Elastisitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For det økonomiske elastisitetsbegrepet, se Elastisitet (økonomi).

Elastisitet er (innen fasthetslære) evnen et legeme har til å oppta arbeid som gjøres på det ved deformasjon som potensiell energi framfor andre energiformer. Den potensielle energien får legemet til å rette seg ut igjen etter deformasjon — energien blir frigjort som et arbeid tilbake på omgivelsene.[1] Et 100 prosent elastisk legeme vil innta sin opprinnelige form perfekt etter deformasjon. En kollisjon mellom to legemer kan være mer eller mindre elastisk, avhengig av elastisiteten til de to legemene; dette avgjør hvor mye mekanisk energi som blir bevart.

Forhold mellom kraft og lengdeendring[rediger | rediger kilde]

Man skiller vanligvis mellom lineær elastisitet og ikke-lineær elastisitet. Det er ved lineær elastisitet at Hookes lov gjelder; altså når tøyningen (eng: strain) er veldig liten, vil den være nærmest proporsjonal til spenningen.[1] Youngs modul blir brukt for å finne forholdet mellom spenning i massen grunnet påsatte krefter og tøyning/kompresjon i masseblokken.

Elastisitet som funksjon av kraft[rediger | rediger kilde]

Ved veldig små krefter kan de fleste legemer modelleres som elastiske. I motsatt fall, når kraften har nådd et visst bristepunkt, er ingen legemer elastiske lenger.[1] I overgangen mellom disse to ekstremene, kan elastisiteten tegnes som funksjon av kraften. Stoffer som i praksis oppleves som elastiske, har typisk en brå overgang fra elastisk til ikke-elastisk ved bristepunktet, mens veldig lite elastiske stoffer ikke har noe veldefinert bristepunkt i det hele tatt – de brister litt hele veien.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Grøn, Øyvind (14. februar 2009). «Elastisitet - fysikk». Store norske leksikon. Besøkt 18. april 2017.