Eadric Streona

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eadric Streona
Hemmingscartfolio121.jpg
En side fra Hemming's Cartulary,
manuskript fra 1000-tallet
Død Desember 1017
London
Halshogd
Ektefelle Ædgyth, datter av kong Æthelred
Far Ethelric
Barn Ingen
Nasjonalitet Storbritannia

Eadric Streona (død 1017) var en angelsaksisk ealdorman av Mercia fra 1007 til 1017. Eadric fikk tilnavnet «Streona» (oversatt som «Den grådige») i Hemming's Cartulary ettersom han tilegnet seg land og midler som tilhørte kirken for seg selv. Han ble berømt allerede i middelalderen for sine forræderske handlinger under den danske erobringen av England ved at han opportunistisk skiftet side flere ganger.

Eadric var en av minst åtte barn og hadde en relativ beskjeden opprinnelse; hans far Ethelric var tilstede ved hoffet kong Æthelred den rådville, men var ikke av betydning og det er ikke kjent om han hadde noen titler. Selv før han ble ealdorman synes det som Eadric handlet som Æthelreds mann som gjennomførte de ubehagelige oppgavene; i 1006 fikk han drept ealdorman Ælfhelm av York. Han kom seg opp og fram, ble utnevnt til ealdorman av Mercia i 1007, og i 1009 ble han gift med kongens datter Ædgyth eller Edith og ble således kongens svigersønn.

Som ealdorman spilte Eadric en viktig rolle i affærene i kongeriket. I 1009 forhandlet han med vikinger på plyndringstokt for å redde livet til erkebiskop Ælfheah av Canterbury, uten å lykkes. Eadric fortsatte å organisere drap på framstående adelsmenn, antatt på kongens ordre, men i 1015 forrådte han sin svigerfar ved å alliere seg med danene ledet av Knut, sønn av Svein Tjugeskjegg, mot England.

I følge med sin nye herre Knut dro Eadric med plyndringstokt over hele England fram til sommeren 1016 da en rekke med slag ble utkjempet mot Edmund Jernside, sønn og etterfølger av den avdøde kongen. Det avgjørende slaget ble utkjempet ved Assandun den 18. oktober 1016. Eadric hadde på denne tiden atter skiftet side og stilt sine menn sammen med Edmunds. Da kampen begynte, flyktet han fra slagmarken med sine folk av ukjente grunner. Da det ble inngått en fredsavtale mellom Knut og Edmund, fikk Eadric fortsette som jarl, men et år senere fikk Knut den troløse Eadric drept i London under julefesten 1017, «meget rettferdig» slo Den angelsaksiske krønike fast. I henhold til Encomium Emmae var det nordmannen Eirik Håkonsson, nylig utnevnte jarl av Northumbria, som svingte øksa. I en avstemming i 2005 ble Edric Streona valgt av BBC History Magazine som den verste brite på 1000-tallet.[1]

Tilnavn[rediger | rediger kilde]

Eadrics tilnavn «Streona» er løselig oversatt som «den grådige», og er først gang dokumentert i Hemming's Cartulary.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Eadrics familie synes å ha interesser i Shropshire og Herefordshire. Kronikøren John av Worcester navngir Eadrics far som Æthelric, en thegn som var til stede ved hoffet fra slutten av 980-tallet og framover, og hans søsken som Brihtric, Ælfric, Goda, Æthelwine, Æthelweard, og Æthelmær. Om den sistnevnt ble det sagt (feilaktig) at han var far til Wulfnoth Cild, som var far til den senere jarl Godwin av Essex. Kronikøren etterlot også et blankt mellomrom mellom Ælfric og Goda som det var i påvente av navnet til en annen bror. Thegner med disse navnene opptrer blant vitnene på chartere som ble utstedt i navnet på Æthelred den rådville på slutten av 900- og begynnelsen av 1000-tallet. Disse thegnene opptrer jevnlig i grupper av to eller tre, noe som kan bli tolket som at de var medlemmer av samme familie. Æthelric synes å ha vært i følge fra midten av 990-tallet og framover av en eller flere av sine sønner (ikke inkludert Ælfric). Å bedømme listene med vitner, kan det antydes at den ikke nevnte broren kan ha hett Æthelnoth.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Eadric selv er kanskje først identifiserbar på charternes vitnelister sammen med sin far og bror Brihtric i 1002.[3] Andre medlemmer av Eadrics familie synes å ha vært tilstede ved hoffet en del i 1004-1005; det er ingen lister hvor Eadric opptrer i 1006, men han var rapportert i dette året for å være involvert i drapet på ealdorman Ælfhelm av York:

