Landhandel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Landhandel i Byrkjenes i Gulen i Ytre Sogn i Sogn og Fjordane 2010.
Utstilt interiør fra den gamle Mogen Handel på Veggli i Rollag i Buskerud. Handelsboden eller butikken var landhandel 1840–1975. Landhandleriene hadde et mer variert vareutvalg enn kolonialforretningene i byene.
Molstad Landhandleri i Hurdal.
Camphill-landsbyen Vallersund gård og krambua på det gamle handelsstedet Vallersund i Bjugn i Sør-Trøndelag.
Djinga landhandel i Gulen 2010.
Landhandelen på Skjerjehamn i Gulen.

Landhandel var tidligere handelsvirksomhet i Norge som foregikk utenfor byene. Vareutvalget var annerledes enn hos kjøpmenn i byene og ble tidligere også regulert ved lov.

En dagligvareforretning på landet blir fortsatt i noen grad omtalt som en landhandel. Antall landhandlere har blitt drastisk redusert i løpet at de siste 50 årene, vesentlig på grunn av økt priskonkurranse, økt mobilitet og endret vareutvalg. Butikkjedene Joker og Coop Marked er dagligvareforretninger som har som konsept å videreføre landhandlertradisjonene, men med et vareutvalg som er begrenset.

Tilsvarende begreper brukes også i for eksempel Sverige, der lanthandel fortsatt er vanlig butikknavn på flere småsteder, og i Tyskland, der Landhandel i dag imidlertid vanligvis brukes om forretninger som selger varer til jordbruket.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Interiør fra Holmgrens handelsbod i Jansjö i Fjällnäs socken i Ångermanland i Sverige cirka 1925. Handelsmannen Holmgren (1855-1928) står bak disken.

Handelsrett for kjøpmenn var frem til siste halvdel av 1800-tallet for en stor grad forbeholdt kjøpmenn i byene. I 1299 påla en retterbot alle kjøpmenn å flytte sin handelsvirksomhet til byene, til kjøpsteder og ladesteder. For å drive handel i en kjøpstad måtte de også ha borgerskap på stedet. Folk fra omkringliggende områder måtte deretter reise inn til kjøpstedene for å kjøpe varer.

Med kongelig bevilling kunne en drive handelsvirksomhet så lenge en ikke hadde fast utsalgssted. Slike omkringreisende handelsmenn ble kjent som landkremmere og skreppekremmere.

Handelsloven fra 1842 endret dette, men enkelte særfordeler ble beholdt for byene. Landhandleren hadde kun lov til å drive handel i en viss avstand fra byene, og han kunne fortsatt ikke ha fast handelssted. Byene hadde fortsatt enerett på handel med varer innført fra utlandet og på all kommisjonshandel.

Kravet om kongelig bevilling forsvant med ny lov i 1857. Det ble isteden innført et handelsbrev som ble utstedt av fogdene.[1] Enkelte utenlandske varer ble også tillatt solgt fra faste handelssted, deriblant fargevarer, kaffe, sukker og tobakk. I 1866 ble kravene ytterligere lempet og landhandlerne kunne deretter kjøpe alle varer direkte fra utlandet. Kravet om avstand til byene ble imidlertid opprettholdt, men også dette kravet forsvant i 1874.

Først i 1882 ble bykjøpmennenes enerett til utskipning opphevet, og enerett på kommisjonshandel ble opprettholdt til Lov om handelsnæring av 16. juni 1907 trådte i kraft 1. juli 1908. I grove trekk var da alle særretter for byene borte.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Med rett til å selge, Avtrykk, 27.05.2015

Se også[rediger | rediger kilde]