massakre på Kathmandus slott i 2001, støtta alt under sitt første halvår ved makta innføring av unntakstilstand og mange innskrenkinger i de demokratiske fri- og rettighetene.

Våren 2002 støtta han at statsminister Sher Bahadur Deuba avsatte alle lokale kommunestyrer. I mai støtta han at Debua oppløste parlamentet som var valgt i 1999. I oktober avsatte han Debua og tok for første gangen makta sjøl. Dette var første fase i Gyanendras statskupp,som mange oppfatta som ei planmessig utvikling i retning av et nytt kongelig diktatur som det som fantes fra 1960 til 1990.

Fra høsten 2002 regjerte Gyanendra ved å sette inn statsministre med svak støtte i det oppløste parlamentet og i folket, som dermed blei avhengig av ham.

Høsten 2004 blei det klart at han ikke var fornøyd med dette systemet og forberedte et statskupp. Kuppet kom 1. februar 2005. Fra da av fungerte Gyanendra også som statsleder.

I regjeringa tok han med ekstreme monarkistiske politikere som Tulsi Giri og Khamal Thapa. Han varsla at han planla valg sjøl om alle viktige parlamentariske partier boikotta ham, og oppmuntra til dannelsen av mange små, rojalistiske partier. Dette blei forstått som at han planla ei ny utgave av det kongelige diktaturet som hans far Mahenrda innførte, det såkalte Panchayat-demokratiet.

Den demokratiske alliansen mot kongen[rediger | rediger kilde]

Gyanendra begrunna sitt statskupp med at det var nødvendig for å vinne borgerkrigen mot maoistene. Men i praksis førte det til at alle hans motstandere slutta seg sammen.

De største parlamentariske partiene, som hadde ligget i bitter strid siden 1991, slutta seg sammen i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal.

Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk), hadde i flere år tilbudt disse partiene et samarbeid mot kongen, som de hadde avslått. På våren 2005 var det tydelig at de var mer positive.

India som fra 2001 hadde gitt Gyanendra støtte i borgerkrigen, svingte etter statskuppet om til å bli for av et sånt samarbeid. Det fikk avgjørende betydning.

Det største, nærmest sosialdemokratiske kommunistpartiet i India, Communist Party of India (Marxist) (kjent som CPM) var alliert med den indiske regjeringa (et «regjeringsparti utafor regjeringa») Dets representant Sitaram Yechuri skal ha vært en sentral formidler både mellom de nepalske maoistene og den indiske regjeringa, og i forhandlingene mellom maoistene og de parlamentariske partiene.

I november 2005 forhandla NKP (Maobadi) og Sjupartialliansen seg fram til en avtale i 12 punkter i Delhi. I avtalen sa maoistene at de ville respektere flerpartidemokrati, ytringsfrihet osv, og godta det dersom befolkninga stemte dem ned i valg. Sjupartialliansen godtok maoistenes krav (som egentlig er et gammalt demokratisk løfte fra det første demokratiopprøret i 1951) om at det skal velges ei grunnlovsgivende forsamling, som bl.a. kan legge grunnlag for en sekulær stat og ta stilling til spørsmålet om republikk. På dette grunnlaget sa maoistene seg villige til å avslutte den snart ti år gamle borgerkrigen.

Avtrale om opprør[rediger | rediger kilde]

Dette førte til at da NKP (Maobadi) i januar 2006 avslutta en ensidig våpenhvile som hadde vart et halvt år, la Sjupartialliansen all skyld på kongen.

Den nye alliansen fikk sin første praktiske prøve da den boikotta Gyanendras «kommunevalg» 6. februar, der knapt 10% av velgerne kunne delta og bare små rojalistpartier stilte opp. Boikotten var en stor suksess. Mange steder måtte valget avlyses på grunn av mangel på kandidater. Offisiell deltakelse var rundt 20%, men det blei hevda at den virkelige deltakelsen var lavere. Valgfarsen blei fordømt internasjonalt, også av kongens hovedallierte USA.

I mars var det nye samtaler mellom NKP (Maobadi) og Sjupartialliansen i Delhi. De to partene kom fram til ei felleserklæring der de forplikta seg til å danne ei overgangsregjering som skal forberede valg til ei grunnlovsgivende forsamling. De uttrykte enighet om at bare en stor folkebevegelse kunne få til dette, og varsla at en sånn bevegelse skulle starte i april.

Et problem dukka opp helt på slutten, da lederen for Nepali Congress (Democratic) Debua nekta å undertekne erklæringa sammen med maoistene. (NC(D) var sammen med 4 av de 7 partiene i alliansen ikke representert under sjølve forhandlingene i Delhi, men fikk erklæringa til godkjenning etterpå.). (Debua fikk 2 års fengsel for korrupsjon sommeren 2005 men slapp overraskende ut våren 2006. Noen kommentatorer hevda at det var for at han skulle skape indre problemer i Sjupartialliansen.)