Sitat Den listige og forræderske Eadric Streona sammensverget for å bedra den edle ealdorman Ælfhelm ved å holde en stor fest for ham ved Shrewsbury. Da han kom som en gjest tok Eadric imot ham som en nær venn, men på den tredje eller fjerde dagen av festen var det planlagt et bakhold, og tok ham med seg inn i skogen på jakt. Da alle var opptatt med jakten, en Godwine Porthund (som betyr en byhund), en slakter fra Shrewsbury, som Eadric hadde blendet lenge tidligere med store gaver og mange løfter slik at han kunne begå forbrytelsen, brått hoppet ut fra bakhold og på skammelig vis drepte ealdorman Ælfhelm. Etter en kort tid ble hans sønner Wulfheah og Ufegeat blindet, på kong Æthelreds ordre, ved Cookham hvor han selv bodde. Sitat
– John av Worecester, Chronicon ex Chronicis[4]

Eadric opptrer blant thegnene i 1007 ved klosteret St Albans Abbey,[5] det samme året hvor han ble utnevnt til ealdorman av Mercia. Det kan også ha vært i 1007, eller der omkring, at Eadric giftet seg med Ædgyth, Æthelreds datter. Det kan enten reflektere eller redegjøre for han plutselig forfremmelse til en høytstående maktposisjon da John av Worcester antyder at bryllupet hadde skjedd i 1009.

Ealdorman av Mercia[rediger | rediger kilde]

Eadric ble utnevnt som ealdorman av Mercia i 1007. Denne posisjonen hadde stått ledig siden 985 da hans forgjenger Ælfric Cild ble fordrevet fra landet etter å ha blitt anklaget for forræderi. Da Eadric giftet seg med kongens datter på omtrent samme tid må han ha fått kongens gunst og velvilje i tiden før.[6] Ambisjoner og hensynsløshet kan forklare hans framgang, men andre faktorer kan også ha vært gjeldende, ikke minst Æthelreds behov for sterke og handlekraftige militære rådgivere i en tid da England var konstant i krig. En annen som ble løftet opp var Uthred av Bernicia som ble jarl av Northumbria og påførte den skotske kongen Malcolm II et tungt nederlag.[7] At Eadric kunne være en hensynsløs militær leder viste han i 1009 da han, sammen med en viss Ubis, herjet så dypt i Wales som til St Davids, i henhold til walisiske annaler.[8][9]

På denne tiden hadde Æthelred beordret at ny flåte med krigsskip skulle bygges på en nasjonal skala, men dette prosjektet ble svekket da Wulfgeat, som ble anklaget av Eadrics bror Brihtric for forræderi, gikk over til piratvirksomhet. Med en svekket flåte var England mer sårbar for en invasjon, en hær ledet av danske Torkjell Høge ankom sjøveien i 1009 og drev herjing over mye av landet. Mens Æthelred ønsket å slå tilbake militært, var det Eadric som frarådet ham. En mer detaljert forklaring er at de danske vikingene gjorde et angrep mot Kent som gikk dårlig, og angelsakserne hadde en god sjanse til å overvinne dem da de forsøkte å unnslippe mot kysten: «Æthelred omringet danene før de kunne nå sine skip, alle var klare for å overfalle dem; men slik det ofte var tilfelle, var det ealdorman Eadric som forhindret det.» [10] Hva tilfellet enn var, førte denne ubesluttsomheten til ytterligere to år med konflikt og kunne ble avsluttet da Eadric, mens han var i London, sørget for en utbetaling på 48 000 pund til danene ved påsken (13. april) i 1012. Han forhandlet også på denne tiden for friheten til Ælfheah av Canterbury, men biskopen nektet å bli betalt løsepenger for, og hans voktere drepte ham i irritasjon.[11]

Invasjon[rediger | rediger kilde]

I 1013 kom Svein Tjugeskjegg til England med den hensikt ikke bare å herje England og presse løsepenger, men å overta den engelske tronen. Ved slutten av året hadde den angelsaksiske motstanden brutt sammen og Svein hadde erobret landet. Eadrics posisjon på denne tiden er ikke klar, men i henhold til kronikøren Roger av Wendover hadde Eadric «krysset over» den engelske kanalen og søkte tilflukt i Normandie sammen med dronning Emma «og et hundre og førti soldater.» Landets konge, Æthelred, flyktet etter dem i januar 1014.

