Nellie Melba

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nellie Melba
FødtHelen Porter Mitchell
19. mai 1861[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Melbourne[5]
Richmond[6]
Død23. feb. 1931[7][2][3][8]Rediger på Wikidata (69 år)
Sydney[9][6]
BeskjeftigelseOperasanger, selvbiograf Rediger på Wikidata
Utdannet vedPresbyterian Ladies' College
Westonbirt School
EktefelleCharles Nesbitt Frederick Armstrong (1882–1900)[10]
FarDavid Mitchell
MorIsabella Ann Dow[11]
BarnGeorge Nesbitt Armstrong[11]
NasjonalitetAustralia
UtmerkelserStorkorsdame av Order of the British Empire
Victorian Honour Roll of Women
Musikalsk karriere
PseudonymNellie Melba
SjangerOpera
InstrumentVokal
StemmetypeLys sopran[12]
IMDbIMDb
Signatur
Nellie Melbas signatur
Nellie Melba på Commons

Dame Nellie Melba GBE (født Helen Porter Mitchell; født 19. mai 1861, død 23. februar 1931) var en australsk operasopran. Hun var en av de mest kjente sangerene i senviktoriansk tid og tidlig på 1900-tallet, og var den første australieren som fikk et internasjonalt omdømme som klassisk musiker. Hun tok kunstnernavnet «Melba» fra hjembyen sin Melbourne.

Melba studerte sang i Melbourne og fikk en viss suksess i fremføringer der. Etter et kort og mislykket ekteskap flyttet hun til Europa for å etablere en karriere som sanger. Hun fikk ikke engasjement i London i 1886, men dro til Paris, der hun studerte og snart fikk stor suksess der og i Brussel. Da hun kom tilbake til London, etablerte hun seg raskt som den ledende lyriske sopranen ved Covent Garden fra 1888. Hun fikk videre suksess i Paris og andre steder i Europa, og senere ved Metropolitan Opera i New York, der hin debuterte i 1893. Repertoaret hennes var lite; i hele karrieren fremførte hun ikke mer enn 25 roller og var nært identifisert med bare ti. Hun var kjent for fremføringene sine i fransk og italiensk opera, men sang lite tysk opera.

Under første verdenskrig samlet Melba inn store summer til veldedighetssorganisajoner knyttet til krigen. Hun kom ofte til Australia i løpet av 1900-tallet, sang i opera og holdt konserter, og fikk et hus bygd i nærheten av Melbourne. Hun var aktiv i å undervise i sang ved Melbourne Conservatorium. Melba fortsatte med å synge til de siste månedene av livet, og hadde flere avskjedskonserter. Hennes død i Australia ble kjent over hele den engelsktalende verden, og begravelsen hennes var en stor nasjonal hendelse. Den australske 100-dollar-seddelen har bilde av henne.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nellie Melba med faren og en niese, Nellie Paterson, i Melbourne i 1903.

Melba ble født i Richmond i Victoria som den eldste av de syv barna til David Mitchell og hans kone Isabella Ann, født Dow.[13] Mitchell var en skotte som hadde utvandret til Australia i 1852, og fikk suksess innen anleggsbransjen. Melba fikk lære å spille piano og sang offentlig for første gang rundt seksårsalderen. Ho ble utdannet ved en lokal internatskole og deretter på Presbyterian Ladies' College.[13] Hun studerte sang med Mary Ellen Christian (en tidligere elev av Manuel García) og Pietro Cecchi, en italiensk tenor, som var en respektert lærer i Melbourne.[14] I tenårene forsatte Melba med å opptre på amatørkonserter i Melbourne og området rundt, og hun spilte orgel i kirken. Faren hennes oppfordret henne til å studere musikk, men var sterkt imot at hun skulle bli profesjonell sanger.[15]

Moren til Melba døde uventet i 1881.[16] Faren flyttet familien fra Richmond til Mackay i Queensland, der han bygde en ny sukkerfabrikk. Melba ble straks populær i Mackay for sin sang og sitt pianospill.[17]