Problemet blei løst ved at Sjupartialliansen og maoistene sendte ut samme uttalelse hver for seg. Nå var alt klart for folkeopprøret.

Opprøret i april 2006[rediger | rediger kilde]

Foran opprøret ba Sjupartialliansen offentlig maoistene om å oppheve den 3 måneder lange blokaden av veiene i de hadde varsla. NKP (Maobadi) gikk med på det, og erklærte også en ensidig våpenhvile i Kathmandudalen mens protestbevegelsen varte.

Ved starten erklærte Sjupartialliansen at den skulle gjennomføre en generalstreik i fire dager, fra den 5. til den 8. april, som skulle ende med et stort folkemøte den 8. april.

Protestenes første 5 dager[rediger | rediger kilde]

Onsdag 5. april

Generalstreika begynner.

I første omgang er demonstrasjonene sterkt prega av ledere og medlemmer i sjupartialliansen.

Hundrevis av studenter blir arrestert. Sammenstøt mellom studenter og politiet. Ledere for Sjupartialliansen blir arrestert om morgenen. Journalister, jurister og universitetslærere blir også arrestert.

I Tarai-byen Rajbiraj blir UML-aktivisten Dashan Lal Yadav skutt av politiet. Han dør på sjukehuset, og dette flører til store demonstrasjoner lokalt.

torsdag 6. april

I Butwal blir en statue av kong Mahendra ødelagt.

Regjeringa erklærer portforbud fra 11 til 15. Den stenger mobiltelefonsystemet i Kathmandu og andre byer for å hindre mobilisering. (I følge andre opplysninger blir telefonsystemet stengt lørdag, men ansatte i teleselskapet sier det skjer torsdag.)

fredag 7. april

En statue av Gyanendras mor, Kanti Rayja Laxmi, blir ødelagt på Tribhuvan-universitetet i Kirtipur.

Mobilisering til den store demonstrasjonen på lørdag.

Mange journalister blir arrestert flere steder i landet i demonstrasjoner mot arrestasjonene av journalister.

Lørdag 8. april

For å stanse den planlagte massedemonstrasjonen, innfører regjeringa portforbud fra 10 til 19 og truer med å skyte for å drepe de som trosser portforbudet.

Transportstreik lammer byen. Bare ambulanser og politiets og hærens biler er på veiene. Skoler og butikker er stengt.

Grupper av demonstranter bryter portforbudet i Kathmandu, stenger veier og slåss med politiet. Det er nå tydelig at studentene, som hadde tatt initiativet de første dagene, får følge av vanlige arbeidere, kontorister, lærere, advokater og eiere av butikker og bedrifter.

I Bardiya distrikt, der maoistene står sterkt, marsjerer 30 000 til distriktshovedstaden Guleriya. De har flagg fra UML på syklene sine, og mange er av tharu-nasjonalitet. Ute i provinsene er det også andre demonstrasjoner der titusener er med.

Tallet på offisielt arresterte øker til 751.

Bhimsen Dahal blir skutt av hæren i Pokhara. Under hans begravelse i hjembyen Banepa (30 km fra Kathmandu) skyter og dreper politiet en 22-åring.

Maoistisk gerilja angriper flere militærleirer og politistasjoner utafor Kathmanduområdet.

Den ekstreme innenriksministeren Khamal Thapa erklærer at demonstrantene er «leda og kontrollert av maoister» og unntakstilstand kan bli nødvendig.

Gyanendra taler på fjernsyn og oppfordrer til ro.

Søndag 9. april

13. timers portforbud i sentrale deler av Kathmandudalen.

Soldater skyter på folkemengden i Narayanghat. Ei kvinne dør, det andre offisielle dødsfallet.

I Phokara forsøker mange tusen å storme et statlig hospital for å ta kroppen til en demonstrant som blei drept på lørdag.

I India er det store solidaritetsdemonstrasjoner, organisert av organisasjoner for nepalesere i India og indiske kommunistpartier. I den største i Delhi går over 20 000 i tog. Sitaram Yechuri fra CPM er blant talerne.

Det annonseres at 3 er drept i løpet av helga.

Maoistene erklærer at de vil blokkere riksveiene, og at de vil delta i demonstrasjonene i byene. (Dette fører til reaksjoner fra ledere i Sjupartialliansen.)

Sjupartialliansen annonserer at generalstreika og massebevegelsen skal fortsette på ubestemt tid.

Protestene vokser etter 9. april[rediger | rediger kilde]

I løpet av de nærmeste dagene vokser demonstrasjonene veldig, hundretusener deltar i mange byer over hele landet. De trekker til seg folk langt utafor partiaktivistenes rekker. For første gang deltar nå også mange fra landsbygda og nasjonale minoriteter utafor Kathmandu i demonstrasjonene.

Etterhvert kommer de store gatedemonstrasjonene ut av Sjupartialliansens kontroll. Det blir stadig kraftigere sammenstøt med politiet, og paroler som «heng Gyanendra!» blir vanlige.


