Benedetto Cairoli
| Benedetto Cairoli | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Benedetto Cairoli 28. jan. 1825[1][2][3][4]  Pavia | ||
| Død | 8. aug. 1889[1][2][3][4] (64 år) Napoli[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker[6], diplomat |
||
| Akademisk grad | Laurea |
||
| Utdannet ved | Universitetet i Pavia |
||
| Parti | Historiske venstre |
||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1889), Kongeriket Sardinia (–1861) |
||
| Gravlagt | Cimitero di Poggioreale |
||
| Utmerkelser | Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, Medaglia d'oro al valor militare, offiser av Italias militærorden |
||
| Italias statsminister | |||
| 1878–1878 | |||
| Forgjenger | Agostino Depretis | ||
| Etterfølger | Agostino Depretis | ||
| Italias statsminister | |||
| 1879–1881 | |||
| Forgjenger | Agostino Depretis | ||
| Etterfølger | Agostino Depretis | ||
Benedetto Cairoli (født 28. januar 1825 i Pavia, død 8. august 1889 i Napoli) var en italiensk politiker (historiske venstre), som i to perioder var sitt lands statsminister. Han var dessuten president i deputertkammeret og utenriksminister. Cairoli var aktiv i den militære kamp for Italias samling, og tjente fra 1859 flere ganger under Garibaldi.[7] Han var blitt oberst da han assisterte Garibaldi under felttoget Tirol i 1866, og han deltok også i kampene i Mentana i 1867. Cairoli forhandlet med Bismarck i 1870, og det antas at han da ble lovet Italias herredømme over Roma. Betingelsen var at det ikke skulle bli noen allianse mellom Victor Emmanuel og Napoleon.
Fire av Cairolis brødre mistet livet under frigjøringskampene og han avslo selv enhver orden for sin innsats under kampene.[7] Cairolis holdning gjorde ham meget populær i det italienske folket.
Da det politiske venstre i 1876 fikk flertall i parlamentet, ble Cairoli etter 16 år som deputert, leder av fraksjonen.[7] To år senere dannet Cairoli sin første regjering, med en frankofil og irredentistisk (italiensknasjonalistisk) politikk. Det ble imidlertid møtt med irritasjon i befolkningen at Italia ikke oppnådde noe under Berlin-kongressen, mens Østerrike-Ungarn sikret seg muligheten av å okkupere Bosnia og Hercegovina.
Noen måneder senere ble Cairoli såret da han 12. desember 1878, beskyttet Umberto I av Italia mot Passanantes attentatforsøk.[7] Hendelsen førte likevel til Cairolis fall, og at Depretis tok igjen over regjeringsmakten.
I 1887 mottok Cairoli Annunziataordenen, Italias høyeste utmerkelse.[7] Han døde i 1889 mens han var gjest hos kong Umberto i det kongelige slott i Capodimonte ved Napoli.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Benedetto-Cairoli, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id cairoli-benedetto, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w66x18cm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dizionario Biografico degli Italiani, besøkt 2. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ storia.camera.it, Chamber of Deputies of Italy storia ID benedetto-cairoli-18250128, besøkt 31. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e «1911 Encyclopædia Britannica/Cairoli, Benedetto». Wikikilden.