Landhandel
Landhandel var tidligere handelsvirksomhet i Norge som foregikk utenfor byene. Vareutvalget var annerledes enn hos kjøpmenn i byene og ble tidligere også regulert ved lov.
En dagligvareforretning på landet blir fortsatt i noen grad omtalt som en landhandel. Antall landhandlere har blitt drastisk redusert i løpet at de siste 50 årene, vesentlig på grunn av økt priskonkurranse, økt mobilitet og endret vareutvalg. Butikkjedene Joker og Coop Marked er dagligvareforretninger som har som konsept å videreføre landhandlertradisjonene, men med et vareutvalg som er begrenset.
Tilsvarende begreper brukes også i Sverige, der lanthandel fortsatt er vanlig butikknavn på flere småsteder, og i Tyskland, der Landhandel betyr en landbrukshandel, dvs. en forretning som selger varer til jordbruket.[1]
Historikk[rediger | rediger kilde]
En forordning fra 1299 forbød kramhandel i landdistrikter. Alle kjøpmenn skulle drive sin handelsvirksomhet i byene. I 1302 ble det innskjerpet at utlendinger som kom med varer til kjøpsteder og ladesteder, skulle selge dem der og ikke ta dem videre.[2] For å drive handel i en kjøpstad måtte de også ha borgerskap i byen.
Faste landhandlerier ville regjeringen nødig ha. Datidens embetsmannsstat opplevde det som uoversiktlig om også folk på landet tok til med handelsvirksomhet, som skulle være en bynæring. Byborgerne var også redde for å tape stort om de fikk konkurranse fra landhandlere. Fra midten av 1700-tallet ble landhandel likevel lov, om man kunne fremvise kongebrev med slik tillatelse.[3]
Med kongelig bevilling kunne en drive handelsvirksomhet så lenge en ikke hadde fast utsalgssted. En slik omreisende handelsmann ble kalt en «kramkar» som drev «skreppehandel».[4] Skreppekarene tok med seg nyheter fra gård til gård og fungerte som en slags omvandrende aviser. De var trolig årsak til at bondeopprørene mot slutten av 1700-tallet ble mer omfattende enn noen gang før.[5]
På tross av Handelsloven fra 1842 beholdt byene enkelte særfordeler. Landhandleren hadde kun lov til å drive handel i en viss avstand fra byene, og fikk fortsatt ikke ha fast salgssted. Byene hadde fortsatt enerett på handel med importvarer og på all kommisjonshandel.
Kravet om kongebrev forsvant med ny lov i 1857. Det ble isteden innført et handelsbrev som ble utstedt av fogdene.[6] Enkelte utenlandske varer ble også tillatt solgt fra faste handelssted, deriblant fargevarer, kaffe, sukker og tobakk. I 1866 ble kravene ytterligere lempet, og landhandlerne kunne deretter kjøpe alle varer direkte fra utlandet. Kravet om avstand til byene ble imidlertid opprettholdt, men også dette kravet forsvant i 1874.
Først i 1882 ble bykjøpmennenes enerett til utskipning opphevet, og enerett på kommisjonshandel ble opprettholdt til Lov om handelsnæring av 16. juni 1907 trådte i kraft 1. juli 1908. I grove trekk var da alle særretter for byene borte.
Bilder[rediger | rediger kilde]
-
Svensk lanthandel i tettstedet Glava i Arvika i Värmland omkring 1912. -
«Bærum, Vøienengens Landhandleri.» -
-
-
Selvbetjeningsbutikk i kooperativ-kjeden «Konsum» i den østtyske landsbyen Kruckow 1960. «Moderne» dagligvare-butikker overtok for tradisjonelle landhandler også der.
.jpg)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Det tyske ordet Landhandel i norsk oversettelse
- ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 268), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5
- ^ Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 132), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4
- ^ «kramkar» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. februar 2022 fra [1]
- ^ Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 132)
- ^ «Med rett til å selge», Avtrykk, 27.05.2015