Mandag 10. april

Portforbud i Kathmandu fra 11 til 18.

Central Joint Struggle Committee (CJSC) i fagforeninga i Nepal Telecom (NT) oppfordrer til streik i protest mot at regjeringa har stengt mobiltelefonnettet. De peker på at selskapet har enorme tap på grunn av gjentatte politisk bestemte stengninger under diktaturet, og vil støtte kampen for demokratiet.

I en demonstrasjon organisert av Federation of Nepalese Journalists (FNJ) blir det opplyst at over 100 journalister er arrestert til nå. Det er journalistdemonstrasjoner i flere byer.

Leger, statsansatte og ingeniørorganisasjonen Nepal Engineering Association er blant de som demonstrerer. Bankfunksjonærer og statsansatte begynner å streike.

Turister i Pokhara demonstrerer mot at en japansk turist blei banka av politiet, og støtter kampen for demokrati i Nepal.

I Birathnagar demonstrerer 30 000 om morgenen.

Tirsdag 11. april

Portforbud i Kathmandudalen fra 11 til 17.

Ei gruppe som kaller seg Free International Tourists sprer løpesedler der de oppfordrer til en solidaritetsdemonstrasjon av turister i Kathmandu klokka 16. Politiet prøver å få tak i dem

I Butwal demonstrerer over 50 000.

Onsdag 12. april

Portforbudet oppheves overraskende. (Kongen og dronninga kommer tilbake til Kathmandu fra Pokhara.)

24 politikere og 30 journalister på et minnemøte over de drepte er blant de arresterte i Kathmandu.

Utafor The Reporters Club i Kathmandu organiserer kunstnere en protest, og blir angrepet av politi med batonger. Sammenstøtet blokkerer trafikken en time. Naboer griper inn for å hjelpe kunsterne, og ingen blir arrestert.

Over 200 journalister, advokater, universitetslærere osv. arresteres i Pokhara.

Torsdag 13. april

Mobiltelefonsystemet oppe igjen. Streika fra ansatte i Nepal Telecom (NT) er en viktig grunn til det.

To utenlandske leger som har behandla demonstranter, utvises fra Nepal. En av dem, amerikaneren Dr. Brian Cobb, en spesialist i krisemedisin, blei kraftig banka opp av politioffiseren Madhav Thapa da han stelte pasienter på tirsdag. Han hevder at Thapa brukte batongen sin til å presse ut øyet til en av demonstrantene.

Fredag 14. april

Det blir kjent at USA evakuerer ambassadepersonell.

Lørdag 15. april

Nye arrestasjoner av journalister og kunstnere i protester i Kathmandu. Det Internasjonale Journalistforbundet protesterer både mot undertrykkelsen av demonstrasjonene og brutal behandling og fengsling av journalister.

Organisasjonen Democratic Tourism Society Nepal organiserer en protest der minst 3 turistentrepenører blir arrestert. Turistentrepenører organiserer innsamling til fondet for skadde demonstranter.

Demonstrasjoner av ansatte i turistnæringa og gjennom de sentrale turistområdene i Kathmandu. Mange utenlandske turister sympatiserer med demonstrantene.

Fortsatt trafikkstreik. Skoler og bedrifter er stengt for 11. dag på rad. Banker er stengt i sympatistreik.

I følge rapporter er 5 drept og om lag 1 500 såret under protestene.

Søndag 16. april

Gyandendra har samtaler med ambassadører fra USA, Kina og India og forsøker å gi inntrykk av at han snart skal gi etter for noen av demonstrantenes krav.

Over 100 demonstranter skades, noen alvorlig, da politi og militære skyter på og slår ned demonstranter i mange byer.

Store demonstrasjoner over hele landet. Også stadig flere eksempler på at nye grupper er med, fra jordbruksarbeidere og minoriteter til handelsfolk og statsfunksjonærer.

Regjeringa forbyr protester, demonstrasjoner og sit-ins innafor ringveien rundt Kathmandu og 200 meter fra ringveien.

Mandag 17. april

Kong Gyanendra gjennomfører «konsultasjoner» med ei rekke moderate og rojalistiske politikere – de viktigste er de tidligere statsministrene K. P. Bhattarai, S. B. Thapa og L. B. Chand. (De andre representerer ubetydelige småpartier.)

Felleserklæring fra Prachanda og Baburam Bhattarai som sier at nå er seieren sikker, det gjelder bare å sette inn det siste, avgjørende støtet og ikke å gjøre samme feil som før: nøye seg med noe halvveis.

Protestmøter organiseres inne i regjeringas departementer. De ansatte i Nepals Høyesterett lager en sit-in i halvannen time.

I Lamjung leder tidligere gurkha-soldater fra Storbritannia og India en demonstrasjon. The Panchthar chamber of commerce and industry organiserer også et protestmøte.

Store demonstrasjoner mange steder i landet. En demonstrant drepes, over 100 såres. Røde Kors-frivilige som behandla de skadde bankes opp av politiet.

