Werner Heisenberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Werner Heisenberg
Bundesarchiv Bild183-R57262, Werner Heisenberg.jpg
Født 5. desember 1901
Würzburg, Tyskland
Død 1. februar 1976 (74 år)
München, Vest-Tyskland
Nyrekreft, Kreft i galleblæra
Begravet Waldfriedhof München
Far August Heisenberg
Bror Erwin Heisenberg
Yrke teoretisk fysiker, fjellklatrer
Statsborger i Tysk
Medlem av Royal Society
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Akademie der Wissenschaften der DDR
Det saksiske vitenskapsakademiet
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Accademia Nazionale dei Lincei
Det pavelige vitenskapsakademi
Bayerische Akademie der Wissenschaften
Göttingens vitenskapsakademi
Utmerkelse Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste, Den bayerske fortjenstorden, Niels Bohr-medaljen, Großes Bundesverdienstkreuz mit Stern und Schulterband, Nobelprisen i fysikk, Max Planck-medaljen
Alma mater Universitetet i München
Statsborgerskap Tysk
Etnisitet Tysk
Religion Luthersk
Institusjoner Universitetet i Göttingen
Københavns Universitet
Universitetet i Leipzig
Universitetet i Berlin
Universitetet i München
Fagfelt Kjernefysikk
Akademisk veileder Arnold Sommerfeld
Doktorgrads-
studenter
Felix Bloch
Edward Teller
Hermann Arthur Jahn
Kjent for Heisenbergs uskarphetsrelasjon
Influert av Robert Döpel
Carl Friedrich von Weizsäcker

Han var far til nevrobiologen Martin Heisenberg og sønn av August Heisenberg
Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1932

Werner Karl Heisenberg (født 5. desember 1901 i Würzburg, død 1. februar 1976 i München) var en tysk teoretisk fysiker. Han er særlig kjent for sin pionerrolle i utviklingen av kvantemekanikken fra 1920-tallet og utover. Bare 26 år gammel ble han i 1927 professor ved universitetet i Leipzig, og fikk i 1932, 31 år gammel, Nobelprisen i fysikk. I samarbeid med Max Born og Pascual Jordan utviklet han en teoretisk beskrivelse av kvantemekanikkken som med en egen justerende teori, Heisenbergs uskarphetsteori, vant bred faglig tilslutning. Heisenberg bidrog også til forskning på kosmisk stråling, ferromagnetisme og subatomære partikler.

Mellom 1942 og 1945 ledet han Kaiser-Wilhelm-Institut für Physik i Dahlem og underviste som professor ved Humboldt-universitetet i Berlin, hvor han deltok i hærens uranprosjekt. Hans rolle i tysk kjernefysisk forskning under andre verdenskrig har gjort ham kontroversiell siden det kunne ha ført til at Nazityskland hadde fått utviklet atomvåpen. I etterkrigstiden ble han utnevnt til leder av Kaiser-Wilhelm-Institut für Physik, en stilling han hadde inntil han ble overflyttet til München da det ble utvidet og omdøpt til Max Planck-instituttet for fysikk og astrofysikk. Han var sentral i utviklingen av den første vesttyske kjernefysiske reaktoren i Karlsruhe. Heisenberg ble i 1957 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.

Med sin kone Elisabeth, som han giftet seg med i 1936, fikk Heisenberg syv barn, deriblant genetikkprofessoren Martin Heisenberg.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Heisenberg ble født i en meget intellektuell professorfamilie i Würzburg i 1901. Hans far var August Heisenberg, moren var Annie, født Wecklein. Faren August hadde selv studert middelaldersk og moderne gresk kultur og språk i Würzburg, og han ble senere professor i bysantinske studier på universitetet i München.

Studier[rediger | rediger kilde]

Werner Heisenberg studerte selv fysikk og matematikk i perioden 1920-1923 på universitetet i München og universitetet i Göttingen. I München studerte Heisenberg blant annet under fysikeren Arnold Sommerfeld som han senere (i 1923) mottok sin doktorgrad fra. Av andre kjente fysikere som hadde studert i München under Sommerfeld kan blant andre nevnes den østerrikske fysiker Wolfgang Pauli som Heisenberg senere skulle få et tett vennskap med.

