Hengest av Kent

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hengest og broren Horsa, vignett i Edward Parrotts Pageant of British History (1909)
Et noe forvitret steinmonument av Hengest og Horsa i byen Bünde, Kreis Herford, i den tyske provinsen Westfalen.
Våpenskjoldet til den tyske byen Bünde som framstiller brødrene Hengest og Horsa.

Hengest eller Hengist (død ca. 488) var en legendarisk konge i Kent i det sørøstlige England. Sammen med broren Horsa skal han ledet germanske stammer (anglere, saksere og jyder) i en invasjon av Britannia400-tallet etter at romerne hadde trukket seg ut. I det tradisjonelle kongelistene er Hengest oppført som den første jyske konge av Kent.

Det finnes ingen samtidige kilder, og de eldste opplysninger om ham kommer fra Beda, som skrev omkring 200 år senere. Han forteller at Hengest og broren Horsa, sønner av en jysk høvding ved navn Withgils, var blant jydene som kom til Britannia ved Ebbsfleet på øya Thanet. For en tid tjenestegjorde de som leiesoldater for Vortigern, konge av britonene, men senere vendte de seg forrædersk imot ham. Horsa ble drept i kamp mot britonene, men Hengist klarte å erobre Kent, etablerte seg som konge og ble stamfar for dets senere konger.[1]

En figur ved navn Hengest, som kan muligens bli identifisert med høvdingen i legenden, opptrer i Finnsborgfragmentet og i eposet Beowulf.[2][3][4]

Legender om de brødre, assosiert med hester, er dokumentert blant germanske folk, og opptrer også i andre indoeuropeiske kulturer. Av den grunn har forskere teoretisert en felles-germansk mytologisk opprinnelse for Hengest og Horsa (begge navnene betyr «hest»), som stammer opprinnelig fra guddommelige tvillinger funnet i urindoeuropeisk religion. Andre forskere, inkludert J.R.R. Tolkien, har argumentert for et historisk grunnlag for Hengest og Horsa.[5][6]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

De angelsaksiske (gammelengelske) navnene Hengest [hendʒest] og Horsa [horsɑ] betyr henholdsvis «hingst» og «hest».[7]

Det opprinnelige angelsaksiske ordet for en hest var eoh. Dette ordet er avledet fra urindoeuropeisk grunnordet *ekwo, derav det latinske equus som siden ga opphav til moderne engelsk equine og equestrian. Hors er avledet fra urindoeuropeiske grunnord *kers, «å løpe»,[8] noe som også ga opphav til moderne engelsk hurry, «hurtig». Hors kom til sist å erstatte eoh, i overensstemmelse med mønsteret i germanske språk andre steder hvor de opprinnelige navnene på hellige dyr er forlatt til fordel for adjektiver, eksempelvis ordet bjørn. Mens Bedas Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Anglernes kirkes historie) og Den angelsaksiske krønike refererer til broren som Horsa, i Historia Brittonum (Britonenes historie) er hans navn ganske enkelt Hors. Det har blitt foreslått at Horsa kan ha vært et form for kjælenavn av et sammensatt navn hvor det første elementet i navnet var «hest».[9]

Erobringen av Kent[rediger | rediger kilde]

I henhold til Beda ble Hengest og Horsa invitert av Vortigern til å kom til Britannia på tiden til de romerske keiserne Markian (død 457) og Valentinian III (død 455). Deres senere historie er mer preget av tradisjon enn av historiske opptegnelser, og det er indikasjoner at den, i det minste delvis, har blitt formidlet i poesi.[10] De skal ha kommet i 449 (avledet fra Beda) til en kyst kalt Ypwines fleot, og seks år senere kjempet mot Vortigern ved et sted kalt Agæles threp. I dette slaget ble Horsa drept, Hengest og hans sønn Æsc (som i Ask) «tok kongeriket». I 457 kjempet Hengest og Æsc mot britonerne ved et sted kalt Crecgan ford og drepte fire tusen mann. Britonerne flyktet fra Kent og til London. I 465 kjempet Hengest og Æsc mot britonerne nær Wippedes fleot, drepte tolv britonske høvdinger, og tapte selv en «thegn» ved navn Wipped. I 473 kjempet de på nytt mot britonerne på et ukjent sted, tok stort krigsbytte og jagde britonerne på flukt. Deretter er ikke Hengest lenger omtalt i Den angelsaksiske krønike, men i 488 ble det slått fast at Æsc ble konge av Kent, og var det i de neste 24 årene.[10]

De nevnte stedsnavnene kan i henhold til F.M. Stenton antyde en eldre tradisjon enn Beda og Krøniken. At stedsnavnene er langt eldre enn 800-tallet er vist i vanskeligheten å identifisere dem. Ypwines fleot er antatt å være Ebbesfleet i nordøstlige Kent. Det er mulig at Agæles threp kan identifiseres med Aylesford ved elven Medway.[10] Wippedes fleot synes derimot å henvise til en bekk, kanskje i nærheten av Ebbsfleet, hvor Wipped ble drept, framfor et stedsnavn i vanlig bruk.[11]