22. desember 1882 giftet Melba seg i Brisbane med Charles Nesbitt Frederick Armstrong (1858–1948), den yngste sønnen til sir Andrew Armstrong.[18] De fikk ett barn, sønnen George, født den 16. oktober 1883.[19] Ekteskapet var ikke lykkelig; Charles skal ha slått henne mer enn en gang.[15] De skilte seg etter ett år,[14] og Melba kom tilbake til Melbourne fast bestemt på å utvikle en karriere som sanger. Hun debuterte profesjonelt med konserter i 1884.[20] Hun ble ofte akkompagnert av fløytisten John Lemmone, som også organiserte noen av konsertene hennes, og ble en livslang venn og rådgiver for henne.[20]

Etter den lokale suksessen reiste Melba til London på leting etter flere muligheter.[n 1] Hun debuterte i Princes' Hall i 1886, og prøvde å få arbeid hos sir Arthur Sullivan, Carl Rosa og Augustus Harris uten suksess. Da dro hun til Paris for å studere med den ledende læreren Mathilde Marchesi, som straks skjønte at den unge sangeren hadde potensial, og ropte ut: «J'ai enfin une étoile!» (Jeg har endeleg en stjerne!). Melba gjorde så raskt framgang at hun fikk lov til å synge «Mad Scene» fra Ambroise Thomas sin Hamlet på en matinée musicale hjemme hos Marchesi i desember det samme året, med komponisten til stede.

Talentet til den unge sangeren var så tydelig at etter mindre enn ett år med Marchesi gav impresarioen Maurice Strakosch henne en tiårskontrakt for 1000 franc per år. Etter at hun hadde signert, fikk hun eit mye bedre tilbud på 3000 franc per måned fra Théâtre de La Monnaie i Brussel, men Strakosch ville ikke gi henne fri og fikk et forbud som hindret henne i å akseptere det.[21] Denne vanskelige saken ble uventet løst da Strakosch plutselig døde.[22] Melba operadebuterte fire dager senere som Gilda i Rigoletto på La Monnaie den 12. oktober 1887.[23] Rundt denne tiden, etter råd fra Marchesi, tok hun kunstnernavnet «Melba», en sammentrekning av navnet på hjembyen sin.[24][n 2]

Debuter i London, Paris og New York[rediger | rediger kilde]

Melba i kostyme til Lucia di Lammermoor.
Foto: Nadar, 1888
«Del ciel clemente un riso»
fra «Il dolce suono» (Mad Scene) i Lucia di Lammermoor
Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

Melba debuterte i Covent Garden i mai 1888, i tittelrollen til Lucia di Lammermoor. Hun fikk en vennlig, men ikke begeistret mottakelse. The Musical Times skrev: «Madame Melba er en flink vokalist, og en ganske respektable representant for lyse sopranodeler; men hun mangler den personlige sjarmen som trengs for en stor figur på den lyriske scenen».[25] Hun ble fornærmet da Augustus Harris, som da var kunstnarisk leder ved Covent Garden, bare tilbydde henne birollen som Oscar i Un ballon i maschera for neste sesong.[26] Hun forlot England og sverget hun aldri ville vende tilbake. Året etter opptrådte hun på Opéra i Paris, i rollen som Ophélie i Hamlet. The Times beskrev dette som «en brilliant suksess», og videre at «Madame Melba har en stemme med stor fleksibilitet ... hun spiller uttrykksfullt og slående».[27]

Melba hadde en sterk støttespiller i London, lady de Grey, som hadde en sterk stilling i Covent Garden. Melba ble overtalt til å komme tilbake, og Harris ga henne en rolle i Roméo et Juliette (juni 1889) mot Jean de Reszke. Hun sa senere: «Jeg daterer suksessen min i London ganske klart til den store kvelden den 15. juni 1889».[13] Etter dette kom hun tilbake til Paris som Ophélie, Lucia i Lucia di Lammermoor, Gilda i Rigoletto, Marguerite i Faust og Juliette. I franske operaer hadde hun ikke god uttale, men komponisten Delibes sa at han ikke brydde seg om hun sang på fransk, italiensk, tysk, engelsk eller kinesisk, så lenge hun sang.[n 3]