På universitetet i Göttingen studerte Heisenberg blant annet under Max Born som senere også mottok nobelprisen i fysikk. Det var i Göttingen under Born at Heisenberg i 1924 mottok sin habilitasjon. Det var likeledes i Göttingen at Heisenberg for første gang møtte Niels Bohr i 1922. Dette møte skjedde i forbindelse med en begivenhet, «Bohr-Festival», der Niels Bohr var gjesteforeleser. Niels Bohrs teorier med hensyn til atomfysikk hadde interessert Heisenberg i en lang periode, og møtet med Niels Bohr hadde stor innflytelse på den da unge fysiker.

Tidlig forskning[rediger | rediger kilde]

Samarbeidet mellom Niels Bohr, Wolfgang Pauli og Heisenberg utviklet seg til et meget fruktbart samarbeid som blant annet resulterte i tilblivelsen av det som senere kjennes som den moderne kvantemekanikk.

I perioden 1924-1927 fungerte Heisenberg som Jus docendi ved universitet i Göttingen. Her fikk han tildelt et stipend av Rockefeller Foundation som gjorde at han i en periode fra 17. september 1924 til 1. mai 1925 studerte under Niels Bohr ved Niels Bohr Institutet i København.

Bidrag til kvantefysikken: Da han kom tilbake til Göttingen utviklet han i samarbeid med Max Born og Pascual Jordan en teoretisk beskrivelse av kvantemekanikkken som matrisemekanikk. Alt dette ble utarbeidet på seks måneder våren og sommeren 1925.

Tilblivelsen av denne teori skyldes primært Heisenberg selv, som sommeren 1925 alene gikk rundt på den lille klippeøya Helgoland, mens han led av høyfeber, og funderte over noen av fysikkens store spørsmål. Her skrev han så ned hovedtrekkene til nevnte teori, og etter å ha brevvekslet med Wolfgang Pauli om riktigheten av teorien, sendte han så et utkast tilbake til Göttingen og Max Born. Dette utkast ble så publisert i noen vitenskapelige tidsskrifter. Born og hans assistent Pascual Jordan tilføyde ytterligere noen rettelser samt andre viktige elementer, hvoretter den ferdige artikkel ble publisert. Denne artikkel var den første store artikkel som Heisenberg var med på å utgi, og den gav ham dermed hans helt store gjennombrudd som fysiker.

Problemet med nevnte artikel var at resultatene bygde på noen teorier som tidligere var blitt fremlagt av blant andre Niels Bohr. Selv om man i nyere tid har godkjent og faktisk også påvist at Bohr hadde rett, var det på det daværende tidspunkt ikke påvist at teoriene var sanne - riktignok passet matematikken, men teorien brøt også med noen andre fundamentale fysiske resultater. Man kunne ikke påvise Bohrs teorier med datidens utstyr og instrumenter, og dette gjorde at ikke alle fysikere var særlig store tilhengere av teorien. Niels Bohr stod på den ene side som den store talsmann for sin teori, mens Albert Einstein stod i spissen for den andre gruppe av fysikere som var mer skeptisk overfor Bohrs teori. Einstein ble aldri overbevist om teorien, og da han døde trodde han fremdeles ikke på teorien.

Heisenberg tilhørte dermed den gruppen av fysikere som var enige med Bohr, mens Einstein blant andre hadde støtte fra den østerrikske fysiker Erwin Schrödinger. Schrödinger formulerte i 1925 (utgitt i 1926) sin alternative bølgemekanikk. Schrödingers bølgemekanikk og Heisenbergs matrisemekanikk gav matematisk det samme resultat, men de gav to forskjellige bilder er virkeligheten/verdenen.[1]

I begynnelsen av 1926 befant Heisenberg seg i København, hvor han fungerte som assistent for Bohr ved Niels Bohr-instituttet, og han hadde dermed rik mulighet til å diskutere de seneste resultater med Bohr. I mai 1926 kom også Erwin Schrödinger forbi København for å argumentere for sin såkalte bølgemekanikk og argumentere mot Heisenbergs matrisemekanikk. De kunne ikke bli enige om de uoverensstemmelser som var mellom de to teorier, og Schrödinger ville ikke anerkjenne Heisenbergs resultater.

