Transportering

Transportering var en straffemetode hvor den dømte ble sendt til en straffekoloni. Normalt lå straffekolonien langt unna hjemlandet. Det var normalt slik at de som fikk en tidbegrensning på straffarbeidet måtte fortsette å bo i området de ble sendt til også etter endt soning. Straffemetoden er mest kjent fra Storbritannia og Frankrike, men også andre land har brukt den.

Storbritannia

Transportering til Nord-Amerika foregikk fram til 1776, da Uavhengighetskrigen satte en stopper for ordningen. Da hadde det blitt transportert fanger dit gjennom det 17. og 18. århundre. Den største britiske straffekolonien på det amerikanske kontinentet lå i Georgia, og ble åpnet i 1732.

I en periode etter 1776 brukte man fengselsskip for å huse de som tidligere ville blitt transportert til Nord-Amerika. Dette var skrog fra skip som ikke lenger var egnet til seilas, og som lå fortøyd i britiske havner. Forholdene var svært dårlige, med overfylte rom, dårlig hygiene og dårlig kost. Svært mange døde ombord på skipene. Det var også vanskeligere å bruke fangene til straffarbeid. Man så seg om etter nye løsninger, og fra 1787 begynte man å transportere fanger til Australia. Fangen ble i første rekke sendt til New South Wales og Tasmania; sistnevnte, som da var kjent som Van Diemen's Land, var regnet som det verste stedet å havne. De fleste fastboende av europeisk avstamning på Tasmania er etterkommere av enten fanger eller fangevoktere.

Advarsel på bro i Dorset om at vandaler kan dømmes til transportering

Straffangene ble gjerne brukt til å bygge opp infrastrukturen i koloniene. Australia sies ofte å være bygget opp av kriminelle, ettersom en stor del av veiene, gruvene og offentlige bygninger som ble reist der i kolonitiden ble bygd av fanger. Kvinner ble gjerne satt til å arbeide som hushjelper eller gårdsarbeidere.

Etter å ha sont straffarbeidsdelen av dommen, eller ved god oppførsel, bare deler av den, kunne en fange få rett til å bosette seg i området. Å reise hjem var i de aller fleste tilfeller utelukket; det å reise tilbake til hjemlandet var lenge forbundet med dødsstraff ved hengning. For de som fikk en viss frihet var det mulig å stifte familie. Ettersom transportering kunne idømmes for det man i dag vil kalle små forseelser, som nasking av et brød eller et stykke tøy, var mange av de som ble sendt ut knapt det man vil kalle kriminelle etter en moderne målestokk. Andre hadde en kriminell løpebane bak seg, og vendte tilbake til det livet de var vant til. Områdene hvor det lå straffekolonier kunne derfor få et meget røft preg.

Frankrike

Frankrike sendte sine forbrytere særlig til Fransk Guyana. Der lå det flere fangekolonier, dels på fastlandet og dels på øyer utenfor. Den mest kjente var Djeveløya. De som var dømt for mindre forseelser eller hadde oppført seg godt under soning ute på øyene fikk mulighet til å bo på fastlandet, der man hadde mulighet til å bygge opp en noenlunde normalt liv. På øyene levde fangene i store fengsler, og utførte straffarbeid. Den verste av øyene var Djevleøya, der blant annet den uskyldig dømte Alfred Dreyfus og den senere forfatteren Henri Charrière (Papillon) sonet.