Tradisjonen har gjort Hengest til den første angelsaksiske konge av Kent. Dog har den senere tradisjon knyttet de påfølgende kongene til hans sønn Æsc, og ikke Hengest. Det er spor i Krøniken etter en senere skriver som erstattet Æsc med det mer arkaiske Oisc. Senere tradisjon benyttet navnet Oiscingas på kongeslekten i Kent, en sterk antydning at det var Oisc (Æsc) framfor Hengest som ble betraktet som slektens stamfar og som grunnleggeren av kongeriket Kent.[11]

De historiske kildene[rediger | rediger kilde]

Anglernes kirkes historie[rediger | rediger kilde]

I Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Anglernes kirkes historie) nedtegnet Beda at de første høvdingene blant anglerne, sakserne og jyderne var Hengest og Horsa. Broren Horsa ble drept i et slag mot britonerne og deretter gravlagt i østlige Kent og på BEdas tid sto det fortsatt et monument etter ham. I henhold til Beda var Hengest og Horsa sønner av den jyske høvdingen Wictgils. Han var sønn av Witta, sønn av Wecta, og igjen sønn av Wōden. Sistnevnte navn er angelsaksisk for den guden Odin.[12]

Den angelsaksiske krønike[rediger | rediger kilde]

Den angelsaksiske krønike fra 800-tallet nedtegnet at i år 449 ble Hengest og Horsa invitert av Vortigern til å støtte hans styrker i kampen mot pikterne. De gikk i land ved Eopwinesfleot og var med på å beseire pikterne hvor enn de kjempet imot dem. Hengest og Horsa sendte beskjed hjem om «britonernes verdiløshet, og landets rikdom», og ba om støtte. Det ble hørt og hans folk kom over, og deretter kom det enda flere folk fra «de tre maktene i Tyskland, de gamle saksere, anglere, og jyder.» Sakserne befolket Essex, Sussex, og Wessex; jyder i Kent, Isle of Wight, og deler av Hampshire; og anglerne i East Anglia, Mercia, og Northumbria (og etterlot deres hjemland i Angeln forlatt). Disse kreftene ble ledet av brødrene Hengest og Horsa, sønnene til Wihtgils, sønn av Witta, sønn av Wecta, sønn av Woden.[13]

Ved anførselen for året 455 ga Krøniken detaljer om at Hengest og Horsa kjempet med Vortigern ved Aylesford og at Horsa ble drept der. Hengest tok kontroll over kongedømmet med sin sønn Æsc. I 457 kjempet Hengist og Æsc mot den britonske hæren ved Crayford «og der drepte de fire tusen menn». Britonene flyktet fra Kent og til London. I 465 kjempet de på nytt mot britonene ved Wippedesfleot og drepte tolv britonske høvdinger. I året 473, den siste anførselen i Krøniken som omtaler Hengest, ble det nevnt at Hengest og Æsc tok «enormt med krigsbytte» og at britonene «flyktet som fra ild».[14]

Historia Brittonum[rediger | rediger kilde]

Et av William Hamiltons malerier som framstiller møtet mellom Vortigern og Hengests datter Rowena.
Møtet mellom Vortigern og Rowena, et annet av William Hamiltons maleri av samme tema.

Historia Brittonum, eller Britonenes historie, er et historieverk som ble skrevet en gang etter år 833. Denne teksten har nedtegnet at under styret til Vortigern hadde tre skip blitt forvist fra Tyskland og de ankom Britannia, ledet av Hengest og Horsa. Fortellingen kom deretter med en genealogi for de to: Hengest og Horsa var sønner av Guictglis, sønn av Guicta, sønn av Guechta, sønn av Vouden, sønn av Frealof, sønn av Fredulf, sønn av Finn, sønn av Foleguald, sønn av Geta. Sistnevnte, Geda, ble sagt å være sønn av en gud, dog «ikke den allmektige Gud og vår herre Jesus Kristus,» men heller «avkommet til en av deres idoler, og som, blindet av en demon, de dyrket i henhold til hedningenes skikker.» I 447 mottok Vortigern disse to, Hengest og Horsa, «som venner» og ga brødrene Isle of Thanet (en tidligere øy som i dag er det østligste punktet i Kent).[15]

Etter at sakserne hadde bodd på Thanet for «en del tid» lovte Vortigern dem forsyninger av tøy og andre anskaffelser på den betingelse at de støttet ham i å bekjempe landets fiender. Da sakserne økte i antall ble det umulig for britonerne å holde avtalen, og fortalte sakserne at deres støtte ikke lenger var nødvendig og de burde reise hjem.[16]

