Lev Landau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lev Davidovitsj Landau
Landau.jpg
Født 22. januar 1908
Baku i Aserbajdsjan i Det russiske keiserdømmet
Død 1. april 1968 (60 år)
Moskva i Sovjetunionen
Gravlagt Novodevitsjijkirkegården
Mor Ljubov' Veniaminiva Garkavi-Landau
Alma mater Statsuniversitetet i St. Petersburg, Ioffe Institute, Baku State University
Doktorgradsveileder Niels Bohr
Yrke fysiker, oppfinner, faglitterær forfatter, professor
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Sovjetunionen
Språk russisk
Medlem av Royal Society
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
National Academy of Sciences
Sovjetunionens Vitenskapsakademi
Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab
Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen
American Academy of Arts and Sciences
Det russiske vitenskapsakademi
Utmerkelser Nobelprisen i fysikk, Leninprisen, Leninordenen, Helt av det sosialistiske arbeid, Ærestegnets orden, Max Planck-medaljen, Arbeidets røde fanes orden, Fritz London minnepris, Leninordenen
Bopel Sovjetunionen
Doktorgrads-
studenter
Alexei A. Abrikosov
Kjent for Superfluiditet
Superkonduktivitet

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1962
Et azerbaidsjansk frimerke med Lev Landau avbildet.

Lev Davidovitsj Landau (russisk: Лев Давидович Ландау, ofte omtalt som Дау eller Дао av andre fysikere[1] født 9. januarjul./ 22. januar 1908greg. i Baku, død 1. april 1968 i Moskva) var en sovjetisk fysiker som gjorde viktige bidrag innen en lang rekke felt innen for teoretisk fysikk. Disse bidragene var blant annet innenfor superleding, superfluiditet, kvanteelektrodynamikk, kjernefysikk, kvantemekanikk[2] og partikkelfysikk. Han skapte teorien om andreordens faseoverganger. Mange fysiske fenomener er knyttet til hans navn, blant annet Landau-poler, Landau-dempning, Landau-kvantisering og Landau-nivåer.

Sammen med Lifshitz skrev Landau en bokserie som var ment på konsistent vis å dekke all teoretisk fysikk. Denne het Course of Theoretical Physics og er fortsatt i utstrakt bruk.

Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1962 for arbeidet hans med en matematisk teori som forklarte egenskapene til helium-II ved ekstremt lave temperaturer.[3][4]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Landau ble født 22. januar 1908 i Baku i det som da var det russiske keiserdømmet. Faren jobbet som petroleumsingeniør og moren var lege som også jobbet med forskning. Begge foreldrene hans var jøder.[5][6][7][8] Landau var tidlig anerkjent som et «vidunderbarn» innenfor matematikk, og Landau avsluttet sine skolefag som 13-åring. Allerede da var han tiltrukket av de eksakte vitenskapene. Han studerte matematisk analyse på egenhånd, siden foreldrene hans syntes at han var for ung for å gå på universitetet. Han pleide senere å si at han knapt kunne minnes en tid han ikke kunne derivere og integrere.

I 1922 ble han immatrikulert ved statsuniversitetet i Baku hos to departementer, ett for fysikk og matematikk, og ett for kjemi. Kort tid etter dette sluttet han å studere kjemi, men forble interessert i det gjennom resten av livet hans.

I 1924 ble Landau immatrikulert på institutt for fysikk ved Leningrad-universitetet. I Leningrad, senteret for sovjetisk fysikk på den tiden, ble han fortrolig med teoretisk fysikk, som var i voldsom utvikling. Arbeidsmengden og entusiasmen han la for dagen var enorm, slik at han om natten ikke fikk sove, men fortsatte med å flytte formler omkring. I 1927 ble han uteksaminert derfra, med studerte videre Leningrads fysikk-tekniske institutt, og fikk dermed når han var 21 en doktorgrad.

Senere pleide han å beskrive hvordan han på denne tiden ble slått av den fantastiske skjønnheten i den generelle relativitetsteorien. Tilsvarende leste han ekstatisk artikler av Schrödinger og Heisenberg, som signaliserte den nye kvantemekanikkens fødsel. Fra dem fikk han ikke bare gleden over naturvitenskapens skjønnhet, men også en spontan erkjennelse av det menneskelige geni, hvis største triumf er evnen til å fange begreper selv utenfor fantasiens grenser.