Disse uoverensstemmelser ledet til flere heftige debatter mellom Schrödinger og Heisenberg. De reiste rundt til forskjellige forelesninger som Schrödinger avholdt om sin bølgemekanikk, og så forsvarte Heisenberg sin matrisemekanikk når Schrödinger angrep den. Debatten mellom de to sider fortsatte, og det var åpenlyst at det måtte utvikles en tredje teori for å løse striden.

Som tidligere nevnt tilbrakte Heisenberg en periode i København i årene 1926 til 1927 som assistent hos Niels Bohr, og det var nettopp i København i 1927 at Heisenberg utviklet sitt kanskje mest kjente prinsipp, nemlig uskarphetsrelasjonen. Dette prinsipp viste seg å være den siste brikken i puslespillet som gjorde at Heisenberg og Bohr var i stand til å vise at Schrödingers bølgemekanikk var ekvivalent med Heisenbergs og Bohrs kvantemekanikk og matrisemekanikk. Heisenbergs uskarphetsrelasjon og Bohrs komplementaritet ligger nemlig til grunn for hva man kjenner som Københavnfortolkningen av kvantemekanikken.

Niels Bohr og Heisenberg deltok begge sent i 1927 i Solvaykonferansen sammen med mange andre av datidens mest anerkjente fysikere, som Albert Einstein og Erwin Schrödinger. Heisenberg og Bohr benyttet anledningen til å diskutere riktigheten av sine teorier med Einstein og Schrödinger. Med oppdagelsen av Heisenbergs uskarphetsrelasjon maktet Bohr å svare på alle de kritiske spørsmål Einstein og de andre hadde til hans teorier. Da konferansen sluttet, var det bred enighet blant de fleste fysikere om at Bohrs og Heisenbergs teorier var sanne, og de kunne dermed reise tilbake til København som de store vinnere.

I slutten av 1927 ble Heisenberg utpekt til professor, deretter ble han ansatt på universitetet i Leipzig. Han ble utpekt som instituttleder ved instituttet for fysikk, og han holdt sin tiltredelsesforelesning 1. februar 1928.

Selv om Heisenberg allerede i 1928 ble nominert til nobelprisen, så var det først fire år senere at han vant prisen. Heisenberg mottok nobelprisen i fysikk i 1932 for «skapelsen av kvantemekanikk, som blant annet er anvendt til oppdagelsen av de forskjellige former for brint».

Heisenberg under Naziregimet i mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Fram til annen verdenskrig ble Heisenberg sjikanert og fikk økenavnet den hvite jøde. Denne sjikanen skyldtes delvis de to landsmenn og nobelpris-mottagende fysikerne Philipp Lenard og Johannes Stark som var svært nasjonalistiske. Johannes og Philipp stod opp gjennom 1930-årene i spissen for en bevegelse innenfor de tyske fysikkretser som gikk under navnet tysk fysikk (eller arisk fysikk). Denne bevegelsen var blant annet motstander av Albert Einsteins og andre fremtredende fysikeres teorier. De teorier som bevegelsen var motstander av gikk under betegnelsen jødisk fysikk. På dette tidspunkt var mange av de fremtredende atomfysikere jøder, eller de hadde på annet vis jødiske røtter. Her kan nevnes personer som Niels Bohr, Albert Einstein, Wolfgang Pauli med flere som senere emmigrerte til USA på grunn av det nazistiske styret.

