Max Born

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Max Born
Max Born
Max Born (1882-1970)
Født 11. desember 1882
Breslau, Det tyske keiserriket
Død 5. januar 1970 (87 år)
Göttingen, Vest-Tyskland
Nasjonalitet Tysk
Statsborgerskap Tysk
Britisk
Religion Luthersk (konvertert fra jødedom)
Bopel Göttingen, Vest-Tyskland
Institusjoner Universitetet i Frankfurt am Main
University of Göttingen
University of Edinburgh
Alma mater Universitetet i Göttingen
Fagfelt Fysikk
Akademisk veileder Carl Runge
Doktorgrads-
studenter
J. Robert Oppenheimer
Maria Goeppert-Mayer
Priser og utmerkelser Nobelprisen i fysikk (1954)

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1954

Max Born (født 11. desember 1882 i Breslau, død 5. januar 1970 i Göttingen) var en tysk matematiker og fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1954.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, studietid[rediger | rediger kilde]

Max Born var sønn av professor Gustav Born, anatom og embryolog, og hans frue Margarete (født Kauffmann), som kom fra en schlesisk tekstilfabrikørfamilie. Han studerte ved König Wilhelm Gymnasium i Breslau, men oppviste ikke da noen større studiebegavelse.

Han leste senere ved universitetet i Breslau, der han blant annet studerade matrisekalkyle under David Hilbert, samt ved universitetene i Heidelberg, Zürich, Göttingen og for en kortere tid i Cambridge.

Akademisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han tok doktorgraden i 1906 i Göttingen. Her besjeftiget han seg blany annet med følgene av Albert Einsteins relativitetsteori inne fysikken for faste legemer, og med teorien om atomare krystallgitter. Om dette publiserte han i 1915 boken Dynamik der Kristallgitter.

Han ble ekstraordinær professor i teoretisk fysikk i Berlin, hvor han samarbeidet med Max Planck, Albert Einstein og Walther Nernst.

Fra 1921 til 1933 var han professor i Göttingen. Her utviklet han sammen med Wolfgang Pauli, Werner Heisenberg og Pascual Jordan store deler av den moderne kvantemekanikk. Til de viktigste resultater hører den såkalte Born-Oppenheimer-Approksimeringen, som i 1928 førte til orbitalmodellen. Han utviklet den statistiske tolkning av bølgefungsjonen, som senere ble kjent som Københavntolkningen, og som han i 1954 mottok Nobelprisen i fysikk for.

Max Born beskjeftiget seg også med teoretisk optikk, som han sammen med Emil Wolf skrev en betydelig lærebok om.

I 1933 ble Max Born på grunn av sin og sin kones delvis jødiske herkomst fratatt sitt professorat og emigrerte til Edinburgh hvor han arbeidet som dosent, frem til han i 1954, samme år som han fikk Nobelprisen, vendte tilbake til hjemlandet hvor han virket til sin død.

Ved siden av sitt vitenskapelige arbeide beskjeftiget han seg med filosofiske og politiske temaer. Han argumenterte blant annet mot atomopprustning.

To gymnasier er oppkalt etter ham, i Germering ved München og i Backnang ved Stuttgart. Det samme er Max-Born-Institut i Berlin.

Hans barnebarn er sangerinnen Olivia Newton-John.

Priser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Utvalgte verker[rediger | rediger kilde]

  • Dynamik der Kristallgitter (1915)
  • Die Relativitätstheorie Einsteins (1920)
  • Vorlesungen über Atommechanik (1925)
  • Experiment und Theorie in der Physik
  • Der Luxus des Gewissens (medforfatter) (1969)
  • Optik : ein Lehrbuch der elektromagnetischen Lichttheorie (1933)
  • Principles of Optics (med Emil Wolf) (1959)
  • Physik im Wandel meiner Zeit
  • Von der Verantwortung des Naturwissenschaftlers

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Nancy Thorndike Greenspan: Max Born – Baumeister der Quantenwelt. Eine Biographie. 2005. Spektrum Akademischer Verlag. ISBN 3-8274-1640-X


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Max Born – bilder, video eller lyd