Fra 1932 var Landau overhode for teori-avdelingen på Ukrainas Institutt for fysikk og teknologi i Kharkov.[9] Mellom 1932 og 1937 var han også lektor ved flere universiteter i Ukraina. I 1937 var han overhode for teori-avdelingen på Institutt for fysiske problemer i Moskva. Han var også medlem av USSRs vitenskapsakademi. Mens han var i Kharkov møtte han sin venn og tidligere student Evgenij Lifshitz, de skrev Course of Theoretical Physics, ti volumer som gikk gjennom alt som var kjent om teoretisk fysikk. Bøkene brukes fortsatt i dag. Under den store terroren ble Landau undersøkt, men han unngikk problemer og reiste fra Kharkov til Moskva.[10]

Landau utviklet også en universitetseksamen som han kalte «Teoretisk minimum». Eksamen dekker mange felt innenfor teoretisk fysikk. Mellom 1943 og 1961 hadde kun 43 kandidater klart den.[11][12]

Mesteparten av informasjonen om Ginzburg–Landau-teorien og hans arbeid ved det nasjonale vitenskapelige senter i Kharkovs fysikk og teknologi institutt ble skrevet ned i boken Nonlinearities in Microwave Superconductivity.[13][14]

I 1937 giftet han seg med K.T. Drobanzeva og i 1946 fikk de en sønn, Igor, som ble eksperimentalfysiker.

Instituttet for fysikkproblemer i Moskva[rediger | rediger kilde]

Landau var leder ved Instituttet for fysikkproblemer i Moskva fra 1937 til 1962.[15] Landau ble arrestert 27. april 1938 for å ha sammenlignet styringsformen i Russland på den tiden med det som var i Nazi-Tyskland på den tiden.[10] Han var fengslet inntill 29. april 1939, etter at lederen ved instituttet i Moskva, Pjotr Kapitsa, som også var fysiker, skrev et brev til Josef Stalin, og personlig støttet Landau, og truet med å slutte arbeidet sitt ved instituttet med mindre Landau ble sluppet ut.[16]

Landau ledet et team med matematikere som drev og utviklet den sovjetiske atombomben og hydrogenbomben. For dette arbeidet mottok han Stalinprisen i 1949 og 1953, og fikk tittelen «Helt i sosialistisk arbeid» i 1954.[10]

I 1946 ble Landau valgt som fullt medlem av Sovjetunionens vitenskapsakademi. I 1951 ble han valgt som medlem av det kongelige danske vitenskapsakademiet og i 1956 det kongelige nederlandske vitenskapsakademiet. I 1960 mottok han F. London-prisen (USA) og Max Planck-medaljen (Vest-Tyskland). I 1962 ble han æret med Nobelprisen i fysikk for sitt pionerarbeid i kondenserte fasers fysikk, og da spesielt flytende helium.

Senere liv[rediger | rediger kilde]

I 1962 var han utsatt for en alvorlig bilulykke som førte til at han lå i koma. Det er blitt hevdet at ulykken ødela hans vitenskapelige kreativitet.[15]

Lev Landau døde i 1968 og ble gravlagt på Novodevitsjijkirkegården.[17][18]

Arbeidsmetode[rediger | rediger kilde]

Et unikt aspekt ved Landaus arbeidsmetode var at han nesten aldri leste vitenskapelige artikler eller bøker, men likevel var à jour med det nyeste i fysikken. Han hold seg oppdatert ved hjelp av talløse diskusjoner, og artikler presentert på seminarer under hans ledelse. Disse seminarene ble holdt ukentlig i mer enn 30 år, og de siste årene samlet de teoretiske fysikere fra hele Moskva. Artikkelpresentasjoner ble en hellig plikt for alle studenter og medarbeidere og Landau selv var svært nøye med å plukke materiale for presentasjonene. Å lytte til artikkelpresentasjonene var for Landau aldri en tom formalitet. Han fikk ikke ro før hele essensen av et vitenskapelig arbeid var belyst og alle spor av filologi – ikkebeviste utsagn og antagelser gjort ut fra prinsippet «hvorfor ikke?» – var eliminert.