Vortigern tillot Hengest å sende bud etter flere av sine landsmenn for å komme over og slåss for ham. Budsendere ble sendt til «Skytia» hvor «et antall» krigere ble valgt ut og med seksten skip kom de tilbake. Med skipene kom også Hengests vakre datter. Hengest forberedte en fest, inviterte Vortigern og hans høvdinger, og Ceretic, hans oversetter, til gjestebudet. Før festen hadde Hengest beordret sin datter om å gi gjestene så mye vin og øl at de ville bli drukne. Ved festen ble Vortigern forelsket i datteren og lovte å gi Hengest hva enn han ønsket for å bli trolovet til datteren. Hengest hadde «rådspurt de eldre fra sitt folk», og krevde deretter Kent. Uten vitende til den daværende herskeren av Kent, gikk Vortigern med på dette.[17]

Hengests datter ble gitt til Vortigern som tok henne til seng og ble dypt forelsket i henne. Hengest fortalte ham at han nå var både hans far og rådgiver og at han ville ikke vite om noe nederlag i hans råd, «for folket i mitt land er sterke, krigerske og hardføre.» Med Vortigerns godkjennelse sendte Hengest sin sønn og sin bror for å kjempe mot skottene og de som bodde i nærheten av muren. Vortigern godkjente det, og Ochta og Ebissa ankom med 40 skip, seilte rundt landet til pikterne, erobret «mange regioner» og angrep Orknøyene. Hengest fortsatte med å sende bud på flere skip fra sitt land, og en del øyer hvor hans folk tidligere hadde bodd var nå fri for innbyggere.[18]

Vortigern hadde pådratt seg raseriet til Germanus, biskopen av Auxerre, grunnet sitt giftemål og på anbefaling av sitt råd hadde han gått i dekning. I mellomtiden hadde hans sønn Vortimer gått til krig mot Hengest og Horsa, og i et slag hadde han drevet deres hær tilbake til Thanet som han beleiret. Krigen gikk fram og tilbake.[19] Vortimer angrep sakserne fire ganger: først ved Thanet, deretter ved elven Derwent, tredje gang ved Epsford (Aylesford) hvor både Horsa og Vertigerns sønn Catigern ble drept, og siste gang «nær kysten av det gallisk hav» hvor sakserne ble beseiret og flyktet til sine skip.

Etter et «kort mellomrom» døde Vortimer og sakserne etablerte seg på nytt, «støttet av utenlandske hedninger». Hengest sammenkalte sine styrker og tilbød Vortigern en fredsavtale. Vortigern aksepterte og Hengest forberedte en fest for de britonske og saksiske høvdingene.[20] Imidlertid beordret han sine menn om å skjule sine kniver under føttene, og ved et tidspunkt under festen ropte Hengest: «Nima der sexa!» (Grip knivene deres!). Deretter ble britonerne ved forræderi massakrert. Imidlertid ble Vortigerns liv spart, og han betalte seg fri ved å overgi Essex, Sussex, Middlesex og andre ikke navngitt områder til sakserne.[21]

Germanus av Auxerre ble utropt til leder av de britonske styrkene. Ved bønn, synge halleluja og rope på Gud, ble sakserne drevet på havet. Germanus lå deretter i bønn i tre dager og netter ved Vortigerns festning og ild kom ned fra himmelen og slukte festningen. Vortigern, Hengests datter, Vortigerns andre hustruer, og alle andre der ble brent til døde. Til tross for denne guddommelige inngripen, fortsatte sakserne å øke i antall, og etter at Hengest død, ble han etterfulgt av sin sønn Ochta (Æsc).[22]

Historia regum Britanniae[rediger | rediger kilde]

Historia regum Britanniae (Historien om kongene av Britannia) er en latinsk krønike og pseudohistorisk verk skrevet av Geoffrey av Monmouth ca. 1136. Geoffrey tok for seg fortellingen om saksernes ankomst, og diktet fritt videre på den. Hengest og Horsa omtales i bøkene 6 og 8.

Bok 6

Geoffrey forteller at tre lange skip kom til Kent fylt med bevæpnete menn, og ledet av to brødre, Hengist og Horsa. Vortigern oppholdt seg da i Dorobernia (Canterbury), og beordret at «de høye fremmede» skulle bli tatt imot fredelige og ført til ham. Da Vortigern møtte dem så han at brødrene «overgikk alle andre i edelhet og personlig dyd». Han spurte dem om hvor de kom fra og hvorfor de kom til hans kongerike. De fortalte at de var kommet for å tilby sine tjenester, til ham eller andre fyrster da deres eget hjemland var blitt overbefolket. Egnete unge menn for derfor valgt til å søke deres lykke i andre land, og siden Hengist og Horsa var adelige var de blitt gjort til deres ledere.[23]

Vortigern var krenket over at de fremmede var hedninger, men gledet seg ellers over deres ankomst da han var omgitt av fiender. Han tilbød dem land og «andre besittelser» om de hjalp ham i krigen. De aksepterte og ble værende ved hoffet. Ikke lenge etter kom pikterne fra Alba med en stor hær og angrep de nordlige delene av Vortigerns kongerike. I de påfølgende slaget var det «liten anledning for britonerne til å utfolde seg selv da sakserne kjempet så tappert at fienden, tidligere seierrike, ble raskt jagd på flukt.»[24]