Heisenberg underviste i blant annet Einsteins relativitetsteori, som gjorde at denne bevegelsen (tysk fysikk), med Johannes og Philipp som frontfigurer, hadde sett seg lei på Heisenberg og prøvde å motarbeide ham. Det skal påpekes at opp gjennom 1930-årene hadde det lyktes Johannes og Philipp å bygge seg opp mye makt, idet deres nasjonalistiske synspunkter stemte godt overens med de nazistiske verdier, og dermed hadde bevegelsen gunstige muligheter til å sjikanere Heisenberg personlig.

Konflikten mellom Heisenberg og den nasjonalistiske bevegelse er best symbolisert ved hva man kjenner som Heisenbergaffæren. Den startet 1. april 1935, da man skulle finne en avløser for Arnold Sommerfeld som instituttleder ved universitetet i München. Fakultetet i München fremla i 1935 en liste på i alt tre kandidater som man ville støtte hvis de overtok den ledige stilling etter Sommerfeld. Heisenberg var en av kandidatene som dessuten også talte to andre tidligere elever av Sommerfeld. Fakultetet gav videre uttrykk for at Heisenberg var deres favorittkandidat. Da Johannes og Philipp (og resten av bevegelsen tysk fysikk) hørte at Heisenberg var favorittkandidaten, begynte de å motarbeide Heisenbergs kandidatur. Johannes og Philipp hadde på dette tidspunkt stor administrativ og politisk makt, og begynte å utgi artikler som beskyldte Heisenberg for å ha den såkalte «jødiske attityde». Disse angrepene på Heisenberg resultert i at SS, med Heinrich Himmler i spissen, ble engasjert i stridighetene. Heisenberg forlangte å bli renvasket, og etter en grundig undersøkelse dikterte Heinrich Himmler i 1938 at Heisenberg ikke lenger måtte angripes politisk. Dette kom i stand etter at Heisenberg hadde inngått et kompromiss som blant annet gikk ut på at han ikke lenge måtte nevne noen jødiske fysikere ved navn når han underviste, og dessuten skulle han også være klar til at inngå i den tyske hær i tilfelle krig.

Til tross for dette kompromis endte Heisenberg ikke med å få den ledige stillingen i München. Wilhelm Müller ble 1. desember 1939 presentert som etterfølger av Sommerfeld. Dette kan sees som en politisk seier og ikke en akademisk seier, ettersom Müller i motsetning til Heisenberg aldri hadde fått utgitt noen vitenskapelig artikkel i et anerkjent tidsskrift. Müller var ikke en av de tre opprinnelige kandidater som fakultetet i 1935 hadde anbefalt.

Annen verdenskrig; Uranverein[rediger | rediger kilde]

Utdypende: Nazitysklands kjernekraftprogram

Da krigen brøt ut i 1939 regnet Heisenberg med å bli innkalt til den tyske hær. Dette skjedde imidlertid ikke, da det nazistiske regime hadde andre planer for ham.

I 1938 lyktes det nemlig for Heisenbergs landsmann Otto Hahn å spalte en uran-kjerne i to. Dette resultat var oppnådd ved å bestråle urankjerner med nøytroner, hvorpå man blant annet hadde observert barium-isotoper, som er et mye lettere isotop enn de opprinnelige uranisotopene, og dermed måtte konklusjonen være at det var skjedd en spaltning av de opprinnelige urankjernene. Det Hahn hadde oppdaget var det fenomen som kjennes som fisjon. Foruren spaltning av isotopene skapes det også termisk energi i forbindelse med fisjonsprosessen. Det var nettop nettopp denne termiske energien som var interessant, idet man raskt innså at denne fisjonsprosessen gav muligheter for å skape en ny energikilde, atomkraften, som både kunne anvendes til fredelige samt militære formål. Da annen verdenskrig brøt ut, var oppdagelsen av fisjonsprosessen helt ny, og det krevde stadig mye forskning og forståelse før man kunne anvende den nye viten til et praktisk formål som for eksempel en atombombe.