Faktisk, normalt var det tilstrekkelig for ham å kjenne bare omrisset av et vitenskapelig arbeid for å reprodusere alle resultatene. Som regel fant han det lettere å finne dem på egenhånd enn å følge detaljene i andre forfatteres tankebaner. På denne måten reproduserte han de fleste fundamentale resultater innenfor den teoretiske fysikken. Dette var muligens også grunnen til hans fenomenale evne til å besvare praktiske spørsmål om fysikk.

Landaus vitenskapelige stil var fri fra den dessverre ganske utbredte tendensen til å vanskeliggjøre det enkle (ofte begrunnet med generalitet og formalitet som uansett viser seg illusorisk). Selv strevde han mot det motsatte: å forenkle det kompliserte, å avdekke den sanne enkelhet i naturlovene. Denne evnen til å forenkle og anskueliggjøre var en egenskap han satte meget høyt.

Anerkjennelse av ens arbeid er mer eller mindre viktig for enhver vitenskapsmann, så også for Landau. Likevel kan det sies at han la lite vekt på dette. Den store motivasjonen var en utrettelig nysgjerrighet og lidenskap for oppdagelse av naturlovene, både i sine store og små manifestasjoner.

Verk[rediger | rediger kilde]

Landau og Lifshitz' Course of Theoretical Physics[rediger | rediger kilde]

Bøkene ble skrevet i samarbeid med Lifshitz og danner en serie

  • Lev Davidovitsj Landau, Evgenij Lifshitz (1976). Mechanics. Volum 1 (3. utg.). Butterworth–Heinemann. ISBN 978-0-7506-2896-9. 
  • Lev Davidovitsj Landau, Evgenij Lifshitz (1975). The Classical Theory of Fields. Volum 2 (4. utg.). Butterworth–Heinemann. ISBN 978-0-7506-2768-9. 
  • Lev Davidovitsj Landau, Evgenij Lifshitz (1977). Quantum Mechanics: Non-Relativistic Theory. Volum 3 (3. utg.). Pergamon Press. ISBN 978-0-08-020940-1. [19]
  • Vladimir Berestetskij, Evgenij Lifshitz, Lev Pitaevskij (1982). Quantum Electrodynamics. Volum 4 (2. utg.). Butterworth–Heinemann. ISBN 978-0-7506-3371-0. 
  • Lev Davidovitsj Landau, Evgenij Lifshitz (1980). Statistical Physics, Part 1. Volum 5 (3. utg.). Butterworth–Heinemann. ISBN 978-0-7506-3372-7. 
  • Lev Davidovitsj Landau, Evgenij Lifshitz (1987). Fluid Mechanics. Volum 6 (2. utg.). Butterworth–Heinemann. ISBN 978-0-08-033933-7. 
  • Lev Davidovitsj Landau, Evgenij Lifshitz (1986). Theory of Elasticity. Volum 7 (3. utg.). Butterworth–Heinemann. ISBN 978-0-7506-2633-0. 
  • Lev Davidovitsj Landau, Evgenij Lifshitz, Lev Pitaevskij (1984). Electrodynamics of Continuous Media. Volum 8 (1. utg.). Butterworth–Heinemann. ISBN 978-0-7506-2634-7. 
  • Lev Pitaevskij, Evgenij Lifshitz (1980). Statistical Physics, Part 2. Volum 9 (1. utg.). Butterworth–Heinemann. ISBN 978-0-7506-2636-1. 
  • Lev Pitaevskij, Evgenij Lifshitz (1981). Physical Kinetics. Volum 10 (1. utg.). Pergamon Press. ISBN 978-0-7506-2635-4. 