Philippe, hertugen av Orléans

I de første årene av 1890-tallet sang Melba ved de ledende europeiske operahusene, inkludert Milano, Berlin og Wien.[14] I begynnelsen av tiåret hadde Melba et forhold til prins Philippe, hertug av Orléans. De ble ofte sett sammen i London, noe som skapte en del snakk, men det oppstod mye mer oppstyr da Melba dro gjennom Europa til St. Petersburg for å synge for tsar Nikolaj II. Hertugen fulgte nært etter henne, og de ble sett samenn i Paris, Brussel, Wien og St. Petersburg. Armstrong innledet skilsmisseforhandlinger på grunn av Melbas utroskap, og nevnte hertugen som medrespondent. Han ble til slutt overtalt til å droppe saken, men hertugen kom fram til at en toårig safari i Afrika, uten Melba, ville være passende. Han og Melba gjenopprettet ikke forholdet senere.[13][29]

Melba sang rollen som Nedda i Pagliacci i Covent Garden i 1893, like etter den italienske premieren. Komponisten, Ruggero Leoncavallo, var til stede, og sa at rollen aldri var blitt spilt så godt før.[30] I desember samme året sang Melba for første gang ved Metropolitan Opera i New York. Som ved debuten hennes i Covent Garden hadde hun rolla som Lucia di Lammermoor, og som på Covent Garden var det mindre enn en triumf. New York Times lovpriset hennes fremføring - «en av de vakreste stemmene som noen gang kom ut av en menneskehals ... rett og slett herlig i fylde, rikdom og renhet» - men verket var gått av moten, og fremføringen hadde lite publikum.[31] Rollen hennes i Roméo og Juliette, senere i sesongen, var en triumf, og etablerte Melba som ledende prima donna i tiden etter Adelina Patti.[14] Hun kunne knapt tro snobberiet ved Metropolitan. Forfatteren Peter Conrad skrev: «I London hadde hun omgått kongelige; i New York var hun en syngende tjener.»[32] I lag med suksess blant kritikerane viet hun seg til å også få sosial aksept, noe hun oppnådde.[32]

«Air des bijoux»
Fra Faust, 1910
Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.
Melba som Marguerite i Faust

Fra 1890-tallet spilte Melba en vid rekke roller i Covent Garden, hovedsaklig i det lyriske sopranrepertoaret, men også noen tyngre roller. Hun sang tittelrollene i Elaine av Herman Bemberg[33] og Esmeralda av Arthur Goring Thomas,[34] italienske roller som Gilda i Rigoletto,[35] tittelrollen i Aida,[36] Desdemona i Otello,[37] Luisa i I Rantzau av Mascagni,[38] Nedda i Pagliacci,[39] Rosina i Barberen i Sevilla,[40] Violetta i La traviata[41] og Mimì i La bohème.[42] I det franske repertoaret sang hun Juliette i Roméo og Juliette,[43] Marguerite i Faust,[43] Marguerité de Valois i Les Huguenots,[44] tittelrollen i Hélène, som var skrevet for henne av Saint-Saëns,[14] og Micaëla i Carmen.[45]

Noen skribenter sa seg overrasket over at Melba spilte den siste av disse rollene, siden det bare var en birolle i operaen. Hun fremførte rollen ved mange tilfeller, og sa i memoarene sine: «Hvorfor en prima donna ikke skulle synge sekundære roller forstod jeg ikke da og er ikke nærmere ved å skjønne i dag. Jeg hater det kunstneriske snobberiet rundt det".[26] Hun sang rollen mot Carmen-er spilt av Emma Calvé, Zélie de Lussan[45] og Maria Gay.[46] Marguerite Valois er heller ikke den kvinnelige hovedrollen i Les Huguenots, men Melba var villig til å ta henne som seconda donna til Emma Albani. Hun var sjenerøs i støtten sin for sangere som ikke konkurrerte med henne i favorittrollene hennes, men var, som biografen hennes J.B. Steane sa det, «patologisk kritisk» mot andre lyriske sopraner.