Tirsdag 18. april

Politiet arresterer 25 ansatte i innenriksdepartementet for å organisere et protestmøte, inklusive flere ledere i departementet og privatsekretæren til den ekstremistiske innenriksministeren Khamal Thapa. Journalister som dekker protesten blir også arrestert. Ei gruppe fra Kantipur Television blir arresterd da de forsøker å komme inn i innenriksdepartementet. Det blir organisert protest- og solidaritetsmøter i mange departementer.

Politiet arresterer 11 ansatte i Nepal Rastra Bank (NRB), Nepals sentrale statsbank, for å organisere en protest på jobben. Fagforeninga i banken truer med fortsatte streiker hvis de ikke frigis.

Sju menneskerettighetsorganisasjoner sender ut ei erklæring der de støtter Sjupartialliansens appell om at folk skal slutte å betale skatt til regjeringa. De forlanger at regjeringa går av, at det blir våpenhvile og at det dannes ei overgangsregjering der Sjupartialliansen og NKP (Maobadi) deltar.

Nær 100 000 deltar i demonstrasjoner i byene Pokhara, Udaypur og Nepalganj. En blir drept og mange blir såret.

I Pokhara erklærer myndighetene plutselig sentrale deler av byen for «forbudt sone». En demonstrasjon av over 20 000 fra lokale nasjonale minoriteter trosser forbudet og går gjennom mange distrikter i byen. Det er harde sammenstøt, over 100 blir såret, hæren patruljerer gatene med stridsvogner.

Nær 50 000 demonstrerer i Bhairahawa, Chitwan, Rajbiraj og Dang.

Onsdag 19. april

Gyanendra mottar Indias spesielle sendebud til Nepal Karan Singh. (Mens tidligere statsbesøk fra kongevennlige stater som Cuba og Egypt blei slått stort opp, blir dette statsbesøket ignorert av statlige media.) Det er ei vanlig oppfatning at sendebudets oppgave er å be Gyanendra om å gi opp.

Madhav Kumar Nepal fra UML og Ram Chandra Poudel fra Nepals Kongressparti blir løslatt, kanskje på grunn av besøket.

Tre store internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner – Amnesty International, Human Rights Watch, og Den Internasjonale Juristkommisjonen – foreslår personlige sanksjoner mot Gyanendra og medlemmer av hans administrasjon for alvorlige brudd på menneskerettigheter.

Portforbud i deler av Pokhara fra 8 til 19. Tusener trosser portforbudet. Over 200 universitetslærere som demonstrerer blir arrestert.

I byen Chandragadi 60 mil øst for Kathmandu skyter sikkerhetsstyrker på demonstranter. Minst to drepes, mange andre såres.

Det begynner å bli alvorlig varemangel i Kathmandu. Bensin og salt er vanskelig å få tak i. Grønnsaksprisen er dobla.

Representanter for Sjupartialliansen gjentar at streika og protestene må fortsette til demokratiet er gjeninnført.

Minst 8 er offisielt drept til nå.

Torsdag 20. april

Stor demonstrasjon forberedes i Kathmandu, for å mobilisere så mange som mulig på ringveien som regjeringa fra søndag har forsøkt å gjøre til forbudt område. Opp til nå har titusener demonstrert hver dag i byen, men mange flere har vært på gatene i provinsen. Nå er mange hundre tusen venta.

Landsbyfolk fra områder rundt Kathmandu blir bedt om å gå til byen for å delta. Det går ut appeller bl.a. til alle statsfunksjonærer om å stenge kontorene, og til ansatte i flyselskapene om å delta i protestene mot regjeringa.

United Valley Mass Movement Committee (UVMMC) oppfordrer alle til å komme ut av husene klokka 7 og protestere i minst 10 minutter.

Regjeringa svarer med 18 timers portforbud, fra 2 om natta til 20 om kvelden. De som bryter portforbudet kan skytes av politiet eller fengsles opp til en måned(!) Ingen passersedler for institusjoner som trenger å være ute under portforbudet blir utstedt.

Sjøl om gatene i Kathmandu er tomme, trosser tusener av demonstranter portforbudet og lager lokale protester utover dagen. 3 blir drept i Kalanki, en forstad. Liket til en av de omkomne, Deepak Bishwakarma blir bortført av politiet fra et lokalt hospital.

Slutten av april: Kongen gir opp[rediger | rediger kilde]

I siste del av april blir det klart at Gyanendras regjering ikke kan holde det gående lengre. Demonstrantene, den republikanske delen av Sjupartialliansen (spesielt ungdommen og studentene) og maoistene vil ha ham avsatt straks. Kongen leiter etter en utvei for å bevare så mye av sin posisjon som mulig. Her har han støtte av utenlandske makter, i hvert fall av USA, som har pressa sterkt på ham for at han skal godta et kompromiss før det er for seint. Mange ledere i Sjupartialliansen kan godt tenke seg det, men de tør ikke godta hans første forslag av frykt for reaksjonene på gata i Kathmandu og resten av Nepal.