Imidlertid endret situasjonen seg brått da Svein døde den 3. februar 1014. Mannskapet på de danske skipene på elven Trent sverget umiddelbart sin lojalitet til hans sønn Knut, men ledende stormenn i England sendte et forslag til Æthelred for å forhandle hans gjeninnsettelse på tronen. Han ble krevd å erklære sin lojalitet til adelsmennene, gå med på reformer på det som de tidligere hadde vært misfornøyde med, og tilgi alt som hadde blitt sagt og gjort mot ham i hans tid som konge. Æthelred gikk med på kravene, og det var Olav Haraldsson fra Norge som skipet ham over fra Normandie og tilbake til England. Knut vendte tilbake til Danmark for å bli akseptert som konge i Danmark. I England ble de angelsaksere som hadde samarbeid med ham forfulgt og straffet. Avtalen som stormennene krevde av Æthelred er av stor konstitusjonell interesse for tidlig engelsk historie da det er den første nedtegnede pakt mellom en konge og hans undersåtter, og antyder også at mange i England hadde underkastet seg Svein Tjugeskjegg av den enkle grunn at de ikke hadde tillit til Æthelred.[12]

I 1015 var det et stort rådsmøte i Oxford. Blant deltakerne var de to brødrene Sigeferth og Morcar (eller Morkare), som var to av thanene (ministre) fra de sju burher i Øst-Midlands.[13] Navnene antyder at de kan være av blandet angelsaksisk og norrønt opphav. De to ble innkvartert hos den gjestmilde Eadric, men straks de kom innenfor dørene lot dem bli stukket ned. Årsaken kan være at Morcar kan ha vært involvert å skaffe støtte for Svein Tjugeskjegg i Northumbria,[14] og at de hadde underkastet seg Svein i Gainsborough i 2013. Motivene var antagelig både politiske og økonomiske da kong Æthelred etterpå kunne konfiskere deres landområder og besittelser. Brødrenes folk måtte flykte for Eadrics menn, og søkte tilflukt i tårnet i domkirken, i henhold til William av Malmesbury, og det ble satt ild på tårnet for å få dem drept. Sigeferths enke Ældgyth ble grepet og ført til Malmesbury i Wiltshire, hvor kongen hadde sin residens.[15]

Deretter skjedde det noe uventet da kongens sønn Edmund Ætheling, den senere kong Edmund Jernside, kom til stedet og forlangte å møte den fengslete kvinnen. Han fant åpenbart medynk for Ældgyth og velbehag, tok kvinnen ut av fangenskapet mot sin fars vilje og til protester fra hennes voktere. Edmund dro av sted i slutten av august til de sju burher med Ældgyth som sin hustru og overtok Sigeferth og Morcars besittelser. Han gjorde ikke bare opprør mot sin far, men gjorde seg også til Eadric Streonas fiende.[16]

Ny invasjon[rediger | rediger kilde]

Knut kom tilbake i august og gikk i land ved Sandwich i Kent med en invasjonsstyrke på kanskje i overkant av 300 skip.[17] Umiddelbart satte han i gang en plyndring i Dorset, Wiltshire og Somerset. Som den ledende stormann samlet Eadric en hær ved Cosham nord for dagens Portsmouth hvor kong Æthelred lå syk. Edmund kom fra nord for hjelpe til. Krønikeskriveren Florence av Worcester var sterkt negativ til Eadric. Det var ikke mulig for dem å samarbeide, og Florence mente også at «den slu ealdorman» forsøkte å myrde Edmund. I uansett tilfelle skiltes de to hærene da uenigheten mellom Edmund og Eadric ikke kunne forsones. I følge Den angelsaksiske krønike forlot han leiren med 40 skip og seilte til Knuts leir for å bli hans mann.[18][19]