Melba var ikke kjent som en Wagner-sanger, selv om hun av og til sang Elsa i Lohengrin[47] og Elisabeth i Tannhäuser.[48] Hun fikk en viss ros for disse rollene, men Klein mente hun ikke passet for dei, og Bernard Shaw mente at ho sang med stor evne, men spilte kunstig og uten følelser.[49] I 1896 spilte hun rollen som Brünnhilde i Siegfried ved Metropolitan, men hadde ikke suksess.[14] Rollen hun hadde mest der var Marguerite i Gounods Faust, som hun hadde studert under tilsyn av komponisten selv.[50] Melba prøvde seg aldri på Mozart sine operaer, selv om en del mente at stemmen hennes ville vært ideell for de. Repertoaret hennes gjennom hele karrieren var ikke på mer enn 25 roller.

Ekteskapet mellom Melba og Armstrong ble endelig oppløst i 1900, etter at han emigrerte til USA med sønnen ders og slo seg ned i Texas.[19]

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Melba, ca. 1907

Melba var nå etablert som en ledende stjerne i Storbritannia og Amerika. Hun la ut på sin første hjemreise til Australia i 1902–03 med en konsertturné, og turneerte også på New Zealand.[13][n 4] Fortjenesten var uten sidestykke, og hun vendte tilbake fire ganger på turné i løpet av karrieren. I Storbritannia kjempet Melba for La bohème av Puccini. Hun hadde først sunget rollen som Mimì i 1899, etter å ha studert henne med komponisten. Hun argumenterte sterkt for nye oppføringer av verket, til tross for avskyen lederene i Covent Garden hadde for denne nye operaen fra «underklassen».[14] Melba ble rettferdiggjort av den offentlige entusiasmen for stykket, som ble styrket i 1902 da Enrico Caruso sang i lag med henne i den første av mange Covent Garden-fremføringer sammen.[14] Hun sang Mimì for Oscar Hammerstein I på hans operahus i New York i 1907, noe som styrket denne virksomheten.[14] Etter de første suksessene sine i Brussel og Paris på 1880-tallet sang Melba sjeldent på det europeiske kontinentet; bare de engelsktalende landene tok henne svært hjertelig imot.[54]

Melba opptrådte 26 ganger i Royal Albert Hall i London mellom 1898 og 1926.[55] Selv om hun kalla Covent Garden «det kunstneriske hjemmet mitt», opptrådte hun sjeldent der på 1900-tallet. En grunn til dette var at hun ikkje kom så godt overens med sir Thomas Beecham, som hadde lederskapet for operahuset det meste av tiden fra 1910 til Melba pensjonerte seg.[56][57] En annen faktor i at hun opptrådte mindre i Covent Garden var Luisa Tetrazzini, en ti år yngre sopran som ble en stor suksess i London og senere i New York i roller som tidligere var knyttet til Melba.[13] En tredje grunn var at hun bestemte seg for å bruka mer tid i Australia. I 1909 begynte hun på det hun kalte en «sentimental turné» i Australia, som dekket 10 000 miles (16 000 km) og inkluderte mange fjerntliggende byer.[13] I 1911 spilte ho i en operasesong i samarbeid med J. C. Williamson-kompaniet.[58]

Sempre libera
Frå La traviata, 1904
«Ah, fors e lui»
Frå La traviata, 1907
Problemer med å lytte til disse filene? Se Hjelp:Multimedia.

I 1909 kjøpte Melba en eiendom i Coldstream, en liten by nær Melbourne, og i 1912 hadde hun bygd et hus der (en utbygging av en mindre bygning på stedet) som hun kalte Coombe Cottage etter et hus hun hadde leid nær London.[59] Hun grunnla også en musikkskole i Richmond, som hun senere samlet til Melbourne Conservatorium. Hun var i Australia da første verdenskrig brøt ut, og ble aktiv i å samle inn penger til veldedighetsorganisasjoner knyttet til krigen, med innsamling av 100 000 pund. Som anerkjennelse av dette ble Melba utnevnt til Dame Commander of the Order of the British Empire (DBE) i mars 1918, «for tjenester i å organisere patriotisk arbeid.»[n 5]

Etter krigen hadde Melba en triumferende retur til Royal Opera House, med en fremføring av La bohème dirigert av Beecham, som åpnet huset igjen etter fire år da det hadde vært stengt. Times skrev: «Nå har nok ingen sesong i Covent Garden begynt med akkurat den begeistringen som gikk gjennom huset.»[62]

