Edmund Spenser

Edmund Spenser
Født		1552 East Smithfield (London)
Død		13. jan. 1599 London
Beskjeftigelse		Lyriker, oversetter, skribent
Embete		Poet Laureate of the United Kingdom
Utdannet ved		Pembroke College University of Cambridge
Ektefelle		Machabyas Childe Elizabeth Boyle
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Westminster Abbey
Språk		Engelsk
Periode		1500-tallet, elisabethansk tid
Debut		The Shepheardes Calender (1579)
Viktige verk		The Faerie Queene
Signatur
Edmund Spenser på Commons

Edmund Spenser (født ca. 1552, død 13. januar 1599) var en engelsk poet og poet laureate, kjent for sin pastorale diktsamling The Shepheardes Calender («Hyrdens kalender»), med et dikt for hver måned i ulike litterære sjangre, og ikke minst hans nasjonalepos The Faerie Queene («Alvedronningen»), et episk dikt som bejublet protestantismen, dydene, Huset Tudor og ikke minst dronning Elisabeth I, gjennom fantastiske og til dels ugjennomtrengelige allegorier.

Spenser var personlig venn av poeten Philip Sidney, og anerkjent som en av de fremste tidlige fagmenn for moderne engelsk poesi, sammen med to tidligere lyrikere, Thomas Wyatt og Henry Howard. Som engelsk representant for pasifiseringen av Irland, til dels med brutale virkemidler, er Spenser en kontroversiell figur i irsk historie, men Irland ble også en personlig tragedie for dikteren selv da han opplevde å få hjemmet sitt brent ned, og det nyfødte barnet hans omkom i brannen. Spenser tok seg tilbake til England, men døde få måneder senere.

De første årene

Edmund Spenser antas å ha blitt født en gang rundt 1552 i London. Det er ikke funnet dokumentasjon for hans fødsel, men i en passasje i diktet «Amoretti» sies at han har levd i 41 år. «Amoretti» ble utgitt i 1595, og på tittelsiden nevnes at diktet er «skrevet for ikke lenge siden», noe som setter fødselsåret til 1552 eller 1553. Også fødestedet London er rekonstruert fra en velvillig tolkning av ett av hans dikt: Merry London, my most kindly nurse, that to me gave this life's first native source. («Lykkelige London, min vennligste amme, som ga meg denne livets førstefødte kilde».) I det samme diktet nevner han at hans navn kommer fra an house of ancient fame, «et hus av eldgammelt ry». Antagelig kom hans familie fra dem beskjedne Spencer-slekten i det nordøstlige Lancashire.

Hans far kan ha vært en John Spenser, en omreisende tekstilmaker bosatt i East Smithfield i London, men sikkert er dette ikke. Han synes å hatt flere brødre, og minst én søster, Sarah. Som ung gutt ble Spenser muligens utdannet på Merchant Taylors' School, ettersom et navn tilsvarende hans finnes i skolens regnskap, under den framskrittsvennlige pedagogen og humanisten Richard Mulcaster. Spenser var en av skolens første elever, sammen med blant andre Thomas Kyd, Lancelot Andrewes og Thomas Lodge. Derimot er det kjent at den kommende poeten ble matrikulert som sizar (stipendiat, student med fri kost) ved Pembroke College ved University of Cambridge.

Lite er kjent også om Spensers tid ved universitet, unntatt at han tok sin bachelorgrad i 1572, master i 1576, og forlot Cambridge uten å ha oppnådd et stipendium. En undersøkelse tyder på at helsen hans ikke var god. Det virker som om han skrev poesi i ung alder, og det finnes en del oversatte vers av Francesco Petrarca som stammer fra ham, skrevet sannsynligvis da han forlot skolen som 16- eller 17-åring, og som han selv inkluderte i et bind utgitt i 1591. På Cambridge mottok han litterær stimulans fra den eksentriske forfatteren Gabriel Harvey, som ble hans livslange venn. Harvey er sannsynligvis hyllet som en av skikkelsene i Hyrdens kalender som «Hobbinol». Diktsamlingen kom ut i 1579, tre år etter Cambridge. Hva han gjorde i mellomtiden er ukjent, men kanskje studerte han. Ut ifra hans dikt har det blitt spekulert om han tilbrakte en del tid i Nord-England, hvor han ble forelsket i en kvinne han hyllet under anagrammet «Rosalind», muligens en Rose, datter av selveierbonden Dyneley.

