Spektroskopi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Analyse av hvitt lys ved å spre det med ett prisme er ett eksempel på spektroskopi

Spektroskopi er en fellesbetegnelse på målemetoder som baserer seg på at atomer kan ta opp og sende fra seg elektromagnetisk energi. Grunnstoffer kan identifiseres fordi hvert grunnstoff har sin egen karakteristikk over hvilke bølgelengder av elektromagnetisk stråling stoffet kan ta opp eller sende fra seg.

Dette skjer ved at hver elektronbane rundt en atomkjerne har sine egne energinivåer. Et elektron i et atom kan bare absorbere lys med bølgelengder som tilsvarer nøyaktig den energien som trengs for å løfte det til et høyere energinivå. Hvilken bølgelengde avhenger både av hvilket nivå elektronet allerede befinner seg på og hvilket grunnstoff det er snakk om. Energien (fotonet) som absorberes sendes nesten øyeblikkelig ut igjen i form av et foton med samme bølgelengde som ble absorbert. Hvilken retning dette fotonet tar er helt tilfeldig. Som betyr at hvis lyskilden av hvitt lys, som er en blanding av alle bølgelengder (inkludert de som elektronene tar opp og avgir), beveger seg i en bestemt retning, vil de bølgelengdene som ikke absorberes danne langt sterkere mønstre om de passerer et prisme enn de bølgelengdene som tas opp og deretter spres i alle retninger, og derfor fremstår som mørke streker mellom fargene som har passert atomene uhindret.[1]

Ved spektroskopi ser observatøren lysets spektrum, altså et bilde av lysets spektrallinjer. Hvis dette bildet registreres på f.eks. film eller bildebrikke, betegnes prosessen som spektrografi, og det blir mulig å registrere ikke bare synlig lys, men også ultrafiolett og infrarødt lys. Også bølgelengder utenfor lysets - fra gammastråling til radiobølger - kan spektralanalyseres med spektrografer.

Spektroskopi brukes innen kjemiske analyser og astronomi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]