Det nazistiske styre valgte derfor blant andre Heisenberg til å inngå i et forskningsprosjekt som hadde som formål å finne ut av hvordan man utnyttet slik atomkraft til blant annet fremstilling av en atombombe. Dette forskningsprosjekt ble kalt Uranprojekt, som kan sammenlignes med den amerikanske utgave av forskningsprosjektet, Manhattan Project. Heisenbergs status og omdømme blant (atom)fysikere var ved begynnelsen av annen verdenskrig meget høy - faktisk ble han regnet som en av de ledende (atom)fysikere på det daværende tidspunkt. Det var også mange innenfor fysikkretsene som mente (da det gikk opp for dem at oppdagelsen av fisjon i teorien kunne anvendes til å skape en atombombe) at hvis det var én fysiker som hadde evnene og kunne lykkes med å skape et slikt våpen, måtte det være Heisenberg.[2]

Selv om man fra de alliertes side hadde prøvd å overbevise Heisenberg om å emigrere, siden man visste godt at Heisenberg hadde hatt noen kontroverser og i bunn og grunn ikke brydde seg om det nazistiske styre, så hadde Heisenberg avvist å forlate Tyskland i tilfelle krig. Heisenberg var fremdeles tysker, og på tross av regimet følte han fremdeles at det var hans plikt å tjene das Vaterland, og derfor ville han ikke emigrere. Dette skapte stor utrygghet blant de allierte, som nå visste at det tyske regime nå både hadde viten/personer (bl.a. Heisenberg) som skulle til for å skape en atombombe, men dessuten hadde Nazi-Tyskland også de fysiske materialer som kunne brukes til å fremstille bomben, siden uranen kunne utvinnes fra det besatte Tsjekkoslovakia og tungtvann fra Norge.

Hvorvidt Heisenberg helhjertet gikk inn for prosjektet, er en åpen diskusjon. Han fortalte Bohr om det i København i september 1941. Etter møtet sluttet deres tette vennskap. Heisenberg ga etter krigen selv uttrykk for at han hadde moralske skrupler, men Bohr var av den motsatte oppfatning.

Etter annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1946 ble han direktør for Max-Planck-Institut für Physik i Göttingen, og fra 1958 til 1970 var han direktør for Max-Planck-Institut für Physik und Terrestrische Physik i München.

I etterkrigstiden stod Heisenberg Konrad Adenauer nær, og gikk inn for styrket kjerneforskning og bygging av kjernereaktorer. Samtidig var han motstander av militær bruk av kjernekraften.

Sammen med 17 andre fysikere (Göttinger Achtzehn) gikk han i april 1957 med Göttinger mot en atombevæpning, etter at Adenauer og hans forsvarsminister Franz Josef Strauß hadde gått inn for at Bundeswehr fikk taktiske atomvåpen fra USA. Heisenberg engasjerte seg også i Tübinger Memorandum i 1961, der man gjentok det samme standpunkt og dessuten bad om at regjeringen skulle anerkjenne Oder-Neisse-grensen.

Da tyske radikale studenter okkuperte også hans institutt mot slutten av 1960-årene, reagerte Heisenberg sterkt og dro paralleller med nasjonalsosialistiske studentbevegelser i 1930-årene.

Publiseringer[rediger | rediger kilde]