Tidligere statsminister Krishna Prasad Bhattarai blir innkalt til slottet og tilbudt jobben som statsminister. Han uttaler til pressa at han er rojalist i sitt hjerte og kan tenke seg jobben. Men strenge beskjeder fra partikolleger og andre får ham til å si nei.

Fredag 21. april

Gyanendra taler til folket. Han kommer med en kongelig proklamasjon om at makta skal føres tilbake til folket, og ber Sjupartialliansen nominere en statsminister som han kan utpeke.

Dette er klar beskjed om at kongen nå omsider skjønner at han må gi opp. Men tilbudet er for dårlig, og kommer for seint.

Innenriksminister Khamal Thapa stikker av mens kongen taler. Hæren tar opp jakten på ham, finner ham og tvinger ham til å komme tilbake til hovedkvarteret for å gjøre nødvendig administrativt arbeid som å signere beslutninger om portforbud.

Reaksjonen på gata i Kathmandu er rasende. Samtidig innser folket at nå holder de på å vinne kampen. Anslag over de som demonstrerer i hovedstaden denne dagen varierer fra 300 000 til 500 000.

Folk slukker lyset – en demonstrasjonsform som blei skapt våren 1990. Byen er mørk.

Politikerne avviser kongens tilbud – heller ikke de som ønsker at monarkiet skal overleve, tør støtte det. Sjupartialliansen erklærer at demonstrasjonene skal fortsette. (Det er også klart at protestene fortsetter uansett hva politikerne sier.)

I en protest i Prabat distrikt dreper sikkerhetsstyrker Govinda Nath Sharma, et tidligere sentralt medlem av føderasjonen av nepalske handelskamre. Det bidrar til å mobilisere forretningsfolk mot diktaturet.

Lørdag 22. april

CNN hevder at kanskje flere demonstrerer nå enn før kongens erklæring – 200 000 er på beina for å demonstrere mot kongen. Flagg fra NKP(Maobadi) syns i folkemengden.

Mange tusen demonstranter bryter gjennom politisperringene og prøver å trenge fram til det kongelige slott i Kathmandu. De bærer greiner som symboliserer seier, og roper «Gyane! forlat landet!» (Gyane er ei nedsettende diminutiv-form for Gyanendra).

Søndag 23. april

30 menneskerettighetsorganisasjoner og NGOer sender ut ei felleserklæring der de går inn for våpenhvile, frigiving av fanger, ei overgangsregjering av Sjupartialliansen og NKP (Maobadi), og valg av ei grunnlovgivende forsamling. (For et år sida hadde dette vært ei tilsutning til NKP(Maobadi)s program.)

Representanter for Sjupartialliansen truer med å gjeninnkalle parlamentet som blei oppløst i 2002 og sette inn ei parallell regjering hvis kongen ikke gir etter.

11 timers portforbud i Kathmandu, fra 9 til 20. Folk trosser portforbudet, kommer ut på gatene og demonstrerer.

Store demonstrasjoner andre steder i Nepal med harde slagord mot kongen.

Mandag 24. april

Gyanendra taler på fjernsynet seint på kvelden. Han proklamerer at parlamentet som blei oppløst i mai 2002 skal gjeninnsettes og møtes den 28. april.

Dette er en politisk kapitulasjon, der kongen legger sin framtid i Sjupartialliansens hender og håper at de aldrende politikerne som dominerer de store partiene fortsatt vil forsvare monarkiet.

Folk strømmer ut på gatene og begynner å feire. Det er også demonstrasjoner for å presse Sjupartialliansen til å holde sin del av avtalen om valg på konstitusjonell forsamling.

Tirsdag 25. april

Et møte av ledere i Sjupartialliansen godtar kongens erklæring, og bestemmer at den 81 år gamle Girija Prasad Koirala, leder av Nepals Kongressparti, er deres statsministerkandidat.

Titusener på gatene i Kathmandu, mobilisert til å fortsette protestene mot kongen, har isteden en seiersfest. Samtidig fortsetter demonstrasjonene å kreve republikk, at politikerne skal stå ved løftene sine, og at de som er skyldige i forbrytelser mot fredelige demonstranter skal straffes.

Maoistene erklærer at Sjupartialliansen har gjort en skjebnesvanger feil ved å godta noe anna enn at kongen går av.

Et leserbrev til avisa Kantipur Newspaper fra maoistlederen Baburam Bhattarai advarer Sjupartialliansen mot å gå mot folkemassenes krav om republikk.

NKP (Maobadi) avviser kongens erklæring og sier at de vil opprettholde blokaden av veiene til hovedstaden og alle distriktshovedkvarterer til det kommer ei erklæring om at det skal være valg på ei grunnlovsgivende forsamling.

Over 300 aktivister og ledere som blei arrestert under oppstanden blir frigitt.