I 1922 vendte Melba tilbake til Australia, der hun sang på de svært suksessfulle «Concerts for the People» i Melbourne og Sydney, med lave billettpriser, som trekte til seg 70 000 publikummere.[13] Hun var med på en ny Williamson-opera sesong i 1924, men skapte misnøye blant lokale sangere da hun importerte et helt kor fra Napoli.[63] I 1926 hadde hun en avskjedsopptreden i Covent Garden med scener frå Roméo og Juliette, Otello og La bohème. Hun er husket i Australia for en tilsynelatende endeløs rad av avskjedskonserter, med opptredener på midten av 1920-tallet og konserter i Sydney den 7. august 1928, Melbourne den 27. september 1928 og Geelong i november 1928.[13] For dette er hun minnet med det australske uttrykket «flere farvel enn Dame Nellie Melba».[13]

I 1929 dro Melba tilbake til Europa for siste gang og besøkte så Egypt, der hun fikk en feber som hun aldri helt ble frisk av.[13] Den aller siste gangen hun opptrådte i London var ved en veldedighetskonseert den 10. juni 1930.[64] Hun dro tilbake til Australia der hun døde på St Vincent's Hospital i Sydney i 1931, 69 år gammel, av sepsis som hadde utviklet seg etter en ansiktsoperasjon i Europa en tid tidligere.[13] Hun fikk en omfattende begravelse frå Scots' Church i Melbourne, som hennes far hadde bygget og der hun hadde sunget i koret som tenåring.[13][65] Kortesjen av biler til begravelsen var over en kilometer lang, og døden hennes kom til å bli forsideoverskriften i Australia, Storbritannia, New Zealand og Europa. På reklameskilt i mange land stod det bare: «Melba er død». En del av hendelsen ble filmet. Melba ble begravet på kirkegården i Lilydale nær Coldstream. Gravstenen hennes ble utforma av sir Edwin Lutyens,[66] og har avksjedsorda frå Mimì i La bohème: «Addio, senza rancor» (‘Farvel, utan bitterheit’).[67]

Æresutmerkelser og minnesmerker[rediger | rediger kilde]

Statue av Melba ved Waterfront City i Melbourne Docklands.

Melba ble utnevnt til Dame Commander of the Order of the British Empire ved nyttårslisten i 1918 for veldedighetsarbeidet sitt under den første verdenskrig. Sammen med May Whitty var hun den første sceneutøveren til å motta ordenen, og hun ble opphøyd til Dame Grand Cross av ordenen i 1927.[13] Hun var den første australieren til å være på forsiden til bladet Time, i april 1927.[68] Et glassmaleri til minne om Melba ble avduket i 1962 i Musicians' Memorial Chapel i kirken St Sepulchre-without-Newgate i London.[69] Hun er en av bare to sangere - den andre er Adelina Patti - som er minnet med en marmorbyste på trappen til Royal Opera House i Covent Garden.[70]

En blå plakett til minne om Melba er satt opp ved Coombe House i Devey Close i Coombe i Kingston upon Thames, der hun bodde i 1906.[71] Hun ble satt inn på Victorian Honour Roll of Women i 2001.[72] Melba var nært knyttet til Melbourne Conservatorium, og institusjonen ble omdøpt til Melba Memorial Conservatorium of Music til ære for henne i 1956. Konsertsalen ved Universitetet i Melbourne er kjent som Melba Hall. Forstaden Melba i Canberra er oppkalt etter henne.

