Bettino Ricasoli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bettino Ricasoli
Bettino Ricasoli
Født 9. mars 1809
Firenze
Død 23. oktober 1880 (71 år)
Roma
Yrke Politiker, diplomat, ordfører
Italias statsminister
1861–1862
Forgjenger Camillo Benso di Cavour
Etterfølger Urbano Rattazzi
Italias statsminister
1866–1867
Forgjenger Alfonso La Marmora
Etterfølger Urbano Rattazzi
Signatur
Ricasolis signatur

Bettino Ricasoli (født 9. mars 1809 i Firenze, død 23. oktober 1880 i Gaiole in Chianti i Italia) var en italiensk vingodseier, politiker.

I den nye italienske stat ble Bettino Ricasoli innenriksminister i 1861-1862 og i 1866-1867. Han var statsminister i 1861-1862 og i 1866-1867. Dessuten var han udenriksminister i 1861-1862.[1][2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ricasoli kom fra gammel toskansk adel og bar tittelen baron.[1] Etter noen års universitetsstudier måtte han bryte av da han ble foreldreløs som attenåring.

Foreldrearven krevde meget, og storhertugen erklærte ham myndig ved et særlig dektret, og slik med ansvaret for å ta seg av godset og ta ansvar for sine ungre brødre. Han arbeidet så i landbruket og særlig med vindyrking.[3]

På familiens landegods Castello di Brolio ved Gaiole in Chianti bedrev han blant annet med oppdrett av silkeormer, med åkerbruk og ikke minst med eksperimentering med vin. Det var han som med tide utviklet formelen (sammensetningen etter druesorter) av den vin som er kjent under merkenavnet Chianti. Det skulle fra da være sammensatt med minimum 80% sangiovesedrue, resterende druesorter kunne vinbonde velge som de selv ønsket, med lokale tilpasninger.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

I 1847 tok Ricasoli i tidsskriftet La Patria, som han selv hadde grunnlagt, til orde for samling av Italia under en konstitusjonell konge. Han ble på sitt hjemsted Firenze utnevnt til gonfaloniere, et kommunalt lederverv. Under revolusjonsårene 1848/49 sluttet han seg ikke til de republikanere men medvirewket i den moderate regjering som klarte å bevirke at den fordrevne habsburgeren Leopold II gikk vende tilbake. Men han ble skuffet da det viste seg Leopolds reformvilge imens var fortynnet og fordampet, og den påfølgende østerrikske okkupasjon under den første italienske frigjøringskrig gav ham anledning til å trekke seg tilbake til privatlivet, til landbruket.

Ricasoli fremsto i 1859 som en sterk tilhenger av Camillo Cavour. Han ble utnevnt som diktator i Toscana i 1859 og var generalgurvernør der til sammenslåingen med Sardinia i 1860.

Bettino Ricasoli ble i 1861 utnevnt som Kongeriket Italias statsminister; som Cavours direkte etterfølger. Som statsminister inkorporerte han Garibaldis frivilligestyrker i den regulære hæren, takk tilbake eksilsdekretet mot Giuseppe Mazzini, og forsøkte å oppnå en forsoning med Pavestolen. Dette siste strandet på pavens non possumus.

Samarbeidsproblemer med Giuseppe Garibaldi gjorde at han i 1862 måtte tre tilbake til fordel for Urbano Rattazzi. I den etterfølgende periode fulgte han politikken fra sin plass i parlamentet, helt til han i 1866 på nytt ble utnevnt som statsminister. Etter sin avgang som statsminister i 1867 trakk han seg helt tilbake fra politikken.

Innenrikspolitisk sto Ricasoli for desentralisering av makten og var tilhenger av Cavours ide om en «fri kirke i en fri stat». I utenrikspolitikken var Ricasoli orientert mot Preussen.

Ricasoli er betegnet som en alvorsmann, hardt arbeidende og karakterfast, og helt uten behov for å skulle oppnå folkets gunst. Han ble heller aldri populær.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ricasoli på treccani.it lest 26. oktober 2013
  2. ^ Deputertkammerets internettside, Portale Storico besøkt 20. juli 2014
  3. ^ a b Nordisk Familjebok, på prosjekt Runeberg besøkt 20. juli 2014

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Bettino Ricasoli – bilder, video eller lyd



Forgjenger:
 Camillo Benso di Cavour 
Italias statsminister
(1861–1862)
Etterfølger:
 Urbano Rattazzi 
Forgjenger:
 Alfonso La Marmora 
Italias statsminister
(1866–1867)
Etterfølger:
 Urbano Rattazzi