Hans venn Harvey skal ha fått ham sørover igjen, og synes å ha introdusert ham for en rekke betydningsfulle personer, blant andre Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, men også en ung adelsmann, Philip Sidney som han kunne diskutere poesi med, og som introduserte ham for hoffet. Det er indikasjoner på at Spenser dro til Kent som sekretær for John Young, den nyutnevnte biskop av Rochester. Sannsynligvis skrev han Hyrdens kalender i Kent.

Hyrdens kalender

Enten i 1577 eller året etter kom han i tjeneste hos jarlen av Leicester, muligens som sendebud til jarlens svoger Henry Sidney, lordkansler av Irland og far til Philip Sidney. I løpet av våren 1579 er det sikre indikasjoner på at Spenser bodde og arbeidet for jarlen i Leicester House i Strand i London. Her ble han kjent med Philip Sidney og Edward Dyer, to unge menn som sto sentralt i hoffet og medlemmer av en klubb for kulturelle samtaler og diskusjoner kalt «Areopagus».

Sidney skrev en avhandling om en poesi i tiden rundt 1581 (utgitt i 1595), en poetikk kalt Apology for Poetry («Poesiens forsvar»), som et forsvar mot et pågående angrep fra puritanerne. Sidney gjør seg til talsmann for renessansens estetikk hvor han krevde overholdelse av sjangrene og de tre enheter. Dette var i overensstemmelse med Oktobereklogen, ett av diktene i Spensers Hyrdens kalender som gjengir renessansens mening om diktning som sublim kunst og en kulttjeneste for de innviede. En av hyrdene klager over den ringeakt som diktningen har blitt til del, den kunst som er «en gave av guddommelig opprinnelse». At Spenser og Sidney var samstemte, vises i at trykkeren Henry Bynneman på denne tiden utga to små bind fra de to dikternes brevveksling, hvor de diskuterte ulike intellektuelle emner.

Irland

På slutten av 1570-tallet dro Spenser til Irland, og var fra iallfall juli 1580 i tjeneste hos Arthur Grey, 14. baron Grey de Wilton, som var utpekt som ny lordkansler av Irland. Fra Dublin ledsaget Spenser lorden under det andre Desmond-opprøret på en tung marsj til Munster hvor de engelske styrkene beleiret, beseiret og henrettet en mye større styrke av spanske og pavens soldater i slaget ved slaget ved Glenmalure i Smerwick.

I mars 1581 fikk han en underordnet posisjon i Dublin, sannsynligvis arvet fra Lodowick Bryskett, en tidligere reisekamerat av Sidney. Han leide et hus i Dublin i 1582 og senere samme år også et i grevskapet Kildare, ikke langt unna Dublin, hvor han tjenestegjorde som kommisjonær i mai året etter og i juli 1584. Da Gerald FitzGerald, 15. jarl av Desmonds konfiskerte landområder ble delt ut for kolonisering i 1586, ble Spenser belønnet med 3 028 acres, tilsvarende rundt 12,25 km², i nærheten av Doneraile, inkludert den gamle festningen ved Kilcolman.

Han synes å ha flyttet til Munster i løpet av de neste årene, kanskje i selskap av sin søster Sarah. I Irland skrev Spenser sitt store nasjonalepos The Faerie Queene (Alvedronningen). Her bejublet han blant annet protestantismen i høyttravende platonsk idealisme. Kampen mot katolisismen, som Spenser selv var en del av, var ikke over, og dannet det bakteppe som verket ble skrevet mot. I 1588 beseiret en engelsk flåte den spanske armada utenfor Englands kyst, noe som betydde at England var blitt datidens supermakt.

