John Robert Schrieffer
| John Robert Schrieffer | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 31. mai 1931[1][2][3][4] Oak Park[5] | ||
| Død | 27. juli 2019[6][3] (88 år) Tallahassee[6] | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, universitetslærer |
||
| Utdannet ved | University of Illinois i Urbana-Champaign (–1957)[7], Massachusetts Institute of Technology |
||
| Doktorgrads- veileder |
John Bardeen |
||
| Nasjonalitet | USA |
||
| Medlem av | 7 oppføringer
National Academy of Sciences (1971–), Sovjetunionens vitenskapsakademi (1988–), Det russiske vitenskapsakademi, American Academy of Arts and Sciences, Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab, American Philosophical Society, American Physical Society
|
||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Nobelprisen i fysikk (1972)[8][9], Oliver E. Buckley Condensed Matter Prize (1968), National Medal of Science (1983), Fellow of the American Physical Society, Comstockprisen i fysikk (1968)[10], Guggenheim-stipendiet (1966)[11]
|
||
| Institusjoner | 8 oppføringer
University of Illinois i Urbana-Champaign (1959–1962), Florida State University (1992–2019), University of Birmingham, University of Pennsylvania (1962–1979), University of California, Santa Barbara (1980–1997), Los Alamos National Laboratory (1991–2006), Exxon Research & Engineering Company (1979–2006), University of Chicago (1957–1960)
| ||
| Fagfelt | Fysikk | ||
|
| Nobelprisen i fysikk 1972 |
John Robert Schrieffer (født 31. mai 1931 i Oak Park i Cook County i Illinois, død 27. juli 2019 i Tallahassee i Florida[12]) var en amerikansk fysiker og nobelprisvinner. Schreiffer mottok Nobelprisen i fysikk i 1972 sammen med John Bardeen og Leon Cooper «for deres felles utviklingen av teorien om superlederegenskapen, mest kjent som BCS-teori».
Etter uteksamineringen fra Eustis High School i 1949 begynte Schrieffer å studere ved Massachusetts Institute of Technology hvor han i to år studerte elektroteknikk før han byttet til fysikk. Han fullførte en bacheloroppgave under ledelse av John C. Slater i 1953. Schrieffer fulgte en interesse for faststoffysikk og begynte ved University of Illinois at Urbana-Champaign, hvor han umiddelbart ble ansatt som forskningsassistent for John Bardeen. Etter å ha jobbet seg frem til et teoretisk problem med elektrisk ladning på halvlederoverflater tilbrakte Schrieffer et år i laboratoriet hvor han overførte teorien til flere overflateproblem. I sitt tredje år sluttet han seg til Bardeen og Cooper i utviklingen av teorien for superledning.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Robert-Schrieffer, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 54979[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0061430[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id schrieffer-john-robert[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Шриффер Джон Роберт, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Nobel Prize-Winning Physicist Schrieffer Dies in Florida», verkets språk engelsk, utgitt 27. juli 2019, besøkt 27. juli 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Physics History Network ID 11605019, besøkt 6. april 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nobelstiftelsen, «Table showing prize amounts», verkets språk engelsk, utgitt april 2019, besøkt 3. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ nobelprize.org, «The Nobel Prize in Physics 1972», verkets språk engelsk, besøkt 3. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ About the Comstock Prize in Physics, www.nasonline.org, besøkt 7. oktober 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Guggenheim fellows ID j-robert-schrieffer[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Nobel Prize-winning physicist John Schrieffer dies in Florida». The Hindu (engelsk). 28. juli 2019. ISSN 0971-751X. Besøkt 28. juli 2019.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Nobelprisen i fysikk 1972 hos Nobelprize.org
- (en) John Robert Schrieffer hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1972