I takknemlighet økte Vortigern de belønninger han lovt brødrene. Hengest ble gitt «store besittelser med land i Lindsey». Hengest fortalte Vortigern at hans fiender fortsatte å angrep ham og at hans undersåtter ville avsette ham og gjøre Aurelius Ambrosius til konge. Han ba om tillatelse å sende bud på flere av sine landsmenn. Vortigern sa at han kunne sende bud på så mange som han ønsket.[25] Hengest bukket og kom med ytterligere en anmodning, han ville bli gjort til konsul eller fyrste som passet hans avstamming. Vortigern svarte at det var ikke hans makt da Hengest var en utenlandsk hedning og det ville ikke bli akseptert av den britonske adelen. Hengest ba da om å få bygge en festning på et stykke land lite nok til det kunne omkranses av en lærreim.[25] Hengest tok da huden til en okse og gjorde den til en enkel pisk som han benyttet for omkranse en utvalgt klippe (kanskje Caistor i dagens distrikt West Lindsey i Lincolnshire?)[26] Her bygde han festningen Kaercorrei, eller på saksisk Thancastre, «piskfestningen».[27][28]

Budbringerne kom tilbake med atten skip fylt med krigere, men også Hengests vakre datter Rowena. Hengest inviterte Vortigern til hans festning på fest, og den drukne Vortigern ba om å få gifte seg med Hengests datter. Hengest gikk med på det, men krevde at Vortigern ga ham Kent.[29] Vortigern og Rowena ble umiddelbart gift, og Hengest fikk Kent. Kongen var lykkelig med sin nye hustru, men ble samtidig hatet av adelen og sine tre sønner.[30] Som hans svigerfar kom Hengest med nye krav. Han krevde å bli Vortigerns rådgiver, og at hans sønn Octa og broren Ebissa skulle komme over til Britannia, og de skulle få alt land i nord ved muren mellom Deira og Alba slik at de kunne hindre angrep fra barbererne og sikre fred på den andre siden av elven Humber.[31]

Vortigern aksepterte og deretter kom Octa, Ebissa og en annen herre, Cherdich, over i tre hundre skip. Vortigern mottok dem og ga dem gaver. Med deres støtte beseiret Vortigern sin fiender i hvert sammenstøt. Samtidig mottok Hengest stadig flere av sine landsmenn over i nye skip. Britonerne så dette og forsøkte å få Vortigern til forvise sakserne, men grunnet sin hustru ville han ikke det. Britonerne gjorde da opprør og tok Vortigerns sønn Vortimer som ny konge. Sakserne og britonerne, ledet av Vortimer, møttes i fire slag. I det andre slaget drepte Horsa og Vortimers bror Catigern hverandre. Etter det fjerde slaget flyktet sakserne til Thanet hvor Vortimer beleiret dem. Da sakserne ikke lenger kunne tåle flere døde, sendte de Vortigern for å be om trygg passasje tilbake til Tyskland. Mens diskusjonene var i gang, gikk sakserne ombord i sine skip og forsvant, og etterlot sine ektefeller og barn.[32]

Midt i seiersrusen ble Vortimer forgiftet av Rowena, og Vortigern overtok tronen igjen.[33] Rowena anmodet om at Hengest ble invitert tilbake, og han kom med en hær på 300 000 menn. Da Vortigern fikk høre om den saksiske hæren besluttet han å kjempe imot den. Rowena advarte sin far som da sendte menn til Vortigern med fredstilbud.[34] Sendebudene forsikret Vortigern at Hengest ikke visste at Vortimer var død og hadde med seg en stor hær da han fryktet angrep fra ham, men lovte å sende dem hjem. Vortigern ble fornøyd med å høre dette og arrangerte å møte Hengest den første mai ved klosteret til Ambrius.[35]

Før møtet beordret Hengest sine menn om bære lange dolker under sine klær. Ved signalet «Nemet oure Saxas!» («Grip deres kniver!) skulle sakserne angripe de uforberedte britonerne og drepe dem. 460 britiske ledere ble drept, mens Vortigern ble tatt til fange og truet til å gi fra seg kontrollen over Britannias største byer til Hengest. Da han ble satt fri flyktet han til Cambria.[36]

Bok 8

I Cambria spådde Merlin til Vortigern at brødrene Aurelius Ambrosius og Uther Pendragon, som hadde flyktet til Armorica som barn etter at Vortigern hadde drept deres bror og far, ville komme tilbake for å ta hevn og beseire sakserne. De kom dagen etter og etter å ha samlet de spredte britonerne, ble Aurelius erklært som konge. Aurelius marsjerte inn i Cambria og brente Vortigern levende i hans tårn før han satte kursen mot sakserne.[37]

Hengest ble skrekkslagen da han fikk høre om Vortigerns død og flyktet med sin hær bortenfor Humber. Han samlet seg da Aurelius nærmet seg og valgte sine tapreste menn. De skulle ikke frykte Aurelius’ hær som besto av 10 000 britonere fra Armorica mens det var 200 000 saksere. Hengest og hans menn marsjerte mot Aurelius på en mark som ble kalt Maisbeli (kanskje Ballifield, i nærheten av Sheffield).[38] i håp om overraske ham, men Aurelius lot seg ikke overraske.[37] Eldol, hertug av Gloucester, som hadde overlevd forræderiet med de lange knivene, fortalte Aurelius at han ville møte Hengest i tvekamp, «en av oss to burde dø før vi skilles.»[39]