Blant hans bekjentskapskrets i dette området var Walter Raleigh, en annen som hadde tatt irenes jord, og tjenestegjorde som borgermester i byen Yougal. Raleigh oppmuntret Spenser, etter å ha lest gjennom et utkast til The Faerie Queene, til å reise med ham til London i 1590 for å presentere poeten for dronning Elisabeth I av England.

«Alvedronningen» og andre dikt

Forsatsen til det episke diktet «The Faerie Queene», trykket av William Ponsonby i 1590.

I London fikk Spenser utgitt de første tre bøkene av The Faerie Queene, hver av dem inndelt i tolv cantos, sanger. Ønsket var å få hoffets hjelp til å sikre seg midler til å bli i England. Til tross for at dronningen lovte ham en rundhåndet pensjon på rundt 100 pund for hans arbeid, ble dette løftet sabotert av Lord Burghley, riksskattmesteren. Etter sigende skal denne ha uttalt: «Hva, alt det for en sang!» Lord Burghley satt ned dikterlønnen til Spensers store skuffelse.

I 1594 var Spensers første kone død, og dette året giftet han seg med Elizabeth Boyle som han skrev diktet «Amoretti» til. De fikk sønnen Peregrine. Spenser skal ha skrevet ferdig andre halvdel av The Faerie Queene kort tid før ekteskapet, men det ble ikke utgitt før i 1596 og besto av ytterligere tre bøker. Han ble antagelig i London i ett år, som gjest hos jarlen av Essex. Det var i løpet av dette oppholdet han skrev sin politiske og til dels fordømmende og fordomsfulle avhandling om Irland.

Etter hans død kom det ut ytterligere cantos fra den syvende boken. Han rakk aldri å skrive det store verket ferdig, kun begynnelsen kom ut av hva han hadde planlagt skulle bli 12 eller til og med 24 bøker. Det gjør likevel ikke verket uinteressant da poetens kunst fortsatt kan nytes. Stilistisk gjør The Faerie Queene bruk av hele skalaen av fra komikk, realisme til religiøse ekstase. Versemålet var hans egen nyvinning, den såkalte «Spenser-stansen», en variant av oktave rim med avsluttende aleksandriner.

Diktsamlingen Amoretti (1595) besto av foruten 89 sonetter også en del lengre dikt, deriblant Epithalamion, en canzone som beskrev hans eget bryllup til Elizabeth, kanskje hans mest dypfølte dikt noensinne. Av kortere dikt kom Fowre Hymnes (Fire hymner) og Prothalamion.

Et synspunkt på dagens tilstand i Irland

I begynnelsen av 1590-tallet skrev Spenser en prosa-pamflett kalt A vewe of the present state of Irelande («Et synspunkt på dagens tilstand i Irland»), en avhandling om den sosiale og politiske reformeringen i Irland, som ikke ble trykt før på midten av 1600-tallet, men antagelig bevisst holdt tilbake i forfatterens levetid pga sitt provoserende innhold. Pamfletten hevdet at irene ville aldri bli helt overvunnet før deres språk og skikker var utslettet, om nødvendig med vold. Spenser anbefalte brent jords taktikk, som han hadde sett under Desmond-opprøret, for å skape hungersnød.

Paradokset Spenser påpekte, var at angivelig bare ulovlige metoder gjorde det mulig å skape grunnlag for et lovlig styre. Selv om pamfletten vurderes høyt for sin polemiske prosa, og som historisk kilde til 1500-tallets Irland, anses verket i dag for å anbefale folkemord. Spenser roste nok deler av irsk-gælisk poetisk tradisjon, men var generelt tendensiøs og foretok en uhederlig analyse for å overbevise leseren om at irene er etterkommere av en barbarisk skytisk rase.