Rundt årsskiftet fulgte Eadric Knut inn i Warwickshire hvor de herjet og plyndret. Edmund var den eneste motkraften, samlet en hær for å møte dem, med styrkene fra Mercia nektet å slåss mot danene og forlot dem. Edmund dro videre for å samle en ny hær og med støtte fra sin svoger, jarl Uhtred av Northumbria, plyndret de Eadrics landområder i Staffordshire, Shropshire, og Cheshire.[20] Uchtred hadde underkastet Svein i 1013, men da Æthelred kom tilbake på den engelske tronen etter Sveins død, endret Uhtred sin lojalitet og giftet seg med Æthelreds datter Ælfgifu. Mens Uhtred var sørpå med sine styrker, invaderte Knut Yorkshire. Da Uhtred fikk vite dette dro han nordover for å møte Knut, kanskje for å underkaste seg, men ble drept av Thurbrand the Hold før det kunne skje. Knut innsatte nordmannen Eirik Håkonsson som jarl over Northumbria.[21]

Æthelred døde den 23. april i London, og hans sønn Edmund ble valgt til konge av hva som var igjen av hans fars kongedømme. Han hadde knapt med tid: den danske hæren dro sørover mot London. Samtidig kom stormennene og biskopene sammen i Southampton og valgte Knut som sin herre og konge. Edmund dro til Wessex hvor han ble hyllet som konge. Knut seilte til London og la byen under beleiring, men byen lot seg innta. Da Knut fikk vite at Edmund var Wessex, flyttet krigen dit. Til tross for mangelen på tid hadde Edmund samlet mange folk til sin hær. De to hærene møttes ved Penselwood i Somerset i begynnelsen av juli. Til tross for stor mannefall på begge sider, ble slaget ikke avgjørende og ingen seier til noen av partene.[22]

Det kom til nytt slag senere på sommeren. De møttes ved Sherston i Wiltshire nord for Themsen og slaget varte i to dager. De kjempet fram til mørket kom den første dagen, hvilte på slagmarken og fortsatte neste dag. I henhold til John av Worcester holdt Edmund på å få overtaket da Eadric løftet et avhogde hode til fallen mann som lignet på Edmund. Han svingte hodet og ropte til angelsakserne:

Sitat Skynd dere, dere menn fra Dorset, Devon og Wiltshire, kom dere av sted; dere har mistet deres anfører! Her i mine hender holder jeg deres herre og konge, Edmund: flykt så raskt dere kan! Sitat
– John av Worcester, Chronicon ex Chronicis[23]

Angelsakserne trodde ham ikke. Kun de mest forsakt begynte å flykte, men da de oppdaget at kampen fortsatte og kongen levde, vendte de tilbake til slaget Som dagen før fortsatte den intense krigen hele dagen til tussmørket kom. Om natten forlot danene slagmarken og dro til London. Slaget ved Sherston ble ikke en seier for Edmund, men en knepen seier for danene som holdt valen. Men det var stort mannfall på begge sider.[24] Edmund kom snart etter og fordrev danene over Themsen ved Brentford, men fikk igjen store tap og trakk seg tilbake til Wessex for å skaffe ny tropper. Knut gjenopptok beleiringen av London, men maktet ikke å få gjennombrudd. Danene trakk seg tilbake til Kent. Edmund fikk tilsynelatende initiativet i begynnelsen av oktober 1016. Han trengte med hæren inn i Kent og det kom en mindre trefning ved Otford, og danene flyktet. Etter slaget skiftet Eadric side igjen. Hans beveggrunner er uklare. Det er mulig han søkte en form for likevekt mellom Edmund og Knut som han selv kunne profitere på. Eadric møtte Edmund ved Aylesford, og til tross for motsetningene mellom dem aksepterte Edmund ham tilbake. Knut seilte nordover til Essex, dro opp elven Orwell og herjet Mercia.