  • La recherche nucléaire en Allemagne. in Zs. Documents. Revue mensuelle des questions allemandes, N° 4, Strasbourg 1955, S. 443–452.[3]
  • Collected works. Mehrere Bände, Piper Verlag / Springer Verlag, ab 1984.
  • Physikalische Prinzipien der Quantentheorie. BI Hochschultaschenbuch (Vorlesungen Universität Chicago 1930), wieder: Spektrum, 1991.
  • Die mathematische Gesetzmäßigkeit der Natur. I: Wolfgang Dennert (Hrsg.): Die Natur – das Wunder Gottes. Bonn 1950.
  • Der Teil und das Ganze. Gespräche im Umkreis der Atomphysik. Piper, München 1969 (7. Auflage. 2001, ISBN 3-492-22297-8).
  • Ordnung der Wirklichkeit. Piper, München 1989, ISBN 3-492-10945-4.
  • Physik und Philosophie. Hirzel, Stuttgart 2000, ISBN 3-7776-1024-0.
  • Wandlungen in den Grundlagen der Naturwissenschaft. Hirzel, Stuttgart 1947, ISBN 3-7776-1366-5.
  • Bartel Leendert van der Waerden (utg.): Sources of quantum mechanics. 1967 (Nachdruck wichtiger Arbeiten der Quantenmechanik mit historischer Einleitung von van der Waerden).
  • Einführung in die einheitliche Feldtheorie der Elementarteilchen. Hirzel, Stuttgart 1967.
  • Helmut Rechenberg (utg.): Deutsche und jüdische Physik. Piper, München 1992, ISBN 3-492-11676-0.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Heisenberg og Schrödinger
  2. ^ «What if Werner Heisenberg had been a Nazi?» Artikkel om hvorfor det ikke lyktes å skape en atombombe i Tyskland
  3. ^ Zuerst Die Atomforschung in Deutschland. Entwicklungslinien der friedlichen Atomtechnik. I: Deutsche Universitätszeitung. Jg. 10, H. 7-8 vom 18. April 1954.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Till Bastian: High Tech unterm Hakenkreuz. Von der Atombombe bis zur Weltraumfahrt. Militzke, Leipzig 2005, ISBN 3-86189-740-7.
  • Cathryn Carson: Heisenberg in the atomic age: Science and the public sphere. Cambridge 2010.
  • David C. Cassidy: Werner Heisenberg. Leben und Werk. Spektrum Akademischer Verlag, Heidelberg 1995, ISBN 3-86025-315-8.
  • David C. Cassidy: Heisenberg, physics and the bomb. Bellevue Literary Press, New York 2009.
  • Hans-Peter Dürr: Abschied von Werner Heisenberg. In: Physikalische Blätter. Band 32, 1976, S. 97–104 (online).
  • Ernst Peter Fischer: Werner Heisenberg : Das selbstvergessene Genie. Piper, München 2002, ISBN 3-492-23701-0.
  • E. Fues: Die Erstgeburt der Quantenmechanik. Werner Heisenberg zum 60. Geburtstag. Phys. Blätter, Dezember 1961 (online).
  • Werner Heisenberg, Anna M. Hirsch-Heisenberg: Liebe Eltern! Briefe aus kritischer Zeit 1918 bis 1945. Langen/Müller, 2003.
  • Elisabeth Heisenberg: Das politische Leben eines Unpolitischen – Erinnerungen an Werner Heisenberg. piper Verlag, 1983, ISBN 3-492-00579-9.
  • Armin Hermann: Werner Heisenberg. rororo Biographien, 1976.
  • Armin Hermann: Die Jahrhundertwissenschaft – Werner Heisenberg und die Physik seiner Zeit. DVA, Stuttgart 1976.
  • David Irving: Der Traum von der deutschen Atombombe. 1968 (Übersetzung von The Virus House. Irving führte viele Interviews mit Heisenberg).
  • Pascual Jordan: Begegnungen – Albert Einstein, Karl Heim, Hermann Oberth, Wolfgang Pauli, Walter Heitler, Max Born, Werner Heisenberg, Max von Laue, Niels Bohr. Stalling, Oldenburg 1971, ISBN 3-7979-1934-4.
  • Robert Jungk: Heller als tausend Sonnen. Bern 1956.