Død

I 1598 satte irske opprørere fyr på festningen hans ved Kilcolman i norddelen av Cork under niårskrigen. Spedbarnet hans omkom i brannen, antagelig også konen hans. Han hadde en annen befestning lengre sør, ved Rennie på en ås over elven Blackwater. Ruinene er fortsatt synlige i dag. Et kort stykke unna vokste et stort tre, lokalt kjent som «Spensers eik» inntil det ble ødelagt av et lynnedslag på 1960-tallet. Dronning Victoria skal ha besøkt dette treet da hun besøkte det nærliggende Convamore House under sitt opphold i Irland rett før hun døde.

Etter brannen reiste Spenser tilbake til London, antagelig ruinert og nedbrutt av at familien var utslettet, og døde i løpet av noen måneder. Han ble 46 år gammel. Hans kiste ble båret av andre diktere, og det ble kastet penner og dikt ned i graven hans.

Et minnesmerke for ham er satt opp i Westminster Abbey.

I ettertiden ble Spenser beundret av blant andre William Wordsworth, John Keats, lord Byron og Alfred Tennyson. Språket i hans poesi var bevisst arkaisk og fremkalte minner om eldre verker som Canterbury-fortellingene av Geoffrey Chaucer, som Spencer beundret storlig.

Hans «Epithalamion», «Bryllupssangen», er det dikt som har holdt seg levende og fortsatt beundres. Her griper han tilbake til antikke forbilder og det består av 365 lange linjer, korresponderende med årets dager; 68 korte linjer som representerer summen av de 52 ukene, 12 måneder og fire årstider, og 24 vers, tilsvarende døgnets timer. Diktets høytid har stundom klang av den bibelske Høysangen:

Tell me, ye merchants’ daughters, did ye see

So fayre a creature in your town before,

So sweet, so louely, and so mild as she,

Adorned with beautyes grace and vertues store.

Si meg, I kjøpmannsdøtre, så I noensinne

I Eders by så fager en skapning,

Så myk, så elskelig og så mild som hun,

Smykket med skjønnhet og ynde og med dyder i mangfold.

Bibliografi

• The Shepheardes Calender – «Hyrdens kalender» (1579)
• The Faerie Queene – «Alvedronningen» (1590, 1596, 1609)
  • Complaints Containing sundrie small Poemes of the Worlds Vanitie (1591)
  • The Ruines of Time
  • The Teares of the Muses
  • Virgil's Gnat
  • Prosopopoia, or Mother Hubberds Tale
  • Ruines of Rome: by Bellay
  • Muiopotmos, or the Fate of the Butterflie
  • Visions of the worlds vanitie
  • The Visions of Bellay
  • The Visions of Petrarch
• Daphnaïda. An Elegy upon the death of the noble and vertuous Douglas Howard, Daughter and heire of Henry Lord Howard, Viscount Byndon, and wife of Arthure Gorges Esquier (1594)
• Colin Clouts Come home againe (1595)
• Astrophel. A Pastoral Elegie upon the death of the most Noble and valorous Knight, Sir Philip Sidney (1595)
• Amoretti (1595)
• Epithalamion – Bryllupssangen (1595)
• Four Hymns – Fire hymner (1596)
• Prothalamion (1596)
• A vewe of the present state of Irelande – «Et synspunkt på dagens tilstand i Irland» (skrevet ca. 1598, trykt 1633)

Eksterne lenker

• (en) Edmund Spenser – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Wikiquote: Edmund Spenser – sitater

• Wikisource: Edmund Spenser
• Works by Edmund Spenser hos Prosjekt Gutenberg
• Edmund Spenser hos Luminarium.org
• The Edmund Spenser Home Page
• «A View of the Present State of Ireland»
• Prosjekt Gutenbergs utgave av Biography of Edmund Spenser av John W. Hales
• Poetry Archive: 154 poems of Edmund Spenser
• Cambridges nettsted om Edmund Spenser