Slaget ved Assandun[rediger | rediger kilde]

Edmund samlet en femte hær og trengte inn i Essex. De to hærene møttes den 18. eller 19. oktober 1016. Slaget ved Assandun, som det er blitt kjent som, ble utkjempet enten ved Ashingdon i sørøst eller Ashdon i nordvestlige Essex. Det endte med dansk seier, og årsaken for tapet ble tilskrevet feigheten til Eadric. Som Den angelsaksiske krønike uttrykte, han «forrådte sin naturlige herre og alle menneskene i England.»[25] Florence av Worcester skildret det samme:[26]

Sitat Det ble fra begge side kjempet med den største kraft, og mange falt på begge sider, men da ealdorman Eadric Steona så den danske slagorden bøyde inn, og at englenderne ville seire, tok han, slik som han hadde lovet kong Knut, flukten med mageseterne[27] og den hærstyrke han sto i spissen for. Han brakte med sitt svik sin herre, kong Edmund, og den engelske hær i fare, og ga seieren til danene.[28] Sitat

Danenes seire ved Sherston og Assandun ble dyrekjøpt. Angelsakserne var krigstrette og motløse. Det ble Eadric som ble valgt til megler mellom Knut og Edmund. Edmund ville kjempe videre, men hans folk var innstilt på et kompromiss. Forslaget var å dele England mellom dem. I henhold til Encomium Emmae organiserte Eadric et hærmøte i nærheten av Deerhurst hvor han selv holdt hovedtalen. Han la ikke skjul på at han selv hadde flyktet fra slaget, men det skyldes slett ikke feighet eller frykt, men for at han var sikker på at motstand var forgjeves. «Det er bedre at vår konge sitter med halve riket i fred,» skal han sagt, «enn at han skal miste det hele på en gang.»[29]

England skulle deles ved Themsen hvor Knut tok den nordlige delen og Edmund den sørlige. Partene gikk med på det og den møysommelige fredsavtalen holdt en måneds tid før den ramlet sammen ved at kong Edmund brått og uventet døde den 30. november 1016. De samtidige kilder nevner ingenting om dødsårsaken. Ingen av kildene antyder drap eller selvmord. Dødsfallet var så beleilig for kong Knut at det kunne mistenkes bestilt verk, men ingen av krønikeskriverne antyder at Eadric sto bak, selv ikke Florence av Worcester som gjerne anklaget Eadric for det ene og det andre, men han var arkitekten bak fredsavtalen og hadde mest å tape på å ødelegge sitt eget verk, og synes å ønske likevekt mellom danene og angelsakserne. Stormennene kom sammen om valgte Knut som konge av England. Eadric beholdt sin posisjon nær makten.[30]

Edmund Jernside ble gravlagt i Glastonbury. Knut sørget for at mulige trusler mot tronen ble ryddet av veien. Edmunds bror Ædwig Ætheling var en slik, men det motstridende informasjon om hvordan han døde. En av dem var at Knut tok Eadric Streona til side og spurte om hva som kunne bringe Ædwigs liv i fare. Eadric skal ha svart at han kjente en mann ved navn Æthelweard som kunne sørge for det. Kort tid etter maktovertagelsen belønnet Knut de menn som hadde hjulpet ham. Han delte England inn i fire administrative og militære deler og kalt dem jarledømmer: Den største delen, Wessex beholdt han selv, Torkjell Høge fikk jarledømmet East Anglia, Eirik Håkonsson hadde allerede fått tildelt Northumbria, og den eneste angelsakserne blant dem, Eadric Streona, fikk delt Mercia.[31]

Død[rediger | rediger kilde]

Den engelske historikeren Frank Stenton, ekspert på den angelsaksiske perioden, så en oppløsningstendens i samfunnet. En anonym munk ved Abingdon skrev år for år om krig og elendighet, forræderiet til en leder og det nytteløse tapperheten til en annen. Hans fortelling formidler inntrykket av et gammelt og rikt samfunn som er hjelpeløst overfor dets fiender ettersom dets ledere ikke er i stand til å regjere. «Det var bestemt en tidsalder hvor en mann kunne forråde staten uten å miste verken posisjon eller politisk innflytelse.»[32]