  • Rainer Karlsch, Zbynek Zemen: Urangeheimnisse, Christoph-Links-Verlag, Berlin 2003, ISBN 3-86153-276-X
  • Rainer Karlsch: Hitlers Bombe. Deutsche Verlags-Anstalt, München 2005, ISBN 3-421-05809-1.
  • Christian Kleint, Helmut Rechenberg und Gerald Wiemers (Hrsg.): Werner Heisenberg 1901–1976. Festschrift zu seinem 100. Geburtstag. Abhandlungen der Sächs. Akad. der Wiss. zu Leipzig, Math.-naturw. Klasse Bd. 62 (2005).
  • Christian Kleint og Gerald Wiemers (utg.): Werner Heisenberg in Leipzig 1927-1942, Abhandlungen der Sächs. Akad. der Wiss. zu Leipzig, Math.-naturw. Klasse Bd. 58 (1993 H.2), Teil I: Beiträge zur Kernreaktorentwicklung unter W. Heisenberg und R. Döpel im physikalischen Institut der Universität Leipzig (1939-1942) – Zur 50jährigen Wiederkehr des ersten Nachweises der Neutronenvermehrung in einer Uranmaschine. S. 11-84.
  • Christian Kleint, Gerald Wiemers (Hrsg.): Werner Heisenberg im Spiegel seiner Leipziger Schüler und Kollegen. Leipziger Universitätsverlag, 2006, ISBN 3-86583-079-X.
  • Karl von Meyenn: 100 Jahre Quantenphysik. Zwischen Scylla und Charybdis: Die Entstehung der Quantenmechanik im Spannungsfeld von Zahlenmystik und Korrespondenz. I: Physikalische Blätter. Dezember 2000 (online).
  • Jagdish Mehra, Helmut Rechenberg: The historical development of quantum theory. Springer Verlag, mehrere Bände, 1982 ff.
  • Dietrich Papenfuß, Dieter Lüst, Wolfgang Schleich (utg.): 100 years Werner Heisenberg – Works and Impact. Wiley/VCH, 2002.
  • Thomas Powers: Heisenbergs Krieg. Die Geheimgeschichte der deutschen Atombombe. Hoffmann & Campe, Hamburg 1993.
  • Helmut Rechenberg: Werner Heisenberg – Die Sprache der Atome. 2 Bände, Springer 2010.
  • Paul Lawrence Rose: Heisenberg and the Nazi Atomic Bomb Project, 1939–1945: A Study in German Culture. University of California Press, 1998, ISBN 0-520-21077-8 (deutsch: Heisenberg und das Atombombenprojekt der Nazis. Pendo, Zürich 2001, ISBN 3-85842-422-6).
  • Michael Schaaf: Heisenberg, Hitler und die Bombe. Gespräche mit Zeitzeugen. GNT-Verlag, Berlin 2001, ISBN 3-928186-60-4.
  • Gregor Schiemann: Werner Heisenberg. (Beck’sche Reihe Denker). C.H. Beck, München 2008, ISBN 978-3-406-56840-4.
  • Richard von Schirach: Die Nacht der Physiker. Heisenberg, Hahn, Weizsäcker und die deutsche Bombe. Berenberg 2012, ISBN 978-3-937834-54-2.
  • Mark Walker: German National Socialism and the Quest for Nuclear Power 1939–1949. Cambridge University Press, 1989.
  • Mark Walker: Eine Waffenschmiede? Kernwaffen- und Reaktorforschung am Kaiser-Wilhelm-Institut für Physik. Vorabdrucke aus dem Forschungsprogramm „Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus“. Nr. 26. Max-Planck-Institut für Wissenschaftsgeschichte Berlin (2005). (online, PDF, 402 kB)
  • Mark Walker: Die Uranmaschine. Mythos und Wirklichkeit der deutschen Atombombe. Siedler, Berlin 1992, ISBN 3-442-12835-8.
  • Karl Wirtz: Im Umkreis der Physik. Kernforschungszentrum Karlsruhe 1987, ISBN 3-923704-02-X.
  • Rechenberg: Erinnerungen an Werner Heisenberg. I: Physikalische Blätter. Band 47, 1991, S. 1078–1081 (online).
  • Rechenberg: Das große Quanten-Ei: Zum 100. Geburtstag von Werner Heisenberg. I: Physikalische Blätter. Band 57, 2001, S. 59–63 (online).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Werner Heisenberg – bilder, video eller lyd

Werner Heisenberg i Store norske leksikon