Da hærene var i formasjon begynte slaget mellom britonerne og sakserne. Eldol forsøkte å finne Hengest, men lyktes ikke. «Ved særskilt gunst fra Gud» fikk britonerne overtaket og sakserne trakk seg tilbake til Kaerconan (Conisbrough). Aurelius forfulgte dem, drepte eller tok til fange enhver sakser han kom over. Da Hengest innså at Kaerconan ikke ville stå imot Aurelius samlet han sine soldater utenfor byen «for han viste at hele hans sikkerhet lå nå i hans sverd.»[40]

Aurelius nådde fram til Hengest, og en fryktelig kamp utspant seg og hvor sakserne holdt stand til tross for store tap. De holdt på å vinne da en avdeling med britonske ryttere kom. Da Gorlois, hertug av Cornwall, ankom, visste Eldol at dagen var vunnet og grep Hengest hjelm og trakk ham over i de britonske rekkene. Sakserne flyktet, Hengests sønn Octa trakk seg tilbake til York og hans slektning Eosa til Alclud (Dumbarton).[41]

Tre dager etter slaget sammenkalte Aurelius for avgjøre Hengests skjebne. Han kunne ikke settes fri, og det endte med at Eldol trakk ham ut av byen og hogget hodet av ham. Aurelius, «som viste moderasjon i all sin handling», sørget for at han ble gravlagt og en haug etter hedensk skikk ble reist over ham.[42] Octa og Eosa overga seg til Aurelius som bevilget dem landområdet som grenset til Skottland.[43]

Den yngre Edda[rediger | rediger kilde]

Hengest er omtalt kortvarig i prologen av Den yngre Edda (også kalt Snorre-Edda), skrevet av islenderen Snorre Sturlason omkring år 1220. I en beskrivelse av verden, og i en evhemerisk redegjørelse av germansk historie ramser han opp ætten til noen av gudene, blant annet «Voden; han kallar vi Odin. Han var namngjeten for visdom og all dugleik.»[44] Og han hadde tre sønner, og «i det landet som no heiter Saksland»,[44] det vil si i østlige Sachsen, der innsatte han den ene av sønnene som het Vegdeg. Hans sønn var Vitrgils, som hadde blant annet sønnen Vitta, som var far til Heingest.[44][45]

Hestehode-gavler[rediger | rediger kilde]

På mange gårdshus i Niedersachsen og i Schleswig-Holstein ble gavler formet som hestehoder omtalt som «Hengst und Hors» på tysk så sent som til rundt 1875. Rudolf Simek noterer at disse hestehode-gavler kan fortsatt bli sett den dag i dag, og mener at disse husgavlene bekrefeter at at Hengest og Horsa opprinnelig ble betraktet som mytologiske vesener med hestehoder.[46] Martin Litchfield West kommenterer at hestehodene kan være minner om førkristen religiøs praksis i området.[47]


Teorier[rediger | rediger kilde]

Finnsborgfragmentet og Beowulf[rediger | rediger kilde]

En Hengest opptrer i linje 34 av Finnsborgfragmentet, som beskriver det legendariske slaget ved Finnsborg. Om konflikten hadde et historisk grunnlag skjedde det mest sannsynlig i tiden rundt 450. Peter Hunter Blair daterer det til «ca 400–450», [48] mens J.R.R. Tolkien daterer det nøyaktig til år 452.[49] Begge forslagene er avhengig av å identifisere Hengest i slaget som grunnleggeren av kongeriket Kent, en tilknytning som i seg selv er usikker. I Beowulf er det en scop (skald) som gjengir et sammendrag av slaget, inkludert informasjon som ikke finnes i fragmentet. Hengest er omtalt i linjene 1082 og 1091.[50]

En del forskere har foreslått at figuren som er omtalt i begge disse referansene er den samme Hengest som knyttes til fortellingene om Hengest og hans bror Horsa, skjønt Horsa er ikke nevnt i noen av de to kildene. I sitt verk Finn and Hengest (2006) argumenterer Tolkien for at Hengest er en historisk figur, og at Hengest kom til Britannia etter de hendelser som er nedtegnet i Finnsborgfragmentet og Beowulf. Patrick Sims-Williams er mer skeptisk til redegjørelsen, og mener at det er mer sannsynlig at Bedas Canterbury-kilde, som han støttet seg for sin redegjørelse av Hengest og Horsa i Anglernes kirkes historie, hadde forvekslet to adskilte tradisjoner.[51]

Germanske tvillingbrødre og indoeuropeiske hestetvillinger[rediger | rediger kilde]