Onsdag 26 april

G. P. Koirala lover at å forberede valg av konstitusjonell forsamling skal være ei sentral arbeidsoppgave for det gjeninnkalte parlamentet.

NKP (Maobadi) hever blokaden av Kathmandu.

Få timer seinere annonserer Prachanda 3 måneders ensidig våpenhvile. Mange håper at med dette er 10 års borgerkrig slutt.

Streika er over. Busser, biler og andre kjøretøyer fyller gatene. Kontorer og butikker er åpne, markedene åpner igjen og det kommer nye forsyninger til byen. Skolene åpnes.

En såret demonstrant dør. Det kjente tallet på dødsofre er nå 17.

Torsdag 27. april

G. P Koirala innsettes offisielt som statsminister av kong Gyanendra, en seremoni som vekker motvilje og skepsis, sjøl om den er kraftig redusert i forhold til sist kongen innsatte en ny statsminister.

Fredag 28. april

Parlamentet som daværende statsminister for Nepals Kongressparti, Sher Bahadur Deuba med støtte av kongen oppøste 22. mai 2002, møtes igjen i Kathmandu. Sitaram Yechuri fra det indiske CPM er til stede på galleriet og får applaus av parlamentet.

Noen få kvartaler derfra og like ved noen militære brakker holder NKP (Maobadi), en organisasjon fortsatt offisielt definert som terroristisk, et offentlig massemøte. Talere er Lekhnath Neupane, leder for NKP (Maobadi)s studentforbund, og Shalik Ram Jamarkattel, leder for partiets fagforbund. Begge er ettersøkt av politiet, men kan nå bevege seg fritt på gatene i hovedstaden.

Hvilken rolle spilte NKP (Maobadi) i opprøret?[rediger | rediger kilde]

Ubetydelig birolle eller hovedrolle?[rediger | rediger kilde]

Det fins minst to versjoner av rolla til Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) i opprøret i april:

  • Gyanendras regjering derimot, ønska, særlig i opprørets tidlige fase, å framstille det som helt leda av NKP(Maobadi).

Maoistene sjøl har, særlig under avslutninga av opprøret og etterpå, vært opptatt av å fortelle at de spilte ei viktig rolle, at deres kadre organiserte mange av protestene, osv.

NKP (Maobadi) var før og under mesteparten av opprøret et illegalt parti i storbyene, som ikke kunne stå fram. Både maoistene og Sjupartialliansen hadde dessuten i starten interesse av å holde maoistene i bakgrunnen, for å ikke skremme vekk mulige allierte.

Dette gjør maoistenes rolle vanskelig å finne ut av.

Maoistene pressa på utafra[rediger | rediger kilde]

Både kongens diktatur og opprøret i april 2006 er følger av borgerkrigen som NKP (Maobadi) starta i 1996.

Statskuppet i 2005 avslørte trolig et gammalt ønske fra Gyanendra om å gjenopprette det kongelige diktaturet fra før 1990. Men maoistenes store framganger fram til 2004 blei et godt påskudd for kupp. På den andre sida gjorde statskuppet at NKP (Maobadi) kunne oppnå den alliansen med de legale partiene som maoistene har søkt i flere år.

Maoistenes problem ser ut til å ha vært at de etter framgangen fram til år 2001 ikke klarte å vinne nok politisk støtte i storbyene til å ta makta i hele landet. Dermed måtte det søke kompromiss: En allianse med de legale parlamentariske partiene, som tross alle sine problemer fortsatt har viktig politisk støtte i Kathmandudalen, der den politiske makta i Nepal sitter.

Etter at avtalen med Sjupartialliansen blei oppretta, virker det klart at det er maoistene som har pressa på for at de nye allierte skulle prøve å styrte kongen.

I den betydninga er det NKP (Maobadi) som pressa fram opprøret i april.

De var innafor også[rediger | rediger kilde]

I ettertid har det kommet fram opplysninger som viser at NKP (Maobadi) også spilte ei viktig rolle i å organisere opprøret, også inne i Kathmandu og andre store byer.

De første store demonstrasjonene var i provinsen. Her har maoistenes sterke organisasjon på landsbygda sikkert hatt mye å si, uansett hvilke partiflagg demonstrantene møtte opp med.

NKP(Maobadi) sendte hundrevis av aktivister inn i Kathmandu ved begynnelsen av opprøret. De deltok i lokal mobilisering (også kamuflert som medlemmer av de legale partiene og uavhengige organisasjoner), blokkerte veier, organiserte konfrontasjoner med politiet osv.

Lekhnath Neupane, leder for maoistenes sterke studentorganisasjon (ANNFSU (R), kom inn i Kathmandu få dager etter at demonstrasjonene starta. Det samme gjorde Gunaraj Lohani, leder for maoistenes lærerforbund.

Studenter viktig som sjokktropper fra starten, og blant dem har maoistene støtte, også i Kathmandu. Ettersom opprøret vokste og de legale partienes ledere blei mindre dominerende, kan maoistene ha betydd mer, både ved å mobilisere folk fra landsbygda inn til byene, og ved å organisere deltakelse av bygdefolk og arbeidere i byene.

