Ilja Frank

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ilja Mikhajlovitsj Frank
Ilya Frank.jpg
Født 23. oktober 1908
St. Petersburg
Død 22. juni 1990 (81 år)
Moskva
Begravet Q1517387
Yrke fysiker, universitetsprofessor
Nasjonalitet Sovjetunionen
Medlem av Akademie der Wissenschaften der DDR
Det russiske vitenskapsakademi
Sovjetunionens Vitenskapsakademi
Utmerkelser Leninprisen, Sovjetunionens statspris, Leninordenen, Oktoberrevolusjonsordenen, Nobelprisen i fysikk, Arbeidets røde fanes orden, Ærestegnets orden, Q1600457
Alma mater Statsuniversitetet i Moskva
Institusjoner Statsuniversitetet i Moskva
Kjent for Tsjerenkovstråling

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1958
Et russisk frimerke fra 2008 med Ilja Frank avbildet.

Ilja Mikhajlovitsj Frank (russisk: Илья́ Миха́йлович Франк, født 10. oktoberjul./ 23. oktober 1908greg., død 22. juni 1990) var en sovjetisk vinner av Nobelprisen i fysikk i 1958 sammen med sine medforskere Pavel Tsjerenkov og Igor Tamm, som også var fra Sovjetunionen. Han mottok Nobelprisen i fysikk for sitt inngående arbeid med å forklare fenomenet Tsjerenkovstråling.[1] Han fikk også Stalinprisen i 1946 og 1953, samt Sovjetunionens statspris i 1971.

Frank ble ferdig uteksaminert fra Statsuniversitetet i Moskva i 1930. Tsjerenkov oppdaget i 1934 at lyset slippes ut av ladede partikler som reiser i svært høye hastigheter gjennom vann. Frank og Tamm ga ut den teoretiske forklaringen på denne effekten, som oppstår når partikler reiser gjennom en optisk transparent medium med hastigheter som er større enn lysets hastighet i dette mediet. Denne oppdagelsen resulterte i en utvikling av stadig nye metoder for å oppdage og måle farten til høyhastighets kjernefysiske partikler og den ble av stor betydning innen forskning på kjernefysikk. Tsjerenkovstråling er et begrep som fremdeles blir mye brukt innen biomedisinsk forskning for deteksjon av radioaktive isotoper.

Franks arbeid omfattet også samarbeid med Tsjerenkov og Tamm når det gjaldt forskning på elektronisk stråling. Frank hadde også spesialisert seg på studiet av gammastråling og nøytronstråling. Han ble senere leder for avdelingen for fysikk ved statsuniversitetet i Moskva i 1944 og han ble utnevnt til medlem av Sovjetunionens vitenskapsakademi i 1946. Frank var den ene sønnen til den russiske matematikeren Mikhail Frank og han var en nevø av den kristne filosofen Semjon Frank.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Ilja Frank ble født 23. oktober 1908 i St. Petersburg. Faren hans, Mikhail Frank, var en matematiker fra en jødisk familie, mens moren hans, Jelizaveta, var en russiskortodoks lege. Han deltok i revolusjonærbevegelsen under den russiske revolusjon, og ble utvist fra statsuniversitetet i Moskva på grunn av dette. Etter oktoberrevolusjonen kom han tilbake til universitetet og ble professor. Iljas onkel, Semjon Frank, var ikke like heldig og ble utvist fra Sovjetunionen i 1922 sammen med 160 andre intellektuelle. Iija hadde en eldre bror, Gleb Mikhailovich Frank, som ble en prominent biofysiker og medlem av Sovjetunionens vitenskapsakademi.[2]

Frank studerte matematikk og teoretisk fysikk ved statsuniversitetet i Moskva. Fra og med hans andre år der jobbet han med Sergej Vavilov, som fungerte som Franks mentor. Etter han ble uteksaminert i 1930, og etter anbefaling fra Vavilov begynte han å jobbe hos statens optiske institutt i Leningrad. Der skrev han sitt første verk sammen med Vavilov. Dette arbeidet la grunnlaget for doktoravhandlingen hans i 1935.[2]

I 1934 flyttet Frank til fysikk og matematikk instituttet ved Sovjetunionens vitenskapsakademi. Der jobbet han med atomfysikk, hvilket var et nytt felt for han. Han ble interessert i effekten som ble oppdaget av Pavel Tsjerenkov, at ladede partikler som bevegde seg gjennom vann i høye hastigheter ville gi av lys. Sammen med Igor Tamm utviklet de en teoretisk forklaring: effekten skjer når ladede partikler beveger seg gjennom et optisk gjennomsiktig medium raskere enn lysets hastighet i det mediet, hvilket forårsaker en sjokkbølge i det elektromagnetiske feltet.[2] Mengden energi gitt ut i denne prosessen er gitt i Frank-Tamm-formelen.

Oppdagelsen og forklaringen av denne effekten førte til utviklingen av nye metoder for å oppdage og måle hastigheten til elementærpartikler og ble veldig viktig innenfor atomfysikk. Tsjerenkovstråling blir også brukt innenfor biomedisinsk forskning og for oppdagelse av radioaktive isotoper. I 1946 fikk Tsjerenkov, Vavilov, Tamm, og Frank en Stalinpris for deres oppdagelser, og i 1958 fikk Tsjerenkov, Tamm, og Frank Nobelprisen i fysikk.[1][2]

I 1944 ble Frank professor og leder i et departement ved Instituttet for fysikk og ved Atomfysikk laboratoriet. Franks laboratorium (som på den tiden var holdt hemmelig av staten) studerte atomreaktorer, og hadde et spesielt fokus på nøytroner.[2]

I 1957 ble Frank direktør ved Laboratoriet for Nøytronfysikk ved Det forente instituttet for kjerneforskning.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «The Nobel Prize in Physics 1958». www.nobelprize.org. Besøkt 5. oktober 2015. 
  2. ^ a b c d e f Abov, Yu.G. (2008). «Academician Ilya Mikhailovich Frank (100th anniversary of his birthday)». Physics of Atomic Nuclei, 71 (10), s. 1653–1655. Bibcode:2008PAN....71.1653A. doi:10.1134/S1063778808100013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ilya Frank – bilder, video eller lyd