Navnet til Melba er knyttet til fire typer mat, som alle ble laget til ære for henne av den franske kokken Auguste Escoffier:

Melba plantet et poppeltre, en Populus × canadensis ‘Aurea’ eller gullpopel, på Central Lawn i Melbourne Botanic Gardens den 11. april 1903. Treet er blitt kjent som «Melba's poplar».[75]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Dame Nellie Melba, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nellie-Melba, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Q27771481[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 12580, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Dame Nellie Melba, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nellie-Melba, besøkt 14. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Australian Dictionary of Biography, oppført som Dame Nellie Melba, Australian Dictionary of Biography-ID melba-dame-nellie-7551, besøkt 14. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ The Peerage person ID p12534.htm#i125340, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Lua-feil i Modul:Cite_Q, linje 219: attempt to index field 'datavalue' (a nil value).
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Davidson, Jim. "Melba, Dame Nellie (1861–1931)", Australian Dictionary of Biography, besøkt 11. desember 2012
  14. ^ a b c d e f g h i Steane, J. B. "Melba, Dame Nellie (1861–1931)", Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004; online edition, januar 2011, vitja 24. mai 2011. (abonnement eller «UK public library»-medlemskap påkrevd)
  15. ^ a b c Sadauskas, Andrew. "Melba Bashed by Cowardly Husband", Arkivert 2011-07-07 hos Wayback Machine Australian Stamps Professional, accessed 23. May 2011
  16. ^ «Family Notices.». The Argus. Melbourne: National Library of Australia. 22. oktober 1881. s. 1. 
  17. ^ O'Brien, Sheilagh. «The Dame in the tropics: Nellie Melba». 
  18. ^ «Family Notices.». The Argus. Melbourne: National Library of Australia. 29. desember 1882. s. 1. 
  19. ^ a b "Divorce of Madame Melba", The Morning Bulletin, 14. april 1900, s. 5
  20. ^ a b Skinner, Graeme. "Lemmone, John", Dictionary of Sydney, 2008, accessed 19 January 2015
  21. ^ Mal:Harvard
  22. ^ "Melodies and Memories", The Times Literary Supplement, 5. november 1925, s. 738
  23. ^ Gubler 2012, s. 192
  24. ^ «Melba – The Voice of Silver». The Australian Women's Weekly. National Library of Australia. 24. februar 1971. s. 12. 
  25. ^ "Royal Italian Opera", The Musical Times, juli 1888, s. 411 Mal:Krev abonnement
  26. ^ a b "A Prima Donna – Madame Melba's Memories", The Times, 23. oktober 1925, s. 8
  27. ^ "France", The Times, 10. mai 1889, s. 5
  28. ^ «Obituary – Dame Nellie Melba – A great prima donna», The Times, 24. februar 1931, s. 9
  29. ^ The Times, 5. november 1891, s. 5; 6. november 1891, s. 9; 20. februar 1892, s. 5; 17. februar 1892, s. 13; 12. mars 1892, s. 16; 14. mars 1892, s. 3 og 24. mars 1892, s. 3
  30. ^ "A week's musical topics", The New York Times, 4. juni 1893
  31. ^ "'Lucia' at the Opera", The New York Times, 5. desember 1893
  32. ^ a b Conrad 1987, s. 249.
  33. ^ "The Opera", The Times, 6. juli 1892, s. 9
  34. ^ "Royal Opera", The Times, 4. januar 1908, s. 7
  35. ^ "Royal Italian Opera", The Times, 10. juni 1889, s. 8
  36. ^ "Covent Garden Opera", The Times, 7. november 1892, s. 12
  37. ^ "Royal Opera – Otello", The Times, 2. juli 1908, s. 13
  38. ^ "The Opera", The Times, 10. juli 1893, s. 8
  39. ^ "The Opera", The Times, 20. mai 1893, s. 8
  40. ^ "Royal Opera", The Times, 9. juli 1898, s. 10
  41. ^ "Royal Opera", The Times, 26. juli 1898, s. 8
  42. ^ "Royal Opera", The Times, 3. juli 1899, s. 10
  43. ^ a b "Royal Italian Opera", The Times, 4. juni 1890, s. 8
  44. ^ "Royal Opera", The Times, 1. juli 1895, s. 8
  45. ^ a b "Royal Italian Opera", The Times, 6. juli 1891, s. 8
  46. ^ "Royal Opera", The Times, 26. november 1906, s. 10
  47. ^ «Cloak worn by Nellie Melba as Elsa in Lohengrin, c.1891». Grainger Museum Online. Besøkt 28 August 2023.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  48. ^ «Nellie Melba as Elizabeth from Tannhäuser, 1894». Grainger Museum Online. Besøkt 28 August 2023.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  49. ^ Shaw 1981, s. 95.
  50. ^ Steane, J.B. "Melba, Dame Nellie (1861–1931)", Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004; online edition, januar 2011, vitja 24. mai 2011. (abonnement eller «UK public library»-medlemskap påkrevd)
  51. ^ Otago Daily Times, 17. februar 1903, s. 6
  52. ^ The Press, 20. februar, s. 5
  53. ^ Evening Post, 24. februar 1903, s. 5
  54. ^ Jefferson 1979, s. 143.
  55. ^ Search results: Nellie Melba, Performance archive, Royal Albert Hall, vitja 29. mars 2016
  56. ^ Beecham 1959, s. 170–171.
  57. ^ Lucas 2008.
  58. ^ Shawe-Taylor, Desmond. "Melba, Dame Nellie", Grove Music Online. Oxford Music Online, vitja 25. mai 201
  59. ^ "Our Story: Nellie Melba", Coombe Yarra Valley, accessed 4 February 2016
  60. ^ Supplement to the London Gazette, 5. mars 1918
  61. ^ "War Honours", The Times, 8. januar 1918, s. 7
  62. ^ "First Night of the Opera – The King and Queen Present", The Times, 13. mai 1919, s. 14
  63. ^ "Grand Opera – Italian Male Chorus – Engagement Resented, Hint of Strike", The Argus, 5. januar 1924, s. 19
  64. ^ "Court Circular", The Times 11. juni 1930, s. 17
  65. ^ "Church History" Arkivert 23. august 2010 hos Wayback Machine. Arkivert 2010-08-23 hos Wayback Machine, Scots' Church website, besøkt 7. juni 2010
  66. ^ Bassett, Peter. "Melba and La bohème – Addio, senza rancore". Peterbassett.com, vitja 19. mai 2011
  67. ^ "Memorials and Monuments to Individuals", "Ten Years on Exhibition", Lutyens Trust, besøkt 14. september 2018
  68. ^ Cover – Nellie Melba, Time 18 April 1927
  69. ^ "Memorial Window to Melba", The Times, 12. mars 1962, s. 7
  70. ^ "Things to do in London on a rainy day", Royal Opera House, vitja 11. desember 2012
  71. ^ "Melba, Dame Nellie", English Heritage, besøkt 4. august 2012
  72. ^ «Victorian Honour Roll of Women» (PDF). 
  73. ^ Avey, Tori. "Opera, Escoffier, and Peaches: The Story Behind the Peach Melba", 22. august 2012, vitja 9. april 2015
  74. ^ Drummond-Hay, Lily. "Famous Foodies: Nellie Melba", The Observer, 13. juli 2003
  75. ^ «Golden Poplar». Besøkt 31. mai 2019. 