I løpet av opprøret organiserte NKP (Maobadi) også protester gjennom frontorganisasjoner som Loktantrik Sanyukta Morcha (Democratic United FrontDen Demokratiske Enhetsfronten), leda av tidligere medlem i overhuset for NKP (ML) Ram Man Shresta, og Rastriya Jana Manch (National People's FrontDen Nasjonale Folkefronten), en ny organisasjon leda av tidligere generalsekretær i NKP (Masal) Bhakta Bahadur Shresta.

At NKP (Maobadi)s partiflagg dukka opp i massene på slutten av opprøret, viser at partiets organisasjon var tilstede. Hvor stor rolle det spilte kan bli kjent i framtida, når historikerne kan intervjue de som var med.

Kampen for republikk[rediger | rediger kilde]

Aller viktigst var det trolig at noen av NKP(Maobadi)s viktigste paroler fikk ei oppslutning i Kathmandudalen som ser ut til å ha overraska både partiledelsen og partiets motstandere.

Dette gjelder bl.a. kravet om republikk, som Prachanda nærmest sa seg villig til å legge på hylla under forhandlingene med Sjupartialliansen. Jo større demonstrasjonene blei, jo kraftigere blei kravet om republikk.

Det samme gjelder de nær tilknytta krava om valg på grunnlovsgivende forsamling og sekulær stat. Dette har vært sentrale demokratiske krav fra 1950, og at de ikke blei gjennomført etter det forrige store demokratiopprøret i 1990, skapte stor skuffelse blant et stort flertall av nepalesere som spenner fra moderne sekularister i storbyene til unge kvinner, fattigbønder, lavkaster og kasteløse, og religiøse og nasjonale minoriteter.

Det viste seg at disse krava er veldig populære på gata i Kathmandu, også i kretser der maoistene sjøl har liten støtte (bl.a. i studentorganisasjonene til de store partiene).

Politisk blei derfor NKP (Maobadi) stående som det partiet som sa akkurat det demonstrantene på gata i hovedstaden ropte: Republikk, grunnlovsgivende forsamling, sekulær stat.

Om dette vil gi uttelling i sterk framgang for partiet sjøl i Kathmandudalen, vil tida vise.

1990 - 2006: Likheter og forskjeller[rediger | rediger kilde]

Hva likner?[rediger | rediger kilde]

Demokratiopprørene i 1990 og 2006 har mange åpenbare likheter:

  • Begge var planlagt av en kolalisjon av opposisjonspartier.
  • De begynte med at partiaktivister gikk på gata. I løpet av opprøret vokste oppslutninga veldig, særlig etter at ubevæpna demonstranter begynte å bli drept. På slutten drukna partienes initiativ i det folkelige raseriet og de spontane masseprotestene, og folkemassene kom ut av politikernes kontroll.
  • Krava var grunnleggende like: Vekk med det kongelige diktaturet, demokrati, republikk, sekulær stat, grunnlovsgivende forsamling. Krav fra de fattigste, kvinnene, de kasteløse, religiøse og nasjonale minoriteter osv knytta seg til dette. Slagord som «heng kongen», angrep på kongestatuer osv. dukka opp i sluttfasen av protestbevegelsen.
  • Taktikken hadde fellestrekk. Protestformer som blei utvikla i 1990, som f.eks. å slukke alle lys i en by, blei tatt opp igjen i 2006. I sluttfasen, da kongehuset forsøkte å få til et kompromiss for å beholde mest mulig makt, svarte massene med direkte angrep mot slottet.
  • Motsetninger mellom den indiske regjeringa og kongehuset var sentrale forutsetninger for opprøret, og i avslutninga av opprøret.
  • Både India og andre fremmede makter (bl.a. USA) forsøkte å bidra til kompromisser mellom kongemakta og opposisjonen.

Likhetene skyldes bl.a. at 2006-opprøret var bevisst planlagt av maoistene og Sjupartialliansen etter mønster av 1990-opprøret. Mange av lederne var dessuten de samme. G. P. Koirala, Prachanda og B. Bhattarai var blant de sentrale på forskjellige fløyer i opprøret (for å nevne noen få blant mange), (daværende prins) Gyanendra var en sentral intrigemaker i kongefamilien. Hundretusener av demonstranter huska også 1990 godt, og brukte det de lærte den gangen.

Alt dette bidro til å gjøre den første og den andre Jana Andolan svært like. Men aller mest grunnleggende var at de hadde samme samfunnsmessige årsaker:

  • Det uløste problemet med monarkiets antidemokratiske og føydale makt.
  • Mange former for ekstrem undertrykkelse og nød ligger som en diger verkebyll i det nepalske samfunnet. Etter 1990 var det store forventninger om framgang. Den kom ikke, og det la grunnlaget for et nytt opprør 16 år etter.