To kvinner med likelydende navn fikk innflytelse over Knut. Den ene var Emma av Normandie (som offisielt fikk navnet Ælfgifu da hun ble gift med Æthelred II), og den andre var Ælfgifu av Northampton (Alfiva i norsk tradisjon), og selv om Knut inngikk en strategisk ekteskap med Emma, tyder det på at han betraktet seg som gift med begge. Ælfgifu av Northampton var datter av ealdorman Ælfhelm av Deira som ble myrdet av Eadric Streona i 1006. Det er sannsynlig at Ælfgifu gjorde hva hun kunne for å få hevn over Eadric, men Knut var ikke en som forhastet seg.[33]

Den fremste blant Knuts ledere var Torkjell. Eadric var den eneste angelsakser i Knuts innerste krets. Selv om han hadde overlevd kongeskiftet, og var blant de fremste som gjorde Knut til konge, hovedmannen bak seieren ved Assandun, hadde han en mindre posisjon enn han hadde under Æthelred den rådville. Ved juletid i 1017 reiste han til London for å kreve større innflytelse som han åpenbart mente han fortjente. I henhold til Encomium Emmae, hvor Emma er den fremste kilden og selv var tilstede ved hoffet: «Da han krevde belønninger av kongen (...), sa kongen mørk i hu: 'Vil du, som har bedratt til herre med svik, være tro mot meg? Jeg skal betale deg den lønn du har fortjent'...» Han ropte på Eirik Håkonsson, og sa «Betal den mann hva vi skylder ham!» Eirik svingte sin toeggede øks og hogde hodet av Eadric. [34] Florence av Worcester skrev at «Hans lik lot han [Knut] kaste over bymuren og forsvinne ujordet.»[35] Selv skriveren av Den angelsaksiske krønike, som var negativ innstilt til danene og Knut, mente at Eadric ble drept «med god grunn». Torkjell Høge giftet seg på et ukjent tidspunkt med Ædgyth, datter av Æthelred, som i forveien hadde vært gift med Eadric.[36] Eadric er ikke kjent for å ha hatt noen barn. Eadrics posisjon ved Mercia ble ved et tidspunkt fylt av Leofric, hvis familie kom til å holde Mercia fram til den normanniske erobringen.

Karakter[rediger | rediger kilde]

Sitat ... Han var en mann av, faktisk, lavt opphav, men hans glatt tunge skaffet ham rikdom og høy rang, og begavet med et finurlig geni og overbevisende veltalenhet, overgikk han alle sine samtidige i ondskap og falskhet, foruten også i stolthet og grusomhet. Sitat
– John av Worecester, Chronicon ex Chronicis[37]
Sitat Denne karen var menneskehetens avskum, skammen til de engelske; en ryggløs fråtser, en utspekulert skurk; som hadde blitt velstående, ikke av adel, men av bestikkende språk og skamløshet. Denne listige hykler, i stand til å finne på hva som helst, var vant til ved hyklerisk troskap å villede kongens mening, slik at han kunne forræderisk kunngjøre dem. Sitat
–  William av Malmesbury, Gesta regum Anglorum[38]

Han opptrer som den sentrale skurken i det anonyme skuespillet Edmund Ironside, nå en del av Shakespeare Apocrypha, det vil si de drama eller dikt som ved et eller annet tidspunkt ble tilskrevet William Shakespeare, men som siden av ulike grunner er blitt avvist av forskningen. I dette skuespiller er Edricus (navnet er blitt latinisert) en illegitim sønn av en bonde som klarer å bli jarl ved løgn og smiger. Stolt av sitt talent for uærlighet, er han likeglad med om det er dansk eller angelsaksisk styre over England, men støtter danene av egeninteresse. Eadric er også en dramatisk figur i den danske romantiske og gullalderdikter Adam Oehlenschlägers drama Knud den Store (1838).[39]

