Francesco Cossiga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Francesco Cossiga
Cossiga Francesco.jpg
Født26. juli 1928
Sassari
Død17. august 2010 (82 år)
Roma
Utdannet ved Università degli Studi di Sassari
Beskjeftigelse Politiker
Parti Kristeligdemokrati
Nasjonalitet Italia
Livssyn Katolisisme
Utmerkelser
15 oppføringer
Storkors av Æreslegionen, storkors av Eikekroneordenen, storkorsridder av Order of the Bath, Kong Tomislavs stororden, storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, storkors av Republikken Italias fortjenstorden, storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, storkorsridder av Oranje-Nassau-ordenen, storkors av Dannebrogordenen, Kristusordenen, storkjede av Infante Dom Henriks orden, storkjede av Sydkorsordenen, kommandørkors med stjerne av Ordenen Polonia Restituta, Lagun Onari (2001), Republikken Slovenias frihetsorden
8. president i Italia
3. juli 1985 - 28. april 1985
ForgjengerSandro Pertini
EtterfølgerOscar Luigi Scalfaro

Francesco Cossiga (født 26. juli 1928 i SassariSardinia, død 17. august 2010 i Roma) var en italiensk kristeligdemokratisk politiker. Han var den 13. statsministeren og den åttende presidenten i republikken Italia.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Cossiga ble født i en borgerlig og anti-fascistisk familie.[trenger referanse] Han var tremenning til Enrico og Giovanni Berlinguer.[1] Skjønt han ble alment kali Cossìga, var etternavnets opprinnelige uttale Còssiga.[2] Hans etternavn på sardinsk og aassarese betyr Korsika, antagelig en pekepinn til hvor slekten kom fra.[3]

Som 16-åring tok han eksamen fra det klassiske lyceum Domenico Alberto Azuni. Året etter sluttet han seg til det kristeligdemokratiske parti. 19 år gammel tok han eksamen i rettsvitenskap, og ble professor i statsrett ved det juridiske fakultet ved universitetet i Sassari.[4]

I sin tid ved universitetet ble han medlem av Federazione Universitaria Cattolica Italiana (FUCI), og ble dens leder for Sassari.[5]

Politiker[rediger | rediger kilde]

Han påbegynte sin politiske karriere under den andre verdenskrig. Han representerte partiet Democrazia Cristiana (DC).

Cossiga var fra 1959 statssekretær i forsvarsdepartementet under flere regjeringer. Hans egentlige fremvekt innen politikken begynte først i midten av 1970-årene.[trenger referanse] I 1974 ble han minister uten portefølje og så i 1975 og i 1976 til 1978 innenriksminister. Etter mordet på Aldo Moro trådte han tilbake fra denne ministerposten.

I august 1979 ble så Cossiga selv ministerpresident (statsminister) i en overgangsregjering utgått fra DC, Partito Liberale Italiano (PLI), Partito Socialista Democratico Italiano (PSDI) og partiløse. I april 1980 dannet han sin andre regjering som koalisjonskabinett mellom DC, Partito Socialista Italiano (PSI) og Partito Repubblicano Italiano (PRI). Denne 39. etterkrigsregjeringen ble styrket ved fremgang for DC i regionale valg i juni 1980, men ikke desto mindre måtte regjeringen avgå i september 1980 etter at Cossigas økonomiske stabiliseringsplan ble nedstemt.[trenger referanse]

I 1983 ble Cossiga valgt til Senatets president.

President[rediger | rediger kilde]

Den 24. juni 1985 ble Cossiga i første valgomgang valgt med to tredjedels flertall til president som Alessandro Pertinis etterfølger. Han tiltrådte sin presidentperiode den 9. juli 1985. Til å begynne med var han tradisjonen tro heller tilbakeholdende og rent representativ i sin utøvelse av presidentmakten, men med tiden utviklet han seg til en heftig kritiker av det tilstivnede partisystem, og ble beryktet for sine esternazioni («ytringer»).[trenger referanse]

Han gikk av før tiden, og ble etterfulgt den 28. mai 1992 av kristeligdemokraten Oscar Luigi Scalfaro.

Livstidssenator[rediger | rediger kilde]

Fra 1992 var Cossiga senator på livstid og vakte oppmerksomhet fra tid til annen med flere politiske ytringer.[trenger referanse] Han fremla for eksempel tre utkast til forfatningsendring som skulle muliggjøre en folkeavstemning i Syd-Tirol om provinsens uavhengighet og eventuelle tilbakeføring til Østerrike.[trenger referanse] Initiativet ble avvist av provinsens SVP-regjering, og løp dermed ut i sanden.

I november 2007 kom Cossiga i et intervju med avisen Corriere della Sera med ironiske morsomheter om venstreorienterte konspirasjonsteoretikere.[6] Han sa at demokratiske kretser i USA og Europa, og fremfor alt venstrekreftene i Italia, var fullstendig klare over at terrorangrepene den 11. september 2001 var «planlagt og gjennomført med støtte fra CIA og Mossad» for å legge grunnen for intervensjonene i Afghanistan og i Irak.[7] I anledning 30-årsminnet for flight 870-flystyrten ved Ustica anbefalte Cossiga gravejournalister om «komme seg til utlandet, for å unngå at noe skulle tilstøte dem - som for eksempel matforgiftning eller et sammenstøt med en lastebil».[8]

Mot slutten var Cossiga partiløs, og medlem av senatets autonomifraksjon.

Cossiga ble 8. august 2010 brakt til Gemelli-klinikken i Roma med pustebesvær. Han døde der i en alder av 82 år den 17. august 2010.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mio cugino Berlinguer: Cossiga racconta un leader (Cossiga talking about Enrico Berlinguer in an interview to Gian Antonio Stella – Corriere della Sera, 10. juni 2004)
  2. ^ Cossiga, Dizionario d'ortografia e pronuncia RAI
  3. ^ Le confessioni di Cossiga: "Io, Gelli e la massoneria"
  4. ^ Da Presidente notaio a picconatore
  5. ^ Chiesa e società a Sassari dal 1931 al 1961
  6. ^ Sassoon, Donald (18. august 2010). «Francesco Cossiga obituary». the Guardian (engelsk). Besøkt 29. april 2018. 
  7. ^ Osama-Berlusconi? «Trappola giornalistica». I: Corriere della sera 30. november 2007.
  8. ^ Stefan Troendle: Was geschah mit Flug 870?. Beitrag auf tagesschau.de 26. juni 2010.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]