Amme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ludvig XIV av Frankrike med ammen sin omkring 1640.
Andel ammer i folketellingene i Norge (antall per 100 000 kvinner).[1]
Kvinner utenfor «ammekontoret» (Bureau de la Direction Generale des Nourrices) i Paris. Tegning utgitt i London 1822.
Cubansk amme som lar ungen die ei geit. Håndkolorert, amerikansk kort fra 1903.
For verbet å amme, se amming.

En amme er en kvinne som ammer andre kvinners barn. Bruk av amme var i Europa vanlig for kvinner av høy sosial status helt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Ammer overtok om barnets mor døde, reiste bort, eller ikke selv hadde morsmelk. På grunn av sosiale endringer og utviklingen av melkeerstatning er yrket i dag overflødig. I enkelte ikke-europeiske land benytter mødre med ammekomplikasjoner seg fremdeles av ammer.

En goldamme var en kvinne som flasket opp en annen kvinnes baby eller passet den uten å ha den ved brystet.[2]

Historisk sett var amming den sikreste måten å ernære spebarn på, om moren selv manglet melk eller ikke ville ha barn ved brystet. Å gi sitt eget barn die ble gjennom tidene tillagt ulik betydning. I noen kulturer ble det forventet at mødre som så seg råd til det, ansatte en amme for selv å være mer mobil. Til gjengjeld risikerte de da å bli fortere gravide igjen, enn hvis de selv hadde hatt barnet ved brystet. Barnet fikk ofte er mer fortrolig forhold til ammen enn til sin mor.

Ammen har normalt fått barn selv. Mens hun produserer morsmelk, kan hun begynne å amme et annet (eventuelt et ytterligere) barn. Melkekjertlene vil da tilpasse produksjonen til behovet. Ammen kan på denne måten amme ulike barn over mange år, forutsatt at hun fortsetter å amme uten større avbrekk.

Legestanden mot ammer[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1800-tallet ble ammer mindre vanlige i Nordens bemidlede familier. Gustav Wied omtaler at ammen - oftest en kraftig, sunn kvinne i omfangsrik kjole og en spesiell kysehatt med brede svarte bånd hengende ned foran - måtte behandles med «anstand og delikatesse». Ingen ville våge å foreslå at hun skulle delta i renholdet av barneværelset, da ville hun straks si at det gikk ut over kraften i melken hennes. «Ammene hersket over alle», «alt skal dreie seg om henne», het det. Ammen var nok nyttig, men også til besvær.[3]

Ammer fantes også utenfor adel og høyere borgerskap. I København ble de ansatt i Vesterbros vertshusmiljø, der et spebarn var et alvorlig hinder for morens yrkesutøvelse. Men rundt 1900 rettet Københavns leger sterk kritikk mot de biologiske mødrenes ansvarsfraskrivelse, også fordi skikken med å ansette gifte husmannskoner som ammer var i tilbakegang, til fordel for ansettelser av ugifte mødre - og deres bakgrunn og personlige moral kunne man nok være skeptisk til. Den kjente legen L. Meyer hevdet at en slik amme kunne jo smitte babyen med syfilis og tuberkulose. Ugifte kvinner visste nok også lite om spebarnsstell, og barnelegen S. Monrad mente at det for moren måtte være «et høyst pinlig og utiltalende syn» å se barnet sitt ved en fremmed kvinnes bryst. Hadde moren ikke melk selv, burde ammens melk i det minste gis til barnet fra flaske, så man unngikk fysisk kontakt med ammen. I 1894 ble foreningen Spæde Børns Ernæring opprettet for å hjelpe Københavns fattige mødre med steriliserte melkeblandinger, ansett som sunnere enn hjemmekokt kumelk tilberedt på «soxlethske apparater». Fra foreningen kunne mødrene kjøpe melkeerstatning for 15 øre til et døgns forbruk, fremfor å betale 35-40 øre i butikkene. I 1908 opprettet De samvirkende Menighedsplejer helsestasjoner i København og på Frederiksberg for å få slutt på flaskeernæring til spebarn. Her ble det også utdelt «ammepremier», en gratis liter melk til mødre som selv ga barnet sitt die.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Digitalarkivet[død lenke]
  2. ^ «Goldamme» Sproget.dk
  3. ^ Tinne Vammen: Rent og urent (s. 158), Gyldendals bogklub, 1986, ISBN 87-00-25082-1
  4. ^ Tinne Vammen: Rent og urent (s. 159-60)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]