I 2005 ble Eadric Streona valgt av BBC History Magazine som 1000-tallet verste brite. [1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Worst' historical Britons list», BBC 27. desember 2005
  2. ^ Williams, Ann (2003): Aethelred the Unready, s. 70.
  3. ^ «Sawyer 901», Online catalogue of Anglo-Saxon charters
  4. ^ Darlington, Reginald R.; McGurk, Patrick; Bray, Jennifer, red. (1995): Chronicle of John of Worcester, bind ii, Clarendon Press, s. 456–459
  5. ^ «Sawyer 916», Online catalogue of Anglo-Saxon charters
  6. ^ Den angelsaksiske krønike, 1007: «In this year also was Edric appointed alderman over all the kingdom of the Mercians.»
  7. ^ James, Jeffrey (2013): An Onslaught of Spears: The Danish Conquest of England, The History Press
  8. ^ Williams, Ann (2003): Athelred the Unready: The Ill-Counselled King, A&C Black, s. 77
  9. ^ Denne Ubis har ikke vært mulig å identifisere, jf. Maund, K. L. (1991): Ireland, Wales, and England in the Eleventh Century, Boydell & Brewer Ltd, s. 122
  10. ^ Bibbs, Hugh (1999): «The Rise of Godwine Earl of Wessex», Scriptorium Series: Volume 2, Northwest & Pacific Publishing
  11. ^ Swanton, Michael, red. (1996): The Anglo-Saxon Chronicle, s. 142.
  12. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 384–386.
  13. ^ De sju burher er en uvanlig betegnelse; det kan være de fem burher (Leicester, Lincoln, Stamford, Nottingham og Derby) pluss besittelsene til Sigeferth og Morcar.
  14. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 120
  15. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 20-21
  16. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 22
  17. ^ Thietmar av Merseburg opplyste om 340 skip, og Encomium Emmae oppga 200 skip, som kanskje er det mest sannsynlige. I tillegg kom Torkjell Høges skip på rundt 40; jf. Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 51
  18. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 59
  19. ^ Jones, Gwyn (1984): A History of the Vikings, s. 370.
  20. ^ Lawson, M.K. (2004): Cnut, s. 28.
  21. ^ Trow, M.J. (2005): Cnut, s. 59.
  22. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 66
  23. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 66
  24. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 73
  25. ^ Anglo-Saxon Chronicles, s. 151–153
  26. ^ «The Battle of Assandun: Three Sources», Clerk of Oxford 18. oktober 2013
  27. ^ Mageseterne var betegnelsen på folket fra Herefordshire.
  28. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 78
  29. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 83-84
  30. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 87
  31. ^ Den angelsaksiske krønike, 1017: «Dette året tok kong Knut hele styrinegn iver England, og delte det i fire deler: Wessex for hamselv, East-Anglia for Torkjell, Mercia for Eadric, Northumbria for Eirik.»
  32. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 394.
  33. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 100
  34. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 114
  35. ^ Darlington, McGurk & Bray, red. (1995): Chronicle of John of Worcester, bind ii, Oxford: Oxford Medieval Texts, s. 504, 505
  36. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 115
  37. ^ Sitat på engelsk: «... he was a man, indeed, of low origin, but his smooth tongue gained him wealth and high rank, and, gifted with a subtle genius and persuasive eloquence, he surpassed all his contemporaries in malice and perfidy, as well as in pride and cruelty.»
  38. ^ «Sitat på engelsk: This fellow was the refuse of mankind, the reproach of the English; an abandoned glutton, a cunning miscreant; who had become opulent, not by nobility, by specious language and impudence. This artful dissembler, capable of feigning anything, was accustomed, by pretended fidelity, to scent out the King’s designs, that he might treacherously divulge them.»
  39. ^ Ikke til å forveksles med hans dikt fra 1805 med samme tittel, jf. «Adam Oehlenschläger: Knud den Store», Kalliope.org

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Campbell, Alistair, red. (1998): Encomium Emmae Reginae, London: Cambridge University, ISBN 9780521626552
  • Jones, Gwyn (1984): A History of the Vikings, 2. utg., Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-285139-X
  • Lawson, M.K. (2004): Cnut – England's Viking King, 2. utg., Stroud: Tempus, ISBN 0-7524-2964-7
  • Skaaning, Poul (2010): Knud den store. Drømmen om nordsøimperiet 1014-1066, Hovedland, ISBN: 978-87-7070-196-9
  • Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press, ISBN 0-19-821716-1
  • Swanton, Michael, red. (1996): The Anglo-Saxon Chronicle, New York: Routledge, ISBN 0-415-92129-5
  • Trow, M. J. (2005): Cnut – Emperor of the North, Stroud: Sutton, ISBN 0-7509-3387-9
  • Williams, Ann (2003): Aethelred the Unready: The Ill-Counselled King, London: Hambledon & London, ISBN 1-85285-382-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]