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Melba dro til London med faren sin. Mannen flyttet også til Europa en tid, og var i sporadisk kontakt med kona og barnet sitt.[13][15]
  2. ^ Flere andre australske sangere laget navn på lignende måte: Florence Mary Wilson tok scenenavnet Florence Austral, og Elsie Mary Fischer kalte seg Elsa Stralia – begge etter Australia; June Mary Gough tok navnet June Bronhill etter Broken Hill i New South Wales.
  3. ^ «Qu'elle chante Lakmé en français, en italien, en allemande, en anglais ou en chinois, cela m'est égal, mais qu'elle la chante.»[28]
  4. ^ Melba besøkte New Zealand i februar 1903 etter turneen i Australia. Hun dro til Invercargill fra Hobart, og ble ønsket velkommen av sir Joseph Ward (senere newzealandsk statsminister) og lady Ward.[51] Etter en konsert i Dunedin drog hun til Christchurch[52] og holdt en konsert i Wellington.[53]
  5. ^ Utnevnelsen ble utropt 5. mars 1918, men The London Gazette skrev: «The appointments to date from the 1st January, 1918.» Det er derfor riktig å si at Melba og May Whitty var de første sceneutøverne utnevnte til DBE, selv om Whitty var blitt utnevnt i januar.[60][61]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnsstoff[rediger | rediger kilde]

(en) Nellie Melba – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nellie_Melba&oldid=24408947»