Annet[rediger | rediger kilde]

  • Lev Davidovitsj Landau, Aleksander Akhiezer, Evgenij Lifshitz (1967). General Physics, Mechanics and Molecular Physics. Pergamon Press. ISBN 978-0-08-009106-8. 
  • A.I. Kitaigorodskij (1978). Physics for Everyone. Mir Publishers Moscow. 
  • Lev Davidovitsj Landau, Y. Smorodinskij (2011). Lectures on Nuclear Theory. Dover Publications. 

En fullstendig liste over Landaus verk kan finnes i den russiske journalen Physics-Uspekhi.[20]

Bøker om Landau[rediger | rediger kilde]

  • Dorozynski, Alexander (1965). «The Man They Wouldn't Let Die» (henspiller på de siste 6 årene etter bilulykken)
  • Landau-Drobantseva, Kora (1999). «How We Lived»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «- Дао Ландау |Архив Наука и технологии России». orange.strf.ru. Besøkt 6. oktober 2015. 
  2. ^ Schlüter, Michael; Lu Jeu Sham (1982). Density functional theory. Physics Today. s. 36. Bibcode:1982PhT....35b..36S. doi:10.1063/1.2914933. 
  3. ^ «The Nobel Prize in Physics 1962». www.nobelprize.org. Besøkt 6. oktober 2015. 
  4. ^ Kapitza, L. P.; Lifshitz, Evgenij M. Lev Davydovitch Landau 1908-1968". Biographical Memoirs of Fellows of the Royal Society. s. 140–158. doi:10.1098/rsbm.1969.0007. 
  5. ^ Kapitza, P. L. "Lev Davydovitch Landau 1908-1968". Biographical Memoirs of Fellows of the Royal Society. s. 140–158. doi:10.1098/rsbm.1969.0007. 
  6. ^ Gilbert, Martin (2001). The Jews in the Twentieth Century: An Illustrated History. Schocken Books. s. 284. ISBN 0805241906. 
  7. ^ Frontiers of physics: proceedings of the Landau Memorial Conference. Israel: Pergamon Press. 1990. s. 13–14. ISBN 0080369391. 
  8. ^ Teller, Edward (2002). Memoirs: A Twentieth Century Journey In Science And Politics. Basic Books. s. 124. ISBN 0738207780. 
  9. ^ «ННЦ ХФТИ». www.kipt.kharkov.ua. Besøkt 6. oktober 2015. 
  10. ^ a b c Gennady Gorelik (1997). «The Top-Secret Life of Lev Landau» (engelsk). Scientific American. Besøkt 6. oktober 2015. 
  11. ^ Blundell, Stephen J. (2009). Superconductivity: A Very Short Introduction (engelsk). Oxford U. Press. s. 67. 
  12. ^ Ioffe, Boris L. (2002). Landau's Theoretical Minimum, Landau's Seminar, ITEP in the Beginning of the 1950's (engelsk). 
  13. ^ Ledenyov, Dimitri O.; Ledenyov, Viktor O. (1. juni 2012). «Nonlinearities in Microwave Superconductivity». s. 4426. Besøkt 8. oktober 2015. 
  14. ^ Ledenyov, Dimitri O.; Ledenyov, Viktor O. (20. juni 2012). «Nonlinearities in Microwave Superconductivity». Besøkt 8. oktober 2015. 
  15. ^ a b Alexander Dorozynsk (1965). The Man They Wouldn't Let Die.
  16. ^ «Dark Sun: The Making of the Hydrogen Bomb (Sloan Technology Series) by Richard Rhodes - Powell's Books». www.powells.com. Besøkt 8. oktober 2015. 
  17. ^ «Lev Davidovich Landau (1908 - 1968) - Find A Grave Memorial». www.findagrave.com. Besøkt 6. oktober 2015. 
  18. ^ «Новодевичье кладбище .. Лев Давидович Ландау. Академик». novodevichye.com. Besøkt 6. oktober 2015. 
  19. ^ https://ia800303.us.archive.org/27/items/QuantumMechanics_104/LandauLifshitz-QuantumMechanics_text.pdf
  20. ^ «Fullstendig liste over L. D. Landaus verk». Phys. Usp., 41, s. 621—623. juni 1998. Bibcode:1998PhyU...41..621.. doi:10.1070/PU1998v041n06ABEH000413. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]