Flere kilder bevitner at germanske folk æret et guddommelig par av tvillingbrødre. Den eldste referansen til dette er fra den greske historikeren Timaios fra Tauromenion (ca. 345 – ca. 250 f.Kr.). Timaios nedtegnet at germanske folk (som han kaller «keltere») ved Nordsjøen var særlig hengiven til hva han selv tolker som dioskurene (Kastor og Polydevkes, på latin Castor og Pollux). I sitt verk Germania forteller den romerske historikeren Tacitus (ca. 56 – ca. 120 e.Kr.)om dyrkelsen av gudeparet Alcis ved en hellig lund, og som han selv identifiserer med Castor og Pollux. Germanske legender nevner ulike brødre som grunnleggere. Den romersk historikeren Dio Cassius (155 – 235 e.Kr.) omtaler Raos og Raptos som ledere for den germanske stammen asdingerne (en undergruppe av vandalene). I henhold til Paulus Diaconus (ca. 720 – ca. 799 e.Kr.) og hans verk Historia gentis Langobardorum (Langobardenes historie), migrerte langobardene sørover fra Skandinavia, ledet av Ibur og Aio, men den danske historikeren Saxo Grammaticus (ca. 1150 – ca. 1220) I sitt verk Gesta Danorum (Danenes bedrifter) hevder at denne folkevandringen var ledet av Aggi og Ebbi. I henhold til indoeuropeiske kulturer er tilsvarende tradisjoner om to brødre bevitnet, slik som dioskurene. Forskere har teoretisert at disse guddommelige tvillingene i indoeuropeiske kulturer og mytologier stammer fra forestillingen om guddommelige tvillinger i en forhistorisk urindoeuropeisk religion og kultur.[52][7]

J.P. Mallory har kommentert den store betydningen som hesten har i indoeuropeisk religion vist «mest opplagt» av de ulike mytiske brødrene som opptrer i indoeuropeiske legender, inkludert de om Hengest og Horsa:

SitatNoen vil hevde at det fremste dyret i indoeuropeisk ofring og ritualer var antagelig hesten. Vi har allerede vist hvordan dens tilstedeværelse i de urindoeuropeiske samfunnene lå ikke bare i dets leksikalske rekonstruksjon, men også i spredningen av personnavn som inneholdt «hest» som et element blant de ulike indoeuropeiske folkene. I tillegg er vi vitne til viktigheten av heten i indoeuropeiske ritualer og mytologi. Et av de mest opplagte eksemplene er den tilbakevendende beskrivelsen av tvillinger som de indiske ashvinerne, «hestemennene»,[53] de greske hestemennene Kastor og Polydevkes, de legendariske angelsaksiske bosetterne Horsa og Hengest [...] eller de irske tvillingene til Macha, født etter at hun hadde fullført et hesteveddeløp. Alle disse bevitner eksistensen av indoeuropeiske gudetvillinger assosiert med eller representert av hester.[7]Sitat

Den hvite hesten fra Uffington[rediger | rediger kilde]

I hans verk fra 1600-tallet, Monumenta Britannica, tilskrev John Aubrey (1626 – 1697) den hvite hesten fra Uffington med Hengest og Horsa, hevdet at «den hvite hesten var deres krigsfane ved erobringen av Britannia.» Imidlertid tilskrev andre steder i det samme verket hesten til før-romerske britonere og argumenterte at hesten minnet om bestemte mynter fra britisk jernalder. Som et resultat har de som har fremmet en angelsaksisk opprinnelse til hestefiguren debattert i tre århundrer etter Aubrey med de som finner en britisk opprinnelse i oldtiden mest sannsynlig. I 1995 benyttet arkeologene David Miles og Simon Palmer optisk simulert luminiscens (OSL) for datering av Uffington-hesten og plasserte den i sen bronsealder.[54]

Aschanes[rediger | rediger kilde]

De tyske brødrene Grimm var ikke bare eventyrinnsamlere, men også språkforskere og identifiserte Hengest med Aschanes (eller Askanes), en mytisk første konge av sakserne, i deres notater for legende nummer 413 i deres verk Deutsche Sagen (Tyske legender), to bind, utgitt i henholdsvis 1816 og 1818.[55] Redaktør og oversetter til engelsk av samme verk, Donald Ward, avviser dog denne identifikasjonen som ikke holdbar av lingvistiske grunner.[55]

Innflytelse i moderne tid[rediger | rediger kilde]

Karikatur av Hengest og Horsa fra Bill Nyes Comic History of England, 1906.