Noen åpenbare ulikheter[rediger | rediger kilde]

  • I 2006 var kravet om fred viktig, i tillegg til de gamle krava om demokrati og sosial rettferdighet.
  • Jana Andolan 2006 varte rundt 20 dager, 1990 litt over 2 måneder.
  • Tallet på ofrene var i mai 2006 offisielt 21 drepte (18 navngitte døde under opprøret, 1 skutt og drept under en protest 8. januar, to ukjente drepte i Jhapa 19. april) og 6 000 sårede (15 mista synet, 16 fikk alvorlige hodeskader og 150 i Kathmandu fikk arm- og beinbrudd), i 1990 offisielt over 60 drepte (men mens kampen sto på blei det hevda det var flere hundre) og et meget høyt tall sårede.
  • Til gjengjeld var demonstrasjonene i 2006 mye større.
  • Sosialt favna de også breiere. På den ene sida høyere regjeringsfunskjonærer, ansatte i høyesterett, statsbanken, pensjonerte gurkha-soldater og turister. På den andre sida laga kvinner egne demonstrasjoner (i 1990 var det et kvinnemøte i Kathmandu med noen hundre deltakere), fattigbønder og nasjonale minoriteter marsjerte, osv..
  • Newar-folket i Kathmandudalen, som spilte ei helt avgjørende rolle i slutten av 1990-opprøret, var lite viktig denne gangen.
  • Politikk i Nepal har i over 50 år bl.a. handla om å dominere gatene i Kathmandu og de andre storbyene i Kathmandudalen. Men denne gangen var det store demonstrasjoner i provinsene, før de brøyt gjennom i hovedstaden.

At opprøret i 2006 var større, favna breiere og var mer landsomrfattende skyldes trolig at svært mange som huska 1990, denne gangen var sikre på at opprøret kunne vinne.

En annen grunn var at NKP (Maobadi) kontrollerte størstedelen av landsbygda, og mobiliserte fattige og marginale grupper som tradisjonelt ikke har syntes i protestbevegelser i Kathmandu.

Hva betyr dette for etterspillet?[rediger | rediger kilde]

De politiske vinnerne av Jana Andolan 1990 var i første omgang Nepals Kongressparti, i andre omgang den moderate delen av kommunistbevegelsen som i 1991 organiserte partiet UML.

Begge disse partiene begynte alt ved avslutningen av opprøret å jobbe for å hindre at det gikk for langt.

Kongresspartiet ønska f.eks. å beholde monarkiet, mens massene på gata krevde republikk. (En av grunnene til at G.P. Koirala gikk mot kravet om ei grunnlovsgivende forsamling, var at han var redd for at velgerne ville stemme for republikk.) Disse to partiene gikk også med på kongens krav om å beholde Nepal som en hinduisk stat, UML i første omgang mer forbeholdent, men få år etterpå støtta begge partier den ganske kongevennlige og hinduvennlige grunnlova av 1990 fullt ut.

I Jana Andolan 2006 er disse partiene også vinnere, men den virkelig store vinneren er NKP(Maobadi).

Kongresspartiet og UML gikk også på slutten av 2006-opprøret med på kompromisser som NKP(Maobadi) var mot – spesielt at de godtok at kong Gyanendra blei sittende, noe maoistene var sterkt mot.

NKP (Maobadi) kom ut av opprøret som et legalt parti, som kunne holde lovlige demonstrasjoner i Kathmandu og forberedte seg på å åpne aviser og kontorer.

Maoistene hadde ikke noe ønske om kompromisser med kongemakta etter opprøret. Det samme gjaldt de fleste demonstrantene, som huska hvordan krava fra 1990 forsvant etter at opprøret seira.

Kombinasjonen av maoistopprørerne, som kontrollerte 80% av landet, og gata i storbyene, som hadde vist at den krevde at kongen skulle vekk, så ut til å åpne mulighetene for et mye mer radikalt etterspill i 2006.

NKP (Maobadi) forhandla derfor med Sjupartialliansen ut fra styrke etter at opprøret var over. Etter at Sjupartialliansen hadde godtatt at kongen blei sittende, skyntet den seg å erklære at den ville innfri maoistenes viktigste politiske krav om frigiving av fanger, ei overgangsregjering der maoistene skulle delta, og valg til ei ny grunnlovsgivende forsamling.

Kongehuset visste også at dersom maoistene fikk sin vilje gjennom, betydde det slutten 250 år med konger fra Shah-dynastiet i Nepal.

Hæren, som var i hard kamp med maoistene helt til slutten av april, var dessuten intakt og hadde samme ledelse.

Om kongehuset og hæren ville prøve å redde det gamle systemet ved å forsøke et nytt kupp eller på andre måter starte borgerkrigen igjen, var vanskelig å vurdere etter opprøret våren 2006.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Full text: King Gyanendra's speech (På engelsk. Kong Gyanendras tale der han gir fra seg den politiske makta og gjeninkaller parlamentet den 24. april 2006. Fra BBC online.)