Hengest og Horsa har opptrådt i en rekke media i moderne tid. Skrevet mellom 1616 og 1620 hadde Thomas Middletons skuespill Hengist, King of Kent portretter av både Hengest og Horsa (sistnevnte ble dog omtalt som «Hersus»).[56] Den 6. juli 1776 ble den første komite for framstillingen av USAs riksvåpen innkalt. Et av medlemmene, Thomas Jefferson, foreslo at den ene siden av riksvåpenet skulle forestille Hengest og Horsa, «de saksiske høvdingene som fra vi krever æren å være etterkommere fra, og hvis politiske prinsipper og regjeringsform som vi påtar oss.»[57]

«Hengist and Horsus» opptrer som hovedfigurer i William Henry Irelands historiske drama Vortigern and Rowena som først ble hyllet som et nyoppdaget verk av William Shakespeare i 1796, men det ble snart avslørt som skrøne.[58] Brødreparet har plaketter i Walhalla, et tysk marmortempel i Regensburg i Bayern, som ærer framstående figurer fra tysk historie.[59]

Under den andre verdenskrig fikk to britiske militære glidefly deres navn fra brødreparet: Slingsby Hengist[60] og Airspeed Horsa.[61] Den amerikanske poeten Robinson Jeffers fra 1800-tallet skrevet et dikt kalt for «Ode to Hengist and Horsa».[62]

I 1949 kom prins Georg Valdemar av Danmark (sønn av prins Axel av Danmark) til Pegwell Bay i Kent for dedikere det rekonstruerte langskipet Hugin, en gave fra Danmark til minne om 1500-året for ankomsten av Hengest og Horsa ved det nærliggende Ebbsfleet i 449.[63] Skipet var dog rekonstruert etter det norske Gokstadskipet.[64]

Selv om det ikke finnes referanser til Hengest og hans bror i middelalderfortellingene om kong Arthur, har en del moderne fortellinger om Arthur knyttet dem til Arthur-legenden. Det skjer i Mary Stewarts Arthur-triologi som ble utgitt på 1970-tallet. Her er det kong Arthur som drepte Hengest. I Alfred Duggans historiske roman Conscience of the King (1951) spiller Hengest en betydelig rolle i den tidlige karrieren til Cerdic Elesing, den legendariske grunnleggeren av kongeriket Wessex.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Hengest, myth, hero, legend», The ‘Clan’ Project
  2. ^ Magill, Frank N. (2003): The Ancient World: Dictionary of World Biography, 1, Routledge, s. 503
  3. ^ Ayres, Henry Morgan (April 1917): «The Tragedy of Hengest in "Beowulf"» i: The Journal of English and Germanic Philology, 16 (2), s. 282-295
  4. ^ «Beowulf, Chapter 16», Sparknotes
  5. ^ Denning, Richard: «Tolkien, the Battle of Finnsburg and Hengest», English Historical Fiction Authors
  6. ^ Drout, Michael D.C. (2007): J.R.R. Tolkien Encyclopedia: Scholarship and Critical Assessment, Taylor & Francis, s. 210
  7. ^ a b c Mallory (2005), s. 135
  8. ^ «horse (n.)», Online Etymology Dictionary
  9. ^ Tolkien (2006), s. 173
  10. ^ a b c Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxen England, s. 16
  11. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxen England, s. 17
  12. ^ Shirley-Price (1990), s. 63
  13. ^ Ingram (1823), s. 13-14
  14. ^ Ingram (1823), s. 15-16
  15. ^ Gunn (1819), s. 18
  16. ^ Gunn (1819), s. 22
  17. ^ Gunn (1819), s. 22-23
  18. ^ Gunn (1819), s. 23-24
  19. ^ Gunn (1819), s. 29
  20. ^ Gunn (1819), s. 30-31
  21. ^ Gunn (1819), s. 31-32
  22. ^ Gunn (1819), s. 34
  23. ^ Thompson (1842), s. 116–117
  24. ^ Thompson (1842), s. 117–118
  25. ^ a b Thompson (1842), s. 118–119
  26. ^ Ashley, Michael (2005): A Brief History of King Arthur, Constable & Robinson. ISBN 1472107659.
  27. ^ Wright, Neil (1988): The Historia regum Britannie of Geoffrey of Monmouth: First variant version : a critical edition, Boydell & Brewer Ltd, s. 90
  28. ^ Thompson (1842), s. 119
  29. ^ Thompson (1842), s. 120–121
  30. ^ Thompson (1842), s. 121
  31. ^ Thompson (1842), s. 121–122
  32. ^ Thompson (1842), s. 122–123
  33. ^ Thompson (1842), s. 123
  34. ^ Thompson (1842), s. 124–125
  35. ^ Thompson (1842), s. 125
  36. ^ Thompson (1842), s. 125–126
  37. ^ a b Thompson (1842), s. 149
  38. ^ English, Mark (2014): «Maisbeli: A Place-Name Problem from Geoffrey of Monmouth», Notes & Queries. 259, s. 11–13.
  39. ^ Thompson (1842), s. 150–151
  40. ^ Thompson (1842), s. 151–152
  41. ^ Thompson (1842), s. 153
  42. ^ Thompson (1842), s. 154
  43. ^ Thompson (1842), s. 154–155
  44. ^ a b c Edda, Snorre-Edda, Det Norske Samlaget, Oslo 2002, s. 270
  45. ^ Faulkes (1995), s. 4
  46. ^ Simek (2007), s. 139
  47. ^ West (2007), s. 190
  48. ^ Blair, Peter Hunter (2003): An Introduction to Anglo-Saxon England, Cambridge University Press, s. 15
  49. ^ Tolkien, J.R.R. (2006): Finn and Hengest, s. 167
  50. ^ Chickering Jr. (2006), s. 111 og 1113
  51. ^ Wallace-Hadrall (1993), s. 215
  52. ^ Simek (2007), s. 59–60
  53. ^ I indisk mytologi to tvillinger, solens sønner, som ofte opptrer som to enorme, heltmodige ryttere.
  54. ^ Schwyzer (1999), s. 45 og 56
  55. ^ a b Engelskspråklig utgivelse i The German Legends of the Brothers Grimm volume 2, redigert og oversatt av Donald Ward, Millington Books, 1981
  56. ^ Taylor & Lavagnino (2007), s. 1148
  57. ^ Merill (1970), s. 98. Originalsitat: «the Saxon chiefs from whom we claim the honor of being descended, and whose political principles and form of government we assumed.»
  58. ^ «Vortigern», The Camelot Project. University of Rochester.
  59. ^ Everill (1845), s. 12
  60. ^ Nigl (2007), s. 19
  61. ^ Frédriksen (2001), s. 14
  62. ^ Hunt (1991), s. 423
  63. ^ «Beginning of English History». Commemoration Stone - Pegwell Bay, Kent, UK, UK Historical Markers on Waymarking.com
  64. ^ «Viking longship back home in Kent», BBC News. 9. juni 2005.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chickering, Howell D., Jr. (2006): Beowulf: A Dual-Language Edition. Anchor Books. ISBN 1-4000-9622-7.
  • Edda, Edda-kvede, oversatt av Ivar Mortensson-Egnud og Snorre-Edda, oversatt av Erik Eggen, Oslo: Det Norske Samlaget, 2002.
  • Everill, George (1845): A Translation of Walhalla's Inmates described by Lewis the First, King of Bavaria. Munich: George Franz.
  • Frédriksen, John C. (2001): International Warbirds: an Illustrated Guide to World Military Aircraft, 1914–2000. ABC-CLIO. ISBN 1-57607-364-5.
  • Gunn, William (1819): Historia Brittonum. London: Printed for John and Arthur Arch, Cornhill.
  • Hunt, Tim, red. (1991): The Collected Poetry of Robinson Jeffers: 1938–1962. Stanford University Press. ISBN 0-8047-1847-4.
  • Ingram, James Henry (1823): The Saxon chronicle, with an English Translation and Notes, Critical and Explanatory. London: Longman, Hurst, Rees, Orme, and Brown, Paternoster-Row.
  • Lyon, Bryce (1966): «From Hengist and Horsa to Edward of Caernarvon: Recent writing on English history» i: Furber, Elizabeth Chapin, red.: Changing views on British history: essays on historical writing since 1939, Harvard University Press, s. 1–57; historiografi
  • Lyon, Bryce (1984): «Change or Continuity: Writing since 1965 on English History before Edward of Caernarvon» i: Schlatter, Richard, red.: Recent Views on British History: Essays on Historical Writing since 1966, Rutgers UP, s. 1–34, historiografi
  • Mallory, J. P. (2005): In Search of the Indo-Europeans. Thames & Hudson. ISBN 0-500-27616-1.
  • Michael-Hadrill, John Michael (1993): Bede's Ecclesiastical History of the English People: A Historical Commentary. Oxford University Press. ISBN 0-19-822174-6.
  • Nigl, Alfred J. (2007): Silent Wings, Silent Death. Graphic Publishing. ISBN 1-882824-31-8.
  • Peterson, Merill D. (1970): Thomas Jefferson and the New Nation: A Biography. Sourcebooks. ISBN 0-19-501909-1.
  • Schwyzer, Philip (1999): "The Scouring of the White Horse: Archaeology, Identity, and 'Heritage'" i: Representations. Special Issue: New Perspectives in British Studies, University of California Press. s. 42–62.
  • Sherley-Price, Leo (1990): Ecclesiastical History of the English People. Penguin Classics. ISBN 0-14-044565-X.
  • Simek, Rudolf (2007): Dictionary of Northern Mythology. Oversatt av Angela Hall. D.S. Brewer. ISBN 0-85991-513-1.
  • Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxen England. Oxford, Claredon Press.
  • Taylor, Gary; Lavagnino, John, red. (2007): Thomas Middleton: The Collected Works. Oxford University Press. ISBN 0-19-922588-5.
  • Thompson, Aaron (1842): The British History of Geoffrey of Monmouth: In Twelve Books. London: James Bohn.
  • Thorpe, Benjamin (1855): The Anglo-Saxon Poems of Beowulf, the Scôp or Gleeman's Tale, and The Fight at Finnesburg. Oxford University Press.
  • Tolkien, J.R.R. (2006): Finn and Hengest, red. Bliss, Alan, Harper Collins. ISBN 0-261-10355-5.
  • West, Martin Litchfield (2007): Indo-European Poetry and Myth. Oxford University Press. ISBN 0-19-928075-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Hengist and Horsa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons



Forgjenger:
 Første konge av Kent 
Konge av Kent
(?–ca. 488)
Etterfølger:
 Oisc